Går det an å gå gjennom livet helt uten venner, og likevel ha det fint?

[AnonymBruker]

Jeg har ingen venner. Har aldri hatt venner heller. I barnehagen begynte mobbing og utfrysing, som også fortsatte på skolen. Jeg var et veldig lite pent barn, selv om jeg både var morsom, smart og omgjengelig. Jeg har derfor ikke opparbeidet meg nødvendige sosiale koder for å danne vennskap i voksen alder. I dag er jeg 42, og jeg har begynt å føle mer på ensomheten i det siste. Den såre følelsen når man ser andre bli invitert på jenteturer, i utdrikningslag, bursdager, ha "besties"-bilder på sosiale medier, gjøre noe sammen, mens jeg sitter alene dag etter dag og kveld etter kveld. Ungene er store (yngste går i femte klasse), så de ønsker heller ikke å sitte med mora hele tiden. Flytte kan jeg ikke på noen år enda, siden jeg har 50/50 med barnas far, og han har all sin familie her. 

Jeg har blitt mer og mer trist med tiden, og tenker at det kanskje ikke er mulig å være lykkelig når man har null venner, og ingen utsikter for å få noen venner. Hvilke erfaringer har dere andre "venneløse"?

Anonymkode: 11456...e0b

[AnonymBruker]

Hvorfor har du ikke noen utsikter for å få venner? Hva har du gjort selv i voksen alder for å skaffe deg venner?

Jeg ble mobbet og utfryst selv gjennom hele grunnskolen, men har skaffet meg nye venner og nytt nettverk i voksen alder gjennom å være aktiv med hobbyer og fritidsinteresser. Man må bare ignorere stemmen i hodet som sier at man ikke tør og ikke er verdt det, og hoppe uti det. 

Anonymkode: 92378...73d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har ingen venner. Har aldri hatt venner heller. I barnehagen begynte mobbing og utfrysing, som også fortsatte på skolen. Jeg var et veldig lite pent barn, selv om jeg både var morsom, smart og omgjengelig. Jeg har derfor ikke opparbeidet meg nødvendige sosiale koder for å danne vennskap i voksen alder. I dag er jeg 42, og jeg har begynt å føle mer på ensomheten i det siste. Den såre følelsen når man ser andre bli invitert på jenteturer, i utdrikningslag, bursdager, ha "besties"-bilder på sosiale medier, gjøre noe sammen, mens jeg sitter alene dag etter dag og kveld etter kveld. Ungene er store (yngste går i femte klasse), så de ønsker heller ikke å sitte med mora hele tiden. Flytte kan jeg ikke på noen år enda, siden jeg har 50/50 med barnas far, og han har all sin familie her. 

Jeg har blitt mer og mer trist med tiden, og tenker at det kanskje ikke er mulig å være lykkelig når man har null venner, og ingen utsikter for å få noen venner. Hvilke erfaringer har dere andre "venneløse"?

Anonymkode: 11456...e0b

Du har vært gift og har familie, så ensom har du ikke vært hele livet, du må jo ha møtt mannen din et sted. Derimot kjenner jeg noen som er i 30 åra, har aldri hatt partner, ingen barn, ingen venner, heldigvis har personen en god jobb, så du ser det er andre det er mye mer synd på enn deg. 

Anonymkode: da927...905

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hvorfor har du ikke noen utsikter for å få venner? Hva har du gjort selv i voksen alder for å skaffe deg venner?

Jeg ble mobbet og utfryst selv gjennom hele grunnskolen, men har skaffet meg nye venner og nytt nettverk i voksen alder gjennom å være aktiv med hobbyer og fritidsinteresser. Man må bare ignorere stemmen i hodet som sier at man ikke tør og ikke er verdt det, og hoppe uti det. 

Anonymkode: 92378...73d

Fordi jeg ikke orker å bli såret og avvist flere ganger. Jeg har prøvd hardt å skaffe meg venner i voksen alder, men da blir jeg som regel brukt når jeg er nyttig, og dumpet/ghostet når de ikke lenger trenger meg. Jeg TØR, men jeg orker ikke mer. Når du får en på trynet hver dag, så unngår du å havne i situasjoner der du kan få en på trynet.

Anonymkode: 11456...e0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du har vært gift og har familie, så ensom har du ikke vært hele livet, du må jo ha møtt mannen din et sted. Derimot kjenner jeg noen som er i 30 åra, har aldri hatt partner, ingen barn, ingen venner, heldigvis har personen en god jobb, så du ser det er andre det er mye mer synd på enn deg. 

Anonymkode: da927...905

Jeg sier da ikke at det er synd på meg? Jeg ønsker å høre erfaringer fra mennesker som ikke har venner, men som likevel har det veldig fint. 

Anonymkode: 11456...e0b

[AnonymBruker]

Ja, det går jo absolutt an, men jeg tenker det må(for mange) være sosial kontakt av noe slag. Hva med å få deg en hund slik at du kommer deg ut og møtt andre? Samt delta i ulike foreninger eller i forbindelse med ulike hobbyer. Tror også at en del av dette er at det har blitt en gjenstand for sammenligning hos deg. Du fokuserer for mye på hva "andre" har ift deg selv, noe som forsterker tristhetsfølelsen. 

Anonymkode: 7ec6c...ee8

[AnonymBruker]

Vi mennesker er jo flokkdyr, og det forskes jo på, og enn så lenge viser forskningen at mennesker som er ensomme og "forlatt" er ulykkelige og dør raskere.

Det er jo ikke ensbetydende med at samtlige som ikke har venner/nettverk er ulykkelig og dør tidligere, men flertallet.

Jeg er tho uenig med at du ikke har venner. Du har venner i familie og du har klart å få barn, så så grusom og stygg kan du ikke være. 
 

Vi mennesker sammenligner oss med andre, og det må du kutte ut med. Du sitter og svartmaler din egen situasjon fordi du ser på den rosenrøde fantasien om bestiser og jenteturer. Det er faktisk ikke slik at majoriteten av voksene mennesker har dette.

Kilde: 

https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2017as01ae-Ensomhet-kan-gi-tidlig-dod

Anonymkode: 30204...16f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, det går jo absolutt an, men jeg tenker det må(for mange) være sosial kontakt av noe slag. Hva med å få deg en hund slik at du kommer deg ut og møtt andre? Samt delta i ulike foreninger eller i forbindelse med ulike hobbyer. Tror også at en del av dette er at det har blitt en gjenstand for sammenligning hos deg. Du fokuserer for mye på hva "andre" har ift deg selv, noe som forsterker tristhetsfølelsen. 

Anonymkode: 7ec6c...ee8

Jeg møter allerede veldig mange andre, da jeg selv driver med en fritidsaktivitet, der jeg også sitter i styret, og er veldig aktiv i idretten til barna (trener, lederverv og forelder). Omgås derfor masse mennesker, men ingen er interessert i noe mer enn veldig overfladisk kontakt. Jeg sammenligner fordi jeg ser. For eksempel, hadde vi et medlemsmøte i klubben for tre dager siden. Jeg kom ganske tidlig og satt meg. De som kom etterpå hilste og utvekslet et par ord med meg, før de satt seg helt andre steder og begynt å prate med sidemannen. Sånn er det veldig ofte - folk prater med hverandre, mens jeg sitter og holder kjeft.

Anonymkode: 11456...e0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Fordi jeg ikke orker å bli såret og avvist flere ganger. Jeg har prøvd hardt å skaffe meg venner i voksen alder, men da blir jeg som regel brukt når jeg er nyttig, og dumpet/ghostet når de ikke lenger trenger meg. Jeg TØR, men jeg orker ikke mer. Når du får en på trynet hver dag, så unngår du å havne i situasjoner der du kan få en på trynet.

Anonymkode: 11456...e0b

Slike vennskap trenger man ikke. Det er hyggelig å gjøre gode ting for venner som ikke tar en for gitt. Her løste vi det med å treffes en kveld i måneden. Det er veldig koselig. Da spiser vi middag sammen, drikker kaffe og prater om løst og fast. Så baker vi kake til hverandre når det er konfirmasjon, og reiser på tur annen hvert år.

Vi henger ikke sammen hele tiden, da alle har sitt. 

Å ha noen å gå tur sammen med synes jeg er veldig koselig. Trenger ikke å være mer enn det. 

Anonymkode: 53720...0dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi mennesker er jo flokkdyr, og det forskes jo på, og enn så lenge viser forskningen at mennesker som er ensomme og "forlatt" er ulykkelige og dør raskere.

Det er jo ikke ensbetydende med at samtlige som ikke har venner/nettverk er ulykkelig og dør tidligere, men flertallet.

Jeg er tho uenig med at du ikke har venner. Du har venner i familie og du har klart å få barn, så så grusom og stygg kan du ikke være. 
 

Vi mennesker sammenligner oss med andre, og det må du kutte ut med. Du sitter og svartmaler din egen situasjon fordi du ser på den rosenrøde fantasien om bestiser og jenteturer. Det er faktisk ikke slik at majoriteten av voksene mennesker har dette.

Kilde: 

https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2017as01ae-Ensomhet-kan-gi-tidlig-dod

Anonymkode: 30204...16f

Jeg har ingen familie. Ja, jeg har klart å få barn med en mann som aldri følte noe kjærlighet for meg, og var utro hele forholdet. Jeg er takknemlig for barna, men barn er jo ikke "venner" i den forstanden. Det er begrenset hva man kan snakke med barn om, man kan for eksempel ikke dele bekymringene sine eller ha andre "voksne" samtaler, interesser er forskjellige osv.

Anonymkode: 11456...e0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg møter allerede veldig mange andre, da jeg selv driver med en fritidsaktivitet, der jeg også sitter i styret, og er veldig aktiv i idretten til barna (trener, lederverv og forelder). Omgås derfor masse mennesker, men ingen er interessert i noe mer enn veldig overfladisk kontakt. Jeg sammenligner fordi jeg ser. For eksempel, hadde vi et medlemsmøte i klubben for tre dager siden. Jeg kom ganske tidlig og satt meg. De som kom etterpå hilste og utvekslet et par ord med meg, før de satt seg helt andre steder og begynt å prate med sidemannen. Sånn er det veldig ofte - folk prater med hverandre, mens jeg sitter og holder kjeft.

Anonymkode: 11456...e0b

Ja, jeg skjønner godt at det oppleves sårt. Det jeg umiddelbart tenker er at du bør jo forsøke å finne noen som du kan få et vennskap med, men samtidig prøve å jobbe med aksept rundt situasjonen slik den er nå. Forsøk å fokusere på de fine delene av livet ditt en periode, og stoppe de negative tankene rundt det å være ensom. Ikke at du skal gi opp å finne venner, men det er noe i det at den smerten blir enda større når du fokuserer på den, og på et nivå heller ikke aksepterer at det faktisk er slik akkurat nå. Det er nok mange som hadde satt pris på å ha deg i livet sitt, du har bare ikke funnet dem enda. ❤️ 

Anonymkode: 7ec6c...ee8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Sånn er det veldig ofte - folk prater med hverandre, mens jeg sitter og holder kjeft.

Anonymkode: 11456...e0b

Kanskje folk hadde pratet med deg også om du ikke holdt kjeft? Hvis de vet at du er en person som ikke sier så mye, så er det lettere å prate med andre hvor praten går lettere.

Anonymkode: 92378...73d

[Pilleville]

Har få venner som eg i tillegg bruker lite tid på. Liker meg best alene eller med familie. Er sosial på jobb og det holder lenge. Får eg invitasjon til noe finner eg på unnskyldning. Nå kommer det ingen mer så slipper det😅

[AnonymBruker]

Har du prøvd "Hey girl" der du bor?

Anonymkode: da64b...fd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg har ingen familie. Ja, jeg har klart å få barn med en mann som aldri følte noe kjærlighet for meg, og var utro hele forholdet. Jeg er takknemlig for barna, men barn er jo ikke "venner" i den forstanden. Det er begrenset hva man kan snakke med barn om, man kan for eksempel ikke dele bekymringene sine eller ha andre "voksne" samtaler, interesser er forskjellige osv.

Anonymkode: 11456...e0b

Så barna dine er ikke familie? 

Jeg opplever i dine svar her at du er negativt innstilt, jeg er uenig med deg at du aldri kommer til å få venner i voksen alder.

Du er kanskje traumatisert fra tidligere erfaringer, men bare fordi du har møtt på tre drittsekker, betyr ikke at alle de 8 milliardene av mennesker på jordkloden er drittsekker og aldri kommer til å ønske å være din venn?

Nettvenner har mange av oss fått igjennom årene, men du må også oppsøke plasser på internettet for å få dem. 

Du utstråler nok en veldig "fiendtlig" innstillingen som gjør at folk skygger banen, vi tiltrekker oss det vi utstråler dessverre 

Og en annen ting, har du tenkt på å være frivillig og gjøre noe flott for andre mennesker? Det er en god start på å danne relasjoner som ikke tvinges til ett vennskap eller lignende. 

Anonymkode: 30204...16f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Fordi jeg ikke orker å bli såret og avvist flere ganger. Jeg har prøvd hardt å skaffe meg venner i voksen alder, men da blir jeg som regel brukt når jeg er nyttig, og dumpet/ghostet når de ikke lenger trenger meg. Jeg TØR, men jeg orker ikke mer. Når du får en på trynet hver dag, så unngår du å havne i situasjoner der du kan få en på trynet.

Anonymkode: 11456...e0b

Javel, men da legger du det jo helt fint opp til deg selv? Du må komme deg ut av offerrollen, og lære deg å sette grenser.

Anonymkode: 931af...f34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Kanskje folk hadde pratet med deg også om du ikke holdt kjeft? Hvis de vet at du er en person som ikke sier så mye, så er det lettere å prate med andre hvor praten går lettere.

Anonymkode: 92378...73d

Men jeg prøver jo å bli med i samtalen. De ønsker bare ikke å inkludere meg. Jeg er ganske sosial person ellers.

Anonymkode: 11456...e0b

[AnonymBruker]

Skjønner det er vanskelig. Selv har jeg ikke ervervet meg én eneste venn i voksen alder. De få vennene jeg har har jeg hatt siden barndommen. Har så vidt klart å få et og annet nytt bekjentskap gjennom gamle venner, men sjeldent det blir noe mer ut av det. Nå har jeg ikke så stort sosialt behov, men synes likevel det er litt trist at jeg ikke har fått utvidet horisonten noe i voksen alder, da det er flere jeg har hatt overfladisk kontakt med jeg godt kunne tenkt meg å bli nærer venner med. Det blir gjerne ett eller to møter, så dør det ut....usikker på hvorfor. Skal sies at jeg er ikke så flink til å ta initiativ selv.

Anonymkode: d5f93...513

[Angelheart2]

Vet du, jeg skjønner veldig godt hva du mener!
Jeg har en helt annen bakgrunn, men kjenner meg allikevel veldig godt igjen i følelsen av å ikke være inkludert, ikke ha noen. 
Jeg har alltid vært veldig utadvent og hadde masse venner i ungdommen. Disse har i stor grad flyttet eller er på andre steder i livet slik at vi har mistet kontakten, dessverre. Jeg er veldig aktiv i flere forskjellige foreninger, styreverv og lignende, så jeg er i mange sosiale arenaer og har en hel haug med bekjente. Gjennom en del av vervene mine tror jeg at de aller fleste i kommunen jeg bor i vet hvem jeg er.
Allikevel så opplever jeg å være venneløs. Jeg har ingen som inviterer på bursdag, jenteturer, kafebesøk eller lignende. Jeg kan heller ikke komme på noen som det vil være naturlig for meg å invitere med meg på slike ting, da jeg ikke tror de vil si ja.. (Har forsøkt flere ganger og opplevelsen av å bli avvist er så vond at det utsetter jeg meg ikke for mer...) 
Ser ofte at mange av de som jeg opplever som "nære bekjente", altså folk jeg omgås jevnlig gjennom hobbyer eller verv, deltar i hverandres fritid, i selskaper, felles turer og lignende, men jeg blir aldri invitert. 
Det er kjempesårt når man gang på gang opplever å være utenfor, ikke ha noen som tenker at det er naturlig å invitere meg med på noe. 
Tror jeg er ganske omgjengelig og tror ikke det er noe ved meg som gjør at folk skyr unna, men tror mer at alle allerede har sine gjenger og at de ikke tenker på at jeg ikke har noen. Tror de fleste ville blitt kjempeoverrasket om de visste at jeg føler meg slik og er så mye ensom som jeg er. 

Dette var kanskje ikke noe svar til deg, eller noe hjelp i det hele tatt, men ville du skulle vite at vi er flere og at det ikke bare er å engasjere seg i noe eller ta initiativet selv, slik som ofte er svaret i slike tråder. 
 

[AnonymBruker]

Nå er jeg ganske brutal, men jeg tipper du har en negativ utstråling og det gjør at folk holder seg unna, du bør nok jobbe litt med innstillingen din til andre mennesker hvis du ønsker endringer.

Anonymkode: 15033...d02