refleksjoner

[Gjest har ingen]

trenger noen refleksjoner her jeg sitter kveld etter kveld å prøver å finne ut hva jeg skal gjøre. Er samboer med en mann som jeg traff rett etter en vond skilsmisse med utroskap, trengte omtanke, oppmerksomhet og heile "pakken". Etter kort tid flytta vi sammen, vi var forelska, bedre å betale på en leilighet enn to når vi var så mye sammen allikevel. Jeg var på husjakt, han hadde en gammel leilighet, slo to fluer i ett smekk og kjøpte hus. Jeg kjøpte han hadde ikke penger, det viste seg etter kort tid at han var personlig konkurs, uten inntekt, hvor dum går det ann å bli. Han driver sitt eget firma, men det går ikke ann å leve av det, men det blir bedre, "jeg jobber hardt med det" sier han, du må tro meg. Trodd har jeg for han er generelt snill, men jeg kan ikke snakke økonomi med han, da blir han kverulerende "skal du syke meg ned nå igjen". Jeg har banna, grått og laga styr, men har ikke gått fra han, er redd for å bli aleine, gresset er jo ikke grønnere på den andre siden, eller er det allikevel. Er blitt helt jo jo følelsemessig og kan snart ikke ta en avgjørelse. Vi bor oss i hel og jeg har betalt hele gilde for han med i tre år, akkurat nå har han visst prosjekter, jeg må bare tro på han, men han er ikke villig til å ta en vanlig jobb. Sier han skal prøve å få seg jobb på sjøen, men er nå blitt så skeptisk at jeg føler mine år går i fra meg, og jeg er sint/deprimert/frustert mer eller mindre hele tiden. Innimellom slagene har vi det bra, da er han oppvartende og snill. Er sykemeldt pga stress/slitasje, men klarer ikke å rive meg løs, er ei oppegående godt voksen jente med en godt betalt jobb, som er lei av å tenke skal/skal ikke

[wondergirl]

Synes du gir svaret selv, jeg! Du virker jo ikke særlig fornøyd med livet sammen med denne fyren, så kanskje det er på tide å prøve seg på livet uten ham? Er det virkelig verre å være alene enn sammen med en som gir deg så mange bekymringer? Jeg kjenner flere "godt voksne" damer som klarer seg utmerket på egen hånd. De savner jo sikkert en mann av og til, men de er ikke villig til å gi slipp på singellivets privilegier for enhver pris.

[Milo Minderbinder]

Jeg vet ikke jeg.....

ofte kan det være et greit verktøy å lage lister; en med plusser, og en med minuser.

Det vil gjøre at en på en måte sitter med et "kart" over livet, slik det er der og da.

Livet er imidlertid ikke matematikk.

Men kan det tenkes at du med dette vil få et verktøy som kan gjøre den beslutningen du må ta fremstå som noe klarere?

Milo.

[Karoline]

Siden jeg tror du vet hva du egentlig vil, kan jeg bare si: Det er absolutt ikke "farlig" å være alene!

Det har sine fordeler og ulemper, som det å være i et forhold.

Du får tid til deg selv, slipper å rydde etter andre enn deg selv, osv.

Jeg hadde store problemer med å gå inn i et forhold igjen, etter å ha vært alene i fem år. Følte at jeg mistet en hel del, spesielt tid til meg selv, plutselig kunne jeg ikke gjøre alle mine småting når jeg hadde lyst.

Dessuten er det jo ingen vits i å "bo seg ihjel". Selg huset som en start, finn deg et billigere sted å bo, så får du jo se hva Mannen gjør...

Uansett: Lykke til!

[Gjest Mzfire]

Skjønner du er fortvila. Dette er ingen drømmesituasjon. Det er helt klart at du ikke har det bra sånn som livssituasjonen din er nå. Du har prøvd å løse ting ved å snakke med han om økonomien deres. Du har latt årene gå, og det skremmende er vel at det ikke har skjedd noe forandring. Du må finne ut om du virkelig orker å ha det sånn lenger. Du må tenke på deg selv. Hvis du ikke har det bra går det utover alt. Psyken din, dine omgivelser, jobben , alt. Hvis dette også går utover forholdet deres, er ikke det bra heller. Virker som om dere har kommet inn i en ond sirkel. Det får bli du som tar avgjørelsen om du vil fortsette å ha det sånn.

Håper alt ordner seg for deg