Normalt å føle på den sorgfølelsen så lenge etter?

[AnonymBruker]

For ganske nøyaktig 1 år siden gravla vi svigerfar. Han var ganske ung (starten av 60-årene) og alt skjedde litt brått.

Igår skulle jeg bestille en bårekrans for jobben og når jeg skulle velge tekst for minnebåndet så jeg teksten vi hadde på de to dekorasjonene vi hadde for svigerfar (en fra oss alle og en fra barnebarnet). Da kjente jeg den sorgen flomme over meg igjen og jeg knakk sammen. Har ikke grått over dette siden april i fjor.

Er det normalt? Ikke opplevd en slik sorgreaksjon før

Anonymkode: 14b50...df9

[AnonymBruker]

Det er ingenting som er normalt eller urnormalt i en slik situasjon. Din reaksjon er helt normal for deg. Det er ingen fasit på sorg og sorgreaksjoner, da alle mennesker reagerer forskjellig. Du har lov å kjenne på sorgen, selv om det er gått lang tid. Mange kommer ikke over det, men lærer seg å leve med det.

Anonymkode: ac8af...bd3

[AnonymBruker]

Ja

Anonymkode: 30641...9a9

[Gjest Cartman]

Ja

[AnonymBruker]

Ja, det er helt normalt. 

Jeg har slitt med å gråte etter tapet av min far. Jeg er knust innvendig, men jeg har mistet fullstendig kontakt med egen følelser. Er apatisk til alt.

Jeg vedder på at jeg vil få en tilsvarende reaksjon når som helst. Jeg venter på det.

Anonymkode: 79c7d...689

[AnonymBruker]

Jeg mistet moren min for 24 år siden, og kan fortsatt gråte over ting ang. henne. Hun døde også tidlig, og det gjør sorgen ekstra tung, - alt hun ikke fikk oppleve.

Anonymkode: af5ae...86a

[AnonymBruker]

Jeg kan sørge over broren min som døde for 32 år siden 

Anonymkode: 330e6...5e6

[AnonymBruker]

Absolutt. Jeg mistet mine foreldre for 15 år siden, men blir fremdeles grepet av sorg når noe minner meg om at de er borte. Særlig i forbindelse med jul, eller med milepæler i mitt eller barnas liv. På arrangementer der besteforeldre inviteres og mine barn er de eneste uten besteforeldre er det også merkbart. Jeg ser for meg at denne sorgen vil være med meg resten av livet.

Anonymkode: 64192...156

[katties]

Jeg mistet min tante, som jeg var veldig, veldig glad i, etter flere runder med kreft og metastaser. Vi håpet jo at kanskje ville cellegiften ta kreften en gsng, men etter hvert skjønte vi at nå var det lite man kunne gjøre, og hun fikk lindrende behandling i ca 9 måneder før hun døde. Jeg gråt så mye at jeg ikke klarte å omtrent se noe i 2 dager etterpå, men selv om jeg ble veldig trist etter dét også, så er det ikke helt overveldende, for jeg vet at hun slet i mange år, og det var ikke uventet at hun kom til å dø av kreften.

Stefaren min røyker mye og fikk lungekreft, men fikk beskjed av legen at han hadde lungebetennelse. Jeg så han, hørte diagnosen, dro på besøk, snakket med han i noen timer... og så gikk det noen timer etter at jeg hadde reist der hodet mitt plutselig bare skrudde på alle alarmer - jeg trodde ikke på at dette "bare" var lungebetennelse.... og så plutselig kolapset stefaren min bare, og døde få timer etter. Vi fikk ikke pratet ordentlig, han var ike 60 engang, jeg hadde hatt lite tid til å besøke han i det siste, og var veldig, veldig glad i han - han var en av de beste menneskene jeg visste om. Jeg gråt hver dag i over en måned. Selv flere år etterpå kan jeg tenke på stefaren min og at han fikk hverken vært i mitt bryllup,besøk meg i utlandet, slik moren min gjorde, fikk ikke truffet barnebarna sine, fikk ikke sett huset vi har kjøpt - han kunne ha kommet med så mange gode tips da han selv omtrent har bygget et helt hus. Det var så mange ting jeg gledet meg til å ha han med på, og det er så mye kunnskap jeg ønsket meg jeg kunne fått fra han. Noen mennesker er veldig spesielle og deres bidrar glemmes ikke lett. 60 år er ikke et særlig langt liv. Jeg prøver å trøste meg med at stefaren hatet sykehus, være syk, ville ikke noen gang ende på omsorgshjem... og det fikk han jo unngått.

Endret 6. juni av katties

[Anonymruker]

AnonymBruker skrev (På 25.4.2025 den 7.24):

For ganske nøyaktig 1 år siden gravla vi svigerfar. Han var ganske ung (starten av 60-årene) og alt skjedde litt brått.

Igår skulle jeg bestille en bårekrans for jobben og når jeg skulle velge tekst for minnebåndet så jeg teksten vi hadde på de to dekorasjonene vi hadde for svigerfar (en fra oss alle og en fra barnebarnet). Da kjente jeg den sorgen flomme over meg igjen og jeg knakk sammen. Har ikke grått over dette siden april i fjor.

Er det normalt? Ikke opplevd en slik sorgreaksjon før

Anonymkode: 14b50...df9

Ja, det er helt normalt. Sorg kommer ofte i bølger, og den kan bli trigget av små ting som akkurat det du opplevde med teksten. Ett år er ingenting når man har mistet noen man var glad i, spesielt når det skjedde brått og personen var ung. Det at du ikke har grått siden i fjor betyr ikke at sorgen er borte den bare lå stille en stund. Mange opplever slike tilbakefall lenge etterpå. Det betyr ikke at noe er galt, det betyr bare at du er et menneske som har elsket og mistet. ❤️

[Ulrikke]

Jeg mistet min mormor som jeg hadde et veldig nært forhold til for 17 år siden. Fortsatt kan jeg få klump i halsen og tårer i øynene når jeg tenker på henne eller er borti ting som minner om henne. Tror ikke det er så rart når det er noen man har vært glad i, jeg.

[AnonymBruker]

Takk for gode svar 🌸 Det tar nok tid ja. Tenker på han veldig ofte og en annen bekjent har i disse dager nøyaktig samme sykdomforløp. Kjenner meg igjen i alt som fortelles og jeg begynner nesten å gråte når det snakkes om 

Anonymkode: 14b50...df9