Har bestemt meg for å gå fra mannen men av og til tviler jeg

[AnonymBruker]

Grunnene til at jeg har valgt å gå er:

Jeg elsker han ikke, vi har det ikke gøy sammen, jeg opplever ikke at han tar vare på meg/forholdet, vi har ulike interesser. Vi har jobbet med forholdet men opplever ikke bedring.

Grunnene som gjør at jeg tviler: 

Vi har små barn sammen. Han er trygg og stabil. 

Tidligere tenkte jeg at jeg blir værende frem til barna er større, men pga krangling og dårlig stemning har jeg tenkt at det er bedre å gå. Nå er det ikke slik at vi krangler hele tiden, men jeg opplever lite kvalitetstid med han t.o.m når vi er sammen med barna, og syns ofte det er en belastning og ha med han på ting siden han sjeldent vil...

Det føles riktig for meg og gå, men jeg er redd for å angre, både for meg og barna. 

Er det noen som har noen tanker? 

 

Anonymkode: 2faef...389

[nordlending]

Er du sikker på at du ikke elsker han lengre, og at det ikke "bare" er alt styret i hverdagen som gjør at du tror det? Det er jo ikke bare å gjøre masse morsomme ting sammen når man har små barn. 

[AnonymBruker]

nordlending skrev (Akkurat nå):

Er du sikker på at du ikke elsker han lengre, og at det ikke "bare" er alt styret i hverdagen som gjør at du tror det? Det er jo ikke bare å gjøre masse morsomme ting sammen når man har små barn. 

Jeg føler meg ganske sikker på det ja. Jeg har helt mistet lysten til å finne på noe med han i det hele tatt. Jeg har over år opplevd at han har vist lite interesse i meg/forholdet, og på et punkt sluttet jeg også å prøve å få han med på ting/ha det koselig sammen.

Anonymkode: 2faef...389

[AnonymBruker]

Så du skal lære barna dine at egen lykke spiller ingen rolle når man har stiftet familie? 

Små barn får også med seg ting..... Selv om kanskje de ikke har eget språk enda, så forstår de så mye mer enn du tror.

Anonymkode: 60200...99e

[Trolltunge]

Barn har ikke godt av å vokse opp med foreldre som ikke liker hverandre under samme tak. 

[TLR]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Grunnene til at jeg har valgt å gå er:

Jeg elsker han ikke, vi har det ikke gøy sammen, jeg opplever ikke at han tar vare på meg/forholdet, vi har ulike interesser. Vi har jobbet med forholdet men opplever ikke bedring.

Grunnene som gjør at jeg tviler: 

Vi har små barn sammen. Han er trygg og stabil. 

Tidligere tenkte jeg at jeg blir værende frem til barna er større, men pga krangling og dårlig stemning har jeg tenkt at det er bedre å gå. Nå er det ikke slik at vi krangler hele tiden, men jeg opplever lite kvalitetstid med han t.o.m når vi er sammen med barna, og syns ofte det er en belastning og ha med han på ting siden han sjeldent vil...

Det føles riktig for meg og gå, men jeg er redd for å angre, både for meg og barna. 

Er det noen som har noen tanker? 

 

Anonymkode: 2faef...389

Prøv å snakke med en familie terapeut. Er du i jobb ved tanke på økonomien? Egentlig jeg anbefaler ikke skilsmisse men hvis du har det ille så kanskje det er best men dere har barn? Vent litt og prøv å samarbeide om problemene. Kanskje det løsner seg. 

[AnonymBruker]

Bare får å få det sagt. Kommer du hit for råd, du vet hva svaret her blir? Det universale svaret på kvinneguiden er "dump han" bare i annet ordformat nå for tiden

Anonymkode: 5f75d...269

[AnonymBruker]

Småbarnsfasen er en tøff tid i den forstand at det ofte blir lite tid til paret. Man er sliten, har jobb, hus og hagearbeid, vedlikehold og alt annet som følger med. Man glemmer å " se" hverandre. Prøv å prat sammen om hvor tilfreds/ utilfreds dere begge er med situasjonen. Kan dere gjøre noe annerledes. Jeg tror mange mister seg selv og parforholdet i den fasen. Man lar ting skure og gå, og ender med brudd. Kanskje unødvendige brudd. Egen lykke handler også om barna, trygghet og det å klare seg til ting blir lettere. Men begge to må jo være villig til å gjøre en innsats. Det starter med å prate skikkelig sammen, finne løsninger. Ingen elsker barna slik som du og din partner. Et brudd vil senere følges av nye forhold, mine og dine, og kanskje mer komplikasjoner enn i nåværende situasjon. Det er verdt å ta et tak nå. 

Anonymkode: 2f5d9...61a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Grunnene til at jeg har valgt å gå er:

Jeg elsker han ikke, vi har det ikke gøy sammen, jeg opplever ikke at han tar vare på meg/forholdet, vi har ulike interesser. Vi har jobbet med forholdet men opplever ikke bedring.

Grunnene som gjør at jeg tviler: 

Vi har små barn sammen. Han er trygg og stabil. 

Tidligere tenkte jeg at jeg blir værende frem til barna er større, men pga krangling og dårlig stemning har jeg tenkt at det er bedre å gå. Nå er det ikke slik at vi krangler hele tiden, men jeg opplever lite kvalitetstid med han t.o.m når vi er sammen med barna, og syns ofte det er en belastning og ha med han på ting siden han sjeldent vil...

Det føles riktig for meg og gå, men jeg er redd for å angre, både for meg og barna. 

Er det noen som har noen tanker? 

 

Anonymkode: 2faef...389

Ingen kan svare på det du lurer på.

Du må velge mellom det som føles riktig for deg, det som er riktig for barna og det som er riktig for familien

Anonymkode: e7035...c11

[AnonymBruker]

Du elsker han ikke. Ikke rart å dere har konflikt hele tiden. Menn har intuisjon på slike ting. Akkurat som kvinner har. 
 

hva er det som holder deg tilbake. Økonomi kanskje?

Anonymkode: a3dee...d11

[AnonymBruker]

Hvor små er barna? Gjerne lettere å splitte opp når de er 3-7 enn etter det, er de små, har de aldri opplevd noe annet og vil ikke kunne klage på situasjonen på samme måte.
Men vær forberedt på en tøff periode. Jeg gikk fra min mann for snart et år siden, uten barn, og det har virkelig vært et tungt og strevsomt år, ingen dans på roser å flytte fra noen og skille seg.
 

Anonymkode: 62301...d66

[Gaia]

Barna føler stemningen og kjemien mellom foreldrene. Hvis dere ikke har det bra, vil ikke de ha det særlig bra heller. Når nå det er sagt, så er jeg enig med AB61a.

Småbarnsfasen kan være så utrolig utmattende, og krever hard jobbing med forholdet for at man ikke skal gli fra hverandre. Snakk sammen om hvordan dere har det, hva som gjorde at dere ble sammen, deres håp og drømmer for livene deres fremover. Be om time på familievernkontoret for råd? 

[AnonymBruker]

Er du i tvil, er det ingen tvil. 

Anonymkode: aba3b...0d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Du elsker han ikke. Ikke rart å dere har konflikt hele tiden. Menn har intuisjon på slike ting. Akkurat som kvinner har. 
 

hva er det som holder deg tilbake. Økonomi kanskje?

Anonymkode: a3dee...d11

Økonomi er en del av det, men ser jo at jeg klarer meg alene. Grunnen til at jeg tviler er mest pga barna, men også at jeg er redd for at det blir vanskeligere enn jeg tror. 

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hvor små er barna? Gjerne lettere å splitte opp når de er 3-7 enn etter det, er de små, har de aldri opplevd noe annet og vil ikke kunne klage på situasjonen på samme måte.
Men vær forberedt på en tøff periode. Jeg gikk fra min mann for snart et år siden, uten barn, og det har virkelig vært et tungt og strevsomt år, ingen dans på roser å flytte fra noen og skille seg.
 

Anonymkode: 62301...d66

De er i den alderen ja. 

Gaia skrev (20 minutter siden):

Barna føler stemningen og kjemien mellom foreldrene. Hvis dere ikke har det bra, vil ikke de ha det særlig bra heller. Når nå det er sagt, så er jeg enig med AB61a.

Småbarnsfasen kan være så utrolig utmattende, og krever hard jobbing med forholdet for at man ikke skal gli fra hverandre. Snakk sammen om hvordan dere har det, hva som gjorde at dere ble sammen, deres håp og drømmer for livene deres fremover. Be om time på familievernkontoret for råd? 

Vi går allerede til samtaler ved familievernkontoret. Det har hjulpet å hatt en tredje person der som en bro mellom oss, men ikke hjulpet noe på hjemmebane. Om noe har det gjort det tydeligere for meg at jeg ikke elsker han. 

Anonymkode: 2faef...389

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

på et punkt sluttet jeg også å prøve å få han med på ting/ha det koselig sammen.

Anonymkode: 2faef...389

Så han liker ikke å tilbringe tid med deg? Eller med barna og deg?
Hva ønsker han å gjøre når han ikke vil bli med på det du foreslår? Er alternativet hans å gjøre ingenting (= skjerm), eller har han faktisk andre forslag men at det er ting du ikke ønsker? 
Når du og barna har vært ute og gjort morsomme ting sammen uten ham, hva gjør han med dagen sin da? Hender det at dere bytter på slik at neste dag er det han som går ut alene med barna? 

Anonymkode: d16f3...815

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så han liker ikke å tilbringe tid med deg? Eller med barna og deg?
Hva ønsker han å gjøre når han ikke vil bli med på det du foreslår? Er alternativet hans å gjøre ingenting (= skjerm), eller har han faktisk andre forslag men at det er ting du ikke ønsker? 
Når du og barna har vært ute og gjort morsomme ting sammen uten ham, hva gjør han med dagen sin da? Hender det at dere bytter på slik at neste dag er det han som går ut alene med barna? 

Anonymkode: d16f3...815

Han er ofte sur eller negativ når vi gjør oss klare/pakker/ordner for å gjøre noe. Når vi først har kommet oss ut er han som regel nøytral. Det er sjeldent at han tar initiativ til noe som helst, og han tar ikke med barna på noe alene. Jeg opplever det som om han er enda mindre interessert i å finne på noe med meg, enn sammen med oss som familie. Men etter jeg sa at jeg ønsker å gå fra han har han tatt initiativ til å finne på ting sammen og gjør mer for meg/oss. Problemet er at han ikke evner å kommunisere og roten til problemene blir ikke bedre.

Venner av meg har tenkt at han er deprimert, men da har han vært det i årevis.

Anonymkode: 2faef...389

[AprilLudgate]

Ja, jeg har iallefall noen spørsmål.

Har dere hatt samlivsterapi med konkrete øvelser og faktisk langvarig innsats for å snu ting? 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Er du i tvil, er det ingen tvil. 

Anonymkode: aba3b...0d2

😆😆😆😆😆

Dagens råd for å leve i langvarige forhold.

[Solstråle777]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han er ofte sur eller negativ når vi gjør oss klare/pakker/ordner for å gjøre noe. Når vi først har kommet oss ut er han som regel nøytral. Det er sjeldent at han tar initiativ til noe som helst, og han tar ikke med barna på noe alene. Jeg opplever det som om han er enda mindre interessert i å finne på noe med meg, enn sammen med oss som familie. Men etter jeg sa at jeg ønsker å gå fra han har han tatt initiativ til å finne på ting sammen og gjør mer for meg/oss. Problemet er at han ikke evner å kommunisere og roten til problemene blir ikke bedre.

Venner av meg har tenkt at han er deprimert, men da har han vært det i årevis.

Anonymkode: 2faef...389

Har dere kommunisert om deres dårlige kommunikasjon? Hva er responsen hans når du forklarer han dette? Er han villig til å jobbe med det eller er han lite forståelsesfull? Tror det er der svaret ditt ligger. Med mindre du egentlig innerst inne har gitt helt opp. Han må jo klare å se og forstå problematikken for å så kunne arbeide med det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han er ofte sur eller negativ når vi gjør oss klare/pakker/ordner for å gjøre noe. Når vi først har kommet oss ut er han som regel nøytral. Det er sjeldent at han tar initiativ til noe som helst, og han tar ikke med barna på noe alene. Jeg opplever det som om han er enda mindre interessert i å finne på noe med meg, enn sammen med oss som familie. Men etter jeg sa at jeg ønsker å gå fra han har han tatt initiativ til å finne på ting sammen og gjør mer for meg/oss. Problemet er at han ikke evner å kommunisere og roten til problemene blir ikke bedre.

Venner av meg har tenkt at han er deprimert, men da har han vært det i årevis.

Anonymkode: 2faef...389

Er han veldig trygghetssøkende? Eller bare lat? Eller hvorfor er han så negativ til å gjøre ting før dere kommer dere ut (når det virker som at han synes det er OK når dere faktisk er ute)? Hva er det han synes er vanskelig med å skulle dra ut? Er det f.eks. at han ikke vet hva som skal skje fordi du har alle planene i hodet?

 Er det noen aktiviteter han faktisk tar initiativ til? Hvis han hadde vært alene uten barn og deg en hel uke, hvilke aktivitetar hadde han gjort da? Kan han gjøre de aktivitetene sammen med barna?  
 

Er dere gode på fordeling av husarbeid? Tar han initiativ der? 

Anonymkode: d16f3...815