Psykish helse: Jeg sliter *lang post*

[Gratis]

Er det arvelig psykisk uhelse i familien din TS eller skyldes dine utfordringer opplevelser i barndom eller oppvekst? Det høres ut som du er i konstant alarmberedskap. Du er uansett ikke i stand til å forholde deg til denne "voldsepisoden" og de følelsesmessige utfordringene i etterkant på en konstruktiv måte. Du må være ekstremt selektiv i hvordan du bruker din energi, deg selv, kona, barnet, jobben. Alt annet utover dette er hundre prosent nødt til å være positive opplevelser. 

[teehbee]

Gratis skrev (13 minutter siden):

Er det arvelig psykisk uhelse i familien din TS eller skyldes dine utfordringer opplevelser i barndom eller oppvekst? Det høres ut som du er i konstant alarmberedskap. Du er uansett ikke i stand til å forholde deg til denne "voldsepisoden" og de følelsesmessige utfordringene i etterkant på en konstruktiv måte. Du må være ekstremt selektiv i hvordan du bruker din energi, deg selv, kona, barnet, jobben. Alt annet utover dette er hundre prosent nødt til å være positive opplevelser. 

Det er nok litt ymse i familien fra før. Om det er arv eller miljø er visst. Det kan være gode argumenter for begge deler uten at jeg skal utlevere så mye der.

Angående alarmberedskap så er jeg veldig klar over det. Det er derfor jeg har tatt avgjørelsen om å motta medisinsk hjelp ved siden av terapien (har avslått flere ganger), men jeg har hatt anspente skuldre i snart 3 måneder, så nå tar jeg den hjelpen.

De siste dagene har det vært ganske mye god refleksjon, og forhåpentligvis har jeg kommet frem til mye bra, og det stemmer mye med det du skriver. Skuldrene må ned, jeg må klare å ikke se det verste i alt. Må gi litt f*** også tror jeg. Alt angår ikke meg. Jeg MÅ og SKAL ikke fikse alt. Det er ikke min sak.

[AnonymBruker]

Ok, dette høres muligens latterlig ut, men jeg vet og har sett at dette har hjulpet flere jeg kjenner. https://psykiater.no/isbading-depresjonsterapi/

Ikke at det er en mirakelkur som fikser alt, men det kan muligens hjelpe deg et lite steg videre.

Anonymkode: b7a7a...c7f

[teehbee]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ok, dette høres muligens latterlig ut, men jeg vet og har sett at dette har hjulpet flere jeg kjenner. https://psykiater.no/isbading-depresjonsterapi/

Ikke at det er en mirakelkur som fikser alt, men det kan muligens hjelpe deg et lite steg videre.

Anonymkode: b7a7a...c7f

Jeg har tenkt på det, men som revmatiker er jeg litt usikker 😅

[AnonymBruker]

Du minner sånn om meg. Bare i mannlig versjon. Du er veldig empatisk og den overanalytiske siden din resonnerer veldig.

Måten du ordlegger og forklarer tankene dine på viser at du er intelligent og en person med store ressurser. Det kan faktisk være en ulempe i terapi fordi man virker så flink. Man er så god på å analysere seg selv og beskrive. Men det er jo å forandre tankene man trenger hjelp til. Så vær helt ærlig om hvordan du har det og ikke prøv å forskjønn situasjonen. Gå ikke tilbake til jobb om du ikke føler deg klar. Da kan du tape mange mnd i fremgang fordi du går flere skritt tilbake. 

Du har en måte å skrive på som er veldig jordnær og som trekker meg inn.  Kul virker du og. Barnet ditt kommer til å få en fantastisk far, uavhengig om du er deprimert eller ikke!! 

Står i en depresjon selv. Vil si at trening -hold på det som en fast rutine. Trener du ikke, start nå. Hvordan spiser du? Lys er også helsikkes viktig å få når man er deprimert. 

Se på dette som en læringsprosess. Den er helvetes vond. Du kommer ut i andre enden som et enda bedre menneske. Jeg har hatt en så dårlig uke at jeg gråter når jeg skriver dette. Men heier masse på deg. Fordi det som oftest blir verre før det blir mye bedre. Her har det gått fremover, men man må være tålmodig. Vit at så mange andre står i samme situasjon som deg. Og at bak mange smil eller blikk på gaten er det folk som også sliter. Det blir bedre, tro meg!!

Anonymkode: 3173c...d0b

[teehbee]

Hei godtfolk.

 

Da har det gått noen dager siden sist jeg skrev. Jeg har jobbet ca. 50% denne uka, noe som har gått greit. Dessverre har nedturen truffet igjen. 

Terapeuten prøver å hjelpe meg å grave i hva som forårsaker angsten. Hva jeg tenker på, hva som setter meg i beredskap. Jeg føler det kommer uten at jeg kjenner på aktive tanker.

Psykiater er sykemeldt, fastlegen har gitt Imovane (som har fungert greit når jeg har tatt de), men natt til i dag var jeg så anspent i kroppen så jeg ikke fikk sove, selv etter 7.5 mg.

Fikk noen timer til slutt, men i dag er kroppen i helspenn. Sendte e-konsultasjon til fastlege, men nå føler jeg at jeg kræsjer. Smerter i hode, nakke, øresus, tenner gjør vondt. Svimmelhet, vil gråte, blir sint, blir tom. Litt av alt.

Reiste hjem etter ca halv dag, prøver å roe ned litt nå, men nå føles alt i spenn.

Kone har hatt falske rier og smerter som endte med sykehusbesøk mandag, så jeg har såklart i hodet at dette er så ugunstig tidspunkt som det kan få blitt.

Akkurat nå er alt ufattelig vanskelig, og jeg mistenker sterkt at kvelden ender på legevakta.

[AnonymBruker]

teehbee skrev (2 timer siden):

Hei godtfolk.

 

Da har det gått noen dager siden sist jeg skrev. Jeg har jobbet ca. 50% denne uka, noe som har gått greit. Dessverre har nedturen truffet igjen. 

Terapeuten prøver å hjelpe meg å grave i hva som forårsaker angsten. Hva jeg tenker på, hva som setter meg i beredskap. Jeg føler det kommer uten at jeg kjenner på aktive tanker.

Psykiater er sykemeldt, fastlegen har gitt Imovane (som har fungert greit når jeg har tatt de), men natt til i dag var jeg så anspent i kroppen så jeg ikke fikk sove, selv etter 7.5 mg.

Fikk noen timer til slutt, men i dag er kroppen i helspenn. Sendte e-konsultasjon til fastlege, men nå føler jeg at jeg kræsjer. Smerter i hode, nakke, øresus, tenner gjør vondt. Svimmelhet, vil gråte, blir sint, blir tom. Litt av alt.

Reiste hjem etter ca halv dag, prøver å roe ned litt nå, men nå føles alt i spenn.

Kone har hatt falske rier og smerter som endte med sykehusbesøk mandag, så jeg har såklart i hodet at dette er så ugunstig tidspunkt som det kan få blitt.

Akkurat nå er alt ufattelig vanskelig, og jeg mistenker sterkt at kvelden ender på legevakta.

Det er en veldig krevende periode du er i, og det er som du sier mer stressende at din kone venter fødsel. Har du forsøkt noen av de nervesystemøvelsene, å komme inn igjen i kroppen som jeg skrev om på forrige side? Nervesystemet vil ikke magisk håndtere situasjonen bedre ved mer tenking, den trenger regulering og hjelp fra deg. Drikk mer vann. Få dagslys. Mobiliser ryggraden, sving på armene, tapp deg på armer og ben, grunn deg selv til her og nå. Å grave akkurat nå når du er i en krisesituasjon høres ut som en veldig dårlig idé, da virker det viktigere å grunne og regulere. 

Heier på deg! 

Anonymkode: c3f50...aa7

[Frøken Valmue]

Hei ❤️

Skulle gjerne svar deg mer, men det må bli i morgen. 
Men ville bare si, du har jo hatt en veldig kort sykemelding? Det høres ut som du trenger en mye lenger sykemelding. Jeg ble sykemeldt i november pga utbrenthet og var 2-3 med helt ute av arbeid, når jeg først gikk tilbake vare det typ 80% sykemeldt en mnd, så 70% en mnd osv. Gradvis opptrapping. Det høres ut som du absolutt er i behov for det og ikke få dårlig samvittighet ovenfor jobb pga dette. Det er ingen som takker deg når du møter veggen. Jobb er jobb. Det er deres problem å ordne ting når du er syk. Vær så snill, ikke gå tilbake før du er klar! Jeg vet hvor vanskelig det er, jeg har oppriktig hatt skikkelig problemer med det å være ærlig om at jeg ikke er klar. I tillegg har jeg en lite forstående lege, så jeg har stått på kravene selv om jeg inni meg syns det er kjempeubehagelig. Jobben derimot har vært veldig støttende da, så der har jeg ikke følt noe negativt med å være vekke. 

Men seriøst. Det høres ut som 50% jobb er alt for mye nå. Spesielt siden du begynner få symptomer igjen med en gang. Du trenger hvile og ro. Og det å gå i behandling er en stor jobb i seg selv...

Og forresten: Du kommer helt seriøst til å bli en kjempegod pappa ❤️ Altså. Merker det på hele måten du skriver på og på hvordan du er (via skjermen, hehe), men det barnet er heldig ❤️ Og det kommer til å gå fint med deg! Men du må gi deg selv tid.

Jeg har hatt god utnytte av enkelte instagramprofiler som har et terapeutisk innhold og mye bra rundt nettopp disse tingene. F.eks " kristinekarlytesaker" og "dringri". Og sikkert mange flere  Og boken "level up" av Rob Dial (eller lydboken er best, jeg hører den på nextory). Men ja, er jo mye der ute. For meg har det hjulpet å høre på lydbok mens jeg går tur. 

Jeg har forsåvidt også laget meg min egen "Mentale verktøyskasse". Har en bok hvor jeg har skrevet ned hva det er som faktisk har hjulpet meg når jeg har det vanskelig. Dette vil jo variere fra person til person. Men jeg klarte f.eks ikke tenke klart/komme frem til dette før jeg hadde vært sykemeldt kanskje 2-3 mnd. Det tar så lang tid dette. Det å klare å tenke klart, roe ned nervesystemet. For min del så har daglige turer, uansett vær - hjulpet med. Det å høre på "Guidet meditation" på Spotify hver morgen. Jevnlig trening. Gå fjellturer/være i naturen. "Sjekke inn" med meg selv hver dag. Altså nettopp det å ha noen sånne rutiner på morgenen. Anbefaler å lese om visualisering og meditering. Høres sykt alternativt ut, haha, men det er ikke det altså 🥰

Stor klem til deg, dette ordner seg. Sånn helt på ekte. Du må bare gi det tid ❤️

Endret 7. mai av Frøken Valmue

[teehbee]

Lenge siden jeg har skrevet her nå, men det betyr ikke at jeg ikke har lest svarene. Det er så mange fine meldinger her, og jeg setter så uendelig stor pris på det. 

Først og fremst så endte jeg dessverre på legevakta forrige uke, og fikk utskrevet Quetiapin for søvn, da frem til psykiater er tilbake fra sykemelding. Etter å ikke ha klart å sovne på Imovane så kræsja jeg litt. 

Et par ting som er verdt å nevne her er at mine problemer i årevis har vært relatert til selvfølelse i f.eks jobb. Et problem da har vært unngåelse. I den sammenheng har det for meg flere ganger slått veldig negativt ut når jeg har blitt borte fra jobb. Jeg må møte fryktene. Dette er noe terapeut også er helt enig i. Den kjelleren jeg var i for noen uker siden har jeg kommet meg ganske godt opp av, men det er utrolig mye angst til tider. Og veldig mye fysisk. 

Et annet faktum som er veldig kjipt å si, men som er sant er at jeg er per nå ansatt som "vikar", altså på en 6 måneders kontrakt med mulighet for fornyelse om et par måneder. Grunnet denne kaotiske vinteren/våren har jeg absolutt ikke vist meg fra min beste side, så det er så utrolig essensielt for meg å kunne gi en innsats nå de neste månedene. Det er ikke bare noe jeg føler jeg må, men noe jeg genuint ønsker å få til. 

Så ja, det er nok noe press bakenfra angående jobb, men samtidig så funker det ikke for meg å gå hjemme. Jeg har vært hjemmeværende student i 2 år, og har vært igjennom mye den tiden også, det funker rett og slett dårlig for meg. 

Jeg merker også at jeg klarer mer å mer å kjenne på hvilke tanker som trigger angsten. F.eks tanker om fødsel og alt som skjer etterpå. I dag monterte jeg bilsete i bilen, trodde jeg skulle besvime. Sto i det. Det gikk over. Det samme gjelder jobb. Jeg er livredd for negative tilbakemeldinger, og har nå gått hele helgen å tenkt at jeg gjorde noe feil med det jeg holdt på med de siste to timene fredag. Det er helt sykt hvor mye det blåses opp, men en ting kan jeg si etter å ha slitt med dette i varierende grad i over 10 år. Det roer seg ikke av å unngå situasjonene. 

Alt i alt så har jeg faktisk planer om å jobbe så mye jeg kan fremover, men jeg har en sykemelding jeg kan lene meg på den neste uka om noe skulle smelle (skriver timer på sykemeldingen), men jeg satser mot å jobbe så fullt som mulig. 

Så, det var litt av hva som har gått igjennom hodet mitt den siste tiden. 

Ønsker dere en fin kveld videre

[teehbee]

Hei godtfolk hvem enn dere måtte være. Det er lite skriving her, men jeg tenkte å få ned en liten oppsummering på papiret både for meg selv og for hvem enn som måtte lese. Dette da det har skjedd ganske mye, på godt og vondt. 

Først og fremst må jeg nevne en litt "artig" opplevelse. Noen dager etter forrige post jeg skrev opplevde jeg en hendelse når jeg var ute å gikk tur. Jeg tvang meg selv ut på lange fotturer hver kveld over lengre tid. Disse selvfølgelig alene da min bedre halvdel ikke orker de lange turene. Disse turene har vært forsøk på å roe ned med liten suksess. Dog, en dag, i blåst og surt vær etter ca en times tur (30 min før hjemme) bestemte jeg meg for å for n'te gang å teste noen av teknikkene terapeuten har gitt meg. Dette er ting jeg har forsøkt i årevis uten noe særlig hell. Lite effekt, glemmer, dabber av osv. Jeg tok av headset, løftet blikket og begynte slavisk å beskrive ting jeg så rundt meg. Først skjedde det ikke noe særlig, men så merket jeg noe i nakken og skuldrene. De slapp opp! Noen sekunder bare, men de slapp opp! Så kommer tanker tilbake, så gjør jeg det igjen. Og igjen, og igjen. Jeg ender med å bli ute 30 minutter ekstra, og når jeg kommer hjem tror nesten min bedre halvdel at jeg er rusa! Jeg forteller, hun ser det, det hele er veldig oppløftende.

Dette var absolutt ingen mirakelkur, men et lite steg i riktig retning. 

Dagen etter viser det seg at jeg har sovet bedre enn på lenge, med det resultatet at jeg har vondere i skuldrene enn noen gang. Den jævligste stølheten jeg noensinne har opplevd. Så ille så jeg ringer en fysioterapeut for å få behandling på dagen, men det er helt greit. Livet smiler litt den dagen! 

Dette forsøker jeg å opprettholde i tiden etter, selvom det til tider er vanskelig. Det virker dog som om jeg av og til blir litt mer "desensitivisert" til tankekjøret. Men det hender også at jeg faller tilbake i gamle rutiner.

Videre får jeg omsider time hos psykiateren som har vært sykemeldt. Jeg har forsøkt forsellige medisiner med dårlig utfall, og en Cyp-test har vist at jeg har en intoleranse mot en del medisiner, så nå er det løpet endelig i gang. Kombinasjonsbehandling med Venlafaxin ved siden av terapi. Det går greit. 

Vi får også en ny hastetur til sykehus pga graviditeten, men den gangen stresser jeg mindre, Alt er bra, men vi bor 2 timer fra sykehus, så de turene er lange når vi ikke vet hva som er galt, men denne gangen (det var før medisinstart) så får jeg ikke så dårlige reaksjoner på det uplanlagte. 

Dessverre påfølgende dag skjer det jeg har hatt en liten mistanke om, engasjementet på arbeidsplassen min ser ikke ut til å bli forlenget.  Det er flere årsaker til dette som jeg ikke skal gå inn på her, men det er ikke min egen ytelse som er hovedårsaken til dette. Overraskende nok er jeg ganske positiv, selv om jeg ser ut til å miste jobben 2 uker før termin. Jeg har allerede søkt på nye jobber, og er sjokkerende nok innstilt på at det "ordner seg for snille gutter". Jeg har studert uten inntekt en lengre periode, så lite hjelp fra Nav. Heldigvis har vi god inntekt på resten av husstanden. Dette har såklart ført med seg mye tanker og litt vekslende "sinn", men alt i alt tror jeg ting går litt fremover. 

Jeg har også sluttet på Imovane, Quetiapine (har for behov om søvn blir helt forferdelig), og jeg sovner om kveldene. Et problem jeg dog har nå er at jeg våkner forderdelig tidlig på morgenen, og ikke får sove igjen. Typ 4-4.30, noe som er veldig frustrerende. Så her er jeg åpen for alle råd fra de som måtte ha! 

Det var litt fra kaostilværelsen her  

 

Ønsker dere alle en fin dag! 

 

[teehbee]

Jeg ønsker å spørre folket der ute; er det noen her som har brukt Quetiapin som sovemedisin over kortere perioder her? Jeg har brukt det (25 mg) i ca. 3 uker, og har nå sluttet med det totalt. Jeg er nå på tredje natta uten, og har sovet i snitt 4.5 time hver natt. Våkner mellom 4 og 5 og har ikke sjangs til å sove. Er det noen her som har opplevd noe liknende? Jeg er vant til å operere på lite søvn, men vil gjerne ha en pekepinn på om det her er noe som går over eller ei. 

Det kunne faktisk vært deilig å sove litt ordentlig de siste månedene før småbarnslivet begynner  

[AnonymBruker]

teehbee skrev (4 timer siden):

Jeg ønsker å spørre folket der ute; er det noen her som har brukt Quetiapin som sovemedisin over kortere perioder her? Jeg har brukt det (25 mg) i ca. 3 uker, og har nå sluttet med det totalt. Jeg er nå på tredje natta uten, og har sovet i snitt 4.5 time hver natt. Våkner mellom 4 og 5 og har ikke sjangs til å sove. Er det noen her som har opplevd noe liknende? Jeg er vant til å operere på lite søvn, men vil gjerne ha en pekepinn på om det her er noe som går over eller ei. 

Det kunne faktisk vært deilig å sove litt ordentlig de siste månedene før småbarnslivet begynner  

Jeg har ikke slutta selv, men har en nær meg som har gjort det nylig. Det var ikke korttidsbruk, men lengre tid (år). Han sier det tok 6 dager før han hadde normal søvn igjen. Han byttet det ut Quetiapin med melatonin og han tror det gjorde det lettere å få normal søvn igjen. Søvnkvaliteten hans er bedre nå og han har ikke mareritt lenger.

Anonymkode: 7b48b...67c

[teehbee]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har ikke slutta selv, men har en nær meg som har gjort det nylig. Det var ikke korttidsbruk, men lengre tid (år). Han sier det tok 6 dager før han hadde normal søvn igjen. Han byttet det ut Quetiapin med melatonin og han tror det gjorde det lettere å få normal søvn igjen. Søvnkvaliteten hans er bedre nå og han har ikke mareritt lenger.

Anonymkode: 7b48b...67c

Har forstått det nå at det kan ta litt tid å regulere søvnen riktig igjen. Jeg har dog overraskende lite problemer med å sovne. Bare å våkne så tidlig som er slitsomt. Heldigvis snart langhelg! 😁