Adoptere katt rett før vi skal starte med barn? Kapasitet og ansvar

[AnonymBruker]

Jeg har hatt katt hele livet, og katten jeg har hatt hele mitt voksne liv (er i 30-årene), døde i fjor sommer. Jeg og samboer skal begynne med barn på sensommeren i år. Vi har snakket om at vi ikke vil skaffe ny katt ennå, pga alt ansvaret med både små barn og dyr + at vi ikke vet helt vår egen kapasitet ennå. Etter at katten min døde har jeg passet flere katter både hjemme hos oss og hjemme hos eierne, og har hver gang kjent på at det har vært deilig at ansvarsperioden har vært såpass avgrenset. Men det var ikke helt på samme måten med katten jeg hadde før, for vi hadde en ekstremt tett tilknytning og den katten hadde et utrolig vennlig lynne som omvendte enhver «katte-hater». 

Men, nå har det dukket opp en hjemløs katt i lokalmiljøet, og vi har endt opp med å være de som tok den inn for å hjelpe den. Flere i lokalmiljøet har engasjert seg i kattens velferd. Etter at vi tok den inn, viser det seg at det er en dame i lokalmiljøet som tilbyr seg å adoptere den. Vi skal selvsagt sjekke at dette er et faktisk godt hjem katten kan få før vi vurderer noe. Men jeg er usikker, for denne katten er som katten jeg hadde før, dette samme vennlige lynnet som bare er så utrolig oppsøkende mot mennesker den merker vil ta vare på den. For det er jo som de sier, katten velger eieren sin, og ikke omvendt. 

Så det jeg lurer på er om noen her har erfaring med det å ha katt samtidig med små barn. Vil dere anbefale å droppe det mtp kapasitet? Vil det være mye jobb og ansvar å ha begge deler? Kanskje noen her har stått i lignende situasjon?? 

 

Anonymkode: 454c8...633

[AnonymBruker]

Har ikke vært i samme situasjon, men finn.no florerer av annonser fra folk som ikke klarer å kombinere barn og katt. Selv hadde jeg klart det.

Anonymkode: 374a6...694

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har hatt katt hele livet, og katten jeg har hatt hele mitt voksne liv (er i 30-årene), døde i fjor sommer. Jeg og samboer skal begynne med barn på sensommeren i år. Vi har snakket om at vi ikke vil skaffe ny katt ennå, pga alt ansvaret med både små barn og dyr + at vi ikke vet helt vår egen kapasitet ennå. Etter at katten min døde har jeg passet flere katter både hjemme hos oss og hjemme hos eierne, og har hver gang kjent på at det har vært deilig at ansvarsperioden har vært såpass avgrenset. Men det var ikke helt på samme måten med katten jeg hadde før, for vi hadde en ekstremt tett tilknytning og den katten hadde et utrolig vennlig lynne som omvendte enhver «katte-hater». 

Men, nå har det dukket opp en hjemløs katt i lokalmiljøet, og vi har endt opp med å være de som tok den inn for å hjelpe den. Flere i lokalmiljøet har engasjert seg i kattens velferd. Etter at vi tok den inn, viser det seg at det er en dame i lokalmiljøet som tilbyr seg å adoptere den. Vi skal selvsagt sjekke at dette er et faktisk godt hjem katten kan få før vi vurderer noe. Men jeg er usikker, for denne katten er som katten jeg hadde før, dette samme vennlige lynnet som bare er så utrolig oppsøkende mot mennesker den merker vil ta vare på den. For det er jo som de sier, katten velger eieren sin, og ikke omvendt. 

Så det jeg lurer på er om noen her har erfaring med det å ha katt samtidig med små barn. Vil dere anbefale å droppe det mtp kapasitet? Vil det være mye jobb og ansvar å ha begge deler? Kanskje noen her har stått i lignende situasjon?? 

 

Anonymkode: 454c8...633

En katt som har levd et liv før den eventuelt kommer til ditt hjem, er en katt med en forhistorie. 
En ting er hvordan katten reagerer i forhold til bare voksne, en helt annen ting er hvordan katten her vil reagere når det kommer et spedbarn i hus der katten har vært midtpunktet fra den kom i hus. 
Dette kan gå bra, men det kan òg ende med at katten må avlives fordi den ikke takler en baby i sitt katterike. Gjør katten en tjeneste, la den få et annet hjem, eller legg bort tankene om baby. Her er det ikke Ole Brum, ja takk begge deler som gjelder men enten eller. 
Kattens ve og vel må komme foran dine følelser og ønsker om å ha en katt i hus, særlig når katten er voksen og har en forhistorie du ikke kjenner. 

Anonymkode: ba238...01e

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke fryktet å ta inn en voksen katt og fått baby. Katter er nokså selvgående. Ville aldri anbefalt en hund før baby. Og ikke en kattunge like før heller 

Anonymkode: 33d76...86f

[esmer]

Enig med svarene over her, men vil tilføye om du er klar over toxoplasmose-fare ved graviditet, siden du skriver "hjemløs katt i lokalmiljøet"?

[AnonymBruker]

La mannen din ta seg av kattedoen  mens du er gravid (og gjene etterpå også 😃).

Anonymkode: 7c136...fcb

[AnonymBruker]

Hva om barnet viser seg å være allergisk? 

Anonymkode: 348b3...0b0

[Uanonym bruker]

Så mye jobb er det da ikke med katt. Og "begynne med barn" til sommeren - dvs. da begynner dere å prøve? Da er det jo minst 9 mnd, kanskje et år eller halvannet, før dere faktisk har en baby.

Jeg ser overhodet ikke problemet her.... 

[AnonymBruker]

Vi adopterte katt 1 måned før jeg ble gravid. To voksne katter fra en lokal dyrebeskyttelse. Samboer tok kattedo hele svangerskapet. Det har ikke vært noe problem. Du fremstår kattevant og interessert i å gi katten din et godt liv. I så fall hadde jeg ikke vært bekymret. Problemet med katt og barn er jo at mange mennesker får seg dyr uten å ha noe forutsetning for å forstå seg på dyr. Det er dessverre mer vanlig enn uvanlig.

Anbefaler å kjøpe inn babyting tidlig slik at katten kan vende seg til babyen gradvis. Mange gode tips på nett for å få til en god overgang.

Anonymkode: a7e8d...195

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke gjort det - etter min erfaring. Katten vår hater barnet og vil bruke klør om barnet blir for nærgående, og de må konstant holdes under oppsikt. Vi har jobbet mye med samspillet deres og barnet vet veldig godt at det ikke får gå bort til pus uten oss, men han er bare to år så det skjer jo likevel noen ganger. Katten er dessuten mye mer "needy" enn jeg har vært vant med tidligere - hun spiser nesten ikke mens vi er borte, til tross for at naboen vår passer på henne og hun får gå inn der når hun vil (og sove i sengene deres). Det vanskeliggjør besøk hos familie etc. 

Anonymkode: ecef8...880

[AnonymBruker]

Har hittil tilgode å møte en katt som liker babyer! 

Anonymkode: b3ffa...49e

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hva om barnet viser seg å være allergisk? 

Anonymkode: 348b3...0b0

Barn som vokser opp med pels dyr har mindre sjanser for å bli alergiske. Så i forhold til alergi er det helt klart bra å ha en kat!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har hatt katt hele livet, og katten jeg har hatt hele mitt voksne liv (er i 30-årene), døde i fjor sommer. Jeg og samboer skal begynne med barn på sensommeren i år. Vi har snakket om at vi ikke vil skaffe ny katt ennå, pga alt ansvaret med både små barn og dyr + at vi ikke vet helt vår egen kapasitet ennå. Etter at katten min døde har jeg passet flere katter både hjemme hos oss og hjemme hos eierne, og har hver gang kjent på at det har vært deilig at ansvarsperioden har vært såpass avgrenset. Men det var ikke helt på samme måten med katten jeg hadde før, for vi hadde en ekstremt tett tilknytning og den katten hadde et utrolig vennlig lynne som omvendte enhver «katte-hater». 

Men, nå har det dukket opp en hjemløs katt i lokalmiljøet, og vi har endt opp med å være de som tok den inn for å hjelpe den. Flere i lokalmiljøet har engasjert seg i kattens velferd. Etter at vi tok den inn, viser det seg at det er en dame i lokalmiljøet som tilbyr seg å adoptere den. Vi skal selvsagt sjekke at dette er et faktisk godt hjem katten kan få før vi vurderer noe. Men jeg er usikker, for denne katten er som katten jeg hadde før, dette samme vennlige lynnet som bare er så utrolig oppsøkende mot mennesker den merker vil ta vare på den. For det er jo som de sier, katten velger eieren sin, og ikke omvendt. 

Så det jeg lurer på er om noen her har erfaring med det å ha katt samtidig med små barn. Vil dere anbefale å droppe det mtp kapasitet? Vil det være mye jobb og ansvar å ha begge deler? Kanskje noen her har stått i lignende situasjon?? 

 

Anonymkode: 454c8...633

Klarer ikke katter seg selv egentlig?
De må vel ikke luftes timesvis hver dag? Bare slippes inn ut, få mat og kos og stell?
Hunder og babyer kan jo være krevende og noe som er verdt å tenke over...
Men katter...? Annet enn å beskytte babyen selvsagt, mot å bli ligget ihjel av katten, og senere selvsagt at barnet er trygt i forhold til katten. Det er jo noe ekstra, men ikke som med en hund...

Vi hadde frittgående innekaniner (største dyret jeg tåler - derfor ikke hund eller katt) da vi fikk første baby, tre kaniner som føk rundt overalt. Men de var selvsagt ikke til fare for babyen da. Men de krevde jo sitt med stell og omsorg de også, nesten enda mer krevende enn en katt vil jeg tro. Og det gikk jo fint. Husker ene kaninen ble dårlig og måtte tvangsfores en natt, så jeg ammet babyen og foret kaninen på skift, haha. Var litt sliten etterpå, men det er jo bare et artig minne om pjusk kanin på fanget og liten baby på puppen. Både kanin, baby og mor kom fra det uten varige mén. Ellers har barna elsker å vokse opp med kaninene, de var stor sorg da de etterhvert døde av alderdom, så fikk vi to nye etter et års tenkepause. Hver gang vi skal på ferie angrer jeg litt, pga pass osv, men nå er barna i skolealder, og ferier begrenser seg naturlig uansett. Så det er kanskje det viktigste jeg ville tenkt  over, om dere har god tilgang på kattepass når dere får lyst til å nyte noen uker av permisjonstiden i sydligere strøk osv. Evt om dere er enige i at det kun blir korte ferier, fordi dere har katt. Lurt å snakke om. Også lurt å snakke om det med at samboer må ta kattedoen osv mens du er gravid, så han er enig i alt det der.

Jeg syntes året uten kjæledyr var fritt og fint, samtidig var savnet etter pelsdottene stort, så får livet heller bare være mindre fritt mtp reiser, for pelsdottene gir oss glede hver eneste dag  Og, i småbarnsårene, så er det aaaaabsolutt flest hverdager.

Så jeg ville ikke sett problemet med å ha katt og baby. De fleste klarer hund og baby helt fint, noen kjører til og med valp+baby,  fordi de da har tid til å trene valp i permisjonstiden. Det er ikke så dumt.

Mer bekymret for  setningen "vi skal begynne med barn"... som om det er en ny hobby dere tenker å ta opp eller noe... og du er bekymret for ansvaret for en katt? Men med BARNA er det mye ansvar skjønner du. Og MYE jobb. Og LITE søvn. Og brått svært lite egentid, og egentlig et helt nytt liv. Som infiltrerer de fleste timene i døgnet ditt på en eller annen måte helt til de har flyttet hjemmefra. Så dere skal ikke "begynne" med barn. Dere tenker å lage en familie og dere tenker å bli foreldre. Med alt ansvar og forpliktelser (og gleder og sorger) som følger med. Det er en bedre tankemåte som gjør dere litt mer forberedt på det som kommer. La meg si det sånn, at katten er ganske grei å ha med å gjøre i forhold til å ha en baby, eller en trassig 3-åring, eller en pre-teen 8-åring....  og fælt å si det, hvis katten blir gal og mannevond løses det med en tur til veterinæren fordi katten heller ikke har det bra. Den utveien har man ikke med ungene... heldigvis, haha. Som også kan bli gale og mannevonde til til tider. 

Nei katten er nok ikke det som burde bekymre, er nok bedre å prøve å ta inn over seg den andre tingen dere tenker begynne med   Dere blir låst uansett, så hva gjør det å ha med en katt i det hele? Normalt sett går det 100% fint.

Anonymkode: 36560...ebc

[tankebobla]

Vi hadde både hund og katt når ungene var nyfødte og vokste opp. Ikke noe problem for oss. Vi hadde jo tette barn og mannen tok ansvar for dokassen, hvis jeg tok den var det nøye vask av hender etterpå, og de fleste gjør jo det. Toxiplasmose smitter jo ikke over på deg hvis ikke du putter hendene i mat eller i munnen etter at du har tømt kassen og du kan jo bruke hansker.

 

[AnonymBruker]

Katter er jo ikke så mye jobb, men ville vært mer bekymret for om en voksen katt vil trives i et hjem med små barn. Jeg overtok en voksen innekatt for noen år siden fra noen som ikke hadde tid til den lengre. Vi merket at han var livredd barn, og viste tydelig mistrivsel når vi hadde besøk av venner med barn. Ikke likte han støyen, han gjemte seg og han var ikke å se de timene vi hadde besøk. Han er utrolig tett knyttet til meg, og er alltid sammen med meg, sover med meg og er egentlig stort sett i samme rom som meg. Vi fikk barn i fjor og det har vært en omstilling for katten, men det virker til at det har gått bra. Han nektet å komme ut fra badet i noen dager, og var ekstremt fornærmet for at han ikke får sove på rommet sammen med meg lengre, men det gikk seg til. Med god tid, mye positiv forsterkning og at vi aldri presser barnet på han (altså, vi legger ikke babyen nært katten, eller «viser» babyen til katten.) men lar han få snuse på babyen når det passer han selv så ser det ut som han har varma godt opp. Så det er jo absolutt mulig at det kan gå helt fint ☺️

Anonymkode: 752ab...580

[AnonymBruker]

Sist jeg fikk barn hadde vi to voksne katter og fire kattunger.  Kattungene ble solgt etterhvert da. Det gikk helt fint, katter er jo selvgående og så lenge de kan trekke seg tilbake og gå inn og ut som de vil så bryr de seg ikke stort om forandringen i familien. Jeg merket også at de voksne kattene tok mer hensyn til babyen enn de større barna. Tok aldri ut klørne nær babyen og la seg forsiktig ned når babyen lå i nærheten. Ganske fascinerende.

Anonymkode: c26e5...b29