Er jeg sær eller kan det ha noe med at jeg har måttet bli voksen tidlig?

[AnonymBruker]

Jeg er ei dame på 29 år og jeg kjeder meg så fort med jevnaldrende. Jeg har alltid synes folk på min alder er kjedelig. Det er så mye snakk om festing, alkohol, studier, og alt er så overfladisk. Jeg måtte bli voksen tidlig pga. vanskelig  barndom gjennom skolesystemet. Jeg måtte finne løsninger selv med lite hjelp. Min pappa har sagt etter jeg ble voksen at jeg kom meg gjennom alt selv uten hjelp utenfra. Jeg ble mye slått, mobbet fysisk og psykisk gjennom barndom og ungdomstiden av jevnaldrende. Noen ganger ble jeg holdt hjemme fra skolen fordi det var så intenst. Men jeg kom meg gjennom det. Pappa sier jeg sto i alt alene, kom meg gjennom dagene, fant løsninger selv for å komme meg gjennom dette fordi lærerene sa de skulle hjelpe meg men ingenting ble fulgt opp. Så jeg føler at jeg er lenger fremme utviklingsmessig. Hvis det er lov å si? 

Jeg kjeder meg rett og slett og jeg føler meg ikke helt trygg. Jeg finner mye trygghet hos de som er 40+ og jeg trives utrolig godt rundt eldre mennesker. Jeg elsker å være med de. Jeg er den som kan snakke mer med forelesere enn medstudenter når det passer seg om de er med på store arangementer gjennom studieforeningen. De på min alder synes det bare er kleint, men jeg elsker det! Jeg føler jeg snakker dem sitt språk på en måte. 

Er jeg sær eller kan det ha noe med at jeg har måttet bli voksen tidlig?

Anonymkode: 2662b...1b2

[AnonymBruker]

Tror det heller har mer med trygghet å gjøre enn at du er så mye mer voksen enn andre på din alder.

Anonymkode: 2282e...bb1

[AnonymBruker]

Selv om du føler deg voksen og selvstendig så mangler du samme livserfaringen som en på 48. Det finnes nok andre som deg på din alder. 

Anonymkode: 60346...3e5

[Snok1]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Selv om du føler deg voksen og selvstendig så mangler du samme livserfaringen som en på 48. Det finnes nok andre som deg på din alder. 

Anonymkode: 60346...3e5

Jeg synes hovedinnlegget er et vitnesbyrd om altfor mye livserfaring.

[AnonymBruker]

Jeg jobber sammen med folk i alderen 19–25, og merker enorm forskjell på folk. Merker ofte raskt hvem som har vært gjennom tøffe ting i livet, og hvem som enda ikke har møtt reell motstand. Å oppleve vanskelige ting i livet utvikler empatien, og gir deg et perspektiv som andre på din alder ikke har utviklet enda.

Men, jeg vil også si at det er synd at du har hatt en vanskelig oppvekst. Og jeg tenker at du bør jobbe med å utvikle vennskap med medstudenter, selv om du merker forskjeller i modenhet og livserfaring. Tror nok du klarer å finne noen som har litt mer livserfaring enn kun fest og moro. 

Anonymkode: 0f0d4...8f2

[AnonymBruker]

Jeg tror heller ikke det var med modenhet å gjøre at du føler deg mer vel blant de som er eldre enn deg. Jeg synes det er mer sannsynlig at det har noe med at du føler deg usikker blant jevnaldrende- fordi du har har blitt mobbet av jevnaldrende. 

Anonymkode: 9d63c...b35

[AnonymBruker]

Jeg hadde også en tøff oppvekst og ble for tidlig voksen.  Følte meg mye eldre enn jevnaldrende i mange år, men nå som middelaldrende føler jeg meg barnsligere. Vanskelig å forklare,  men sjeldent følt meg på lik linje med vanlige jevnaldrende noengang . Har nå venner på +/- 40 år min egen alder. Stresser ikke med det lenger.

Anonymkode: e94c7...7c2

[AnonymBruker]

Det høres ut som du omgås 20-åringer, og ikke folk som er i ferd med å tippe 30.

Anonymkode: 38e5d...65f

[AnonymBruker]

Jeg tenker du enten er utadvendt-introvert eller høysensitiv.

Høysensitive blir tidlig mettet av vanlige mennesker og ser gjennom skuespillet og hvor overfladiske og enkle noen mennesker er. Det blir sosial tortur.

Anonymkode: 10e98...d0d

[AnonymBruker]

Jeg er 30. Det jeg ser er at folk rundt denne alderen er på totalt forskjellige steder i livet. Mange lever samme liv som når de var 18. Andre er i etableringsfasen, også er det noen som har barn som er i ferd med å bli tenåringer. Noen har mastergrad, andre mangler fagbrev eller generell studiekompetanse. Noen følger med på nyheter, andre følger med på influensere. Så jeg tror egentlig bare at du er med personer som er på andre steder i livet enn deg. 

Anonymkode: 427d1...550

[AnonymBruker]

Snok1 skrev (59 minutter siden):

Jeg synes hovedinnlegget er et vitnesbyrd om altfor mye livserfaring.

Det som beskrives er ikke livserfaring. Men traumer. Det er to helt forskjellige ting. 

Det første får man med alderen, når årene går. Det andre kan man få når som helst i livet, og krever at du bearbeider det - ofte med hjelp. 

Anonymkode: 59de2...ac9

[Nonstop1]

Jeg måtte også bli voksen tidlig hjemme pga. oppveksten. Og når jeg var 15 år hadde jeg flyttet hjemmefra og ble ikke lenger forsørget av foreldrene mine.

Jeg hadde min runde med festing og alkohol da. Slet med å passe inn blant jevnaldrende i en periode fra det. Søkte eldre venner og kjærester. Studietiden var fin, men følte meg fremdeles litt utenfor selv om jeg hadde venner.

Nå er jeg året yngre enn deg med mann, 2 barn (eldste blir snart 10år), eget hus, mastergraden fikk jeg for noen år siden og jobb. Festing skjer sjeldent pga. livssituasjonen, men 2-4 ganger i året er fint. De av mine kolleger som er rundt samme alder som meg er i lignende fase i livet og det er ikke mye snakk om festing og alkohol til hverdags fordi livene våre handler om så mye annet.

Som jeg opplever det er alder veldig uviktig når man har kommet opp i vår alder. Det er verre at en snart 30 åring ikke greier å føre ordentlige samtaler med en foreleser enn at han gjør det. De yngste foreleserne er ikke mye eldre enn oss... Ute i arbeidslivet forventes det at noen av oss skal ha høyt ansvar, og da kan man ikke synes det er kleint å snakke med noen eller være ute av stand til å bygge relasjoner og nettverk pga. alder (!).

I min vennekrets har jeg folk i alderen 22-65 år, og siden jeg ble voksen har jeg aldri opplevd at noen har reagert på det.

Det var kanskje sært å ha mye eldre venner når vi var tenåringer, men det er ikke det nå lenger. Alder betyr mindre med tiden.

Mulig du vil oppleve det annerledes når du forlater studietilværelsen?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det som beskrives er ikke livserfaring. Men traumer. Det er to helt forskjellige ting. 

Det første får man med alderen, når årene går. Det andre kan man få når som helst i livet, og krever at du bearbeider det - ofte med hjelp. 

Anonymkode: 59de2...ac9

Men hva gjør traumer med mennesker.. Det er jo ikke slik at traumer nødvendigvis holder en igjen i livet. 

Mange vokser på sine opplevelser og evner å se ting fra flere perspektiv. Ts virker reflektert og fornuftig. 

Anonymkode: 084dc...cf5

[Snok1]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Det som beskrives er ikke livserfaring. Men traumer. Det er to helt forskjellige ting. 

Alt man opplever er livserfaring. Det er et sammensatt ord. Livs og erfaring. Kontemplér dette litt.

Ut over dette er bør du slutte å diagnostisere traumer på andre brukere du ikke har møtt. 
Bare hyggelig.

[AnonymBruker]

Tror egentlig ikke du er noe ‘lenger fremme utviklingsmessig’ enn dine jevnaldrende. Høres ut som du henger rundt en gjeng som har litt andre prioriteringer enn deg. Kjenner meg ikke igjen i det du sier om jevnaldrende, da jeg for rundt 5 år siden var 30 var det sjeldent jeg møtte på folk som bare brydde seg om festing. Eller hadde synes det var kleint å snakke med forelesere.

Så er vel heller bare at du ikke har funnet jevnaldrende du har ting til felles med, eller så distanserer du deg fra de fordi de gjør deg utrygg og du er mer trygg med eldre. 

Anonymkode: 0de7e...e36

[AnonymBruker]

Høres ut som du ikke finner trygghet hos de rundt din alder. Trenger noen eldre som kan passe på deg, litt som eldre søsken.

Anonymkode: 35bbd...cd7

[AnonymBruker]

Du kan møte" drittunger "på 60 år!  Livserfaring er ikke noe som automatisk kommer med alder. Det kommer med de utfordringene man møter underveis og eventuelt vokser på. Mange voksne tar aldri de valgene som er tøffe og unngå dermed mye læring. De tar kanskje aldri å bytter jobb/ karriere. De flytter ikke på seg for det er skummelt. De holder ut i et elendig forhold. Så du kan absolutt sitte på mye levd erfaring,og må bare finne de som søker å lære og utvikle seg i dette livet. Du har møtt endel motgang og det er dessverre dette du gror mest på. Etterhvert så viskes aldersforskjellene ut. Det er da ikke så stor forskjell på 30 og 40 åringer 

Anonymkode: e2bfe...5a6

[AnonymBruker]

Det med livserfaring og traumer forklarer mye slik jeg føler det også. Jeg er som deg TS,trivs best sammen med de som er eldre enn meg. Grunnen er at de er trygge og har livserfaring som gjør også MEG trygg. 

Skal jeg henge med folk på egen alder må de være perfekte og ha det meste felles med meg. De må ha opplevd livet og ikke være noen fjollete småbarnsforeldre. Er for gammel til å henge med de som er nest best! 

Anonymkode: 868f0...c5b

[AnonymBruker]

Når man er 29 år så skulle det bare mangle at man er etablert egentlig. Synes samfunnet har tatt helt feil retning. Folk er barn til de er minst 35. Men da er det for sent å stifte familie. Ikke rart fertilitetsraten er lav....

Anonymkode: 354a6...6ab

[Laraa]

Jeg tror det er noe i det.  Jeg ble mobbet gjennom store deler av oppveksten og klarte ikke å  stole på jevnaldrende. Jeg forbandt dem bare med usikkerhet og mennesker jeg ikke kunne stole på. Jeg synes eldre mennesker virket mye tryggere,stabile og klokere.  Men for meg var det mye, mye eldre mennesker. Det beste jeg visste var mennesker på alder med mine besteforeldre.  De hadde en tålmodighet med meg og jeg kunne snakke med dem. De godtok at jeg var annerledes. Dessuten fant jeg sterke vennskap i bøker ,altså at å lese bok etter bok erstattet vennskap. Og å lære språk. Nå er jeg selv 40 og alder betyr ikke så mye for meg i vennskap. Jeg har venner på 30 og  50 og alt innimellom