Solskinns historie om ungdom med sosial angst?

[AnonymBruker]

Hei 👋🏻 

Jeg trenger råd samt litt «beroligende» ord.

15 åring i hus som fikk diagnosen sosial angst. Behandling hos bup, tilrettelegging på skolen, og noe eksponering (i det små) ukentlig (både hos bup, noe privat og noe på skole).

Hver dag på skolen er en dag man gruer seg til fordi ungdommen blir sliten av alle inntrykk, greier ikke å konsentrere seg. Har ingen fritidsaktiviteter, er mye hjemme, men har noen skolevenninner hun er med også på fritid (men ikke ofte). Har det moro med venninner når de først gjør noe. Barnet ønsker å være sosial, men ikke ofte da hun blir sliten. Kommer gjerne hvis hun blir bedt et sted (liten gruppe). 

Lader opp hjemme, med f.eks. gaming osv.

Ønske å blir bedre (at angsten skal ta mindre plass), men det er vanskelig og jeg føler det er 2 skritt fram og 1 tilbake.

Er på skolen fra 2/3 - 4 dager i uken. 
PPT er i bildet om IOP. Ingen andre diagnoser.

Barnet har i dag utfordret seg, grudde seg/ville ikke dra, men gjorde det og gjennomførte halv dag (som avtalt). Har vært sliten/trøtt siden hun kom hjem. Vært litt «negativ»; har ingen interesser, har kjedelig liv osv.
Opplever at barnet kan bli slik når hun har hatt det litt tøft, da er mye dritt.

Har ligget i senga mye av kvelden, vært veldig sliten. Orket ikke å ordne seg på kvelden, og ville bare sove.Jeg tror denne dagen tok på og at jeg ikke kan forvente at hun drar i morgen. Er det vanlig å ha slike dager der man er SÅ sliten? 

Denne angst krigen er tøff. Jeg må tenke at mitt barn er syk, tenke at barnet er gradert sykmeldt fra skole (for å kunne sammenligne med noe), og at hun er i behandling, men DET TAR TID.

Blir det noen gang bedre? Vil det løsne? Trenger sårt noen gode solskinns historier fra andre. 
 

Takk for at du leste ❤️

Anonymkode: d78a1...cb1

[AnonymBruker]

Jeg slet med sosial angst i tenårene, også såpass ille at jeg ikke klarte å gå på skolen, gikk til behandling på BUP og fikk "eksponeringsterapi" som f.eks gå på kjøpesenteret osv. Mot slutten av behandlingen min, så startet jeg å jobbe i en butikk. Ingen sosial angst i dag som 33-åring 😊

Anonymkode: 8221e...52e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg slet med sosial angst i tenårene, også såpass ille at jeg ikke klarte å gå på skolen, gikk til behandling på BUP og fikk "eksponeringsterapi" som f.eks gå på kjøpesenteret osv. Mot slutten av behandlingen min, så startet jeg å jobbe i en butikk. Ingen sosial angst i dag som 33-åring 😊

Anonymkode: 8221e...52e

Ts her. Så flott å høre. Tok din behandling lang tid? Min datter har hatt samme behandler siden september, først da man startet med små skritt. Bruk av angst trappen, og det har vært flere gode ting, som f.eks. kan handle på butikken selv (jeg står utenfor). Men det er mange bitte små steg, og noen store steg virker som barnet blir helt utmattet av. 

Anonymkode: d78a1...cb1

[AnonymBruker]

Jeg hadde sosial angst fra jeg var tenåring. Dette er såpass lenge siden at jeg ikke fikk noe hjelp. Fant ut at det var det jeg hadde i begynnelsen av 20-årene. Jobbet mye med meg selv i mange år. Sleit med å komme inn i klassemiljøet som student, men fant andre venner. Har levd i en god del ensomhet. Har én rest igjen av den sosiale angsten, nå mange år senere: jeg hater å spise medbrakt lunsj med mange andre på jobb. Da føler jeg meg helt naken. Også kan pms gi meg lignende følelser som sosial angst.

Takker meg selv for at jeg jobber jevnt og trutt med å bli kvitt styggen på ryggen, for nå har jeg en veldig sosial jobb som jeg stort sett trives i.

Anonymkode: 2fbd5...867

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg hadde sosial angst fra jeg var tenåring. Dette er såpass lenge siden at jeg ikke fikk noe hjelp. Fant ut at det var det jeg hadde i begynnelsen av 20-årene. Jobbet mye med meg selv i mange år. Sleit med å komme inn i klassemiljøet som student, men fant andre venner. Har levd i en god del ensomhet. Har én rest igjen av den sosiale angsten, nå mange år senere: jeg hater å spise medbrakt lunsj med mange andre på jobb. Da føler jeg meg helt naken. Også kan pms gi meg lignende følelser som sosial angst.

Takker meg selv for at jeg jobber jevnt og trutt med å bli kvitt styggen på ryggen, for nå har jeg en veldig sosial jobb som jeg stort sett trives i.

Anonymkode: 2fbd5...867

*jobbet jevnt og trutt, mente jeg.

Anonymkode: 2fbd5...867

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Ts her. Så flott å høre. Tok din behandling lang tid? Min datter har hatt samme behandler siden september, først da man startet med små skritt. Bruk av angst trappen, og det har vært flere gode ting, som f.eks. kan handle på butikken selv (jeg står utenfor). Men det er mange bitte små steg, og noen store steg virker som barnet blir helt utmattet av. 

Anonymkode: d78a1...cb1

Tok vel nesten to år tror jeg, men jeg slet også med en alvorlig depresjon og hadde store søvnproblemer. Jeg tror det tok den tiden det tok, fordi det var så mange ting å ta tak i, i samme forløp. Det tok heldigvis ikke to år før jeg følte meg bedre, det var mye jeg mestret på veien, men det tok to år før behandleren min mente at jeg ikke lenger slet med sosial angst. 

Anonymkode: 8221e...52e

[AnonymBruker]

Dette høres helt likt ut som min datter på 13. Kunne nesten skrevet det selv. Vi venter på behandlingstilbud til henne. Mistet din datter venner underveis, ts? Min datter mister stadig flere, da hun ikke tør/orker være med på like mye som «normale»tenåringer. Klarer heller ikke fritidsaktiviteter, og går glipp av det sosiale der også. Livet er bare bekymringer, og jeg er spent på om hun blir sittende hjemme 17 mai…

Anonymkode: d0021...b37

[superplomme]

Min datter på 16 fikk denne diagnosen som 12-åring. Gikk ikke på skolen, turte ingenting, mistet mange venninner, etc. Hun var ikke på skolen hele 8. klasse, og halvparten av 9. Kunne ikke være med på familiesammenkomster, nesten ikke på butikken (måtte være tidlig på morgenen når det var lite folk der) Satt inne på rommet sitt 90% av tiden, alt var utrolig mørkt. Husker jeg følte sterkt at jeg hadde feilet som mor og forelder, og jeg kunne ikke forstå hvordan vi skulle komme oss ut av dette. 

Minirisk-kurs i regi av skolen hjalp for henne. Dette er en variant av RISK-kurs som BUP driver med, men da altså skolen som arrangerer og ikke BUP. Ting har ikke vært helt problemfritt etterpå, men det er 80% bedre, og det har løsnet betraktelig. Hun er en annen person nå enn for tre år siden. Minirisk baserer seg på eksponeringsterapi. I tillegg har hun en super lærer som har gått all in for å hjelpe. ❤️❤️

Min blir fortsatt  sliten av sosial omgang, og spesielt hvis det er tilløp til drama i venninneflokken. Hvis det sosiale flyter litt av seg selv, er angsten også mindre, og nå for tiden oppsøker hun det sosiale faktisk av seg selv, og det er magisk å se. ❤️ Det har vært en ujevn, men totalt sett oppadstigende kurve de siste årene, og vi ser begge mye lysere på framtiden nå enn vi gjorde for fire år siden.  Hun har klart å forme nye vennskap, utrolig nok. 

Hun fikk også oppfølging av BUP, men vi følte ikke det hadde så stor effekt som minirisk-kurset. Men det hjalp i den forstand at hun klarte etter hvert mer å sette ord på vanskelige ting. 

Varm klem til dere, dette ordner seg ❤️ mye hormoner inne i bildet også. 

[superplomme]

Ja ja, glemte visst å hukke av for anonymt😆oh well 

[SosialIntrovert]

AnonymBruker skrev (På 23.4.2025 den 23.10):

Hei 👋🏻 

Jeg trenger råd samt litt «beroligende» ord.

15 åring i hus som fikk diagnosen sosial angst. Behandling hos bup, tilrettelegging på skolen, og noe eksponering (i det små) ukentlig (både hos bup, noe privat og noe på skole).

Hver dag på skolen er en dag man gruer seg til fordi ungdommen blir sliten av alle inntrykk, greier ikke å konsentrere seg. Har ingen fritidsaktiviteter, er mye hjemme, men har noen skolevenninner hun er med også på fritid (men ikke ofte). Har det moro med venninner når de først gjør noe. Barnet ønsker å være sosial, men ikke ofte da hun blir sliten. Kommer gjerne hvis hun blir bedt et sted (liten gruppe). 

Lader opp hjemme, med f.eks. gaming osv.

Ønske å blir bedre (at angsten skal ta mindre plass), men det er vanskelig og jeg føler det er 2 skritt fram og 1 tilbake.

Er på skolen fra 2/3 - 4 dager i uken. 
PPT er i bildet om IOP. Ingen andre diagnoser.

Barnet har i dag utfordret seg, grudde seg/ville ikke dra, men gjorde det og gjennomførte halv dag (som avtalt). Har vært sliten/trøtt siden hun kom hjem. Vært litt «negativ»; har ingen interesser, har kjedelig liv osv.
Opplever at barnet kan bli slik når hun har hatt det litt tøft, da er mye dritt.

Har ligget i senga mye av kvelden, vært veldig sliten. Orket ikke å ordne seg på kvelden, og ville bare sove.Jeg tror denne dagen tok på og at jeg ikke kan forvente at hun drar i morgen. Er det vanlig å ha slike dager der man er SÅ sliten? 

Denne angst krigen er tøff. Jeg må tenke at mitt barn er syk, tenke at barnet er gradert sykmeldt fra skole (for å kunne sammenligne med noe), og at hun er i behandling, men DET TAR TID.

Blir det noen gang bedre? Vil det løsne? Trenger sårt noen gode solskinns historier fra andre. 
 

Takk for at du leste ❤️

Anonymkode: d78a1...cb1

Hei! Jeg vil gjerne dele litt av vår reise, både som en solskinnshistorie og som en invitasjon til å være ærlig om hvor tøft det faktisk er å stå i dette. Kanskje det kan gi noen håp. Kanskje det treffer en som trenger å vite at de ikke er alene.

Hvordan det startet

Min datter, snart 14, har lenge slitt med sosial angst og sterk indre uro. Skolen ble også en enorm belastning. Hun gruet seg hver kveld og morgen, og hvis hun kom seg avgårde, kom hun hjem totalt utmattet. Hun kunne bli liggende i sengen resten av dagen – og mange ganger hele helgen fordi alt i kroppen sa stopp. (Senest i går hadde vi en sånn dag som følge av en lang uke der hun har følt hun må være en annen enn seg selv).

Hun hadde få, men nære venner, men lite overskudd til å være sosial. Disse gled inn og ut da de ikke evnet å forstå hva som gjorde at hun var som hun var. Fritidsaktiviteter var lyspunktet da det der var helt andre mennesker enn på skolen, men også dette har vært krevende. Hun hadde lyst, men kroppen og angsten tok for mye plass. Samtidig ble hver nedtur et bevis for henne på at hun ikke mestret. Den indre stemmen var hard, og selvfølelsen skrøpelig.

Hva som hjalp – og hva vi måtte endre

Endringene kom ikke brått, men gradvis da jeg som forelder sluttet å forvente/presse og begynte å støtte.

- Jeg lyttet i stedet for å fikse.

- Jeg valgte å se på utmattelsen hennes og fraværet som en nødvendighet.

- Jeg begynte å se på sosiale aktiviteter skolegang som en energitappende jobb for henne, og vi behandlet hver dag på skolen som en bevisst innsats, ikke en selvfølge.

- Jeg lærte at det å gi henne ro og tillit på egne premisser var det som styrket henne mest over tid.

Skolen har spilt en avgjørende rolle. Fra den dagen skolen ble involvert så senket vi forventningene til null. Ingen forventninger til lekser eller arbeid på skolen. Her var det nok å bare møte opp og være der. Da hun selv uttrykte et ønske om å klare mer, stilte fraværsteamet på skolen opp, hentet henne hjemme, sto i angsten sammen med henne, og lot henne få tid. Overraskende nok så ble da første dag til en hel dag. Det ble starten på en ny bølge av mestring. Derfra så har vi gått fra null skole til å ikke takle å la vær å gå på skolen, med noen unntak.

Hvordan det er nå

Hun er fortsatt sårbar. Det finnes fortsatt tunge dager, og angsten er ikke borte. Men forskjellen er stor. Hun:

- Går på skolen jevnlig.

- Har få dager med sosialt samvær.

- Ber om pauser når det trengs og setter ord på det hun kjenner på til de hun stoler på.

Og kanskje mest rørende: Hun støtter nå andre elever som sliter.

Hun faller fortsatt og fallene kan være ganske store og kanskje mer tydelig enn før, men hun reiser seg raskere og hun vet at hun ikke er alene.

Hva jeg har lært som forelder

Dette har lært meg mer enn noe annet i livet og det meste har ikke vært enkelt:

1. Du kan ikke fikse barnet ditt. Men du kan stå støtt ved siden av.

2. Du må roe ditt eget stress, selv når alt brenner.

3. Du må godta at fremgang ikke ser ut slik du håpet.

4. Du må akseptere at ingen rundt deg helt forstår hva du bærer, og gjøre det likevel.

Og viktigst: Du må ta vare på deg selv uten å skamme deg.

Fallgruver som pårørende:

1. Å tro at det hjelper å motivere når hun er nede. Vent med samtalen til fredstid, gjør det heller til kjenne med at du er der for hn når hn er klar.

2. Å skulle fikse ting i stedet for å bare lytte. Lytte er det viktigste hjelpemiddelet.

3. Å tenke “nå går det bra” etter én god uke. Kanskje ikke en fallgruve, men ganskje krevende for meg. Å tillate seg selv å kjenne på at "nå går det bra" er viktig. Desverre så har påfølgende nedturer gjort at jeg er i en konstant beredskap, venter alltid på hva som skjer rundt neste hjørne.

4. Å glemme egne behov. Hjelp til selvhjelp for pårørende er ufattelig vanskelig å finne her jeg bor. Dette skulle jeg ønske både jeg og andre tok alvorlig helt fra starten. 

5. Å forklare henne hvordan hun burde tenke, i stedet for å lytte. Kanskje en gjentagelse, men kan ikke sibdet ofte nok.

Og du TS – du gjør allerede en forskjell ❤️

Hvis du har lest helt hit, er du en av dem som står i det med barnet ditt, og jeg vil bare si:

Det blir bedre. Det går ikke raskt. Det går ikke rett og det blir nok manfe frem og tilbake, men det går fremover og det skjer fordi du er der.

Ta gjerne kontakt

Hvis du trenger noen å skrive til, enten for å tømme hodet, dele frustrasjon, eller bare føle at noen forstår så er du hjertelig velkommen til å sende meg en PM.

Jeg vet hvor verdifullt det kan være å ha noen å si akkurat dette til og skulle ønske jeg hadde og har sånne støttespillere som virkelig forstår.

Varm klem fra en som fortsatt står i det, men med mer ro i brystet enn før.

[AnonymBruker]

Jeg hadde sosial angst, isolerte meg over mange år. Satt i kjelleren og gamet. Gikk i noen år på nav, kom meg såvidt gjennom vgs med stryk i flere fag. Tok de opp senere og fikk studiekompetansen. Hadde ingen nære og gode venner under hele barndom og ungdommen min.

jeg er fortsatt introvert, men jeg har ikke sosial angst. Jeg har jobbet med selvfølelsen og grensene mine. Jeg er gift og jobber som psykolog, har to fine barn og generelt et godt liv. 

Anonymkode: 9f316...7ff

[AnonymBruker]

Jeg slet med det samme selv, da jeg var tenåring. Fortalte det aldri til foreldrene eller andre, og fikk aldri noen form for hjelp eller oppfølging.  Klarte meg bra allikevel!

Anonymkode: d7e9b...7a5

[Sparkling_Pink]

Jeg og andre trodde jeg hadde sosial angst. Det var det ikke. Det var sanseforstyrrelser, jeg syntes det var for mye stimuli å se på ansiktene til folk og ble redd de da jeg ikke greide å fortolke kroppsspråket deres. Jeg ble bra etter noen dager intens øving på å se på fremmedes ansikter i det virkelige livet. Av og til faller jeg tilbake til det gamle, men det er nokså greit å holde meg der hvor jeg orienterer meg tilstrekkelig.

[AnonymBruker]

Vårt barn fikk panikkangst som 11-åring, hadde alltid vært noe sjenert, forsiktig og til tider sosialt ubekvem, men at barnet plutselig skulle ligge stiv av skrekk på bakken av panikkangst hadde jeg ikke sett for meg. Det ble starten på mange tøffe år med tårer, håpløshet og fortvilelse. Slikt rammer hele familien.

For å gjøre en mange års historie kort: BUP, helsesøster o.l. hjalp ikke noe særlig, det viktigste som hjalp var at til tross for at barnet stod i et levende mareritt med flere panikkanfall om dagen, gjennomførtes det aller meste som var verdt å gjennomføre. Gjett hvor mye man faktisk kan og bør stryke fra må-gjøres-listen når man har nok med å komme seg gjennom dagene, som en er inne på over her. Fritak for gym, aksept for å komme litt for sent på skolen etter vanskelige netter, og litt andre mindre tilpasninger var vel verdt å akseptere. Som flere også er inne på over her: lytte, lytte, lytte, og så dytte forsiktig ved hjelp av oppmuntring og å holde oppe håpet for barnet/ungdommen om at det kan bli bra igjen. Roe ned både hverdagen og forventninger. Være i nuet og forsøke å få til gode opplevelser sammen.

Så til det profesjonelle hjelpeaparatet: som nevnt var vår erfaring med BUP heller dårlig, der de skulle hjelpe barnet å øve på pusteteknikker og tankerekker...alt dette har jo vist seg å være teknikker som opprettholder angst på lang sikt, ikke til hjelp. Det er kun eksponeringsterapi som virkelig har hjulpet vårt barn. Barnet fulgte 4-dagersmetoden med flott resultat. Der lærte dem å ikke kjempe imot angsten, med det resultat at kroppen roet seg selv etterhvert. Så snart barnet virkelig lærte OG trodde på dette - det var ikke gjort på 4 dager, men ved å fortsette øvingen på egenhånd- hadde ikke angsten sjefsrollen lenger. 

I dag er ungdommen vår fri! Joda, tanker kan komme og gå og uroen likeså, men angsten bestemmer ingenting! Nå er det 10 år siden marerittet startet, og dette er virkelig en solskinnshistorie. Den var mulig ved hjelp av riktig behandlingsmetode og verdens tøffeste ungdom som stod i det og beholdt håpet ❤️

Lykke til, og husk å ta vare på deg selv. Det er virkelig belastende å være pårørende i konstant beredskap! 

Anonymkode: ebd6e...72c

[AnonymBruker]

Får dere (altså foreldrene) noe oppfølging fra BUP? Foreldrene mine gikk fast til en sosionom/familieterapeut (først på BUP og senere på DPS - jeg ble overflyttet da jeg var 16 pga. spesialisttilbud) for å lære om sykdom/behandling, veiledning rundt tilbud og søknader, og bare for å blåse ut. De opplevde det som veldig nyttig og trygt. Dette med ett steg fram og to tilbake ble lettere å håndtere når noen "utenfor" kunne forklare. Familieterapeuten samarbeidet med behandleren min og det hendte at jeg hadde samtaler med henne hvis hun trengte å få oppklaring i noe, men de opplevde det mer som at hun var "deres" og at de kunne snakke med henne om andre ting enn det de kunne med min behandler. Hun fungerte også som en slags mekler når vi ble uvenner rundt eksponering hjemme, eller at jeg eller dem slet med å si ifra om at noe var ubehagelig eller ugreit, og det var veldig nyttig for alle sammen at hun kunne bidra der. Foreldrene mine syntes også at det kunne være vanskelig å tolke hva som var sykdom og hva som var vanlig tenåring/drittunge, og der var hun også god på å sortere. Progresjonen min skjøt fart etter at hun kom inn i bildet, og det fikk vi høre at var veldig vanlig. Så det har noe for seg for begge parter.  

Anonymkode: ab039...e2e

[AnonymBruker]

Jeg ble diagnostisert med sosial angst som 14 åring, men de mente da de kunne spore det tilbake til da jeg var 5 år, så hele barndommen min var preget av det.

På barneskolen hadde jeg mye fravær grunnet vondt i magen. Gjemte meg mye på do i friminuttene og satt der og leste bok. Hadde noen vennskap, men var generelt "usynlig". Mine venner var langt mer populære enn meg, og dermed var jeg en god del alene. Syntes det var skummelt å snakke med klassekamerater. På ungdomsskolen begynte jeg å skulke uten at foreldrene mine visste det.

Begynte etterhvert å gå til BUP og det var veldig fint.

Jeg har alltid vært mye sliten, og blir fort overstimulert. Har sovet mye, og har enda stort søvnbehov som voksen. På videregående skulket jeg såpass mye at hvis fraværsregelen hadde eksistert den gangen hadde jeg aldri bestått løpet. Heldigvis hadde jeg en fantastisk kontaktlærer som virkelig SÅ meg og gjorde det hun kunne for å få meg igjennom. Jeg var faglig sterk og hadde gode karakterer hele veien, og hun valgte å la meg slippe unna selv om jeg hadde ekstremt mange fraværstimer, og merkelig nok ikke dukket opp hverken første eller andre gangen jeg skulle holde en presentasjon. 3. gangen så stilte jeg..

På mitt verste satt jeg med gråten i halsen når fremmede snakket til meg, selv om det var på en hyggelig måte. Jeg fikk totalt panikk, og overanalyserte som bare det. Skalv når jeg skulle presentere noe foran andre.

Nå er jeg snart 30 år og fungerer godt i hverdagen. Greide å komme meg igjennom høyere utdanning. Og har en jobb hvor jeg må forholde meg til mange mennesker og har mye ansvar. Å snakke foran alt mellom 5 og 500 stykker er nå en del av hverdagen min. Greier å følge opp barnas aktiviteter, og småprater med andre foreldre selv om jeg ikke er noen mester på det.

Jeg overtenker, stresser og sover kanskje litt ekstra. Men tror jeg er innenfor en normal. Lever ett liv jeg trives veldig godt med, og har det generelt bra.

For meg ble det veldig mye bedre etter tenårene, uten at jeg helt greier å sette fingeren på hva det var som gjorde det. Men føler det har vært ett gradvis skifte som jeg har måttet arbeide hardt for gjennom å eksponere meg selv for ting som har vært vanskelig for meg.

Anonymkode: a1378...90f

[AnonymBruker]

Jeg er ikke ts, men har ei jente på 13 med de samme problemene. Har dere som forbedre fått hjelp? Vi som familie er i ferd med å miste fotfestet. Det er så mye vi ikke lenger kan gjøre, og det går ut over ekteskap og søsken. Livet føles så vanskelig, tøft og på en måte tomt. Vi er ikke lengre den familien  i var, og så mye må tilrettelegges for å overleve hverdagen. Alt handler om å hjelpe jenta vår, men vi lider jo under dette alle sammen…

Anonymkode: d0021...b37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg er ikke ts, men har ei jente på 13 med de samme problemene. Har dere som forbedre fått hjelp? Vi som familie er i ferd med å miste fotfestet. Det er så mye vi ikke lenger kan gjøre, og det går ut over ekteskap og søsken. Livet føles så vanskelig, tøft og på en måte tomt. Vi er ikke lengre den familien  i var, og så mye må tilrettelegges for å overleve hverdagen. Alt handler om å hjelpe jenta vår, men vi lider jo under dette alle sammen…

Anonymkode: d0021...b37

Det er godt mulig vi kunne fått hjelp, men det slo meg ikke da vi stod midt i det. Første dagen av 4-dagers behandlingen, var dog foreldreforedrag om panikkangst og hva vi rundt burde gjøre og ikke. 

Men noen år etterpå tok jeg selv initiativ til egne psykologsamtaler for å snakke gjennom erfaringen, og nå er jeg ikke i samme alarmberedskap lenger. Hun har det jo bra, så håper og tror jeg at det fortsetter. Ta vare på dere selv, og vit at dere er rå som står i det. Hold ut, men be om hjelp! Det finnes nok noe ❤️ 

Anonymkode: ebd6e...72c

[AnonymBruker]

Hei kjære TS 🫂

Jeg er nå 26 år gammel, sitter med en bachelor i vernepleie, 100% stilling på sykehuset, egen leilighet og valp. Jeg har trygge og gode relasjoner, og et fint liv.

Hadde du fortalt 16 år gamle meg dette, hadde jeg ledd deg opp i ansiktet og bedt deg reise en viss plass. Jeg har en del bagasje som har komplisert ting en del for meg, og gjorde med at jeg ble flyttet på institusjon uken før jeg ble 18.. Da tok den sosiale angsten meg for fullt, og kontrollerte hele livet mitt. Jeg måtte ta friår fra videregående, hadde null sosial omgang med venner og familie, forholdt meg kun til 2-3 faste ansatte som jobbet på institusjonen jeg bodde på, og måtte bestille matvarer på døra fordi jeg ikke klarte å komme meg ut døra. 

Det har vært en sinnsykt hard kamp å komme hit jeg er i dag, men jeg er evig takknemlig for å ha tatt kampen, stått i det, kjempet, feilet, hatt massive tilbakefall og progresjon om hverandre. Poenget er at det er en lang og hard kamp med tilbakefall her og der, men så lenge man ikke gir opp og fortsetter å kjempe - kommer man i mål. Stor klem til dere alle sammen, jeg heier fra sidelinjen. 🫂💗

Anonymkode: d23a4...32d

[AnonymBruker]

Jeg har hatt flere diagnoser innen angst og depresjon fra jeg var 13 år. Jeg var kvitt det  etter intens jobbing i 20åra og var nærmest "frisk" i 2019, så kom pandemien i 2020 og jeg gikk tilbake mange år i terapi-øyne. Jeg er idag like dårlig som jeg var som 13 åring. Og er idag over 30 år... 

Jeg lever OK med angst, men det ødelegger mye. Forskjellen nå er bare at jeg ikke får så mye hjelp, jeg må selv oppsøke hjelp og bruke penger på terapi. 

Anonymkode: 91a80...20a