Spørsmål til alenemødre som har vært det fra start

[AnonymBruker]

Lurer på hvordan dere klarer det rett og slett, det å være alene med en liten baby 24/7? Jeg har fått en helt ny respekt for alenemødre etter jeg ble mor selv. Jeg skjønner at min baby nok har vært over snittet krevende med noen helseutfordringer og mye mageplager/kolikk, men det er man ikke skjermet for bare fordi man er alenemor liksom, og jeg tror jeg hadde blitt helt gal hvis jeg ikke fikk avlastning. Ofte starter dagen greit slik at jeg i alle fall får satt opp håret og pussa tennene mens babyen ligger på badegulvet, men så blir håret bare mer og mer bustete og klærne bare mer og mer flekkete etterhvert som timene går 🤣 Så da går jeg trilleturer med håret til alle kanter og rekker ikke engang å lukke jakka før jeg går ut døra fordi babyen min skriker så fælt og jeg må holde vogna i bevegelse konstant for å roe hen. Har også gått noen trilleturer fortsatt i pysjamasen 🙈. Babyen min er snart 5 måneder, så lurer på når det blir bedre... Ihvertfall får jeg dusja og børsta håret når mannen kommer hjem fra jobb. 

Anonymkode: a8c0f...a54

[AnonymBruker]

Man blir på en måte vandt til det på et vis 🤔 Var alene med min som skrek hele døgnet i et år (føltes det som) og ikke sov natten gjennom før han var nærmere 4 år. 

Vet ikke hva jeg skal si ut over at man bare gjør det på en måte 😂 Etter hvert oppdager man at det går faktisk fint at ungen skriker/klager i 3 minutter mens jeg får vasket håret eller spist en skive. Klesvask ble gjort med barnet i sele/sjal. Søvn ble prioritert høyere enn noe annet. Egentid var et saga blott - sånn var det bare 😅

det var ekstremt slitsomt og jeg forstår ikke den dag i dag hvordan jeg overlevde, men gjorde jo det. Og nå er ungen skolestarter, sover fra 19.30-07 og selv om jeg ekstremt sjelden har barnefri føles det likevel som jeg har all verdens fritid da han aktiviserer seg selv i stor grad og sover godt på kvelden 🤭

Anonymkode: 13902...7fb

[AnonymBruker]

Jeg var ikke alenemor fra start på papiret, men i praksis. Min hadde heftige spedbarnsplager, og ja, det går jo egentlig ikke. Man overlever jo bare fordi det skal sinnsykt mye til før man dør av utmattelse. Ja, det blir bedre etterhvert, men helsen min er skadet permanent og hverken kropp eller hode fungerer på samme måte lenger.

Anonymkode: b0050...d4f

[Mummimammane]

Jeg er alene er vert det fra start, fått mitt avlastninger fra gode veninder. Som har tatt over så jeg kunne sovet 💗 Ellers er det og stå på selv 💗

[kjærring]

Alene, til prematur under pandemien - jeg vet enda den dagen i dag ikke hvordan jeg klarte det. Gikk i total overlevelsesmodus. Alt gikk på autopilot.

Hadde en baby som måtte til HS 2 ganger i uka, mat minimum hver 3 time, diverse vitaminer og jern, magevondt og problemer med å regulere seg. Husker det var et par døgn hvor jeg sov knappe 40 min til sammen , spredt utover døgnet - 5 min her , 10 min der. 

Men det gikk jo på et vis. Alt ble mye bedre når ungen fikk skikkelig mat i magen- fast føde. 

Leste mye om babyer og søvn , samt overstimuli og da ble det enda bedre. 

[AnonymBruker]

Jeg var veldig alene men har nok hatt en ekstremt rolig unge, det gikk fint faktisk. Barnefar tok kontakt etter fire år og de har i dag et tett og nært forhold. Bonus og biopappa er har også et bra forhold. Barnet bor fast hos oss (+ mindre søsken) og er hos far en helg i måneden + ferier som vi legger opp etter hverandres planer.  Vi er nok litt heldig med «oss» kanskje. 

Anonymkode: 468ec...610

[AnonymBruker]

Jeg har fått to barn alene, det er 20 måneder mellom de. Nå er de 5 og 6 og ingen av de har sovet borte, med unntak av under fødselen til andremann. Det har periodevis vært skikkelig tøft! Men det har jo godt på et vis... 

Anonymkode: 18a17...f0c

[AnonymBruker]

Jeg var alene fra min ble født, jeg aner ikke hvordan jeg klarte å stå i det. Fikk hjelp av mine foreldre, sov hos de ett par netter i måneden og da tok de nattevåking for meg.

Anonymkode: 009c3...750

[AnonymBruker]

Det gikk på et vis, var alene med min. Han hadde også kolikk i tre månder så fikk han rs virus og så ble det mye øre nese & hals. Tok mandler. Jeg husker i den kolikk tiden så begynte jeg å ta han i bil sete å heller kjørte en tur. Da roet han seg. Selv om det var en slitsom tid, greide jeg å kose meg. Sov når han sov .Lykke til🥰

Anonymkode: 97e1b...a11

[Gaia]

AnonymBruker skrev (På 24.4.2025 den 18.30):

Jeg var ikke alenemor fra start på papiret, men i praksis. Min hadde heftige spedbarnsplager, og ja, det går jo egentlig ikke. Man overlever jo bare fordi det skal sinnsykt mye til før man dør av utmattelse. Ja, det blir bedre etterhvert, men helsen min er skadet permanent og hverken kropp eller hode fungerer på samme måte lenger.

Anonymkode: b0050...d4f

Jeg var heller ikke det på papiret, men i praksis, siden min mann tilbragte mesteparten av sin tid på "kontoret" sitt der han gamet etter middag og utover kvelden stort sett hver dag, hvis vi ikke var bedt bort eller hadde andre avtaler. Barnet var 1,5 år da jeg dro. Orka ikke å dra lasset selv. Hadde et ganske krevende barn, så jeg var glad da hen fikk velling (morsmelk med grøtpulver) fra hen var 4 måneder. Da begynte hen endelig å sove flere timer i strekk. Jeg hadde vel ikke en eneste natt med sammenhengende søvn før hen ble 8-9 år og sluttet å komme opp i sengen hos meg når hen våknet på natta. Sånn er det når man er alene.

Var jo ikke sånn at jeg ble lys våken, men våknet jo til da det gikk i døra, og da evnet jeg ikke å stå opp for å trumpe hen i seng på eget soverom igjen. Man venner seg til det. Det er alt jeg kan si. Man må jo passe på å få gjort viktige ting som f.eks. å henge opp klær og dusje den timen barnet sover litt, slik at man føler seg som et menneske, og så er jo bæresjal uunnværlig hvis du skal få gjort husarbeid ellers. Min sovna av å være med meg rundt i huset også. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.4.2025 den 15.31):

Lurer på hvordan dere klarer det rett og slett, det å være alene med en liten baby 24/7? Jeg har fått en helt ny respekt for alenemødre etter jeg ble mor selv. Jeg skjønner at min baby nok har vært over snittet krevende med noen helseutfordringer og mye mageplager/kolikk, men det er man ikke skjermet for bare fordi man er alenemor liksom, og jeg tror jeg hadde blitt helt gal hvis jeg ikke fikk avlastning. Ofte starter dagen greit slik at jeg i alle fall får satt opp håret og pussa tennene mens babyen ligger på badegulvet, men så blir håret bare mer og mer bustete og klærne bare mer og mer flekkete etterhvert som timene går 🤣 Så da går jeg trilleturer med håret til alle kanter og rekker ikke engang å lukke jakka før jeg går ut døra fordi babyen min skriker så fælt og jeg må holde vogna i bevegelse konstant for å roe hen. Har også gått noen trilleturer fortsatt i pysjamasen 🙈. Babyen min er snart 5 måneder, så lurer på når det blir bedre... Ihvertfall får jeg dusja og børsta håret når mannen kommer hjem fra jobb. 

Anonymkode: a8c0f...a54

Vært alene med baby + barneskole barn 100% jeg. Syk i tillegg. En del år siden. Gikk fint. Hvilte dagtid når barnet hvilte. Fra 1,5 års alder gikk barnet i barnehagen, da kunne jeg hvile som jeg ville dagtid. 

Når barnet var 2 år fikk far 40% omsorg. Så 50% fra 3 års alder. De andre barna har jeg alltid hatt 100%.

Anonymkode: 61a77...e21

[AnonymBruker]

Jeg hadde baby med kolikk. Kolikken gikk jo over etter hvert, men det har vært lite søvn hele veien. Jeg ble utbrent. Jeg husker så godt et øyeblikk jeg vugget babyen etter timesvis med gråt, hvor jeg plutselig fikk en slags forståelse av at foreldre kunne riste babyen sin litt for hardt; jeg ville jo ikke gjort det, men gikk fra å tenke at det er helt uforståelig til at jeg fant et snev av forståelse for at det kan gå så langt (jeg vet det høres fælt ut, og man må jo heller legge fra seg babyen og få hjelp fra noen, men den der følelsen av at nå tipper det snart over..) 

Man har ingen som kan ta over når man kjenner at man ikke makter mer. Jeg vet at jeg har vært en bedre mamma for de barna jeg har fått etterpå når jeg har hatt samboer, og jeg synes det er trist å tenke på at jeg ikke har klart å være en like god, trygg og rolig mamma for eldste. Noen episoder har jeg så dårlig samvittighet for i etterkant. Jeg husker en gang jeg bare måtte legge fra meg babyen og sette meg på badgulvet å gråte en liten stund, før jeg klarte å ta meg sammen og fortsette å bysse babyen. Samtidig vet jeg at jeg gjorde mitt beste, men det var liksom ikke helt godt nok likevel. 
 

Som alenemor fra start var det for min del også et ferskt brudd som jeg skulle bearbeide og komme over, samtidig som jeg opplevde den største omveltningen i livet noen gang, jeg skulle håndtere følelsen av å ha mislyktes i å gi babyen min en familie.. 

Livet har etter hvert blitt bra, men denne perioden var tøff.

Anonymkode: 85db7...d55

[AnonymBruker]

kjærring skrev (10 timer siden):

Alene, til prematur under pandemien - jeg vet enda den dagen i dag ikke hvordan jeg klarte det. Gikk i total overlevelsesmodus. Alt gikk på autopilot.

Hadde en baby som måtte til HS 2 ganger i uka, mat minimum hver 3 time, diverse vitaminer og jern, magevondt og problemer med å regulere seg. Husker det var et par døgn hvor jeg sov knappe 40 min til sammen , spredt utover døgnet - 5 min her , 10 min der. 

Men det gikk jo på et vis. Alt ble mye bedre når ungen fikk skikkelig mat i magen- fast føde. 

Leste mye om babyer og søvn , samt overstimuli og da ble det enda bedre. 

Du er sterk ♥️ Her hadde jeg ikke fått dratt hjem fra sykehuset med baby før termin hvis det ikke var for mannen. Det var en forutsetning for å ha hjemmesykehus at vi begge var hjemme 100%. Fordi det er rett og slett veldig tøft å ha en prematur med sonde. Helt utrolig at du har klart det alene. Skjønner at man jo ikke har noe valg, men. 

Anonymkode: a8c0f...a54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg hadde baby med kolikk. Kolikken gikk jo over etter hvert, men det har vært lite søvn hele veien. Jeg ble utbrent. Jeg husker så godt et øyeblikk jeg vugget babyen etter timesvis med gråt, hvor jeg plutselig fikk en slags forståelse av at foreldre kunne riste babyen sin litt for hardt; jeg ville jo ikke gjort det, men gikk fra å tenke at det er helt uforståelig til at jeg fant et snev av forståelse for at det kan gå så langt (jeg vet det høres fælt ut, og man må jo heller legge fra seg babyen og få hjelp fra noen, men den der følelsen av at nå tipper det snart over..) 

Man har ingen som kan ta over når man kjenner at man ikke makter mer. Jeg vet at jeg har vært en bedre mamma for de barna jeg har fått etterpå når jeg har hatt samboer, og jeg synes det er trist å tenke på at jeg ikke har klart å være en like god, trygg og rolig mamma for eldste. Noen episoder har jeg så dårlig samvittighet for i etterkant. Jeg husker en gang jeg bare måtte legge fra meg babyen og sette meg på badgulvet å gråte en liten stund, før jeg klarte å ta meg sammen og fortsette å bysse babyen. Samtidig vet jeg at jeg gjorde mitt beste, men det var liksom ikke helt godt nok likevel. 
 

Som alenemor fra start var det for min del også et ferskt brudd som jeg skulle bearbeide og komme over, samtidig som jeg opplevde den største omveltningen i livet noen gang, jeg skulle håndtere følelsen av å ha mislyktes i å gi babyen min en familie.. 

Livet har etter hvert blitt bra, men denne perioden var tøff.

Anonymkode: 85db7...d55

Takk for at du deler historien din. ♥️ Det du sa om at du et øyeblikk på en måte skjønner at noen rister babyen sin, det tror jeg nok mange har kjent på i samme situasjon, men det er tabu å snakke om. Det er nok en grunn til at det snakkes om en "oh shit plan" gjennom Stine Sofie stiftelsen med alle mødre. 

 

Anonymkode: a8c0f...a54

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt mye på å være aleneforelder, for jeg var rimelig nær å «reise til Danmark» her for noen år siden, da jeg nærmet meg slutten av 30-åra og var singel.

Nå har en toåring sammen med samboer.  Vi har vært heldige, han har ikke vært spesielt mye syk, ikke noe kolikk, en helt vanlig unge. Han sov dårlig på nettene frem til 1,5 år, men det var liksom det. Likevel er det MANGE ganger jeg har priset meg lykkelig for å være to foreldre. Omgangssyke for eksempel, det er noe djevelskap. Det å selv være syk mens barnet er friskt, det er altså så heftig. Og den perioden hvor ungen sov dårlig, så hadde vi mulighet til å ta annenhver natt. Hadde jeg vært alene, hadde jeg garantert gått på en utbrent-smell. Applaus til de som er alene; frivillig eller ei!

Anonymkode: 86dbf...251

[AnonymBruker]

Man klarer det jo når det ikke er noen alternativ, men det går på helsa løs til tider. Husker i dag lite og ingenting fra barna var små. Det var overlevelsesmodus i flere år. 

Anonymkode: 3e6e0...95d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.4.2025 den 15.31):

Lurer på hvordan dere klarer det rett og slett, det å være alene med en liten baby 24/7? Jeg har fått en helt ny respekt for alenemødre etter jeg ble mor selv. Jeg skjønner at min baby nok har vært over snittet krevende med noen helseutfordringer og mye mageplager/kolikk, men det er man ikke skjermet for bare fordi man er alenemor liksom, og jeg tror jeg hadde blitt helt gal hvis jeg ikke fikk avlastning. Ofte starter dagen greit slik at jeg i alle fall får satt opp håret og pussa tennene mens babyen ligger på badegulvet, men så blir håret bare mer og mer bustete og klærne bare mer og mer flekkete etterhvert som timene går 🤣 Så da går jeg trilleturer med håret til alle kanter og rekker ikke engang å lukke jakka før jeg går ut døra fordi babyen min skriker så fælt og jeg må holde vogna i bevegelse konstant for å roe hen. Har også gått noen trilleturer fortsatt i pysjamasen 🙈. Babyen min er snart 5 måneder, så lurer på når det blir bedre... Ihvertfall får jeg dusja og børsta håret når mannen kommer hjem fra jobb. 

Anonymkode: a8c0f...a54

Har vært alene fra dag en med kronisk sykt barn. Det var ikke planlagt sånn, far forlot meg rundt fødsel fordi han ombestemte seg. Vi hadde vært sammen i 6 år. 

De første mnd var jeg heldig om jeg rakk en 3min dusj per uke. Lagde meg mat med hylende baby på armen og spiste mens jeg ammet. Sov når baby sov/lå i sengen, så det ble ikke mye søvn med kolikk baby. Det var dager jeg bare gråt for jeg var så sliten. Det tok også 3 uker før jeg fant riktig smokk, så bilturene frem til det var grusomme. Det var vanskelig å få ammet da baby hadde problemer med magen.

Hadde ukentlig oppfølging på hs pga sykdommen til baby, samt ukentlig besøk på sykehus, 3 innleggelser bare de 2 første mnd pga pusteproblemer på baby. Hatt flere turer med ambulanse, hatt ambulansepersonell som hjalp meg med medisinering hjemme. Samtidig som kolikk, fysioterapi og finne ut hvilke mme som er best. 

Jeg følte jeg hadde en generelt misfornøyd baby og det varte helt til hn ble 6 mnd. Da ble baby mer fornøyd. Midt oppi dette har vi flere barn som krever oppfølging, men de hadde jeg avlastning på. 

En periode sovnet jeg med baby kl 19, så stoppet jeg opp fra 21-23 for å ha litt alenetid og for å spise varm mat i fred. Trøtt var jeg jo uansett. Har sittet å sovet i bilen utenfor butikken, 5 minutter her og der hjalp litt. Det var også godt å slippe amming slik at jeg kunne drikke koffein. 

Det tar meg omtrent 30 min å besvare dette innlegget pga en liten en som trenger sitt. 

Når det kommer til å holde seg i bevegelse fordi baby gråter. Du vet at babyen din har tørr bleie, fått mat og er bare trøtt. Da kan du likevel ta deg tid til det du trenger for baby sovner snart uansett. Man blir vant til lyden og man blir kjent med når man bør ta de opp. Gråt er ikke farlig når de er trøtte. 

Babyen min er nærmere 10 mnd og det har vært dager/uker som er tøffere enn andre uker. En natt denne uken fikk jeg 5t søvn i strekk, det var fantastisk. Nå kan hn sitte i stolen sin mens jeg dusjer, så jeg bruker litt lengre tid. Men jeg gleder meg til barnehagestart for da har mine pleid å sove gjennom natten. 

Anonymkode: 5b74d...639

[AnonymBruker]

Husker fastlegen min sa til meg "husk å ta vare på deg selv også da." Altså, når skulle jeg fått tid til det?

Anonymkode: 5b74d...639

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Vært alene med baby + barneskole barn 100% jeg. Syk i tillegg. En del år siden. Gikk fint. Hvilte dagtid når barnet hvilte. Fra 1,5 års alder gikk barnet i barnehagen, da kunne jeg hvile som jeg ville dagtid. 

Når barnet var 2 år fikk far 40% omsorg. Så 50% fra 3 års alder. De andre barna har jeg alltid hatt 100%.

Anonymkode: 61a77...e21

De fleste er på jobb og har ikke mulighet til å hvile på dagtid, det er jo luksus!

Anonymkode: 3b42d...b35

[AnonymBruker]

Jeg var alene fra start og det gikk veldig fint. Har ikke hatt så mye egentid siden jeg var ungdom. Hadde en veldig rolig sovebaby, så hadde hver dag minst 4-5 timer egentid. Brukte den til å gå tur (med baby i vogn), dusje, gjøre husarbeid, lese bøker og bare kose meg med babyen i fanget eller med å se på at hen sov.

Babyen sov og hele natta fra nyfødtperioden (men våknet og ammet selvsagt). Så jeg fikk nok søvn på natta, og hadde ikke behov for å sove på dagtid.

Var en helt nydelig tid- ble helt annerledes enn forventet. Trodde det skulle bli ett slit og kav. Visste ikke at ett lite menneske kunne være så fredelig og fornøyd.

Anonymkode: 64435...c1c