Psykish helse: Jeg sliter *lang post*

[teehbee]

Hei.

Jeg vet ikke helt om det er riktig å skrive dette her slik jeg gjør nå, men jeg har så mye på hjertet jeg føler for å få ut, og vet ikke helt hvor jeg skal lufte det, noe jeg skal komme mer frem til senere. Så jeg advarer først som sist, dette blir en lang tekst.

Først og fremst vil jeg si at jeg selv er en mann i 30-årene som er gift og venter barn i løpet av det neste halvåret. Jeg har alt i alt et veldig godt liv med alle godene jeg kunne behøve. En kjærlig kone, et fint sted å bo, bil, jobb, alt er egentlig ganske ok. Samtidig har jeg slitt i en årrekke. I ca. 10 år, om ikke lengre har jeg slitt med kraftig angst. Dette har skapt masse unngåelse i livet mitt. Spesielt fra usikre/sosiale situasjoner.

Etter å ha vært «mann» alt for lenge og unngått behandling, eller startet og avsluttet har jeg fått et godt løp via DPS her jeg bor nå. Jeg har en fantastisk forståelsesfull terapeut som sammen med andre spesialister har kommet frem til en generalisert angstlidelse som hovedårsaken til mine problemer. Alt i alt er jeg utrolig glad for dette, og jeg går i en god behandling hvor jeg føler jeg gjør så godt jeg kan får å «bli bedre».

Jeg begynte i ny jobb i januar etter å ha vært praktikant i samme bedrift, men her begynte problemene igjen. Jeg har vært verdensmester i prokrastinering, unngåelse igjen og usikkerhet. Jeg er livredd for å gjøre noe galt og får puls på 150 hver gang jeg spør om feedback om noe. Kollegaene mine er klar over disse problemene, og er alt i alt veldig forståelsesfulle, samtidig som de er klare på at vi må finne en løsning, da bedriften er liten og det koster penger å ha meg der. Dette er jeg så klart positiv til, og har virkelig prøvd å bedre meg, med god hjelp fra kollegaene.

På slutten av vinteren skjedde det en hendelse med et søsken og en psykotisk episode som kom ut av det blå (i hvert fall for oss). Uten å si for mye da det ikke føles riktig ovenfor personen det gjelder kan jeg si at det skjedde en voldhendelse mot andre i familien mens vedkommende var i en psykose. Da mot forelder og steforelder på en side (skilte foreldre). Det føles veldig unaturlig å klage på min egen situasjon oppe i dette, men når dette skjedde havnet jeg i en situasjon jeg slet veldig med å håndtere. Jeg havnet i en mellomsituasjon med de traumatiserte partene på en side, og utøveren på en annen med meg i midten. På siden sitter også en annen forelder som legger veldig lokk på «ting som er vondt». Dette var det jævligste jeg har stått i noen gang, og jeg har til tross for å ha fungert i hverdagen hatt det så tungt og hatt så ekstremt mye tunge tanker.

Til tross for alt har ting gått veldig bra med de involverte. Utøveren får god hjelp og er på vei tilbake i livet. De fornærmede jobber seg igjennom det og de skal snart møtes, og de prøver å opprette kontakten. Så alt i alt peker alt i riktig retning. Jeg har på min side hatt mye oppfølging av min terapeut oppi det her, men har så mye usikkerhet inne i meg som jeg ikke klarer å riste av meg.

I påsken møtte jeg familie begge sider på første gang siden hendelsen, og alt i alt gikk det veldig bra. Problemet mitt er at det dukket opp en hendelse hvor den ene «fornærmede» i saken som skjedde går bak ryggen på den andre og forteller en del ting om tankene rundt situasjonen som den andre ikke vet. Det høres kanskje rotete ut, men det kan oppsummeres i at begge har sagt at de ser fremover og at det ikke er noe sinne tilstede lenger, men jeg blir da fortalt noe annet av den ene, men «må love» å ikke fortelle noe til den andre. Det ble også sagt noen andre ting jeg ikke skal utlevere her. Konfliktsky som jeg er jattet jeg med og prøvde jeg så godt jeg kunne å ha en hyggelig påske.

Problemet dukket opp i ettertid hvor jeg kjente et så intenst sinne ovenfor denne personen. Mest av alt for å gå bak ryggen på den andre som er i en så sårbar situasjon nå, og så videre for å sette meg i den situasjonen ovenfor min egen forelder. Det kokte mer og mer opp, og jeg var svært nær ved å ringe en ambulanse på meg selv en natt i forrige uke. Jeg fikk hastetime hos terapeut, og vi diskuterte til og med en midlertidig innleggelse. Jeg mistet også to dager på jobb som er veldig kjedelig i en helt ny jobb, men sånn er det bare.

Etter en veldig god time hos terapeuten min hvor jeg fikk ut mer følelser enn jeg noen gang har klart på en sånn time (det blokkeres ofte veldig fort) har det gått opp en del ting for meg som jeg skulle innsett for mange år siden. Først og fremst. Jeg har alltid vært usikker på meg selv. Alltid følt jeg ikke får til noe. Forventet at det jeg gjør er galt. Dette stikker så uendelig mye dypere enn jeg trodde. Mitt selvbilde er så lavt at jeg saboterer for meg selv. Hvorfor ikke smelle neven i bordet å si «dette er faen ikke greit» når en går bak ryggen på en annen og setter meg i en ufattelig vanskelig situasjon? Hvorfor jatte med og «håpe det går over». Hvorfor har jeg tidligere i livet sabotert forhold og ikke tillatt meg å føle noen ting «godt»? Hvorfor føler jeg for å si opp jobben min fordi jeg er sikker på at de hater meg og ser på meg som en byrde? Det stikker så uendelig mye lengre enn det jeg trodde.

En annen ting er at jeg føler meg så uendelig alene. Jeg har foreldre, jeg har søsken, jeg har en kjærlig kone og snart et barn, men jeg føler meg samtidig så alene. I episoden med søskenet har det dukket opp indikasjoner på en annen diagnose som kan ha forklart en del ting og som har vært der hele livet til vedkommende. Det er nok derfor både jeg og foreldre har følt et ubevisst ansvar eller omsorg for vedkommende. De har også fortalt meg at de har alltid følt de må ta litt mer vare på vedkommende mens jeg «klarer meg». Det går liksom alltid bra med meg. Til tross for at jeg har vært veldig åpen om mine utfordringer. Dette har gått så inn på meg de siste dagene. Kona mi forsøker også å være forståelsesfull, men sliter med å helt forstå hva som foregår. Samtidig har hun sine egne plager nå i forbindelse med en veldig tung graviditet, noe som gjør hverdagen hennes veldig tung. Jeg føler meg så som en byrde med dette. Og etter dette gikk opp for meg forrige uke har jeg kjent på en så stor ensomhet at jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere det.

Jeg har gått ned 10 kilo de siste månedene, til tross for godt matinntak. Jeg sover bra sporadisk, men har plutselig netter jeg døgner. Jeg prøver å ha gode rutiner, trene, gå tur, være sosial på jobb osv, men jeg sliter. Jeg sliter så uendelig. Jeg har dager jeg føler meg bra, og andre øyeblikk er jeg så tom så jeg bare føler for å gråte.

Jeg har ikke hatt noen selvmordstanker, men jeg har drømt at jeg kjørte bilen inn i en fjellvegg blant annet. Jeg har også dagdrømt at jeg ble hentet av en ambulanse på jobb og kjørt et sted jeg kunne være i fred noen dager og bare slappe av. Noen dager er verre enn andre når det kommer til dette. Jeg har alltid vært en forkjemper for menns psykiske helse, og alltid blitt trist når jeg leser/ser videoer av menn som forteller at de ikke har noen å snakke med, men aldri helt tenkt at dette gjelder meg, men nå innser jeg at jeg er en av dem. Jeg bare føler meg så uendelig trist og «mørk» til tider.

Jeg har snakket med noen kamerater til tider, men har ingen i nærheten av her jeg bor. Kollegaene og konen min er de jeg prater med mest. Kollegaene har en veldig variert forståelse av det som skjer hvor noen er forståelsesfulle, mens andre er mer «det sitter bare i hodet, så du må være positiv». Jeg gjør ingen sak ut av det, men det tynger litt. Jeg sliter bare så uendelig med å vite hvordan jeg skal se fremover. Jeg har så mye å være glad for i livet, men klarer ikke se det. Klarer ikke se for meg de lykkelige øyeblikkene som kommer med barnet vi snart skal gå. Klarer ikke ta til meg kjærligheten jeg får av min aller nærmeste.

Det tyngste av alt her er at jeg ikke føler jeg kan være åpen/ærlig om alt som skjer med foreldrene mine. De har det utrolig vanskelig med situasjonen som har utspilt seg, og jeg er livredd for å gjøre ting verre for dem. «Det går jo alltid bra med deg». Den sitter så tungt i bakhodet mitt nå.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skrev dette, men jeg tenker vel kanskje jeg øyner et lite håp om at det finnes et annet menneske der ute eller to som kan ha noen råd eller tips hvordan man fortsetter i hverdagen i en sånn situasjon. Noen som kan kjenne seg igjen i en sånn fortvilende ensomhet til tross for at man har gode kjærlige folk rundt seg.

Det her ble sikkert ufattelig rotete, men jeg har tenkt så lenge at jeg må få tankene ned på «papir», men aldri gjort det. Så i dag var dagen tenkte jeg.  

Takk for at du leste uansett.

[AnonymBruker]

Det er lurt å "skrive ut" følelser, så det bør du fortsette med, da det vil hjelpe å rydde opp inni deg.

I tillegg vil du få et nytt fokus i livet ditt snart: et barn.

Stor klem til deg.

Anonymkode: 2e00c...a4d

[AnonymBruker]

Først og fremst: stor klem til deg! Det er utrolig belastende å stå i så mye på en gang, og jeg skjønner godt at du syns det er uhåndterlig. Kudos for at du går til terapaut og jobber med de ressursene du har fått tilgjengelige. 

Jeg tenker det kanskje kan være lurt å dele opp de forskjellige tingene du sliter med. Feks jobb. Snakk med leder og si at du har det tungt nå, og at du ønsker litt bedre oppfølging. Sliter du mye med prokrastinering, be gjerne om spesifikke frister på oppgavene, da er det lettere å komme i gang. 

Familiemessig så ville jeg forsøkt å snakke med den personen som går bak ryggen på den andre, går det an å si at du syns det er dumt, eller foreslå at alle snakker sammen? Du må også huske på at du ikke står ansvarlig for andres følelser eller reaksjoner. Denne situasjonen er ikke din å bære, selv om jeg skjønner at det tynger. 

For øvrig lurer jeg på om du har vært til utredning for add eller adhd? Du beskriver mange symptomer som er forenlig med en av de diagnosene. 

Igjen, stor klem til deg. Enten så går det bra, eller så går det over. Vær flink til å ta vare på deg selv, og ikke bare tenk at du skal være der for alle andre hele tiden. 

 

 

Anonymkode: 2ee70...e08

[teehbee]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Først og fremst: stor klem til deg! Det er utrolig belastende å stå i så mye på en gang, og jeg skjønner godt at du syns det er uhåndterlig. Kudos for at du går til terapaut og jobber med de ressursene du har fått tilgjengelige. 

Jeg tenker det kanskje kan være lurt å dele opp de forskjellige tingene du sliter med. Feks jobb. Snakk med leder og si at du har det tungt nå, og at du ønsker litt bedre oppfølging. Sliter du mye med prokrastinering, be gjerne om spesifikke frister på oppgavene, da er det lettere å komme i gang. 

Familiemessig så ville jeg forsøkt å snakke med den personen som går bak ryggen på den andre, går det an å si at du syns det er dumt, eller foreslå at alle snakker sammen? Du må også huske på at du ikke står ansvarlig for andres følelser eller reaksjoner. Denne situasjonen er ikke din å bære, selv om jeg skjønner at det tynger. 

For øvrig lurer jeg på om du har vært til utredning for add eller adhd? Du beskriver mange symptomer som er forenlig med en av de diagnosene. 

Igjen, stor klem til deg. Enten så går det bra, eller så går det over. Vær flink til å ta vare på deg selv, og ikke bare tenk at du skal være der for alle andre hele tiden. 

 

 

Anonymkode: 2ee70...e08

Takk for hyggelig melding. Det betyr mye ❤️ 

Det har faktisk skjedd litt siden sist jeg skrev. Jeg er nå sykmeldt denne uka etter å ha havnet hos legen i går. Andre døgnet på rad uten søvn tok litt for mye på. Nå er det midlertidig lindring med Imovane og time med psykiater senere i uka (terapeut i morgen). Som alltid var første bekymring jobben. Det var da en stor glede når daglig leder var kjempestøttende og foreslo at jeg skulle ta meg mer tid til å "fikse" det litt bedre før jeg kommer på jobb igjen.

Angående familie har jeg ikke snakket med noen, men skal snakke med forelderen i morgen. Men se at den andre personen kan få fortelle selv. Jeg ser det nå at det er helt uakseptabelt å sette meg i en sånn posisjon, og jeg skal si tydelig ifra.

Det jeg ser mer og mer er at det er følelsen av ensomhet som tynger. Spesielt da dette er det første som har fått frem gråten i snakk med lege/terapeut (etter 10 år med forskjellige behandlinger). Så nå ser jeg et håp. Noe mer håndfast. Det føles egentlig veldig bra.

Angående ADHD var det min første utredning hos DPS, hvor de konkluderte med at det ikke var det. Samtidig testet de meg på Mirtazipam (eller noe sånt) som ville få god effekt om jeg var på ADHD-spekteret, men jeg endte opp med overstimulering av en annen verden hvor jeg satt å så lysglimt bak øyelokkene og muskelrykninger.

Det har vært så utrolig deilig å koble av litt uten å tenke på jobb, og å kunne sove ordentlig, men det er mye jobb fremover. Uten tvil.

[AnonymBruker]

Så godt å høre at du har fått sykemelding, det er ikke lett å prøve å gjøre alt på en gang. Og en forståelsesfull sjef hjelper på! 

Greit å få det utredet og strøket av lista, da kan du konsentrere deg om å bli bra ut fra de plagene du faktisk har🤩 

Anonymkode: 2ee70...e08

[AnonymBruker]

teehbee skrev (39 minutter siden):

Takk for hyggelig melding. Det betyr mye ❤️ 

Det har faktisk skjedd litt siden sist jeg skrev. Jeg er nå sykmeldt denne uka etter å ha havnet hos legen i går. Andre døgnet på rad uten søvn tok litt for mye på. Nå er det midlertidig lindring med Imovane og time med psykiater senere i uka (terapeut i morgen). Som alltid var første bekymring jobben. Det var da en stor glede når daglig leder var kjempestøttende og foreslo at jeg skulle ta meg mer tid til å "fikse" det litt bedre før jeg kommer på jobb igjen.

Angående familie har jeg ikke snakket med noen, men skal snakke med forelderen i morgen. Men se at den andre personen kan få fortelle selv. Jeg ser det nå at det er helt uakseptabelt å sette meg i en sånn posisjon, og jeg skal si tydelig ifra.

Det jeg ser mer og mer er at det er følelsen av ensomhet som tynger. Spesielt da dette er det første som har fått frem gråten i snakk med lege/terapeut (etter 10 år med forskjellige behandlinger). Så nå ser jeg et håp. Noe mer håndfast. Det føles egentlig veldig bra.

Angående ADHD var det min første utredning hos DPS, hvor de konkluderte med at det ikke var det. Samtidig testet de meg på Mirtazipam (eller noe sånt) som ville få god effekt om jeg var på ADHD-spekteret, men jeg endte opp med overstimulering av en annen verden hvor jeg satt å så lysglimt bak øyelokkene og muskelrykninger.

Det har vært så utrolig deilig å koble av litt uten å tenke på jobb, og å kunne sove ordentlig, men det er mye jobb fremover. Uten tvil.

Sykmelding var nok meget lurt. Bare ikke start opp for tidlig igjen. Gi deg selv tid til å jobbe med det du står i. Man får ofte dårlig samvittighet over å være borte fra jobb, men noen ganger er det helt nødvendig. I et livs perspektiv er en måned eller to, eller fem, veldig lite dersom gevinsten er at du får det bedre etterpå. 
Det er utrolig vanskelig å stå i mye på en gang. Nervesystemet blir overbelastet og alt føles overveldende. Prøv og bryte ting ned, skriv ned og sortere tanker og hendelser. Å få ting sagt høyt eller skrevet svart på hvitt kan være til god hjelp. 
Og du, jobb med å snakke deg selv opp da. Du virker smart, reflektert og omtenksom, så ingen grunn til å tvile på deg selv ❤️

Anonymkode: 8d1ae...cf7

[AnonymBruker]

Høres ut som en vanskelig og dramatisk situasjon du har vært i, i det siste. Og samtidig tenker jeg at du nok, som så svært mange av oss, har vokst opp med emosjonelt utilgjengelige foreldre. Det å få beskjed om at "du takler det alene" som barn kan være skremmende. Og jeg vil du skal vite at alt du sliter med gir mening. I dag får man ofte behandling for angst bare på symptomene, men om en går litt dypere, tar noen runder med EMDR for å prosessere hvor denne enorme angsten kommer fram, mer enn at det bare er en vane, så kan man bli tryggere i seg selv. 

Jeg ville anbefale deg å skrive mer om alt du kjenner på. Skriv ut følelsene dine så ofte du trenger. Og kanskje du til og med kunne trives med å dele det med chatGPT. Selv om det har noen etiske hensyn med tanke på energikapasiteten det belaster jorden med. Jeg har hatt god nytte av det, men begrenser det til perioder jeg virkelig trenger å bli sett og forstått (ja, jeg vet at det er en språkmodell). 

Emosjonelt utilgjengelige foreldre handler jo bare om at de selv har manglet emosjonell modenhet fra sine foreldre igjen, det handler ikke om å klandre noen. Men har en ikke fått en kjernetrygghet i seg selv, en opplevelse av å være virkelig god nok, så vil en kunne jobbe med angsten til en driter i buksa av utmattelse, og likevel slite. Jeg brukte mye tid på kognitiv terapi, som aldri satt, fordi jeg hadde denne utryggheten i dypet av meg. Da jeg gikk helt inn på det, så har jeg fått det mye bedre. Prosessert minnene det kommer fra. I tillegg gjør jeg noe som heter Ideal Parent Figure Protocol, det er helt enkelt at jeg forestiller meg en ideell foreldrefigur (en som ikke ligner på mine foreldre, for husk: ingen foreldre kan være ideelle, ingenting av dette handler om å klandre noen), og så har en slags meditasjon der jeg går til dem med det, og så forestiller meg hvordan de ville møtt meg. 

Alt som handler om grensesetting, å stå opp for seg selv, føle følelsene sine, det blir enklere når en prosesserer minnene det kommer fra. Men ofte, for å prosessere minnene disse indre kjerne-ideene (core beliefs) kommer fra, så trenger en å være tilstede i kroppen sin. Det kan du gjøre med å jobbe somatisk, med kroppsbevissthet. En må ha kontakt med kroppen for å kjenne følelsene, og følelsene er gode retningslinjer for hvor grensene går, og å prosessere gamle minner som er kjernen bak internaliserte negative antagelser om oss selv ("Jeg er verdiløs" "ingen lytter til meg" osv.). 

Masse lykke til! Du skal vite at du allerede er verdifull og god nok, og samtidig at ting absolutt kan bli bedre. Livet trenger ikke være så tungt. 

Anonymkode: c3f50...aa7

[teehbee]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Sykmelding var nok meget lurt. Bare ikke start opp for tidlig igjen. Gi deg selv tid til å jobbe med det du står i. Man får ofte dårlig samvittighet over å være borte fra jobb, men noen ganger er det helt nødvendig. I et livs perspektiv er en måned eller to, eller fem, veldig lite dersom gevinsten er at du får det bedre etterpå. 
Det er utrolig vanskelig å stå i mye på en gang. Nervesystemet blir overbelastet og alt føles overveldende. Prøv og bryte ting ned, skriv ned og sortere tanker og hendelser. Å få ting sagt høyt eller skrevet svart på hvitt kan være til god hjelp. 
Og du, jobb med å snakke deg selv opp da. Du virker smart, reflektert og omtenksom, så ingen grunn til å tvile på deg selv ❤️

Anonymkode: 8d1ae...cf7

Takk for det. En del av meg føler jeg må inn i rutinene igjen. Og jeg har en jobb som kan kombineres litt med hjemmekontor/evt gradert f.eks, så jeg har faktisk et genuint ønske om å komme i gang igjen, men alt til sin tid såklart. 

Takk for varmende ord. Jeg setter virkelig pris på det  

[teehbee]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Høres ut som en vanskelig og dramatisk situasjon du har vært i, i det siste. Og samtidig tenker jeg at du nok, som så svært mange av oss, har vokst opp med emosjonelt utilgjengelige foreldre. Det å få beskjed om at "du takler det alene" som barn kan være skremmende. Og jeg vil du skal vite at alt du sliter med gir mening. I dag får man ofte behandling for angst bare på symptomene, men om en går litt dypere, tar noen runder med EMDR for å prosessere hvor denne enorme angsten kommer fram, mer enn at det bare er en vane, så kan man bli tryggere i seg selv. 

Jeg ville anbefale deg å skrive mer om alt du kjenner på. Skriv ut følelsene dine så ofte du trenger. Og kanskje du til og med kunne trives med å dele det med chatGPT. Selv om det har noen etiske hensyn med tanke på energikapasiteten det belaster jorden med. Jeg har hatt god nytte av det, men begrenser det til perioder jeg virkelig trenger å bli sett og forstått (ja, jeg vet at det er en språkmodell). 

Emosjonelt utilgjengelige foreldre handler jo bare om at de selv har manglet emosjonell modenhet fra sine foreldre igjen, det handler ikke om å klandre noen. Men har en ikke fått en kjernetrygghet i seg selv, en opplevelse av å være virkelig god nok, så vil en kunne jobbe med angsten til en driter i buksa av utmattelse, og likevel slite. Jeg brukte mye tid på kognitiv terapi, som aldri satt, fordi jeg hadde denne utryggheten i dypet av meg. Da jeg gikk helt inn på det, så har jeg fått det mye bedre. Prosessert minnene det kommer fra. I tillegg gjør jeg noe som heter Ideal Parent Figure Protocol, det er helt enkelt at jeg forestiller meg en ideell foreldrefigur (en som ikke ligner på mine foreldre, for husk: ingen foreldre kan være ideelle, ingenting av dette handler om å klandre noen), og så har en slags meditasjon der jeg går til dem med det, og så forestiller meg hvordan de ville møtt meg. 

Alt som handler om grensesetting, å stå opp for seg selv, føle følelsene sine, det blir enklere når en prosesserer minnene det kommer fra. Men ofte, for å prosessere minnene disse indre kjerne-ideene (core beliefs) kommer fra, så trenger en å være tilstede i kroppen sin. Det kan du gjøre med å jobbe somatisk, med kroppsbevissthet. En må ha kontakt med kroppen for å kjenne følelsene, og følelsene er gode retningslinjer for hvor grensene går, og å prosessere gamle minner som er kjernen bak internaliserte negative antagelser om oss selv ("Jeg er verdiløs" "ingen lytter til meg" osv.). 

Masse lykke til! Du skal vite at du allerede er verdifull og god nok, og samtidig at ting absolutt kan bli bedre. Livet trenger ikke være så tungt. 

Anonymkode: c3f50...aa7

Det er nettopp det du skriver her nå som gir så mening. I førsten var den en kjempestor lettelse å få en "diagnose" (generalisert angstlidelse), og med en terapeut som virkelig bryr seg føltes alt rett, men jeg føler ikke jeg har klart å jobbe ordentlig med det selv. Det er nesten som om noe stopper meg litt, men nå som jeg virkelig har begynt å kjenne på ting i dybden her er det mye mer som virker å falle på plass. 

I dag tok jeg også den telefonen jeg har kvinet meg for, og fortalte alt til det ene familiemedlemmet. Jeg aner ikke hva som skjer der nå, men tror det er ganske månelyst. Til tross for betryggelser om at utfallet her ikke er min feil er det en ekkel følelse. 

Jeg hadde også omsider time med min terapeut i dag, noe som gikk veldig bra. Ting går litt lettere, men jeg har mye spenninger i kroppen. Samtidig har jeg også slitt med mye mørke tanker vekslet med en veldig tomhet til tider. Jeg "disclaimer" litt med her at jeg har informert både lege og psykolog om disse tankene: Men det går rett og slett på tanker rundt selvmord, uten noen form for idealisering. Altså, jeg har aldri i hele mitt liv tenkt noe i de banene, men den siste tiden nå har det vært mye forvirrende tanker som f.eks "lurer på hva som hadde skjedd/hvordan hadde reagert på at/om det hadde vært vanskelig. Dog aldri en tanke om at dette er noe jeg faktisk ønsker. Mer at jeg føler meg veldig nøytral når jeg tenker på det. Litt sån meh.. Makes snese på noe vis? Samtidig er min kone vel innforstått med at dersom ting spinner ut av kontroll så er 113 neste. På ordre fra meg. 

Jeg mistenker dette går veldig ut på at jeg føler en så enorm tomhet til tider. Jeg klarer ikke se for meg å bli foreldre (som skjer om 3 måneder), klarer ikke se for meg positive ting i fremtiden, klarer ikke glede meg over magespark f.eks (noe som gir meg en kjempeskyldfølelse i ettertid). Dog håper jeg og tror at dette er noe som er litt eskalert akkurat nå pga hendelsene den siste tiden. 

En annen ting som skremmer meg litt er at psykiater måtte avlyse timen jeg har mot slutten av uken, og jeg har nå å fått sovemedisiner som jeg ikke kan bruke så lenge. Det er så ufattelig deilig å sove ordentlig, og akkurat nå så kjenner jeg at jeg trenger litt medisinsk hjelp fremover, selvom jeg generelt er ganske i mot det.

Det her ble sikkert ufattelig rotete, men det er nok ganske rotete i hodet generelt i disse tider. 

Stor klem til dere alle ❤️ 

[AnonymBruker]

teehbee skrev (8 minutter siden):

Det er nettopp det du skriver her nå som gir så mening. I førsten var den en kjempestor lettelse å få en "diagnose" (generalisert angstlidelse), og med en terapeut som virkelig bryr seg føltes alt rett, men jeg føler ikke jeg har klart å jobbe ordentlig med det selv. Det er nesten som om noe stopper meg litt, men nå som jeg virkelig har begynt å kjenne på ting i dybden her er det mye mer som virker å falle på plass. 

I dag tok jeg også den telefonen jeg har kvinet meg for, og fortalte alt til det ene familiemedlemmet. Jeg aner ikke hva som skjer der nå, men tror det er ganske månelyst. Til tross for betryggelser om at utfallet her ikke er min feil er det en ekkel følelse. 

Jeg hadde også omsider time med min terapeut i dag, noe som gikk veldig bra. Ting går litt lettere, men jeg har mye spenninger i kroppen. Samtidig har jeg også slitt med mye mørke tanker vekslet med en veldig tomhet til tider. Jeg "disclaimer" litt med her at jeg har informert både lege og psykolog om disse tankene: Men det går rett og slett på tanker rundt selvmord, uten noen form for idealisering. Altså, jeg har aldri i hele mitt liv tenkt noe i de banene, men den siste tiden nå har det vært mye forvirrende tanker som f.eks "lurer på hva som hadde skjedd/hvordan hadde reagert på at/om det hadde vært vanskelig. Dog aldri en tanke om at dette er noe jeg faktisk ønsker. Mer at jeg føler meg veldig nøytral når jeg tenker på det. Litt sån meh.. Makes snese på noe vis? Samtidig er min kone vel innforstått med at dersom ting spinner ut av kontroll så er 113 neste. På ordre fra meg. 

Jeg mistenker dette går veldig ut på at jeg føler en så enorm tomhet til tider. Jeg klarer ikke se for meg å bli foreldre (som skjer om 3 måneder), klarer ikke se for meg positive ting i fremtiden, klarer ikke glede meg over magespark f.eks (noe som gir meg en kjempeskyldfølelse i ettertid). Dog håper jeg og tror at dette er noe som er litt eskalert akkurat nå pga hendelsene den siste tiden. 

En annen ting som skremmer meg litt er at psykiater måtte avlyse timen jeg har mot slutten av uken, og jeg har nå å fått sovemedisiner som jeg ikke kan bruke så lenge. Det er så ufattelig deilig å sove ordentlig, og akkurat nå så kjenner jeg at jeg trenger litt medisinsk hjelp fremover, selvom jeg generelt er ganske i mot det.

Det her ble sikkert ufattelig rotete, men det er nok ganske rotete i hodet generelt i disse tider. 

Stor klem til dere alle ❤️ 

Synes ikke det du skriver er rotete. Mer at det går noen lys opp for deg, og at det er overveldende. Jeg kjenner meg igjen i de mørke tankene. Det tenker jeg egentlig er helt naturlig når ting er som de er nå. Men jeg vil du skal vite, fra noen som har vært der selv, at livet blir mye bedre enn dette. Tenk på at det er nylig du har gått mer i dybden på det, du har satt noen grenser nå, det er nytt, og den fremgangen du bare har hatt i det siste med å forstå ting dypere, det vil du ha fremover også. Kanskje du ikke er klar til barnet ditt kommer, men barnet vil ha glede av deg mye i tiden fremover likevel, og det er først etter de første årene at far blir særlig viktig, for nå kan du kanskje fokusere aller mest på deg selv. 

Å bli bedre fra barndommens sår er et langvarig prosjekt, særlig om en vil gå dypere enn å takle det kognitive. Støtt kroppen din med lett bevegelse, aktivering av ryggraden, aktiv og passiv propriosepsjon, vagus-stimulering o.l. Så kommer du deg gjennom dette. Jeg har troa på deg. 

Stor klem tilbake til deg! 

Anonymkode: c3f50...aa7

[Tradegy]

Fy søren, du skal være stolt av å dele så innmari åpent. Sterkt!!Det høres ut som du lever i en konstant frykt/kjemp tilstand. Man vet ikke hva godt man kan gjøre for andre. Man "server" alt og alle, og havner i konstant minus. 

Det er ikke uvanlig at å bli pappa kan utløse mye følelsesmessig bagasje, dersom det har vært en gjenganger i livet (foreldregenerasjonen) at man takler ting med det jeg liker å kalle "øredøvende stillhet". Det er nok et barn på innsida av hjertet ditt, som trenger at du tar en solid prat med han. Du er sterk og verdifull. Ferdig snakka. 

Du gjør ALT riktig når du oppsøker helsevesenet. Du nevner selv dette med suicidalitet. Det er ekstremt ubehagelig, og det er viktig at du forebygger. 

Gruppen du tilhører, faller mellom to stoler, da barselomsorgen i skyhøy grad, (oftere enn ikke), konsentrerer seg rundt mor. Veldig få spør hvordan far har det. Der kan det være lurt å være litt "på ballen", da behovet for å ventilere, blir viktigere.

Så det er viktig at du tar din egen helse på alvor. Og husker at du ikke trenger å bære alt på dine skuldre. ❤️

Det er hèlt feil å krype, når du fortjener å fly  

Hjernen vår trenger hvile for at den skal hente frem nye løsninger. Da må du hjelpe deg selv til å finne ro og ta vare på deg selv ❤️❤️❤️ 

 

Endret 30. april av Tradegy

[Irak]

For å svare på spørsmålene dine så svarer du på mye av det selv. Du er konfliktsky, og prøver å "roe" ned situasjoner og samtidig regulere andre mennesker. Dette er ressurskrevende i seg selv, og egentlig ikke noe du har den mentale kapasiteten til slik jeg forstår og leser innlegget ditt. For at du skal kunne bedre din psykiske helse er første pri nr 1 å skjerme deg fra mennesker som du kan oppleve tapper deg. Såkalte energityver. Det betyr at du trenger å jobbe med deg selv og øve på å si ifra i forhold til det som du kan merke blir belastende og i overkant mye. 

Du har en ny jobb. Det krever sitt. I tillegg har du en kone som trenger din støtte, og et barn på vei som betyr ansvar. Det er essensielt at du begynner å skape avstand til det/de som gjør at du ikke klarer å være i mental balanse. Akkurat nå er det overvekt av mentalt støy, og det er vanskelig å manøvrere i, når man stadig møter på så mange utfordringer. For at du skal kunne mestre jobben, din mentale og psykiske helse samt være pappa så er det ekstremt viktig at du tar grep. Det er ikke farlig å si nei dette passer ikke for meg, eller ta avstand til mennesker som du opplever behandler andre urettferdig eller begår urett. Dette trigger deg enormt så dette må du få oversikt over og ta avstand ifra slik at du kan få det bedre med deg selv, og din familie. Ved å si nei til dette så sier du ja til deg selv, din kone og ditt framtidige barn. Det er viktig å huske på. Det er ikke bare deg det går utover til syvende og sist. Enten du vil det eller ikke så går det også utover din familie, for du klarer ikke å være emosjonelt tilstede for dem når du har forstyrrende elementer som tynger deg. Motvekt til tyngde er å snakke og normalisere. Prate det ut av systemet på DPS, psykisk helse eller den mentale Hjelpetelefonen. 

Jeg husker selv en situasjon fra mitt eget liv som preget meg så sterkt at jeg ikke fikk sove. Kl 04.00 på natta. Da ringte jeg hjelpetelefonen og snakket med de en time. Vi fant ingen løsning der og da, men det gjorde likevel at jeg fikk sove den natten, for alt er en prosess. Tankevirksomhet, nye tanker og ideer får ikke grobunn når det "gamle" opptar så mye plass. Det blir rett og slett overload i harddriveren, og minnet trenger kalibrering. Slik fungerer psyken og hjernen vår som samtidig påvirker kroppslige reaksjoner. Stress forverrer psyken og setter ofte kroppen i høygir som du allerede har merket. 

Så her trenger du å finne mestringsstrategier for å klare og roe ned nervesystemet når det løper avgårde med deg. Innenfor yoga så finnes det veldig mange bra pusteteknikker og pusteøvelser som du kan benytte deg av når du opplever dette. 4X4 = fire dype åndedrag munn og nese og fire dype åndedrag gjennom nese munn. Dette roer ned nervesystemet bare ved å fokusere på pust. 

Jeg har valgt å synge for det roer meg ned. 

Håper dette var nyttig for deg. Jeg forstår veldig godt din fortvilelse oppi det her.

Hilsen ei som også alltid har måttet klare seg selv = flink pike syndrom. 

Min oppfordring og utfordring til deg er at du benytter deg av så mange hjelpemidler og hjelpetiltak som overhodet mulig, og vær så snill og ikke fnys av noe før du faktisk har prøvd det i minimum tre uker. Det er den tiden det tar og etablere en ny vane, og for Guds skyld legg til rette for nok søvn. Det er da hjernen din restituerer seg. Les om det..

Mange varme tanker til deg ❤️

[teehbee]

Irak skrev (13 minutter siden):

For å svare på spørsmålene dine så svarer du på mye av det selv. Du er konfliktsky, og prøver å "roe" ned situasjoner og samtidig regulere andre mennesker. Dette er ressurskrevende i seg selv, og egentlig ikke noe du har den mentale kapasiteten til slik jeg forstår og leser innlegget ditt. For at du skal kunne bedre din psykiske helse er første pri nr 1 å skjerme deg fra mennesker som du kan oppleve tapper deg. Såkalte energityver. Det betyr at du trenger å jobbe med deg selv og øve på å si ifra i forhold til det som du kan merke blir belastende og i overkant mye. 

Du har en ny jobb. Det krever sitt. I tillegg har du en kone som trenger din støtte, og et barn på vei som betyr ansvar. Det er essensielt at du begynner å skape avstand til det/de som gjør at du ikke klarer å være i mental balanse. Akkurat nå er det overvekt av mentalt støy, og det er vanskelig å manøvrere i, når man stadig møter på så mange utfordringer. For at du skal kunne mestre jobben, din mentale og psykiske helse samt være pappa så er det ekstremt viktig at du tar grep. Det er ikke farlig å si nei dette passer ikke for meg, eller ta avstand til mennesker som du opplever behandler andre urettferdig eller begår urett. Dette trigger deg enormt så dette må du få oversikt over og ta avstand ifra slik at du kan få det bedre med deg selv, og din familie. Ved å si nei til dette så sier du ja til deg selv, din kone og ditt framtidige barn. Det er viktig å huske på. Det er ikke bare deg det går utover til syvende og sist. Enten du vil det eller ikke så går det også utover din familie, for du klarer ikke å være emosjonelt tilstede for dem når du har forstyrrende elementer som tynger deg. Motvekt til tyngde er å snakke og normalisere. Prate det ut av systemet på DPS, psykisk helse eller den mentale Hjelpetelefonen. 

Jeg husker selv en situasjon fra mitt eget liv som preget meg så sterkt at jeg ikke fikk sove. Kl 04.00 på natta. Da ringte jeg hjelpetelefonen og snakket med de en time. Vi fant ingen løsning der og da, men det gjorde likevel at jeg fikk sove den natten, for alt er en prosess. Tankevirksomhet, nye tanker og ideer får ikke grobunn når det "gamle" opptar så mye plass. Det blir rett og slett overload i harddriveren, og minnet trenger kalibrering. Slik fungerer psyken og hjernen vår som samtidig påvirker kroppslige reaksjoner. Stress forverrer psyken og setter ofte kroppen i høygir som du allerede har merket. 

Så her trenger du å finne mestringsstrategier for å klare og roe ned nervesystemet når det løper avgårde med deg. Innenfor yoga så finnes det veldig mange bra pusteteknikker og pusteøvelser som du kan benytte deg av når du opplever dette. 4X4 = fire dype åndedrag munn og nese og fire dype åndedrag gjennom nese munn. Dette roer ned nervesystemet bare ved å fokusere på pust. 

Jeg har valgt å synge for det roer meg ned. 

Håper dette var nyttig for deg. Jeg forstår veldig godt din fortvilelse oppi det her.

Hilsen ei som også alltid har måttet klare seg selv = flink pike syndrom. 

Min oppfordring og utfordring til deg er at du benytter deg av så mange hjelpemidler og hjelpetiltak som overhodet mulig, og vær så snill og ikke fnys av noe før du faktisk har prøvd det i minimum tre uker. Det er den tiden det tar og etablere en ny vane, og for Guds skyld legg til rette for nok søvn. Det er da hjernen din restituerer seg. Les om det..

Mange varme tanker til deg ❤️

Det som er litt tragisk sett i mine øyne er at det er faktisk ikke så mange som krever mye fra meg, men jeg skal gi alt til alle uansett.

Etter den hendelsen i vinter som jeg skrev om i første post drev jeg meg rett i veggen. Skulle koordinere alt, skulle ordne alt, måtte fikse ditt og datt. Det var egentlig aldri noen som ba meg om det, men jeg tok det selv. Selvfølgelig var jeg i en slitsom mellomposisjon, men jeg er mye skyld i det selv også. At jeg ikke klarer å la noe være ugjort ( så lenge det gjelder noen andre enn meg såklart ). Helt siden jeg var liten har jeg "lagt nesa" i andres saker når noe ikke har virket rett. Spesielt om jeg er redd folk skal oppleve ubehag el.l. dog aldri meg selv. Det har aldri vært en prioritet. 

Så det var nok der det smalt nå i den situasjonen i påsken. Hvorfor jatte med? Hvorfor ikke smelle neven i bordet å si at det her er ikke greit? Svaret gikk opp for meg forrige uke. "Jeg fortjener ikke å prioritere meg selv først" det var som om det sto o en brennende busk foran meg.

Jeg vil påpeke at jeg egentlig har hatt en ganske ok oppvekst. Skilsmissebarn osv, men ingen traumer el.l, men har alltid blitt sett på som at jeg vokste opp veldig fort og ble ekstremt fort selvstendig (reiste til sjøs før fylte 18 f.eks).

Det jeg har begynt å se nå er at jeg saboterer meg selv mye. I maaaange sammenhenger. Jeg klarer faktisk ikke huske sist jeg gjorde noe fint for meg selv uten å ha dårlig samvittighet etterpå. Sånt er virkelig ikke sunt i lengden vil jeg tro 🙃

[Irak]

teehbee skrev (1 minutt siden):

Det som er litt tragisk sett i mine øyne er at det er faktisk ikke så mange som krever mye fra meg, men jeg skal gi alt til alle uansett.

Etter den hendelsen i vinter som jeg skrev om i første post drev jeg meg rett i veggen. Skulle koordinere alt, skulle ordne alt, måtte fikse ditt og datt. Det var egentlig aldri noen som ba meg om det, men jeg tok det selv. Selvfølgelig var jeg i en slitsom mellomposisjon, men jeg er mye skyld i det selv også. At jeg ikke klarer å la noe være ugjort ( så lenge det gjelder noen andre enn meg såklart ). Helt siden jeg var liten har jeg "lagt nesa" i andres saker når noe ikke har virket rett. Spesielt om jeg er redd folk skal oppleve ubehag el.l. dog aldri meg selv. Det har aldri vært en prioritet. 

Så det var nok der det smalt nå i den situasjonen i påsken. Hvorfor jatte med? Hvorfor ikke smelle neven i bordet å si at det her er ikke greit? Svaret gikk opp for meg forrige uke. "Jeg fortjener ikke å prioritere meg selv først" det var som om det sto o en brennende busk foran meg.

Jeg vil påpeke at jeg egentlig har hatt en ganske ok oppvekst. Skilsmissebarn osv, men ingen traumer el.l, men har alltid blitt sett på som at jeg vokste opp veldig fort og ble ekstremt fort selvstendig (reiste til sjøs før fylte 18 f.eks).

Det jeg har begynt å se nå er at jeg saboterer meg selv mye. I maaaange sammenhenger. Jeg klarer faktisk ikke huske sist jeg gjorde noe fint for meg selv uten å ha dårlig samvittighet etterpå. Sånt er virkelig ikke sunt i lengden vil jeg tro 🙃

Det er fordi du er en ressurssterk og ansvarsbevisst person. Du tar automatisk ansvar og styring. Så da må du øve deg på å la ting fare for det belaster deg slik jeg leser det.

Det er bra det har åpnet øynene dine, for du saboterer ikke bare deg selv, men også dine aller aller nærmeste. Du gir vekk for mye, og har ikke nok krefter igjen til de som trenger deg aller mest, inkludert deg selv. Å stoppe opp, kjenne etter er en læringsprosess i seg selv. Stille seg selv spørsmål og være kritisk til evt det du kan kjenne trang til å ta på deg.

1. Tapper dette mer enn det gir?

2. Hvor lang restitusjon trenger jeg i etterkant.

Dette har ingenting med traumer å gjøre sånn sett, men er ganske logisk i forhold til energi inn versus ut. Tar du ut mer enn du klarer å bygge opp så går det utover den emosjonelle kapasiteten først og fremst. Du orker ingenting og kan kjenne på null tiltakslyst eller i verste fall apati. Så dette er viktig å ta hensyn til.

Hva du har av belastninger er faktisk ikke relevant da det er totalen i forhold til din tåleevne og resiliens som er vesentlig her. Bare for å påpeke det. 

Man blir drit lei av å gå på smell etter smell til slutt. Husk at du er faktisk super viktig for deg selv, og de aller nærmeste som du har rundt deg. Når man tar hensyn til seg selv og sin familie så er det faktisk klapp på skuldra, og det er lov til å skryte av seg selv og prøve å kjenne på de gode følelsene det kan gi. 

Ønsker deg alt hell og lykke på din vei, og at du kan klare og ha det bra med deg selv, konen din og ditt framtidige mirakel. 

[teehbee]

Irak skrev (8 minutter siden):

Det er fordi du er en ressurssterk og ansvarsbevisst person. Du tar automatisk ansvar og styring. Så da må du øve deg på å la ting fare for det belaster deg slik jeg leser det.

Det er bra det har åpnet øynene dine, for du saboterer ikke bare deg selv, men også dine aller aller nærmeste. Du gir vekk for mye, og har ikke nok krefter igjen til de som trenger deg aller mest, inkludert deg selv. Å stoppe opp, kjenne etter er en læringsprosess i seg selv. Stille seg selv spørsmål og være kritisk til evt det du kan kjenne trang til å ta på deg.

1. Tapper dette mer enn det gir?

2. Hvor lang restitusjon trenger jeg i etterkant.

Dette har ingenting med traumer å gjøre sånn sett, men er ganske logisk i forhold til energi inn versus ut. Tar du ut mer enn du klarer å bygge opp så går det utover den emosjonelle kapasiteten først og fremst. Du orker ingenting og kan kjenne på null tiltakslyst eller i verste fall apati. Så dette er viktig å ta hensyn til.

Hva du har av belastninger er faktisk ikke relevant da det er totalen i forhold til din tåleevne og resiliens som er vesentlig her. Bare for å påpeke det. 

Man blir drit lei av å gå på smell etter smell til slutt. Husk at du er faktisk super viktig for deg selv, og de aller nærmeste som du har rundt deg. Når man tar hensyn til seg selv og sin familie så er det faktisk klapp på skuldra, og det er lov til å skryte av seg selv og prøve å kjenne på de gode følelsene det kan gi. 

Ønsker deg alt hell og lykke på din vei, og at du kan klare og ha det bra med deg selv, konen din og ditt framtidige mirakel. 

Det klaffer veldig det du skriver her, på alle mulige måter. Jeg har hatt de periodene her før også i forskjellig grad, men nå ble det dessverre for tøft pg det eskalerte en god del hakk for langt. Jeg har også kjent det mye i jobbsammenheng de siste månedene. Mistet motivasjon. Forventer å gjøre feil. Antar med sikkerhet at jeg er en kostnad/byrde for selskapet osv.

Det som har skilt seg ut litt nå er at lufta gikk så mye ut av meg så jeg ble dundrende likegyldig. Det er skummelt.

Det er egentlig ganske vemodig å se tilbake når jeg begynner å forstå sammenhengene mtp hvor mye man har selvsabotert opp igjennom årene. Misforstå meg rett, alt har jo ledet til her jeg er nå med en fantastisk kone og alt, men det har vært en lang vei med mye slit. Det har påvirket meg negatlvt på så utrolig mange områder, fra samlivsrelatert til studier til vennskap osv. Men! Fremover. Ikke bakover 🙃

[Irak]

teehbee skrev (3 minutter siden):

Det klaffer veldig det du skriver her, på alle mulige måter. Jeg har hatt de periodene her før også i forskjellig grad, men nå ble det dessverre for tøft pg det eskalerte en god del hakk for langt. Jeg har også kjent det mye i jobbsammenheng de siste månedene. Mistet motivasjon. Forventer å gjøre feil. Antar med sikkerhet at jeg er en kostnad/byrde for selskapet osv.

Det som har skilt seg ut litt nå er at lufta gikk så mye ut av meg så jeg ble dundrende likegyldig. Det er skummelt.

Det er egentlig ganske vemodig å se tilbake når jeg begynner å forstå sammenhengene mtp hvor mye man har selvsabotert opp igjennom årene. Misforstå meg rett, alt har jo ledet til her jeg er nå med en fantastisk kone og alt, men det har vært en lang vei med mye slit. Det har påvirket meg negatlvt på så utrolig mange områder, fra samlivsrelatert til studier til vennskap osv. Men! Fremover. Ikke bakover 🙃

Yes! 💪

Framover ikke bakover, og hvertfall ikke i bakleksa 😂

Når du blir sliten så er det en mekanisme som slår automatisk inn. Det kalles overtenkning, og det er det som kan føre til at du bevisst eller ubevisst saboterer deg selv. Så kan dette bli et destruktivt mønster om du ikke får bukt med eller brutt det. Det går bare i ring til slutt. Det er vanskelig å kategorisere og kjenne igjen dette, for man kan se seg litt "blind" på seg selv. Dette er menneskelig og egentlig ganske vanlig. Noen mennesker er mer sensitive enn andre, og noen er såkalte høysensitive. Det har med inntrykk og det å bli overveldet å gjøre, noe man har fort for å bli ved overganger, endringer eller store omveltninger i livet. Da må man sakke ned tempoet slik at føleslivet kan henge med og at man ikke går på akkord med seg selv. Lytter man ikke til dette så oppstår det emosjonell ubalanse og man kan oppleve å miste kontrollen eller føle at man kan stå utenfor seg selv. At man på en måte kan faktisk bli fremmed for seg selv. Det er ganske alvorlig. 

Så da er spørsmålet..

Hvor kan du klare og hente deg inn slik at du opprettholder din emosjonelle balanse?

Det er her kartleggingen av deg selv kommer inn i bildet. 

1. Er det en powernap a 30 min daglig?

2. Er det meditasjon?

3. Er det å gå seg en tur?

Når og hvor kan du klare å koble ut. Disse pusterommene kan ha en enorm effekt på din psykiske helse. 

4. Hva gir deg glede og positivitet? 

5. Hva motiverer deg? 

Skriv ned og få en oversikt. Gjerne heng post-it lapper rundt deg for å minne deg på hvor viktig det er.

Selv har jeg kopper med huskenotater til meg selv. Har en kopp jeg drikker te fra som det står breathe på 😂 Litt banalt kanskje, men det er så fort å glemme...

Så ikke glem deg selv, og gi deg selv muligheten til frihet (som jeg liker å kalle det). Slik føles det ihvertfall ut for meg. 

[teehbee]

Det har vært veldig mye fine meldinger her fra fine folk. Så mye at jeg ikke har klart å svare på alt, men alt er lest, alt er notert. Ingen nevnt, ingen glemt. 

I dag ble jeg oppringt fra et familiemedlem som oppriktig skulle beklage for oppførselen sin. Dette gikk i all hovedsak bra, og føltes som en vekt av skuldrene. Så gikk dagen. Prøver å styre med litt hobbyer som har med interaksjon med andre folk å gjøre på nett (noe som kan stresse meg veldig når jeg har dårlige perioder, men som også gir en veldig god mestringsfølelse). Så dagen begynte egentlig ganske bra, men utover dagen kommer den mørke skyen. 

Humøret går opp og ned. Jeg føler jeg rett og slett ikke har det bra. Jeg stresser fordi sykmeldingen går ut i morgen og jeg ikke er sikker på om jeg er klar for jobb, samtidig som jeg vil på jobb. Jeg har også vurdert å spørre om 50% sykmelding for så å kombinere med hjemmekontor etter behov. Jeg vil isåfall snakke med lege i morgen for å sørge for at sykmeldingen er sammenhengende. Jeg forteller meg selv at arbeidsgiver faktisk har sagt rett til meg at jeg må ta tiden å få ordnet ordentlig opp, så avgjørelsen skal være min og kun min. 

Det jeg kjenner som er så ufattelig tungt er den tomheten. Det at jeg ikke klarer å se kona mi inn i øyene å si at jeg ser for meg fremtiden. Per nå klarer jeg det ikke. Det er som om en bryter er skrudd av. Ikke at jeg vil skilles, ikke vil bli pappa eller noe sånt, men jeg klarer ikke glede meg over ting/se frem til ting. Det er bare tomt. Det tynger så jævlig (unnskyld språket). Jeg forsøker å forankre meg når de tunge tankene kommer, men det er så utrolig vanskelig. 

I kveld bestemte jeg meg for å gå en lengre tur (ca. 1.5 time), det endte med en tur som vekslet mellom tomhet, mørke tanker og tristhet. Tilogmed tanker om døden (ingen direkte selvmordstanker), men mer noe som, "lurer på hvordan begravelsen min hadde sett ut/lurer på hvordan det hadde gått med de etterlatte osv..). Så litt gråt, så litt likegyldighet osv. En evig runddans. 

På vei hjem får jeg melding om at kona ikke føler seg bra, så jeg skyndte meg hjem. Da begynner jeg å føle meg skyldig. Hvorfor skal jeg påføre familien min den driten her nå? Jeg må være der for de som trenger meg. Er jeg svak? Er jeg patetisk? Må jeg bare ta meg sammen? Hva om noe hadde skjedd og vi hadde endt med en tidlig fødsel og jeg er i den tilstanden jeg er i nå? Ville det fungert? 

Det tyngste av alt er nå at jeg ikke klarer å kjenne glede ved å kjenne på spark på magen. Det er nesten så jeg trekker meg unna fordi jeg føler meg så skyldig. Jeg forteller meg at det ikke er realiteten, men det føles ikke bra. Det føles helt forferdelig. 

Jeg går igjen og igjen å får bilder av at jeg selv ringer 113 og ber om hjelp. Altså ikke at jeg føler at det er noe jeg trenger nå (selv om jeg aldri utelukker noe og gjør tiltak når det trengs), men jeg ser for meg scenarioet. Jeg ser for meg et scenario hvor jeg kan legge meg i en seng å slappe av å slippe alle spenninger, og at det føles så utrolig bra. Jeg vet ikke om noen kan kjenne seg igjen i det, men med sånne tanker får jeg ofte en litt bedøvende følelse i kroppen, som om bena blir litt svake, kroppen roer ned, nesten litt den følelsen man får når man har tatt sterke smertestillende (typ Tramadol f.eks). det føles kjemperart, men det er en ting jeg har kjent flere ganger. Samtidig så har jeg et så sterkt ønske om å komme ut av dette på riktig måte. Uten dramatikk. Uten kaos. Uten kjipe telefoner til de nærmeste. 

En annen bekymring er om min mentale helse kunne fått konsekvenser for fremtiden min som forelder. Om noe skulle skje med meg, ville det blitt fulgt opp/fått konsekvenser for familien min i fremtiden? Dette er ikke noe som hindrer meg fra å gjøre tiltakt om det trengs, men det er såklart ting som ligger litt i bakhodet. 

Det var nok en rotete post om min litt småkaotiske hverdag. Mest av alt føles det veldig godt å få det skrevet ned, så får det bare være et pluss om det kan hjelpe noen/om noen kjenner seg igjen f.eks. 

Ha en strålende kveld godtfolk ❤️ 

[AnonymBruker]

teehbee skrev (37 minutter siden):

Det har vært veldig mye fine meldinger her fra fine folk. Så mye at jeg ikke har klart å svare på alt, men alt er lest, alt er notert. Ingen nevnt, ingen glemt. 

I dag ble jeg oppringt fra et familiemedlem som oppriktig skulle beklage for oppførselen sin. Dette gikk i all hovedsak bra, og føltes som en vekt av skuldrene. Så gikk dagen. Prøver å styre med litt hobbyer som har med interaksjon med andre folk å gjøre på nett (noe som kan stresse meg veldig når jeg har dårlige perioder, men som også gir en veldig god mestringsfølelse). Så dagen begynte egentlig ganske bra, men utover dagen kommer den mørke skyen. 

Humøret går opp og ned. Jeg føler jeg rett og slett ikke har det bra. Jeg stresser fordi sykmeldingen går ut i morgen og jeg ikke er sikker på om jeg er klar for jobb, samtidig som jeg vil på jobb. Jeg har også vurdert å spørre om 50% sykmelding for så å kombinere med hjemmekontor etter behov. Jeg vil isåfall snakke med lege i morgen for å sørge for at sykmeldingen er sammenhengende. Jeg forteller meg selv at arbeidsgiver faktisk har sagt rett til meg at jeg må ta tiden å få ordnet ordentlig opp, så avgjørelsen skal være min og kun min. 

Det jeg kjenner som er så ufattelig tungt er den tomheten. Det at jeg ikke klarer å se kona mi inn i øyene å si at jeg ser for meg fremtiden. Per nå klarer jeg det ikke. Det er som om en bryter er skrudd av. Ikke at jeg vil skilles, ikke vil bli pappa eller noe sånt, men jeg klarer ikke glede meg over ting/se frem til ting. Det er bare tomt. Det tynger så jævlig (unnskyld språket). Jeg forsøker å forankre meg når de tunge tankene kommer, men det er så utrolig vanskelig. 

I kveld bestemte jeg meg for å gå en lengre tur (ca. 1.5 time), det endte med en tur som vekslet mellom tomhet, mørke tanker og tristhet. Tilogmed tanker om døden (ingen direkte selvmordstanker), men mer noe som, "lurer på hvordan begravelsen min hadde sett ut/lurer på hvordan det hadde gått med de etterlatte osv..). Så litt gråt, så litt likegyldighet osv. En evig runddans. 

På vei hjem får jeg melding om at kona ikke føler seg bra, så jeg skyndte meg hjem. Da begynner jeg å føle meg skyldig. Hvorfor skal jeg påføre familien min den driten her nå? Jeg må være der for de som trenger meg. Er jeg svak? Er jeg patetisk? Må jeg bare ta meg sammen? Hva om noe hadde skjedd og vi hadde endt med en tidlig fødsel og jeg er i den tilstanden jeg er i nå? Ville det fungert? 

Det tyngste av alt er nå at jeg ikke klarer å kjenne glede ved å kjenne på spark på magen. Det er nesten så jeg trekker meg unna fordi jeg føler meg så skyldig. Jeg forteller meg at det ikke er realiteten, men det føles ikke bra. Det føles helt forferdelig. 

Jeg går igjen og igjen å får bilder av at jeg selv ringer 113 og ber om hjelp. Altså ikke at jeg føler at det er noe jeg trenger nå (selv om jeg aldri utelukker noe og gjør tiltak når det trengs), men jeg ser for meg scenarioet. Jeg ser for meg et scenario hvor jeg kan legge meg i en seng å slappe av å slippe alle spenninger, og at det føles så utrolig bra. Jeg vet ikke om noen kan kjenne seg igjen i det, men med sånne tanker får jeg ofte en litt bedøvende følelse i kroppen, som om bena blir litt svake, kroppen roer ned, nesten litt den følelsen man får når man har tatt sterke smertestillende (typ Tramadol f.eks). det føles kjemperart, men det er en ting jeg har kjent flere ganger. Samtidig så har jeg et så sterkt ønske om å komme ut av dette på riktig måte. Uten dramatikk. Uten kaos. Uten kjipe telefoner til de nærmeste. 

En annen bekymring er om min mentale helse kunne fått konsekvenser for fremtiden min som forelder. Om noe skulle skje med meg, ville det blitt fulgt opp/fått konsekvenser for familien min i fremtiden? Dette er ikke noe som hindrer meg fra å gjøre tiltakt om det trengs, men det er såklart ting som ligger litt i bakhodet. 

Det var nok en rotete post om min litt småkaotiske hverdag. Mest av alt føles det veldig godt å få det skrevet ned, så får det bare være et pluss om det kan hjelpe noen/om noen kjenner seg igjen f.eks. 

Ha en strålende kveld godtfolk ❤️ 

Det høres ut som du er inne i en depresjon. Er du det er det ikke rart at du tenker og føler som du gjør. Håper du forteller behandleren din om alt dette, da depresjon behandles annerledes enn angst. Når det er sagt, prøv og slipp opp i den dårlige samvittigheten for hva du føler. Er det en depresjon i bunn er det jo den som snakker, ikke den friske deg. Jeg forstår veldig godt at det er vanskelig, jeg har vært der selv, men dårlig samvittighet gjør ikke noe annet enn å bryte deg mer ned. ❤️ Husker jeg ble livredd da det plutselig poppet opp en tanke i mitt hode om at jeg ikke orket å leve mer dersom ting ikke ble bedre snart. Og jeg har hatt dødsangst i mange år. Er det noe jeg virkelig er redd for, så er det å dø fra familien min. Det er uutholdelig å tenke på. Likevel dukket den tanken opp. 
Når man er fortvilet og føler seg elendig er det lett for at det kommer tanker og følelser man aldri ville tenkt og følt ellers, derfor virker det også så skremmende. Og man får skyldfølelse. Men, det er bare tanker og de kan vi heldigvis jobbe med. Det er tidkrevende og slitsomt, men det går an. Prøv å tenk at dette er for en periode og det har sine grunner. Det er kroppen din som sier ifra om at noe er galt og vil beskytte deg. Da finner den sine veier for å få deg til å lytte. Om noen måneder kan ting være helt annerledes. Om et år kan denne perioden være et minne og en påminnelse om at du må ta vare på deg selv og de som står deg nærmest. 
Ønsker deg masse lykke til på veien mot bedre psykisk helse, det er verdt å stå i det! Mitt liv har blitt til det bedre, selv om jeg i lang tid ikke så mye lys i tunellen. ❤️

Anonymkode: 8d1ae...cf7

[teehbee]

Takk for varme ord.

Angående depresjon har jeg nok skjønt det men hatt litt vanskelig for å innrømme ovenfor meg selv at det er det som skjer.

Det jeg har dårligst samvittighet for av alt er rett og slett at det går så forbanna mye utover kona mi som allerede har det tungt. I dag førte det til en krangel som absolutt ikke burde funnet sted. Det føles bare helt forferdelig.

Jeg ønsker bare å se et lyspunkt. Føle glede. Smile geniunt. Det føles så ufattelig fjernt nå, selvom jeg vet det kommer. Alt med tid.

[teehbee]

Riktig god kveld til dere alle. 

Nå har det vært mange kaotiske poster med masse triste følelser og annet rot fra mitt lille hode, så i dag tenkte jeg at jeg skulle dele noe litt positivt. 

Jeg har jo lenge gått å vært veldig "angstete", etterfulgt av det som nå har følt som en skikkelig nedeperiode. Ting virker håpløst, jeg blir mer nervøs, mer skvetten, mer overanalytisk og kverner tanker som en differensial på en bil. Katastrofetankene kommer fort. Etter legebesøk i går ble det avgjort at jeg forblir 100% sykmeldt neste uke, men forsøker å jobbe det jeg orker. Jeg tenker å prøve et par dager med 50%, så ta det derfra. Melder ifra til sjef, null svar. Tenker det er inneklemt dag, ikke noes tress, men tankene går. 

Dagen var ganske tung, så jeg spurte en kollega om han kunne tenke seg å prate litt på telefon. Dette er en person som har vært igjennom litt ting selv, så det var litt instinktivt at jeg spurte han, noe han skulle komme tilbake på, men hørte ikke noe (travel familiemann, så det er forståelig), men da begynner tankeen. Hater de meg? Er jeg bare i veien? Er de irriterte fordi jeg er en utgift for et lite selskap? Men jeg har klart å holde det nogenlunde i sjakk. 

Når ting er sånn kan jeg fort få små reaksjoner i hverdagen. Gikk på butikken i dag tidlig og blir så svimmel som aldri før. Ingen høy puls, ingen kortpustethet, bare drit svimmel. Før rømte jeg fra de situasjonene, nå står jeg i de. Besvimer jeg så besvimer jeg (jeg besvimer såklart ikke). 

Så, hva er positivt her?

Vel, sammen med min kone var vi i dag og skiftet dekk på en av bilene våre. Det er en lokal litt yngre type som driver med det her. Tenker 6-7 år yngre enn meg selv. Godt etablert og lokal. Vi har alltid pratet godt, men aldri noe mer enn det, kun 2 ganger i året. Så viser det seg at han også venter barn, samtidig som oss. Så ender det egentlig med at vi skal holde kontakten, snakk om noe hundepass osv. En liten greie, men et skikkelig trivelig lyspunkt i en tid hvor jeg har følt meg utrolig alene. Kanskje et fremtidig vennskap? Kanskje et vennepar? Barn i samme barnehage, skoleklasse osv? Who knows. Kanskje. Uansett utrolig hyggelig. 

Senere kommer såklart svar fra sjefen, som hadde langhelg og var på tur. Ikke noe stress. "Glad du får god hjelp, vi snakkes på mandag?". Skuldrene ned. Så litt opp igien, men fortsatt litt lengre nede. 

Det er fortsatt mye som sitter i nakken, mye i hodet, mye i kroppen generelt, men for første gangen på lenge har jeg klart å ta de positive tingene å holde litt på de. Holde litt fast. Ikke bare tenkte på det negative. 

Et piss i havet i det hele og store, men en veldig god dag for meg.

God helg videre