Barn og syning av biologisk far som de hadde lite kontakt med

[AnonymBruker]

Hva tenker dere om at barna skal være med på syning av biologisk far som de hadde lite kontakt med? De så han ca 2 ganger i året med veldig korte møter. De ble veldig glad for å se han og han var glad i dem på sitt vis. 

Jeg blir så usikker om det beste for dem er å huske han slik de husker han eller om de skal få den "traumatiske" opplevelsen av å se han død.

Om de hadde hatt mye med han å gjort er svaret ofte at det beste for dem er å få se slik at ikke fantasien får løpe løpsk. Men jeg tror egentlig ikke de tenker så mye på han i hverdagen 

Anonymkode: 53fee...762

[AnonymBruker]

Hvis de har hatt så lite kontakt du beskriver, ser jeg ingen grunn til å ta med barna på dette.

Såfremt de ikke ønsker det selv, alder har også litt å si her. 

Anonymkode: 79a97...0f1

[AnonymBruker]

Spørs på alder på barna og om de selv ønsker det.

Det enkleste svaret er at barna skal få slippe, men igjen, flere faktorer som spiller inn. 

Anonymkode: e11b2...5d0

[AnonymBruker]

Kommer mer ann på barnas alder og modenhet/evne til å forstå enn kontakten de hadde. Men tenker at det må holde at du på en grei måte forteller de at far er død.

Anonymkode: eb5d6...e01

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna? Det er jo vesentlig. Er de gamle nok til å forstå hva syning er, og at det vil være annerledes enn å møte ham levende? For det kan se skikkelig ulikt ut. Aldri vil jeg på syning igjen, og jeg gjorde det som voksen. Tenker jeg på min far nå, ser jeg liket hans, en underlig og rar hudfarge, lett sminket, stiv, kald... Ingenting føltes riktig. Hadde min datter på fire år med meg, da "alle" mente det var lurt. Hun syntes det så ut som han sov, og var litt redd for å finne meg sovende de neste par månedene, da hun var redd jeg hadde dødd. Utenom det, så er ikke dette noe hun husker lenger. Jeg tenker at syninga ikke var viktig for henne i det hele tatt. Men, følelsene rundt syning er jo veldig ulikt fra person til person, hos barn også.

Anonymkode: 32d4e...c2c

[Daria]

Hvis de er gamle nok til å forstå hva det innebærer og uttrykker ønske om det, ser jeg ingen grunn til å nekte dem det, men jeg hadde ikke hverken oppfordret eller presset dem til det ellers.

[AnonymBruker]

 Barna er i barneskolealder, fra 6 til 9 år 

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

 

Anonymkode: 53fee...762

[Luckiness]

Jeg hadde rådført meg med begravelsesbyrået. Eventuelt sykehuset/helsepersonell hvis han gikk bort der. De kan ha gode råd i situasjoner som dette. 
Vet barna om at det skal være syning? Hva det innebærer? Har de gitt uttrykk for at de ønsker å se han?

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke vurdert dette, hvis ikke barna spesifikt spurte om det.

Selv har jeg aldri følt behov for å være med på en syning. Vet ikke om det noen gang har vært snakk om det helller, for noen i min familie som er døde, så jeg visste ikke at dette var så vanlig.

Anonymkode: 678ed...a11

[AnonymBruker]

Du må nesten komme med litt mer info. 

Jeg skulle ønske jeg hadde vært på syning av min pappa da han døde da jeg var barn (9 år). Det var noen som mente at det ikke var nødvendig at vi skulle se han.

Jeg gikk i et par år å tenkte at det hadde skjedd en "feil". Hvis jeg så noen som lignet på han, så trodde jeg at det kanskje kunne være han. Barn har mye fantasi og skaper egne bilder/historier som ikke nødvendigvis er bra. Vil påstå at det var mye mer traumatiserende enn om jeg hadde sett han, for da hadde jeg aksepterte realiteten mye tidligere. 

Dette er min opplevelse. Det var et helt annet utgangspunkt samt at vi heller ikke hadde en mor å støtte oss på. 

Anonymkode: 78755...459

[AnonymBruker]

Jeg så bestemoren min som voksen, da jeg var 25 år og angrer fremdeles. Moren min så sin farfar som voksen, og angrer fremdeles. Det er veldig individuelt, men jeg tenker at barna er store nok til at du kan forklare for dem hva det betyr og hva de vil få se, så kan de kanskje få litt veiledning til å velge selv? 

Anonymkode: 18863...4c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hva tenker dere om at barna skal være med på syning av biologisk far som de hadde lite kontakt med? De så han ca 2 ganger i året med veldig korte møter. De ble veldig glad for å se han og han var glad i dem på sitt vis. 

Jeg blir så usikker om det beste for dem er å huske han slik de husker han eller om de skal få den "traumatiske" opplevelsen av å se han død.

Om de hadde hatt mye med han å gjort er svaret ofte at det beste for dem er å få se slik at ikke fantasien får løpe løpsk. Men jeg tror egentlig ikke de tenker så mye på han i hverdagen 

Anonymkode: 53fee...762

Svaret er at det kommer an på barnet. Og at barnet er den du skal spørre. Det er godt mulig en av dem sier ja og det andre nei. Og det er greit. Men spør ungene, gitt at de er type 3 eller over. Barn er ikke idioter - de er små, veldig unge mennesker. Behandle dem derfor som mennesker. Er det mulig de angrer dersom de velger å se sin far? Ja. Er det mulig de angrer om de ikke ser han? Også ja. Anger er noe vi mennesker tåler veldig godt å leve med, gitt at vi har fått en helt normalt god oppvekst (fordi en normal oppvekst er ment å forberede oss på å leve, og det å leve godt innebærer en veldig høy risiko for anger)

 

Anonymkode: 5a3cf...bd8

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke hatt den med på dette, nei. 

Tror tror ikke noen barn har nytte av det. Kan de ikke bare få huske ham slik han var ved siste møtet og nå er han død og borte, ferdig.

Anonymkode: 35ce0...423

[AnonymBruker]

Kommer også litt an på hvordan far døde. Var det plutselig eller hadde han vært syk lenge av f.eks. kreft. Da blir de ofte veldig avmagra og lite gjenkjennelig. 
Så faren min som ung voksen, og angrer. Han var lite gjenkjennelig. 

Anonymkode: 5b5a6...adf

[Lidhun]

For meg har alltid dødsfall og syning vært en naturlig ting. Jeg var med på syning når jeg var barn (Men ble alltid spurt om jeg ønsket) 

Mine barn har fått tilbud om å være med på syning til oldeforeldre/ besteforeldre, og har alltid takket ja. (Alder 4 til 16) De har syntes det var en fin ting, og har ikke hatt noen negative følelser vedr det etterpå. 

[AnonymBruker]

Hvis faren har hatt en "naturlig" død, altså ser "pen" ut og ikke ser helt annerledes ut grunnet f.eks ulykke, så ser ikke jeg problemet med at de får se han. Døde ser litt annerledes ut. Det kan man forberede barna på. De er stiv, kald, kan se gufsen ut (mulig, hvit, grønnlig, blå på kroppsdeler). Det kan også være lurt å forberede på hvordan det hele går for seg (spør gjerne bergarvelsesbyrå, sykehuset osv). Ligger faren i en seng? Kiste? Hvor lenge kan de se? Kan de ta på (ja, men det er også ok om de ikke vil), hva skjer etter syning? 

Kanskje de har lyst å legge ved noe til faren. En tegning, minne, blomst? 

Jeg tenker det er en fin ting å se faren. Det er ikke noe de kan ta igjen. De må selvsagt ønske det selv, men vær åpen i kommunikasjon og ikke legg føringer for hva du tenker er best. Vi skal alle dø, og det er fint å gjøre døden litt mer naturlig. For noen barn kan det å ikke vite skremme mer i ettertid. De kan ha mye spørsmål feks. Angre senere på at de ikke fikk se. 

På sykehus skal det finnes kontakter for barn som pårørende. Hvis syning skjer der kan dere kanskje få hjelp til litt informasjon til barna? Helsepersonell vet gjerne hvordan de skal snakke med barna. 

Anonymkode: 9634b...580

[AnonymBruker]

Ville spurt barna hva de vil. Jeg ble selv nektet en begravelse som 5 åring, husker det enda. 

Anonymkode: 03cdf...bb9

[AnonymBruker]

Det er jo opp til barna, men generelt ville jeg sagt ja. Hvis ikke de ønsker ville jeg tatt bilder, slik at de kunne se ham senere om de ønsket. Og spurt om de ville at noen skulle legge noe I kisten fra de. 

Anonymkode: d4cb9...a68

[AnonymBruker]

Jeg var 9 da min far gikk bort etter et kort sykeleie, jeg var jo mye nærmere han enn ts sine barn virker til å ha vært sin far men jeg er glad for at jeg var på syning. Det var veldig avsluttende og trygt.
Trist selvfølgelig men ikke traumatisk eller uhåndterlig og vanskelig for min del.

Nå er jeg 41 så minnet har jo falma men jeg husker at jeg forstod døden på en måte av å se han. Det var ikke pappa men kroppen hans som lå der. 

Anonymkode: 1808c...666

[AnonymBruker]

Som sykepleier har jeg sett min del døde mennesker, og syns det som regel er en fin opplevelse med syning. Jeg ville spurt barna, og så gått inn selv først for å se at det ikke er et traumatisk syn. De aller fleste ser jo fredelig ut, men ikke alle. 

Anonymkode: 8243f...83f