Kjæresten og barnet hans

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et nytt forhold i halvannet år. Jeg har det fint i forholdet og er veldig glad i kjæresten, selv om det er noen faktorer som gjør at jeg ikke helt vet hvordan dette går på lang sikt. Men det skal jeg ikke snakke om nå. Jeg skal snakke om relasjonen jeg har til barnet hans. Jeg er i utgangspunktet veldig inkluderende, og har gjennom livet vært opptatt av å passe på at alle har det bra rundt meg. Det gjør jeg også med barnet hans (som nå er tenåring). Vi har ikke vært så veldig mye sammen alle tre, men litt har det selvsagt vært. Hittil klarer jeg ikke føle at noe bånd skapes mellom meg og barnet, og jeg har ikke klart å kjenne at jeg kan bli glad i dette barnet😔 Dette bekymrer meg veldig. Barnet og kjæresten merker selvsagt ikke dette, for jeg gjør virkelig mitt beste for at barnet skal har det fint og føle seg sett når vi er sammen. Noen som har erfart det samme i de første par årene av et nytt forhold, hvor dette har gått seg til? 

Anonymkode: f1248...616

[Grüner]

Kanskje du skulle ta en prat med barnet? Det er jo en tenåring og når barnet er så stort, går det an å snakke med det. Her er det jo tydelig mye mellom linjene som ikke kommuniseres fra både din og barnets side. For de fleste barn er det vanskelig at foreldrene  skilles, og hvis mor/far får en ny partner er mange barn skeptiske; både fordi de kan se på den nye kjæresten til den ene forelderen som en rival til den andre forelderen, men også som en rival for seg selv fordi de er redd for at den nye kjæresten skal komme mellom forelder og barn. Ta en ydmyk prat med barnet, trygg det på at du ikke er der for å ta mammas plass, at du ikke er ute etter å komme imellom far og barn, og vis at du er oppriktig interessert i å bli kjent med barnet selv og ikke fordi du føler du «må» pga far. Men la barnet få tømme seg, hva det føler og hva det ønsker fra deg. 
 

[AnonymBruker]

For tenåringer er det vennene som er de viktigste. Merker ungdommen i huset er enten med venner eller på rommet sitt der han sosialiserer med vennene på nett😅 Tror ikke du skal være så lei deg for å ikke «bånde» med en unge i den alderen.

Anonymkode: 42e46...c9e

[AnonymBruker]

Grüner skrev (2 minutter siden):

Kanskje du skulle ta en prat med barnet? Det er jo en tenåring og når barnet er så stort, går det an å snakke med det. Her er det jo tydelig mye mellom linjene som ikke kommuniseres fra både din og barnets side. For de fleste barn er det vanskelig at foreldrene  skilles, og hvis mor/far får en ny partner er mange barn skeptiske; både fordi de kan se på den nye kjæresten til den ene forelderen som en rival til den andre forelderen, men også som en rival for seg selv fordi de er redd for at den nye kjæresten skal komme mellom forelder og barn. Ta en ydmyk prat med barnet, trygg det på at du ikke er der for å ta mammas plass, at du ikke er ute etter å komme imellom far og barn, og vis at du er oppriktig interessert i å bli kjent med barnet selv og ikke fordi du føler du «må» pga far. Men la barnet få tømme seg, hva det føler og hva det ønsker fra deg. 
 

Takk for gode råd. Det er lenge siden foreldrene skilte seg, snart 10 år siden. Moren fant en ny partner fort, som ganske raskt også flyttet sammen med de. Det har gått veldig bra. Men kjæresten min og barnet har jo vært de to alene i pappaukene disse 10 årene, så her kan det hende det ligger noe, at barnet er redd for å mistet dette. Men vi har vært så forsiktige, jeg er nesten ikke sammen med dem i pappaukene, bare en sjelden middag her og der, eller en liten gåtur osv. De to drar også fortsatt på sommerferie sammen, bare de to, og det syns jeg er viktig at de gjør. Barnet er ikke så lett å snakke med, sitter mest med hodet nedi en dataskjerm og svarer med enstavelsesord på alt jeg sier og spør om. Jeg prøver virkelig, jeg spør om ting og tang jeg vet barnet er opptatt av, jeg viser interesse, men jeg får ikke igang samtaler. Barnet er ikke sur og tverr altså, heller ikke beskjeden egentlig, smiler litt når jeg spør om noe eller sier noe, men sier lite tilbake. Og jeg klarer altså ikke kjenne på noe som helst av gryende «glad i»- følelser. 

Anonymkode: f1248...616

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

For tenåringer er det vennene som er de viktigste. Merker ungdommen i huset er enten med venner eller på rommet sitt der han sosialiserer med vennene på nett😅 Tror ikke du skal være så lei deg for å ikke «bånde» med en unge i den alderen.

Anonymkode: 42e46...c9e

Ja jeg vet det ofte er sånn. Men føler jeg burde ha begynt en kjenne på at jeg blir glad i barnet likevel? Eller er det ikke naturlig at den følelsen kommer så fort? 

Anonymkode: f1248...616

[AnonymBruker]

Var (eller er?) i samme situasjon og like langt forhold. Far var også lenge alene, mens mor fant seg fort en ny for 7-8 år siden. Vi traff ikke hverandre så ofte alle tre i starten, men de gangene vi var sammen fokuserte jeg på å være vennlig og avslappet, altså meg selv, overfor barnet, uten å pushe noe som helst.

Jeg traff barnet da jeg hadde vært med far i ca 9mnd. I begynnelsen enset barnet meg knapt i den forstand at hen kun snakket med far, selv om jeg satt i nærheten. Barnet var ikke direkte ufin, men jeg kjente på at kanskje jeg var den som invaderte hjemmet uten at barnet kunne velge liksom. Så jeg snakket med far om å involvere ungen sin litt mer ved å spørre om det var ok med besøk den og den dagen. Barnet fikk ikke bestemme helt altså, men jeg tror det var viktig å vise barnet at vi brydde oss om hva ønskene var. Praten var som sagt rettet mot far om interne ting som bare de to forsto. Barnet snakket også mye om mor, som gjorde at jeg også ble bedre «kjent» med henne. Stakkars far prøvde hardt å inkludere meg i samtalene, men jeg visste at dette måtte jeg og barnet finne ut av selv og skape det båndet på egen hånd. Jeg ga barnet space, men holdt meg åpen og ignorerte det aldri hvis du skjønner.

Jeg tror «vendepunktet» (hvis jeg kan kalle det det) skjedde da barnet en dag strevde med matteleksene og skulle forberede seg til en prøve, og verken mor eller far kunne hjelpe. Selv husker jeg knapt noen ting fra ungdomsskolen, men Google og YouTube er gode venner å ha😆, så jeg tilbød meg å hjelpe😅 Jeg satt med barnet i noen timer mens vi fant ut av ting sammen. Etter det var det liksom gjort. Jeg hadde vist meg nyttig i første omgang.

Senere førte det til at barnet begynte å spørre meg om ting og hjelp når far var opptatt. Den søteste forespørselen var da barnet, litt forlegent, spurte en kveld om jeg kunne bli til frokost fordi hen hadde lyst til å spise mine pannekaker🤭. 

Nå etter mange måneder har vi gjort mange hverdagslige ting sammen, f.eks har jeg kjørt barnet til trening, og vi har laget mat sammen bare oss to. Det har blitt naturlig for barnet å se at jeg er «hjemme» med far når hen kommer. Vi bor ikke sammen altså, og det er viktig at de to får pappaukene sine i fred. Men far forteller at barnet spør om meg og etter meg av og til. Det er et godt tegn😊

I det siste har det vært litt trøblete mellom far og tenåringen, og da er det godt for både far og tenåring å ha noen å ventilere til😅. Og ja, jeg har blitt veldig glad i denne tenåringen…men det kom etter hvert, og kjenner på at jeg ikke kan tenke meg å være uten far eller dette barnet fremover. Tenåringen på sin side har allerede begynt å tenke på hvordan vi skal feire jul i år alle tre - forslaget er tur til syden!😂

Anonymkode: 9c21f...4f6

[AnonymBruker]

Hvorfor har du forventninger til deg selv om at du bør bli glad i barnet? 
Begynn med å tåle barnet, bli vant til barnet, så blir du vant til at det du kjenner på er ok. Det er ikke ditt barn. Du skal være snill og grei, men det er mye å kreve av deg selv at du skal bli så glad i det.

Alt er vel selv om du ikke har sterke følelser for barnet. 

Anonymkode: f0b73...cb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvorfor har du forventninger til deg selv om at du bør bli glad i barnet? 
Begynn med å tåle barnet, bli vant til barnet, så blir du vant til at det du kjenner på er ok. Det er ikke ditt barn. Du skal være snill og grei, men det er mye å kreve av deg selv at du skal bli så glad i det.

Alt er vel selv om du ikke har sterke følelser for barnet. 

Anonymkode: f0b73...cb4

Man kan og bør forvente at kjærester blir glad i barna sine. Ellers kan de finne seg noen uten. 
-frivillig barnløs

Anonymkode: cdabb...2e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Man kan og bør forvente at kjærester blir glad i barna sine. Ellers kan de finne seg noen uten. 
-frivillig barnløs

Anonymkode: cdabb...2e3

Ja, men det er vanskelig å opprette et forhold hvor en «blir glad i» når barnet er stort allerede når de møtes. Du blir ikke «glad i noen» du ikke har en relasjon til. Barnet, og da spesielt gutter, knytter ikke uten videre bånd til fars nye kjæreste - eller mors - når de er blitt så store. Da min bror møtte en kvinne med 3 barn fra før, hvorav de to yngste var mellom 5 og 7 år, og eldste var 14, så blir jo båndene annerledes til de yngste som elsket å være hos oss, mens 14-åringen knapt var å se. Jeg kan si at jeg bryr meg om ham, men det er jo ikke kjærlighet. Da vil jeg heller si at jeg føler mer «glad i» i de yngste som ble en stor del av vår hverdag da vi hadde barn på samme alder. 
Men å bry seg om, ta hensyn og ikke forskjellsbehandle, er jo en selvfølge! 

Anonymkode: b970d...4c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Man kan og bør forvente at kjærester blir glad i barna sine. Ellers kan de finne seg noen uten. 
-frivillig barnløs

Anonymkode: cdabb...2e3

Hvorfor skal man forvente det? Det er en oppkonstruert forventning og et unødvendig press på en allerede uvant situasjon. 
La oss normalisere det å BLI VANT TIL. Det å bli kjent med. Det å tåle. Det å like. Det er ikke noe galt eller stygt i det. Så kan følelsene komme naturlig etterhvert. 

Anonymkode: f0b73...cb4

[AnonymBruker]

Min kjæreste har en åtteåring som jeg blir kjent med og allerede bryr meg om. Jeg har ikke hatt nok tid med henne til å bli ordentlig glad i henne enda, båndene trenger tid til å skapes. Men hun er helskjønn, og jeg liker henne veldig godt! Og hun er en del av pakkeløsningen, om jeg vil ha en relasjon til pappaen hennes så følger hun med på kjøpet. Og den pakkeløsningen er jeg veldig fornøyd med ❤️ 

Anonymkode: 9d595...635

[AnonymBruker]

At du ikke har blitt glad i en tenåring du knapt har truffet er jo ikke rart. 

På sikt vil jeg tro du vil bry deg om tenåringen og forhåpentligvis liker barnet, men det dype båndet vil nok ikke oppstå.

Jeg har to bonusbarn i tillegg til mitt eget. Jeg kom inn da de var 6 og 8. De hadde mistet moren sin til kreft. 

Den relasjonen ble veldig mye dypere og jeg anser dem som mine barn. Jeg elsker dem og behandler alle tre helt likt.

Anonymkode: bf79b...c11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.4.2025 den 0.18):

For tenåringer er det vennene som er de viktigste. Merker ungdommen i huset er enten med venner eller på rommet sitt der han sosialiserer med vennene på nett😅 Tror ikke du skal være så lei deg for å ikke «bånde» med en unge i den alderen.

Anonymkode: 42e46...c9e

Tenkte det samme😄 Tenåringer er ikke fryktelig lette å «bånde» med for noen. Tror det er beste er å ikke prøve for hardt på det.

Anonymkode: d9849...f24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Min kjæreste har en åtteåring som jeg blir kjent med og allerede bryr meg om. Jeg har ikke hatt nok tid med henne til å bli ordentlig glad i henne enda, båndene trenger tid til å skapes. Men hun er helskjønn, og jeg liker henne veldig godt! Og hun er en del av pakkeløsningen, om jeg vil ha en relasjon til pappaen hennes så følger hun med på kjøpet. Og den pakkeløsningen er jeg veldig fornøyd med ❤️ 

Anonymkode: 9d595...635

Det er stor forskjell på en tenåring og en åtteåring. 
Jeg vet at om det skulle kommet en ny mann inn i mitt liv, så tviler jeg på at 16.åringen her i huset hadde lagt veldig mange krefter inn i å bli kjent med og tilbringe tid sammen med vedkommende. 
Mange tenåringer kan være ganske krevende å like, hvertfall om man ikke kjenner de fra før, og da tenker jeg det er rart å forvente at du skal være glad i han når dere ikke engang bor sammen. 

Anonymkode: 305c6...6ab