Blitt veldig avhengig av min mann. Er dette normalt?

[AnonymBruker]

Jeg har vært med min mann i over 20 år, 10 år de årene har vært tøffe for meg personlig. Da jeg har vært alvorlig syk, mistet nære familiemedlemmer. Har på den tiden isolert meg mye fra andre både kollegaer og venner. 
Den som har stått stødig ved min side i alt dette  har vært min mann. Nå begynner livet å normalisere seg igjen, og jeg ser at jeg velger bort å være med venner om mannen er hjemme den dagen for jeg vil bare være med han. Jeg føler en enorm lengsel etter han når jeg er borte fra han, på jobb og lignende. 
Jeg blir litt skremt av dette, for jeg har alltid vært veldig selvstendig kvinne og har ikke sett at jeg har blitt så avhengig av en annen person. 
Jeg tenker dette er også litt usunt, så jeg må gjøre noe med dette. Heller snu det til at det er godt å savne hverandre litt. Hvor begynne?  
Han lever sitt liv med jobb, venner og familie, men er nok også en som prioriterer meg først. 
Noen som selv har "løsrevet"  dere fra et avhengighetsforhold? Elsker han og vi har det veldig fint sammen, men jeg tror det er sunt at jeg klarer å være litt borte fra han uten å føle på sorg og triste følelser.  Regner med at dette ikke er helt normalt ?  

Anonymkode: d4a01...0dd

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke normalt. Og du bør jobbe med deg selv før han blir så kvalt at han forlater deg. Du har vært dårlig - fair enough. Men nå er du bedre. Du velger likevel fremdeles bort venner og andre for å henge etter din mann. Det er ikke rettferdig. Bli selvstendig og finn glede i andre ting og andre mennesker sånn at han får litt fri og tid til å savne deg

Anonymkode: 4754a...7d3

[blåbærpai]

Mjææ. Jeg velger også ofte min mann fremfor andre ting og andre folk, rett og slett fordi jeg trives så godt i hans selskap. Han krever ingenting av meg. Får meg til å le og jeg slapper helt av sammen med ham. 

Å lengte er jo bare et godt tegn. 

Får du panikk eller angst når dere er fra hverandre, eller blir helt passiv og uhjelpelig uten ham en dag eller to, så blir det selvfølgelig en annen sak. 

Men synes ikke det du beskriver høres sånn voldsomt usunt ut, egentlig  

[BobTheNoob]

Dette er ikke usunt. Tvert i mot. Flott at du har en fin mann som har gitt deg støtte og trygghet gjennom dette! 

Det kan være en fare for at han over tid føler seg "kvalt" - dvs at han føler et overdrevent ansvar for å støtte og bære deg videre og at han (kanskje?) ofrer litt mye for å være der for deg. Kan også godt hende at han trives veldig godt med dette. 

Det kan også være en fare for at du mister deg selv litt. Kutter nettverket ditt, blir "codependent" av ham osv. Det er ikke nødvendigvis så sunt for deg. 

Det er mulig at det er en god plan å komme deg litt på beina, dyrke interesser og nettverk slik som før. 

Men jeg vil gi deg ett viktig råd: 

• Snakk åpent med din mann om dette og gjør ting dere er enige om!

Om du begynner på egenhånd å endre livsstil og vaner osv uten at han er med i prosessen kan ryste hans grunnvoller ganske kraftig og vil i mange tilfeller oppleves som et svik.   Dersom dere snakker om dette sammen, kan det på motsatt vis styrke forholdet. Jeg håper dere kan ha eller har felles interesser dere kan gjøre sammen også. 

Lykke til! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har vært med min mann i over 20 år, 10 år de årene har vært tøffe for meg personlig. Da jeg har vært alvorlig syk, mistet nære familiemedlemmer. Har på den tiden isolert meg mye fra andre både kollegaer og venner. 
Den som har stått stødig ved min side i alt dette  har vært min mann. Nå begynner livet å normalisere seg igjen, og jeg ser at jeg velger bort å være med venner om mannen er hjemme den dagen for jeg vil bare være med han. Jeg føler en enorm lengsel etter han når jeg er borte fra han, på jobb og lignende. 
Jeg blir litt skremt av dette, for jeg har alltid vært veldig selvstendig kvinne og har ikke sett at jeg har blitt så avhengig av en annen person. 
Jeg tenker dette er også litt usunt, så jeg må gjøre noe med dette. Heller snu det til at det er godt å savne hverandre litt. Hvor begynne?  
Han lever sitt liv med jobb, venner og familie, men er nok også en som prioriterer meg først. 
Noen som selv har "løsrevet"  dere fra et avhengighetsforhold? Elsker han og vi har det veldig fint sammen, men jeg tror det er sunt at jeg klarer å være litt borte fra han uten å føle på sorg og triste følelser.  Regner med at dette ikke er helt normalt ?  

Anonymkode: d4a01...0dd

Spørsmålet her er vel ikke hvor mye du må være sammen med din mann, men om din mann også er den som snakker for deg, den som tar avgjørelser for dere begge og for hele familien deres, om du refererer til at min mann mener, min mann sier, min mann her og min mann der, da er du farlig ute og kjører, særlig dersom din mann plutselig går fra deg eller dør. 

Å ikke være sammen med andre mennesker, men å være et frimerke på din ektefelle, er ikke sunt, enten du har det tøft eller du er syk, og da syk med p foran. 
Å leve selvstendig men samtidig leve sammen med din partner er en balansegang, den balansegangen ser ut til å ha litt slagside hos deg. Ikke nødvendigvis negativt, men ha alltid i bakhodet at du kan bli alene, og da er det bedre at du har opparbeidet deg erfaring med å klare og å være uten din partner 24/7. 

Anonymkode: d0175...621