Venner jeg ikke trives med. Ingenting galt med de, bare trives ikke

[Stoltskeiv]

Jeg har noen studievenner jeg ikke trives med, men jeg klarer ikke helt å sette ord på hvorfor. Jeg har mine tanker, men det føles ut som det er noe mer. Relasjonen føles overfladisk, og det virker som de tror de har fasiten på alt, selv på ting man egentlig ikke kan vite sikkert. Jeg, derimot, liker å tenke grundig gjennom ting og se dem fra flere perspektiver, i stedet for å lande på et raskt svar. De vennene jeg omgås mest, ser ofte bare én side av en sak og konkluderer med en gang. Det føles feil for meg. Når jeg er sammen med andre gjennom fritidsaktiviteter, føler jeg meg mye mer hjemme. Der er det rom for å tenke sammen, reflektere og utforske ulike synsvinkler. Jeg opplever at det mangler helt i relasjonen med studievennene mine. Hvis jeg prøver å ta opp noe eller stille spørsmål, blir det ofte møtt med et enkelt "neeeh, det er sånn og sånn", som om saken er avsluttet. Det er lite rom for undring.

Men samtidig føler jeg det er en filleting, fordi det er ingenting som er galt med de. De er veldig snille, men kanskje vi bare er på forskjellige plasser? Jeg føler litt at jeg kveles i den relasjonen. 

Jeg vet ikke om jeg vil tilbringe mindre tid med de, eller utfordre de ved å stille mye spørsmål når de konkluderer så fort og overser mine tanker. Det skal også sies jeg er veldig høysensitiv, så jeg merker ofre om folk er overfladiske. Og jeg føler egentlig det om de personene. Selvom de er veldig hyggelige. 

[AnonymBruker]

Dette kan da umulig komme som en overraskelse? Man går bedre overens med noen enn andre. Ofte skillet mellom bekjente og venner

Anonymkode: b9b61...6d4

[AnonymBruker]

Prøv å finne venner du faktisk liker? 

Det du beskriver høres ikke ut som vennskap. 

Anonymkode: e7a33...840

[Stoltskeiv]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette kan da umulig komme som en overraskelse? Man går bedre overens med noen enn andre. Ofte skillet mellom bekjente og venner

Anonymkode: b9b61...6d4

Er bare det at vi har tilbringet så mye tid sammen i hele studietiden 3 år. Jeg ble syk etter 1. året, men har klart å fullføre studier nå etter mye om og men med masse profesjonelle mennesker rundt meg. Så mulig jeg ser på relasjoner på en helt annen måte enn hva jeg gjorde før nå som jeg begynner å bli frisk 

[AnonymBruker]

Stoltskeiv skrev (6 minutter siden):

Er bare det at vi har tilbringet så mye tid sammen i hele studietiden 3 år. Jeg ble syk etter 1. året, men har klart å fullføre studier nå etter mye om og men med masse profesjonelle mennesker rundt meg. Så mulig jeg ser på relasjoner på en helt annen måte enn hva jeg gjorde før nå som jeg begynner å bli frisk 

Som ung voksen så vokser man fra venner fortere enn i mer voksen alder. Skjer så mye i den alderen 

Anonymkode: b9b61...6d4

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg aksepterer at noen relasjoner er overfladiske og velger hvor mye tid jeg vil bruke på disse. Alt må ikke være dypt hele tiden, men når jeg kjenner at jeg blir sliten av at noen ikke evner å nyansere, da trekker jeg meg tilbake for en stund.

Jeg velger noen ganger å utfordre, men da blir jeg gjerne sittende igjen og føle meg som "bedreviteren" eller en slags djevelens advokat. Jeg er ikke pessimistisk eller ute etter å ødelegge stemningen, bare ikke så glad i raske konklusjoner og særlig ikke når det gjelder negative antagelser om andre.

Hvis du føler at du kveles, da er du kanskje på et punkt hvor du ikke får så mye ut av det lenger?

Anonymkode: 4fc28...d29

[AnonymBruker]

Min erfaring er at man kan ha - og trolig trenger - ulike typer vennskap.

Har innsett at vennskap kommer i ulike former. Noen er livsvarige, andre er korte, mange er et sted mellom disse ytterpunktene.

Noen vennskap kan skapes på felles erfaringer (som studier kan være), noen på felles interesser, noen på felles verdier, noen på felles humor, noen på felles bekjente, noen på ulikhet (!), noen på "kjemi", noen på noenlunde lik modenhet/erfaringer, og det er nok mange andre variabler også som vennskap kan bygges på.

Jeg tenker at det er helt greit å holde på vennskapet med disse studievenninnene dine, Ts, men at du kanskje kan ta de vennskapene for det det er, vennskap som bygger på felles fag, erfaringer, minner, som i seg selv kan være verdifullt, selv om man kanskje som personer og interesser og modenhet ellers kan være veldig forskjellige.

Du kan godt holde en fin kontakt med disse venninnene selv om du begynner å utvide nettverket ditt og også får andre venner. Kanskje vil studievennskapene fade ut, kanskje vil de endre form, kanskje blir de svakere eller sterkere igjen ettersom tiden går.

Det er greit og naturlig at man får behov for noen venner med litt andre livserfaringer når man selv endrer seg. Jeg gikk selv gjennom flere tøffe år etter en ulykke som ung voksen. Det endret meg, jeg fikk erfaringer ingen av mine daværende venner hadde, og heller ikke forstod. Det endret flere av mine vennskap. Ikke alle, men flere. Jeg så at jeg hadde behov for dypere vennskap enn noen av dem var. Kuttet ikke ut noen venner, men noen vennskap faded bort fordi vi var på for forskjellige steder i livet. Det betyr ikke at det er noe galt med andre - som du også sier, Ts - bare at man av og til utvikler seg i ulike retninger fordi man har så ulike erfaringer.

Selv har jeg minimalt med kontakt med studievenner. De jeg stod nærmest den gangen har jeg ikke sett på mange år, rett og slett fordi vi har bodd veldig langt unna hverandre og har hatt veldig ulike liv etter dette. Og når en har hatt mulighet til å møtes så har den/de andre vært opptatt, så det har bare blitt slik. Jeg vet at hvis jeg møter de igjen, så vil kontakten være der igjen, det er ikke noe uoppgjort mellom oss, livet skjedde.

Det høres ut som om du trenger en del nye venner som du her og nå i livet har mer felles med, Ts. Og det er helt greit! Du trenger ikke "dumpe" studievennene, men det er greit å ikke møtes like ofte som før.

Bruk tid på å bygge opp et større nettverk av personer som du har mer felles med i dag! ❤️ 

Anonymkode: a8b33...5c7