Hvordan å takle emosjonell omsorgssvikt av forelder og hvordan vite hva man kan gjøre med relasjon videre?

[AnonymBruker]

Jeg syntes denne generasjonen her nå, og samfunnet ikke utvikler seg i noe positiv form. Sånn det skremmer meg å tenke på at de fleste bare tenker som hode løse høner, eller følger etter alle som en typ saue flokk. Som om det burde være greit. Mener at folk burde ta seg selv alvorlig og tenke mer konsekvent. Enn å liksom legge skyld på andre, for det kan gå utover andre og senere i livet så kan jo det føre til konsekvenser. 

grunnen til at jeg føler det sånn, er jo fordi jeg har opplevd emosjonell neglekt av  begge foreldre. I tillegg til det så ble jeg oppvokst i foster hjem og der så opplevde jeg jo dette. Av min biologiske mor så opplevde jeg på en måte det, men samtidig ikke. Hun kunne ikke ta vare på meg, og det var på en måte for det beste, også har jeg ukjent far. Så føler ekstra på den følelsen av avvisning når jeg ser at en vilt fremmed eller hvem som helst bryr seg om barnet sitt. 
 

skulle jo ønske innerst inne at jeg kunne oppleve det. For det er vel alle barns drøm, antageligvis å bli sett og anerkjent av sine foreldre. Sånn jeg er jo voksen nå, eller ganske ung for alderen fortsatt, men føler meg av likevel veldig voksen. Til tross for andre voksne, som oppfører seg ganske barnslig. Ikke for å snakke voksne ned heller, men syntes bare noen ting er fascinerende.
 

For nå som jeg har blitt eldre selv, og forstått at livet ikke er akuratt en dans på roser. Så skjønner jeg jo at det ikke har vært lett for forfedrene mine, eller for de fleste som eventuelt kom før oss for den saks skyld, men uansett blir så oppgitt når vi lever i dagens samfunn. Med så mye tabubelagte spørsmål om mental helse generelt. Det er ganske synd syntes jeg, for det beviser jo bare at folk generelt sett ikke har så mye interesse ovenfor dette. Sånn det betyr jo at noen ikke ønsker å bli kjent med seg selv, og hvordan kroppen og andre menneskers følelser fungerer. Vi er jo bygd slik at vi må forholde oss til hverandre uansett hva det skal være. 
 

Så for meg så er det sykt irriterende at ikke alle kan lære seg til å ta hensyn eller hvertfall prøve, og med det så mener jeg spesielt nær familie, som for eks mor eller tante, men i min situasjon så er det jo relasjon med foster mor som er problemet. Så prøver å se fra hennes side å, men blir så vanskelig når jeg store deler av livet ikke har følt på noe form for anerkjennelse fra henne, og at jeg var bare nødt til å bo med henne, selvom jeg ikke nødvendigvis hadde det særlig bra. For som en voksen så tenker de ikke noe særlig mer på det, med mindre de faktisk gjør noe som er skadelig med vilje. Noen voksne tenker jo på seg selv som privilegerte og at barn skal følge deres meninger og holdninger som en typ ordre. Å tro at det skal løse alt ved å være en slags robot, kan man dra lengre ut på landet med. 
 

Hvertfall så sitter jeg med en del traumer nå og psykiske sår som jeg prøver å heale. Ønsket bare å dele det her sånn, med noen som kanskje kunne relatere seg til noe av det samme. Dette var bare en liten oppsummering av hvordan jeg følte det som barn og som jeg enda kan føle på. Så håper ikke noen blir trigget av det jeg skriver, mener bare å få råd og kanskje tips til hvordan å takle relasjonen med mor videre, nå som jeg er blitt voksen og er på vei til å etablere mitt eget liv. Sånn jeg er veldig frem og tilbake med om jeg ønsker å opprettholde kontakten når jeg flytter ut eller om jeg skal se ann å beholde den, men føler ikke noe særlig gjensidig respekt. Så vurderer å holde henne på avstand bare, hvertfall foreløpig. 

 

Mvh kvinne på 23 år

Anonymkode: 841cf...7f3

[AnonymBruker]

Jeg synes det er hjerteskjærende at ikke alle barn blir født inn i familier med ressurssterke og friske foreldre. Hvis man ikke er så heldig, så tenker jeg at det beste da er å skape sin egen familie. Enten det er med mann/partner og barn eller med venner. Hvis du ikke hadde foreldre som «så» det da du var barn og ungdom, så trenger du ikke ha dårlig samvittighet eller føle at du skylde de noe. Du fremstår som en ung voksen, dra ut i livet og lev livet ditt. Håper du får oppfylt noen drømmer❤️

PS! Jeg mener ikke at du skal kutte kontakten med noen, men at når du flytter så har du jo først og fremst deg selv å tenke på. Du må gjøre de tingene som får det opp og frem, dvs utdannelse eller ut i arbeidslivet.

Anonymkode: b66c4...eac