Det er som hjernen min har meldt seg ut av alt som krever litt fokus. Skulle gjerne "skrudd" den på igjen

[AnonymBruker]

Hei! 
Jeg har vært syk i lang tid, har likevel presset og presset meg videre for å mestre livet som jobb, barn, kjæreste, hus, eldre foreldre, venner osv. 

Jeg tror jeg møtte veggen før jul, jeg ble veldig mye sykere og helt ute av stand til å gjøre noe egentlig. Jeg hør på denne gangen på legene mine (er først og fremst i spesialisthelsetjenesten), men også mye innom fastlegen. De mener nå at absolutt ro er viktig, nå har jeg praktisert dette i en god stund, sakte men sikkert tatt livet "tilbake". Det jeg synes er mest vanskelig å til er ting som krever konsentrasjon som betale regninger, følge opp budsjettet vårt, planlegge, barna sine ting de skal på. Glemte f.eks legetime til barnelegen denne uke, flaut og dyrt... (dette har aldri skjedd tidligere) Jeg skriver ned i bok, har varsler på telefonen likevel får det ikke til. Dette preger også økonomien vår da jeg ikke har stålkontroll lenger. Mannen min har ikke så mye med dette å gjøre, han gjør liksom alt annet i huset. Siden det tar krefter, da har det administrative vært lett for meg å ta. Nå virker ikke hode og jeg får ikke til det heller. 
Hva kan jeg gjøre for å bedre dette? Jeg prøver å hvile nok, trener 2-3 ganger i uken, begynt å jobbe bitte litt. 

Anonymkode: 01c7d...f49

[AnonymBruker]

Du er ikke frisk enda. 
 

Mest sannsynlig bruker du opp den lille kapasiteten din på jobb, det bør du slutte med umiddelbart. Du er ikke frisk nok til å jobbe (selv bare litt), når du mister kontrollen hjemme. 
 

Ta et steg tilbake i noen uker/måneder, og prøv på nytt etter hvert. 
 

Hilsen en som har gått smme sti som deg. 

Anonymkode: 278c2...0f6

[AnonymBruker]

Enig med over. Du er ikke frisk enda. 
Det kjipeste med utbrenthet er hvor lang tid det tar å komme tilbake, og ofte er man utålmodig fordi man ikke "vil være sånn".
Men batteriet er tomt, det tar tid å lade det opp, og om man durer på når man bare er kommet til 20%, går man tom igjen.
Min erfaring er at hjernetåken er det staeste symptomet av de alle, og jeg sliter fortsatt, 4 år etter. Jeg blir bedre, men er fortsatt langt fra der jeg var før smellen. 

Så ja, ta vare på deg selv. Gi deg selv tid og ikke push. 

Anonymkode: 66074...ef4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Du er ikke frisk enda. 
 

Mest sannsynlig bruker du opp den lille kapasiteten din på jobb, det bør du slutte med umiddelbart. Du er ikke frisk nok til å jobbe (selv bare litt), når du mister kontrollen hjemme. 
 

Ta et steg tilbake i noen uker/måneder, og prøv på nytt etter hvert. 
 

Hilsen en som har gått smme sti som deg. 

Anonymkode: 278c2...0f6

 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Enig med over. Du er ikke frisk enda. 
Det kjipeste med utbrenthet er hvor lang tid det tar å komme tilbake, og ofte er man utålmodig fordi man ikke "vil være sånn".
Men batteriet er tomt, det tar tid å lade det opp, og om man durer på når man bare er kommet til 20%, går man tom igjen.
Min erfaring er at hjernetåken er det staeste symptomet av de alle, og jeg sliter fortsatt, 4 år etter. Jeg blir bedre, men er fortsatt langt fra der jeg var før smellen. 

Så ja, ta vare på deg selv. Gi deg selv tid og ikke push. 

Anonymkode: 66074...ef4

Dette har dere sikkert rett i, men psyken min er ikke så god på å være hjemme. Jeg får fort angst, angst for å dra på butikken, angst for å møter venner osv. Så legen og jeg kom frem til at litt jobb er bra for den delen av hode mitt, bare for å være litt normal. 
Kjenner også et press på fra arbeidsgiver, at kom tilbake ellers har du ikke jobb. Som dere sikkert forstår har jeg vært ustabil over tid fordi jeg har kjempet i mot. 
Synes det er vanskelig å gi meg tid når tiden jobber mot meg. Det er sikkert rett da at jeg blir kanskje ikke frisk om jeg ikke tar nok hensyn nå. 
Jeg jobber kun 35% så er ikke voldsomt til timer, men mulig det fortsatt er for mye🥴

Ts

Anonymkode: 01c7d...f49

[AnonymBruker]

Jeg skjønner utfordringen. Man ønsker jo en form for normalitet i det hele, men kanskje du heller skal utfordre psyken din på andre arenaer enn jobb, i ditt eget tempo? 
Nå vet jeg jo ikke hva du jobber med, men slik jeg forstår deg har du jo prøvd å jobbe med full kapasitet, til tross for at det lugger. Har du gått over egenmeldingsdagene dine? Og nå: Er du på jobb litt hver dag, eller færre arbeidsdager? Det er jo arbeidsgivers oppgave å tilrettelegge for deg og sykemeldingen din.
Se forøvring arbeidstilsynets infoside om oppsigelse: https://www.arbeidstilsynet.no/lonn-og-ansettelse/oppsigelse/
Det sier noe om ditt vern som ansatt og sykemeldingens første år. 

Anonymkode: 66074...ef4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg skjønner utfordringen. Man ønsker jo en form for normalitet i det hele, men kanskje du heller skal utfordre psyken din på andre arenaer enn jobb, i ditt eget tempo? 
Nå vet jeg jo ikke hva du jobber med, men slik jeg forstår deg har du jo prøvd å jobbe med full kapasitet, til tross for at det lugger. Har du gått over egenmeldingsdagene dine? Og nå: Er du på jobb litt hver dag, eller færre arbeidsdager? Det er jo arbeidsgivers oppgave å tilrettelegge for deg og sykemeldingen din.
Se forøvring arbeidstilsynets infoside om oppsigelse: https://www.arbeidstilsynet.no/lonn-og-ansettelse/oppsigelse/
Det sier noe om ditt vern som ansatt og sykemeldingens første år. 

Anonymkode: 66074...ef4

Synes det er veldig vanskelig for jeg blir fort alene når alle andre er på jobb, barn på skole osv. Da må dette skje ettermiddag, men fleste mennesker er jo opptatte inkludert meg som da er sjåfør for disse barna. Så selv om jeg prøver å gå ut døren så blir jeg ofte alene. Jeg går turer, tar med meg kaffekoppen å går en tur langs havet ol. Det er ikke utfordrende, det blir dette med mennesker som da jeg plutselig får angst av. Har vel alltid hatt ett snev av sosial angst, men i jobb blir jeg "tvunget" til å overse den på en måte. Den vokser noe enormt i sykdomsperioder. Frivillighetsarbeid er ikke helt for meg nå, da tror jeg jobb er best. 
Jeg jobber hele dager, jobber turnus. Jobber i gjennomsnitt 1 vakt i uka nå. 
Jeg vet rettighetene mine, men jeg har vært ustabil og vet jeg er en "plage" som man lett kan kvitte seg om sjansen byr seg.  Jeg er veldig redd for å miste jobben min, elsker jobben min, veldig glad i kollegaene, (ledelsen ikke fult så glad i de) 

Har aldri gått over egenmeldingsdager, jeg får som regel sykemelding da ledelsen ser på egenmelding som noe negativt . De lar meg være litt mer i fred da. 
Jeg har en stund igjen av sykepengedager også, men tiden flyr og du kan si det gjør ikke symptomene i samme fart som dagene. 
Men dere har nok rett at jeg er ikke frisk enda, synes dette er kjempe vanskelig rett og slett. 
 

Takk for link, skal lese meg enda litt mer opp  

Ts

Anonymkode: 01c7d...f49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Synes det er veldig vanskelig for jeg blir fort alene når alle andre er på jobb, barn på skole osv. Da må dette skje ettermiddag, men fleste mennesker er jo opptatte inkludert meg som da er sjåfør for disse barna. Så selv om jeg prøver å gå ut døren så blir jeg ofte alene. Jeg går turer, tar med meg kaffekoppen å går en tur langs havet ol. Det er ikke utfordrende, det blir dette med mennesker som da jeg plutselig får angst av. Har vel alltid hatt ett snev av sosial angst, men i jobb blir jeg "tvunget" til å overse den på en måte. Den vokser noe enormt i sykdomsperioder. Frivillighetsarbeid er ikke helt for meg nå, da tror jeg jobb er best. 
Jeg jobber hele dager, jobber turnus. Jobber i gjennomsnitt 1 vakt i uka nå. 
Jeg vet rettighetene mine, men jeg har vært ustabil og vet jeg er en "plage" som man lett kan kvitte seg om sjansen byr seg.  Jeg er veldig redd for å miste jobben min, elsker jobben min, veldig glad i kollegaene, (ledelsen ikke fult så glad i de) 

Har aldri gått over egenmeldingsdager, jeg får som regel sykemelding da ledelsen ser på egenmelding som noe negativt . De lar meg være litt mer i fred da. 
Jeg har en stund igjen av sykepengedager også, men tiden flyr og du kan si det gjør ikke symptomene i samme fart som dagene. 
Men dere har nok rett at jeg er ikke frisk enda, synes dette er kjempe vanskelig rett og slett. 
 

Takk for link, skal lese meg enda litt mer opp  

Ts

Anonymkode: 01c7d...f49

Det gjør så vondt å lese at du ser på deg selv som en plage, når det du i realiteten gjør er å prøve å ta vare på deg selv. 
Jeg skal ikke overanalysere deg, men det at du har et snev av sosial angst, mens jobb "tvinger" deg til å overse det... Det kan jo være like utmattende, det, selv om du ikke oppfatter det sånn på overflaten. 
Du har hatt SÅ masse du har tatt deg av, du beskriver en travel hverdag i HI, og du er kjempesliten. Og jeg forstår så godt frykten for å miste jobben. Men en jobb er bare en jobb. Du skal fungere i *livet* ditt, hele livet. 

Anonymkode: 66074...ef4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Det gjør så vondt å lese at du ser på deg selv som en plage, når det du i realiteten gjør er å prøve å ta vare på deg selv. 
Jeg skal ikke overanalysere deg, men det at du har et snev av sosial angst, mens jobb "tvinger" deg til å overse det... Det kan jo være like utmattende, det, selv om du ikke oppfatter det sånn på overflaten. 
Du har hatt SÅ masse du har tatt deg av, du beskriver en travel hverdag i HI, og du er kjempesliten. Og jeg forstår så godt frykten for å miste jobben. Men en jobb er bare en jobb. Du skal fungere i *livet* ditt, hele livet. 

Anonymkode: 66074...ef4

For et vakkert skrevet innlegg til meg, det er godt å bli sett slik❤️

Jeg føler meg virkelig som en plage, min sykdom går så voldsomt ut over alle andre. Jeg får ikke til jobb, jobben som mamma er til tider så tøff og jeg får den ikke til, dårlig venn, en som belaster mannen vanvittig og den ene oppgaven som er min den mislykker jeg også i. 
Jeg prøver virkelig å fungere som andre. 
Ja, jobb er jobb det er helt riktig. Likevel det å miste så mye inntekt blir ekstremt tøft for oss akkurat nå. Jeg jobber allerede redusert pga sykdom ( da ulønnet), og jeg er så glad i hjemmet vårt. Det er bare jobb, er bare hus jeg tror ikke jeg kan klare å være "årsaken" til tap av dette. 
Det er nok mange grunner til at jeg er der jeg er i dag, det er komplisert og i følge legene er jeg hele tiden i fight mode og kroppen vet ikke hvordan den skal lande. 
Derfor har jeg de siste året vært bevist på rutiner, mat (kuttet mye både hvete, laktose, en del sukker) da prøvd meg frem, gått mye lange turer, yoga osv. Ingenting av dette har hatt enorm effekt. Jeg blir bare bitte litt bedre, jeg vet innerst inne at jeg burde nå gi meg tid, la jobb være jobb og mulig jeg da faktisk får et "liv". Synes det er så vanskelig. 
Litt godt å lese at dette med fokus er vanlig i en slik situasjon, for da er det ikke enda en ting  

Ts

Anonymkode: 01c7d...f49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For et vakkert skrevet innlegg til meg, det er godt å bli sett slik❤️

Jeg føler meg virkelig som en plage, min sykdom går så voldsomt ut over alle andre. Jeg får ikke til jobb, jobben som mamma er til tider så tøff og jeg får den ikke til, dårlig venn, en som belaster mannen vanvittig og den ene oppgaven som er min den mislykker jeg også i. 
Jeg prøver virkelig å fungere som andre. 
Ja, jobb er jobb det er helt riktig. Likevel det å miste så mye inntekt blir ekstremt tøft for oss akkurat nå. Jeg jobber allerede redusert pga sykdom ( da ulønnet), og jeg er så glad i hjemmet vårt. Det er bare jobb, er bare hus jeg tror ikke jeg kan klare å være "årsaken" til tap av dette. 
Det er nok mange grunner til at jeg er der jeg er i dag, det er komplisert og i følge legene er jeg hele tiden i fight mode og kroppen vet ikke hvordan den skal lande. 
Derfor har jeg de siste året vært bevist på rutiner, mat (kuttet mye både hvete, laktose, en del sukker) da prøvd meg frem, gått mye lange turer, yoga osv. Ingenting av dette har hatt enorm effekt. Jeg blir bare bitte litt bedre, jeg vet innerst inne at jeg burde nå gi meg tid, la jobb være jobb og mulig jeg da faktisk får et "liv". Synes det er så vanskelig. 
Litt godt å lese at dette med fokus er vanlig i en slik situasjon, for da er det ikke enda en ting  

Ts

Anonymkode: 01c7d...f49

KJære deg, du fortjener å bli sett sånn ❤️ 
Det høres ut som en skikkelig vond tankesirkel. Du er ikke en plage, selv om det føles sånn. Det er hodet ditt som er en skikkelig drittkjerring. Det er ikke sånn at du ikke får ting til, du *prøver* å få til alt samtidig, og akkurat nå er du så syk at det er enda vanskeligere. Men herregud, som du prøver. Hver eneste dag. Og du gir jo ikke opp, til tross for konstant flight mode? Du er kjempeimponerende!
Og jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i mye av det du skriver, og jeg forstår så godt dilemmaet ditt. Men en ting har jeg lært av flere år med mental uhelse: Helsa først. Livet ditt først. Men det er lett for meg å si, din situasjon er bare din og bare du vet hvordan du har det. Jeg blir bare så fortvilet når jeg leser om arbeidsgivere som heller enn å ville hjelpe sine ansatte, velger å mistenkeliggjøre dem og få dem til å føle seg enda mer udugelige, som om ikke hodet vårt gjør den jobben for oss. Har du mulighet til å snakke med den tillitsvalgte på arbeidsplassen din, om du har det? Det er jo din "advokat" på jobb og du kan snakke litt om hvordan du har det og hvordan arbeidsgiver møter deg. 

Og ja - hjernetåka. Et absolutt mareritt! Det er ikke enda en ting, bare et symptom av det du allerede sliter med. 

Tenker på deg ❤️ 

Anonymkode: 66074...ef4

[AnonymBruker]

Noe av det vanskeligste når man er i din situasjon, Ts, det er å akseptere hvordan situasjonen er akkurat nå.

Det virker som om du ikke aksepterer det, at du bruker alle dine krefter til å gjøre ting du vet du egentlig ikke er frisk nok til, fordi du ikke aksepterer at du er så syk som du er.

Fortsetter du som nå så blir du trolig sykere, eller i hvert fall ikke bedre.

Lederne på jobb får bare være sure. De kan ikke si deg opp ila det året du har rett på sykepenger. Da er det smarteste du gjør å bruke den tiden optimalt for din helse dette året. Dvs. ikke jobbe for tidlig innen dette året, slik du nå gjør, men heller bruke dette sykepengeåret på den måten som er best for din helse.

Med andre ord, du må akseptere situasjoen slik den er nå, for å kunne bli bedre. For når du aksepterer det, så kan du også ta langt bedre valg for slik helsen din er akkurat nå. Å akseptere betyr ikke at du gir deg over, at tilstanden er varig! Å akseptere betyr å begynne å spille på lag med kroppen din og gi den det den trenger nå.

Det gjør du ikke når du de dagene du jobber jobber fulle vakter!

For når du er så dårlig som du er nå, så må du forberede deg minst en dag før du har jobbdag, og du trenger som regel minst en dag, trolig flere dager for å komme deg igjen etter den vakten. Om du i det hele tatt greier å restituere deg og hente deg inn igjen før neste vakt uken etter...?

Istedenfor jobb så kunne kun kanskje heller snakke med legen eller kommunen du bor i om andre tilbud som finnes for personer som står utenfor arbeidslivet helt eller delvis. Aktiv på dagtid, Frisklivsentralen, tilrettelagte turgrupper, samtalegrupper m.m. Det finnes også en del andre tilbud. Her jeg bor har f.eks. biblioteket jevnlig (ukentlig eller annenhver uke, tror jeg) arrangement på dagtid hvor en aktuell bok presenteres av en av bibliotekarene, hvor det også legges opp til diskusjon og sosial samvær, og det er også ulike steder det er strikke-/håndarbeidkafe på dagtid, museet her har også noen grupper gjennom type "museets venner" hvor de kombinerer det sosiale med håndarbeid eller andre aktuelle temaer hvor de lærer noe, lærer bort noe, eller har foredragsholdere som kommer. Dette, men etterhvert, når du blir litt friskere, så kan også frivillig arbeid være både sosialt, men også noe man føler man bidrar og gjør noe nyttig med - og ikke minst kan alle disse tingene være gode måter å teste ut egen arbeidsevne. Slike aktiviteter blir lavterskeltilbud, og ikke minst er det aktiviteter som tar kortere tid (enn en full vakt på jobb), du kan delta de dagene du er i form til det, og du kan med god samvittighet være hjemme om helsen gjør at du ikke bør gjøre noe av det en dag. Bruker du disse aktivitetene, eller bare én av dem, bevisst, så kan dette gi deg mye.

Om dere har en Frisklivsentral der du bor, se om du kan få en samtale der.

Du må akseptere at du må ta hensyn til kroppen din nå, Ts! For det er det som er jobben din nå som du er sykemeldt, du må gjøre det som er best for kroppen din og som har best sjanse for å gjøre deg friskere! Å kjøre deg selv i senk for 35 % jobb nå, det kan i verste fall føre til at du aldri kommer tilbake i jobb igjen. Derfor trenger du å akseptere tingenes tilstand her og nå og ta hensyn til kroppen din på en slik måte nå at du har best sjanse til å bli friskere og frisk.

Aksepter - og finn deg en vei som er mer hensiktsmessig for å komme deg videre på lang sikt! ❤️ 

Anonymkode: 69d6a...f20