Er det innafor å si til barnet når hen gjør deg sur?

[AnonymBruker]

Jeg blir f.eks. sur når jeg må mase på barnet veldig lenge om å kle på seg ytterklærne. I dag sa jeg det også. "Mamma blir sur når du ikke begynner å kle på deg!" 

Barnet: "ikke bli sur, mamma!"

Jeg: "da må du kle på deg, da!"

Så kledde hun på seg (med fysisk hjelp av meg, selv om hun ikke trenger det). Da slutta jeg å være sur.

Dette er vel sånn man IKKE skal gjøre som forelder? Det må jo være greit å vise at jeg er et menneske og at jeg faktisk blir irritert når hun ikke kler på seg? Det skjer ikke ofte altså. 

Anonymkode: 4c440...cbd

[AnonymBruker]

Selvsagt kan man fortelle barna at deres oppførsel påvirker oss som foreldre. Vi er jo ikke roboter.

Anonymkode: 59a9a...21f

[AnonymBruker]

Med den formuleringen lærer du ungen at hun er ansvarlig for dine følelser! Det koster deg NULL å formulere deg annerledes, ved å heller si "jeg føler meg skuffet/lei meg/frustrert når dette gjøres" osv.

Anonymkode: 23dbf...ffd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Med den formuleringen lærer du ungen at hun er ansvarlig for dine følelser! Det koster deg NULL å formulere deg annerledes, ved å heller si "jeg føler meg skuffet/lei meg/frustrert når dette gjøres" osv.

Anonymkode: 23dbf...ffd

Men skal de ikke også lære at deres handlinger kan føre til at andre får følelser, og hvilke følelser det er? Det er jo ikke å være ansvarlig for andres følelser å forstå at det man gjør påvirker andre, feks kan gjøre dem lei seg?

Anonymkode: bfab6...b55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Med den formuleringen lærer du ungen at hun er ansvarlig for dine følelser! Det koster deg NULL å formulere deg annerledes, ved å heller si "jeg føler meg skuffet/lei meg/frustrert når dette gjøres" osv.

Anonymkode: 23dbf...ffd

Jaha? Hvor har du dette fra? 

 

Anonymkode: 9d68d...1fd

[AnonymBruker]

Kanskje upopulær mening (?), men synes det er bedre å si det rett ut, enn å bli sur også skjønner ikke barnet hvorfor. Du forteller hva du føler, hvorfor, og gir barnet en direkte løsning. Så lenge du sier det på en innafor måte, ser jeg ikke problemet.

Anonymkode: 18446...ee3

[Carrot]

Jeg syns ikke det er greit, du er voksen og bør kunne regulere deg uten legge skylden for mangelen på denne evnen over på barnet ditt. Men det er greit å si til barnet at det må lytte til beskjeder og følge opp. 

Endret 24. april av Carrot

[AnonymBruker]

Uten at jeg er ekspert, så tror jeg at barn har godt av å oppleve at deres handlinger kan gi ulike følelser hos folk. Jeg mener det er helt greit å fortelle barna om følelsene dine, der viktigste er måten det blir fortalt på. Å skrike til barnet: du gjør meg sur!!! Er lite konstruktivt. Men å si til barnet at denne oppførselen du har nå gjør meg (sett inn følelse). Vær rolig og vis barnet at det går an å ha store følelser uten å skrike, rope, sånn at barnet også lærer å kunne regulere følelsene sine, lære å snakke om følelsene sine og lære å forstå at andre kan reagere på barnets oppførsel. 

 

 

Anonymkode: d3a35...f19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Med den formuleringen lærer du ungen at hun er ansvarlig for dine følelser! Det koster deg NULL å formulere deg annerledes, ved å heller si "jeg føler meg skuffet/lei meg/frustrert når dette gjøres" osv.

Anonymkode: 23dbf...ffd

Synes ikke det er noe bedre å si til et barn at jeg blir skuffa over det når du ikke kler på deg. 

Du gjør jo akkurat det samme bare at du har byttet ut sint/sur med skuffa/lei deg. 

Anonymkode: 1805b...096

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Synes ikke det er noe bedre å si til et barn at jeg blir skuffa over det når du ikke kler på deg. 

Du gjør jo akkurat det samme bare at du har byttet ut sint/sur med skuffa/lei deg. 

Anonymkode: 1805b...096

Skuffa over deg*

Anonymkode: 1805b...096

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Synes ikke det er noe bedre å si til et barn at jeg blir skuffa over det når du ikke kler på deg. 

Du gjør jo akkurat det samme bare at du har byttet ut sint/sur med skuffa/lei deg. 

Anonymkode: 1805b...096

Enig synes det er verre å si at man er skuffet enn at man blir sur/irritert. At man blir skuffet over noen sier mye mer at man synes personen har gjort noe for dårlig.

Jeg tenker det må være greit å uttrykke følelser til barnet. Bedre å si at mamma blir veldig utålmodig når vi har dårlig tid og du ikke kler på deg når jeg har sagt det, da blir jeg sur/føler jeg meg irritert, enn å bare bli sur og heve stemmen til barnet og be de se til å forte seg feks. Så skal man jo ikke si det hele tiden om alt mulig så barnet føler at de alltid gjør foreldrene sure:P

Jeg prøver ofte å vri det positivt og sier iblant til barnet at jeg blir glad når hun hører etter/gjør selv/er høflig osv. Feks "jeg blir glad og stolt av deg når du rydder så fint av bordet etter deg". Vet ikke om det er korrekt å gjøre.

Anonymkode: bfab6...b55

[Grønnastar]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Med den formuleringen lærer du ungen at hun er ansvarlig for dine følelser! Det koster deg NULL å formulere deg annerledes, ved å heller si "jeg føler meg skuffet/lei meg/frustrert når dette gjøres" osv.

Anonymkode: 23dbf...ffd

Dette var et rart utsagn. Hvis jeg gjør noe som gjør sjefen min sur, som for eksempel å prokrastinere arbeidsoppgaver jeg har lovet å ha ferdig til et gitt tidspunkt, så må det jo være helt greit for sjefen å si at han blir sur for det. Sjefen har da ikke gjort meg ansvarlig for hans følelser, han har fortalt om konsekvensene av handlingene mine.

Skal du heller ikke si at det gjør vondt når barnet ditt slår deg i fjeset? 

Noen av alternativene du lister opp er jo også mye verre. «Skuffet» og «lei meg» meg er mer ekstremt enn «sur», og det er heller ikke sannheten. «Frustrert» tenker jeg er synonymt med «sur», så jeg ser ikke poenget med å bytte det ut.

Her virker det som du har misforstått noe du har lest om barneoppdragelse altså…

Endret 24. april av Grønnastar

[AnonymBruker]

..djises..

eg er glad jeg ikke har barn nå, og at de er voksne og normale. Til tross for at jeg har fått lov å være menneske OG mor. 

Anonymkode: 50eb1...f04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

..djises..

eg er glad jeg ikke har barn nå, og at de er voksne og normale. Til tross for at jeg har fått lov å være menneske OG mor. 

Anonymkode: 50eb1...f04

har du spurt de på en åpen måte hva de syns om oppveksten sin og har dere så god relasjon at de tør være ærlig i svaret sitt da? 

Anonymkode: aae25...822

[AnonymBruker]

At du setter ord på din egen sure atferd eller signaler, tenker jeg at er greit. Det gir barnet noe å orientere seg etter, og kan være lurt ifht at barnet skal kunne forstå situasjonen og hvorfor du kanskje blir spissere i stemmen.

Men å si det på en måte som gjør at barnet skynder seg kun for å blidgjøre deg, er mindre greit. Da blir det som andre nevner, at barnet får ansvaret for at mamma ikke skal bli sur. 

"Jeg er ikke sur på deg, men når vi somler med å kle på oss, så blir det så stress og det blir jeg sur av. Nå hjelper jeg deg, så vi kommer oss avgårde". Litt avhengig av alder på barn såklart, men her får ikke barnet ansvar selvom du beskriver at du er sur og hvorfor. 

Anonymkode: 65321...b56

[AnonymBruker]

Det er absolutt greit å si at man er sur! Så lenge det er sagt på konstruktiv måte, ikke sint eller skremmende for barnet. Streng tone er greit! Veldig fint at du også sier hvorfor du er sint. Til neste gang kan du kanskje tenke hva du kunna gjort annerledes? Begynne å kle på tidligere, eller "lure" barnet til påkledning, f. Eks. Førstemann til å kle på seg! Kanskje barnet var slitent? Da tar det gjerne noen runder før de kler på seg. Ofte å gi et lite valg til barnet kan forenkle noen rutiner, f. Eks. Vil du ha på rosa eller blå lue? Så får de følelse av at de også var med på å bestemme. 

Anonymkode: f7ff7...7f4

[Grønnastar]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

At du setter ord på din egen sure atferd eller signaler, tenker jeg at er greit. Det gir barnet noe å orientere seg etter, og kan være lurt ifht at barnet skal kunne forstå situasjonen og hvorfor du kanskje blir spissere i stemmen.

Men å si det på en måte som gjør at barnet skynder seg kun for å blidgjøre deg, er mindre greit. Da blir det som andre nevner, at barnet får ansvaret for at mamma ikke skal bli sur. 

"Jeg er ikke sur på deg, men når vi somler med å kle på oss, så blir det så stress og det blir jeg sur av. Nå hjelper jeg deg, så vi kommer oss avgårde". Litt avhengig av alder på barn såklart, men her får ikke barnet ansvar selvom du beskriver at du er sur og hvorfor. 

Anonymkode: 65321...b56

Dette tenker jeg er den lureste måten å formidle det på, for det er sannheten.

[Grønnastar]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

sur! Så lenge det er sagt på konstruktiv måte, ikke sint eller skremmende for barnet. Streng tone er greit!

Hvordan skiller du på sint, skremmende og streng tone….?

[AnonymBruker]

Jeg syns den samtalen du viser til er helt fin. Så lenge man snakker høflig og ordentlig til barna syns jeg de skal skjønne at voksne også har følelser, men vi skal selvfølgelig regulere oss, mens de holder på å lære seg det. 

Anonymkode: e7252...779

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

..djises..

eg er glad jeg ikke har barn nå, og at de er voksne og normale. Til tross for at jeg har fått lov å være menneske OG mor. 

Anonymkode: 50eb1...f04

Så enig.

Anonymkode: e1e5f...210