Tenåringsjentes vekt og mors følelser

[AnonymBruker]

Trenger noen råd om hvordan jeg skal forholde med til min tenårings vektøkning. Jeg vokste selv opp med en delvis spiseforstyrret mor som var veldig tynn og hadde en tendens til å «fat shame» andre mennesker. Hun sa aldri rett ut at jeg var for lubben som tenåring men kom med kommentarer om hvor ofte jeg spiste og slikt. Og hvis jeg tok av meg litt, roste hun meg for for bra jeg så ut. 

Som voksen (og normalvektig men veldig redd for å legge på meg) har jeg vært veldig bevisst på å ikke overføre mine negative tanker om mat og kropp til min datter. Snakker aldri om vekt (egen eller andres), kroppsstørrelser, eller kalorier. Badevekta er gjemt under senga. Minner iblant på om at sukker og annen junk food ikke er bra drivstoff for kroppen men har nok ikke vært flink til å lære datteren porsjonskontroll, og vi har nok en tendens til å «kose» oss med god mat og dessert i ferier og helger. Prøver dog å ikke koble mat med kos eller belønning. 
 

Og nå som hun er tenåring og har begynt å bli småklubben sliter jeg med meg selv og hva jeg kan og ikke kan si. Hum klager i blant på kroppen sin og sammenligner seg med andre, for eksempel såkalte innfluensere. På den ene siden er jeg livredd for å si noe som helst som han øke min datters negative selvbilde spesielt siden en nær slektning har slitt med anoreksi i mange år. På den annen side ønsker jeg ikke at vekten hennes skal fortsette å øke til hun blir overvektig på ordentlig. Så jeg svarer gjerne bare noe vagt om at hun er en flott jente med en nydelig, sterk og sunn kropp og at aller er forskjellige. Hvordan kan jeg veilede uten å overføre mitt dårlige forhold til kropp til henne? Eller skal jeg bare fortsette å ikke si noe som helst, prøve å sette et stille men godt eksempel, og håpe på det beste?  

Beklager langt innlegg! 

Anonymkode: 2c54d...bf4

[Helene]

Å være tenåring er en naturlig sak. Datter var med litt fylde den gang . Hun var helt nydelig. 

[AnonymBruker]

Denne kjenner jeg meg veldig godt igjen i!

Jeg vokste opp med en mor som «alltid» var på slankekur, og som stadig kommenterte _min_ vekt og hva jeg spiste. Jeg var litt smålubben, men ikke stor. Resultatet var at jeg utviklet anoreksi som 13-åring, og senere bulimi. Det ødela både tenårene og 20-årene for meg.

Selv har jeg to døtre, én naturlig slank (nesten litt for tynn til tider), og én som legger på seg lett. Særlig rundt konfirmasjonsalder vokste hun fort, og bunaden måtte syes ut to ganger i løpet av bestillingstiden. Hun var nok litt mer enn lubben på de tider.

Men: jeg har vært veldig opptatt av å ikke kommentere verken for tynn eller tykk. Jeg har vært frisk siden jeg ble gravid med hun eldste, og har et noenlunde greit forhold til mat nå. Spiser sunt, og trener jevnt og trutt. Da hun yngste var rundt 15 begynte hun å se seg selv med kritiske øyne, og som datteren din: sammenligne seg med de tynne venninnene. Jeg sa som deg at hun var nydelig og flott, men hun begynte helt av seg selv å kutte ned på godterier og være mer bevisst i matveien. Nå er hun 18, og like slank som venninnene. Hun har lest seg opp selv, lært om kalorier og trening – hun fant rett og slett bare ut av det etterhvert.

Jeg er veldig glad for at jeg aldri sa noe om vekta, og ikke kommenterte noe som helst. De finner gjerne ut av ting selv etterhvert

Anonymkode: 85d7b...a1c

[AnonymBruker]

Jeg sliter med det samme selv om dagen, en litt annen problemstilling da. Min tenåringsdatter hadde om kosthold på skola, og fikk veldig skrekken for å bli overvektig grunnet alle følgesykdommer det kan medføre. Skolen gjorde ingen ting galt og drev ikke med skremselspropaganda, men veldig konkret og ærlig info om mat og helse. Men min datter er av en engstelig type og ble helt besatt av å ikke bli overvektig, fordi hun var redd for alle syndommene man kan få. Det handler ikke om en frykt for å bli overvektig, men frykt for å bli syk, og hun pådro seg spisevegring på grunn av dette. Hun oppsøkte helsessykepleier på eget initiativ og bad om støtte, og fikk mye hjelp der rundt kropp, helse, fysisk aktivitet og trivsel. De gikk gjennom hennes tankemønstre, og klarte å nøste opp i mange ting. Helsesykepleier skal følge henne opp videre og passe på at dette fortsetter å gå rette veien. Kan det være en ide å få bistand fra noen med helsefaglig kompetanse for en å snakke om det? De vil isåfall ha taushetsplikt ovenfor deg, med mindre barnet ønsker og samtykker til at dere kontaktes. Vi fikk i alle fall god hjelp der. 
 

 

Anonymkode: 12977...b0a

[Et menneske]

Hva med å fortelle om ditt forhold til din mor om mat? Ikke si noe om datterens vekt/kosthold, men bare hva du slet med i oppveksten - og gjerne at du håper at hun ikke opplever det samme. Trenger ikke å nevne mer enn det. Det er en fin ice-breaker tilfelle hun vil ta opp temaet. Åpner du om deg selv, hender det at hun åpner om seg selv.

Ang kosthold (og alle alvorlige tema som porno, økonomi, osv), hvis man ikke snakker om det hjemme - lærer barna ingenting. Eller de er nødt til å lære det selv via internett. Er det bedre da?

[AnonymBruker]

8En del jenter får former i denne alderen spesielt over hofter og bryst. Her sa legen at en skulle være forsiktig til tider. Og dette burde komme mer frem at var en naturlig pga hormoner. Alt fra 10 til 15 kg kan det være snakk om. Og dette var naturlig og en del ville nå være slik

https://www.vg.no/sport/i/mQqA9O/ekspert-etterlyser-veiledning-jenter-legger-paa-seg-510-kg-i-puberteten

https://www.ung.no/oss/zMsgknwAdUKTjOPntY3z6K

 

 

Anonymkode: a981f...fc7

[AnonymBruker]

Jeg var tjukk som tenåring. Helt grusomt!! Du trenger ikke slanke henne, men jobb med kostholdet i heimen. Lag bra matpakker og unngå for mye søstsaker og snacks. Gå turer sammen

Anonymkode: 2c96a...11e

[AnonymBruker]

Aktivitet! Barn og unge er i lite aktivitet, spesielt de som ikke er med på lagidrett/andre organiserte treninger. Treningsglede er noe av det beste vi som foreledre kan smitte våre barn med.

Anonymkode: 48ca5...f6a

[AnonymBruker]

Jeg hadde en lik mor som deg, og har vært veldig bevisst å ikke snakke om vekt med datter. Ingen vekt tilgjengelig hjemme. MEN jeg tror det er kjempeviktig å passe på at barna er normalvektige, nettopp for å unngå at de får et dårlig forhold til kropp/mat. Det å være et overvektig barn utgjør faktisk en stor risiko for å utvikle spiseforstyrrelser (en større risiko enn strenge foreldre faktisk). Selv om jeg aldri har nevnt kropp, så får ikke barna spise godteri på hverdager, vi lager sunn mat og det er ikke fri flyt av usunne ting. Ikke får dem handle i friminutt osv, bankkort må ligge hjemme og dem får ikke ha Vipps (av flere grunner). Dette har aldri blitt knyttet til vekt, men til at kroppen trenger god næring og vi må passe på tennene. Vi må ikke få helt berøringsangst rundt barnas helse heller tenker jeg. Det er et stort samfunnsproblem at mange nå får overvekt tidlig i livet. Vi må huske at spiseforstyrrelser er psykiske lidelser som ofte handler om mye mer enn mat. Det er ikke farlig at man tar tak i familiens kosthold. Det er ikke enten streng diett-mamma eller fri flyt av alt dem har lyst på. Vi må ta foreldreansvar også når det gjelder kosthold. 

Anonymkode: 3eeba...bcb

[AnonymBruker]

Det kan bare være en fase at man legger litt på seg i tidlig pubertet. Jeg har alltid vært slank utenom da jeg var 12-13, da la jeg på meg en del kilo. Så rant de av etter hvert. 

Ville heller fokusert på sunn mat og aktivitet:) Ikke nevne noe om kropp

Anonymkode: a719a...248

[AnonymBruker]

1. Aldri påpek kropp og vekt.

2. Støtt henne heller uansett hvilke tanker hun har. F.eks ønsker hun å spise sunnere for å bli tynnere så støtt henne i å tenke på helsen sin. Det kan du gjøre uten å nevne det hun sier om årsak og heller fokusere på å spise sunt, men nok og riktig. 

Anonymkode: d414a...830

[AnonymBruker]

Men hvorfor må dere kose dere usunn mat og hvorfor ikke porsjonskontroll når dere ser det er for mye? Dere må jo gå frem som eksempel 

Anonymkode: c4a47...371

[AnonymBruker]

Det å avvise initiativet til en samtale fordi du som voksen er redd for den er ikke løsningen, ts.

Når barn sier ting som «jeg er stygg» eller «jeg er tykk» eller «jeg er mislykket» så snakker de i absolutter. Barn gjør det. De har betydelig mindre utviklede hjerner enn voksne, og tenker dermed mindre nyansert enn oss. Og når noen (som helst, inkludert både barn og voksne) sier noe bastant så er det et initiativ til samtale. (Et klønet initiativ, men igjen: barns hjerner er ikke ferdigbygget).

Neste gang hun sier noe så puster du dypt inn. Og så lar du være å avvise samtalen. Du kan feks si «hva får deg til å si det?» eller «å, hvorfor sier du det?» husk å bruke undrende stemme. Du undrer. (Din redsel for samtalen hører ingensteds hjemme der og da, den får du regulere enten selv eller i samtale med partner/lege, i etterkant.)

Og mat er ikke oppdelt i «sunn» og «usunn». Den er oppdelt i frukt, bær og karbohydrater. Eller sukker og fett. Intet av det har moralsk verdi. Det som har verdi (ikke moralsk eller estetisk men rent fysisk helsegevinst) er å opprettholde en sunn livsstil. Og det - det kan du snakke med barn om. Men viktigere enn hva du sier, er hva du gjør. Barn lærer av å herme.

Uansett: neste gang hun sier noe om kroppen: ta imot samtalen. Og still deg undrende, ikke bastantisk. En samtale skal ha rom for hennes meninger og synspunkter, selv om du misliker dem. Hun har og skal ha sine egne.

Anonymkode: 53482...223

[AnonymBruker]

Dette stresset du kjenner på her, et helt unødvendig stress og kaos om dine egne følelser og hvordan være rundt din egen datter, det er på grunn av at du vokste opp slik du gjorde. Å la være å si noe som helst om dette, betyr nettopp at du beskytter henne mot å leve med det unødvendige stresset. 

Din datter er ikke dum, hun forstår selv hva som må til for å slanke seg, HVIS hun vil det. Det er ingen skam å leve i en overvektig kropp, og det har dessuten (så lenge en ikke blir superfeit) få helserisikoer med litt overvekt. Det som derimot har negative helseeffekter er unødvendige mengder stress, stigma og å oppleve seg utenfor og ikke elsket. 

Stol på at datteren din kan regulere kroppen sin selv. Hun er snart voksen, og hvis hun en dag finner ut at hun vil trene mer, eller se mer trent ut, så vil hun kunne oppsøke det. Si til henne at "jeg elsker deg akkurat som du er, uansett hvordan kroppen din ser ut". Og samtidig vær åpen for å støtte henne hvis hun ønsker å begynne på treningssenter eller med en sport eller noe slikt. 

Husk at dette stresset og uroen du kjenner på rundt dette mest sannsynlig skinner gjennom. Og du, denne angsten og stresset du kjenner på i forbindelse med at datteren din kanskje blir litt overvektig, den er ikke nødvendig, og er en konsekvens av et ekstremt fettfobisk samfunn, som til dels er årsaken til at vi har den fedmeepidemien vi har. Folk har blitt så frakoblet kroppene sine at de fyller de med mer drivstoff enn det som trengs for å døyve følelsen av å være feil. 

Anonymkode: f9ffa...c24

[AnonymBruker]

Om det er ett problem, blir det ikke mindre av å ikke snakke om det! 
Alle mine barn har hatt en lubben periode. Da har vi snakket og hvor de er, og hvor de vil. Ingen av de har ønsket seg overvekt. Da har vi landet på at de må spise bedre, droppe for mye godteri, og vokse seg inn i vekten sin. 
Det har gitt gode resultater. 

Anonymkode: 00427...fc5

[kat-e]

Jeg vil helt klart anbefale lavkarbo, det er ikke så lett til å begynne med, men gradvis forsvinner behovet for å småspise godis, karbohydrater og sukker. Å bare påpeke vekt uten en løsning fungerer sjelden. Prøv og google lavkarbo eller 16/8 Intermittent Fasting.