Nostalgi ødelegger for meg og forholdet mitt

[AnonymBruker]

Hva gjør man når man lengter tilbake til en tid som ikke lenger eksisterer? 
Jeg er født i -87, kvinne, vokst opp med god gammel puddelrock. Alltid hatt en fasinasjon for gamle ting og tider. Vanket i mc og amcarmiljø hele tjueårene mine, fått masse lærdom av gamle gubber og hørt på gammel musikk, ung, fri og ingen plikter annet enn jobb.
Nå er jeg voksen og deler livet med en helt fantastisk mann.

Likevel blir jeg utrolig trigget av å høre på musikken jeg hørte før. Lengter tilbake til det punktet at det gjør vondt. En slags nostalgi som nesten slår pusten ut av meg, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. 
Alt som har med 80 og 90-tallet å gjøre gjør meg helt emosjonell og gir meg en tvangstanke om å ville tilbake, selv om jeg vet jeg ikke kan. 
Er det hjelp å få for dette? For det gjør meg litt avstumpet i forholdet til tider. Jeg blir innesluttet og full av irrasjonelle tanker, og da havner jeg på scrolle-kjøret og sitter på nett og mesker meg i alt som trigger meg. Han fine karen jeg deler livet med fortjener ikke det her. 
 

Anonymkode: 043fe...69e

[FrkSolsikke]

Jeg kjenner meg igjen! 😁😁 elsker musikken fra åttitallet, spillelista mi har nesten bare disse sangene. 🥳 jeg blir også nostalgisk og kan sitte og lese gammelt kjendisstoff fra gamle tider. Jeg tror det er fordi det gjør at man husker gode minner fra svunnen tid, et ungdomsliv som var problemfritt og behagelig. 😍😍  Jeg godtar likevel at denne tiden er forbi, jeg er voksen og har et annet liv nå. Og jeg  prøver å høre på litt ny musikk også, for å følge med i tiden 😁

[AnonymBruker]

Jeg tror vi er ganske mange som føler at vi "lever på feil tid". Selv er jeg 80 talls barn, men føler meg trukket mot 50 og 60 tallet. Musikken, stilen, levemåten, osv. Dette er jo en tid jeg aldri opplevde, allikevel føler jeg meg veldig facinert av denne tiden. Jeg leser masse om det, ser på filmer fra denne tiden ++ For mange av oss så føles kanskje den tiden vi lever i nå litt for digital og litt for overfladisk? 

Er som jeg leste her om dagen: 50 tallet, 60 tallet, 70 tallet, 80 tallet og 90 tallet var så veldig DEFINERTE perioder. Hver av de har sin helt særegne musikk, stil ++ Etter 2000 føles det helt ærlig som dette ble borte  og de siste 25 årene er mer : "??" 😅

Anonymkode: 2da94...380

[AnonymBruker]

«Jeg har det også sånn» i hermetegn, men jeg er 26 og lengter tilbake til når jeg var 13-17 når jeg hører på musikken jeg hørte på da. det var min ville periode og jeg fikk dra med vennene mine på konserter ( med dems foreldre såklart), det var døds gøy å snike seg ut hjemmefra, alle i miljøet mitt var metalheads og det var bare så utrolig gøy å henge med dem hver eneste dag. Felles musikk, og sladder og snakk om de beste bandene. Hårfarge, piercinger tatt hjemme hos hverandre, stjele øl fra foreldre, kle oss opp i nagler og band t skjorter, snakke dritt om politikere og verden. Jeg hverken ser ut som eller gjør de tingene lenger. Men jeg kjenner tårene trille når jeg setter på musikken vi hørte på da. Jeg merker at det som har hjulpet litt for meg er å finne musikk som ikke var helt likt som da, men som fortsatt stemmer overens med hva jeg syns høres bra ut, og som virkelig får kreativitet og følelser i sving. Så får jeg liksom lage en ny era nå med ny musikk. Det er nok noe med at musikken forsterker minnene våre. Kanskje hvis du klarer å finne litt tilbake i deg selv og finne frem den dama du var før og implementer henne litt mer i hverdagen nå, så får du utviklet en ny utgave av hun du var før? Kanskje det hadde hjulpet litt. Men ikke vet jeg. Jeg er fortsatt ung.

Anonymkode: b7142...ff4

[AnonymBruker]

Heldigvis har jeg en kjæreste nå som jeg hang med i ungdomstiden. Så vi har de samme minnene og deler noe av fortiden sammen. Vi mimrer om ting vi opplevde sammen, hver for oss, alt fra samme tidsepoker. Liker det samme og savner det samme. Det er utrolig godt å gjøre det sammen med noen. 

Mimrer ikke kjæresten din, TS? 

Anonymkode: 68e39...547

[AnonymBruker]

Men kan man ikke få noe av dette nå også? Hvis dette gav deg så mye, hvorfor har du sluttet? Hva med å skaffe deg en veteranbil, frampå konsert, gå på festival, få deg motorsykkel? 

Hvorfor skal der du er i livet nå stoppe deg så mye? Han du er med trenger jo ikke å dele alle dine interesser? Du kan ha dine gleder og interesser og han sine så enes dere om alt i midten? 

Hvis noe før har gjort deg mer lykkelig enn nå da må du få noe av det tilbake. Det er fullt mulig om enn i mindre skala. 

 

Selv gjør musikk fra den tiden meg utrolig glad. Så jeg har den med meg ikke bare som mimring på kvelden men som del av når jeg går tur i fjellet. Metall, punk og fjelltur. Skal jeg på reise forsøker jeg å legge inn ting som jeg har likt før enten i forma av bosted, aktivitet osv feks telt, konsert eller en museum/barer med tema osv. 

Og det høres også ut som om livet ditt pr i dag mangler noe. Spenning kanskje? Ting du brenner for? Hva kan du gjøre i dag som gir samme glede, hva kan du bli lidenskapelig interessert i? Brygge øl? Lage vin? Bade naken? Gå på kurs i noe som interesserer deg, lære noe helt nytt, finne noe å mekke på, samle på? Noe mangler du i alle fall her og nå. Noe kan du få ved å bringe inn ting du likte før - noe kan du få ved å finne nye ting som vekker lidenskapen i deg. 

Anonymkode: 0db85...dd1

[AnonymBruker]

Jeg er født på slutten av 70-tallet så jeg hadde hele min barndom på 80-tallet og hele min ungdomstid på 90-tallet. Vokste også opp med puddelrock. Er en ekstremt nostalgisk person og kan ikke beskrive hvor magisk det er for meg å høre på den musikken. 

Men jeg har ikke problem med å leve i nuet fordetom. Er jo så mye bra her! 

Anonymkode: c58a7...04a

[AnonymBruker]

Hæ? Du kan ikke nyte god gammel rock?

Skjønner ikke problemet ditt. 

Anonymkode: baea3...e4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva gjør man når man lengter tilbake til en tid som ikke lenger eksisterer? 
Jeg er født i -87, kvinne, vokst opp med god gammel puddelrock. Alltid hatt en fasinasjon for gamle ting og tider. Vanket i mc og amcarmiljø hele tjueårene mine, fått masse lærdom av gamle gubber og hørt på gammel musikk, ung, fri og ingen plikter annet enn jobb.
Nå er jeg voksen og deler livet med en helt fantastisk mann.

Likevel blir jeg utrolig trigget av å høre på musikken jeg hørte før. Lengter tilbake til det punktet at det gjør vondt. En slags nostalgi som nesten slår pusten ut av meg, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. 
Alt som har med 80 og 90-tallet å gjøre gjør meg helt emosjonell og gir meg en tvangstanke om å ville tilbake, selv om jeg vet jeg ikke kan. 
Er det hjelp å få for dette? For det gjør meg litt avstumpet i forholdet til tider. Jeg blir innesluttet og full av irrasjonelle tanker, og da havner jeg på scrolle-kjøret og sitter på nett og mesker meg i alt som trigger meg. Han fine karen jeg deler livet med fortjener ikke det her. 

Anonymkode: 043fe...69e

Du lengter etter barndommen. 

Det er det mange som gjør. 

Anonymkode: 9cdeb...9d0

[sekhmet369]

Det høres ut som du har satt deg fast i et tankemønster som potensielt er såpass ille at det kan virke ødeleggende på livskvaliteten din? Eventuelt ødeleggende for parforholdet? 

Hvis det føles slik, så vit at det er fullstendig mulig å "reprogrammere" oss selv! Langt mer enn hva de fleste tror og vet. For å sette det på spissen: vi kan hjernevaske oss selv til hva enn vi ønsker, og det krever mindre enn hva de fleste tror. 

Det første du må begynne med, er å avbryte tankene når de kommer. Det vil føles vanskelig i starten, og kanskje går det lang tid mellom hver gang du husker på det. Det er helt normalt! For hver gang, vil det bli bittelitt lettere, og det vil skje litt oftere. Så hver gang du avbryter tankene, så må du tenke "ja, så bra! Der gjorde jeg det!" - uansett om du faller tilbake i tankene ett minutt senere. Steg for steg. Hver avbrytelse er en win. 

For noen hjelper det å snakke til tankene som om de er en annen person. Du kan gi dem et navn til og med, og be dem tie still.

For andre hjelper det å avbryte tankene med noe komisk. Å tenke, eller si, noe helt absurd helt ut av det blå. "Det bor noen sultne oransje romvesenkatter under senga!", for eksempel. Noe nytt hver gang. Det tvinger hodet til å bruke en annen del av hjernen enn den som står fast i nostalgien, og den må jobbe kreativt for å finne på noe å si.

Eventuelt, en absurd fysisk handling kan også fungere. Igjen, hjernen aktiverer da et annet hjernesenter og tvinges til å fokusere der i stedet. Plutselig klatre opp på kjøkkenbenken, eller spinne rundt tre ganger og gjøre et hopp med hendene over ørene, eller noe slikt. Hva som helst! 

Og noen fungerer det igså å sette seg et spesifikt tidsrom hver dag hvor de er tillatt disse tankene. Mellom halv åtte og åtte, f.eks, da har jeg lov til å drømme meg bort i nostalgien - utenom dette skal jeg unngå tankene, dagdrømmingen, savnet. Da må man si til seg selv hver gang tankene dukker opp, at "nei, vi må vente til halv åtte!". Så det fungerer litt som med det verktøyet over, hvor man avbryter tankene. 

Så vil jeg legge til for alle som leser, at alle disse verktøyene er supre rundt sorg, brudd, angst og andre situasjoner som kan forårsake tankekjør. Jeg håper og tror det kan hjelpe noen hvis man gir det sjansen, jeg vet at det har hjulpet veldig for meg og flere andre! ❤️

[AnonymBruker]

Jeg skjønner litt hva du mener.

Jeg har et spesifikt band som jeg ELSKET når jeg vokste opp, og musikken deres bringer frem så mange gode minner og opplevelser. Jeg elsker dem enda, og kunne gjerne hørt på dem på repeat hele tida.

Men stort sett unngår jeg musikken deres nå. For det vekker noe i meg, det gjør nesten fysisk vondt i brystet. Jeg har bare lyst tilbake til den tida, til opplevelsen jeg hadde da og den jeg var. 

Anonymkode: 2959e...027

[AnonymBruker]

Du er da ikke vokst opp med puddelrock om du er født i 87...

Anonymkode: b4549...71c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.4.2025 den 19.53):

Jeg tror vi er ganske mange som føler at vi "lever på feil tid". Selv er jeg 80 talls barn, men føler meg trukket mot 50 og 60 tallet. Musikken, stilen, levemåten, osv. Dette er jo en tid jeg aldri opplevde, allikevel føler jeg meg veldig facinert av denne tiden. Jeg leser masse om det, ser på filmer fra denne tiden ++ For mange av oss så føles kanskje den tiden vi lever i nå litt for digital og litt for overfladisk? 

Er som jeg leste her om dagen: 50 tallet, 60 tallet, 70 tallet, 80 tallet og 90 tallet var så veldig DEFINERTE perioder. Hver av de har sin helt særegne musikk, stil ++ Etter 2000 føles det helt ærlig som dette ble borte  og de siste 25 årene er mer : "??" 😅

Anonymkode: 2da94...380

Jeg er 70-tallsbarn, og for meg slutta det definerte på 90-tallet (da jeg ble voksen). Men barna mine (født på tidlig 00-tall) snakker om "90-talls-stil", 90-talls musikk, 90-talls-filmer, 90-talls fotomodeller osv., de syns det er så fint. For meg forsvinner det i 2000-tall og senere....
70-talls party, 50-talls party og senere 80-talls party har jeg vært på. men et 90-talls party? Jeg ville ikke ant hvordan jeg skulle kle meg. Det vet de og snakker om "early2k-stil" 

Anonymkode: 4ff14...af7

[AnonymBruker]

Men skjønner litt hvordan du har det. Jeg har det slik med David Bowie og Prince, øl og byen jeg studerte i/alt fra studietiden. Det ødelegger ikke for nåtiden. Noe som er fint er at jeg har store tenåringer/ungdom, og de er i det nå, drar på (for dem) fantastiske konserter og har fine opplevelser med vennene sine og opplever verden (både den indre og ytre) for første gang. Jeg får en ørliten del av det, selvom det er helt annerledes er det litt likt . 

Anonymkode: 4ff14...af7

[NatNat]

AnonymBruker skrev (På 21.4.2025 den 19.53):

Er som jeg leste her om dagen: 50 tallet, 60 tallet, 70 tallet, 80 tallet og 90 tallet var så veldig DEFINERTE perioder. Hver av de har sin helt særegne musikk, stil ++ Etter 2000 føles det helt ærlig som dette ble borte  og de siste 25 årene er mer : "??

Veldig sant ! Er født i 1960 og ble tenåring i 73. Har alltid vært veldig interessert i musikk og 60, 70, 80 og 90 årene var en drøm. Når 2000 kom, det starta å forandre seg gradvis. Ville gi hva som helst til å gå tilbake i tidlig 70 årene og bli der. Men er glad at jeg er ikke ung i dag, det er bare så "bland".. intetsigende..

[AnonymBruker]

Jeg har det litt på samme måte, men lengter så sykt tilbake til da barna var små. Det gjør vondt inni meg av og til, og jeg klarer ikke se på bilder fra de var små lenger. Nå er de på vei ut av huset, og jeg er jo glad for at det går bra med dem, men  ønsker å få oppleve alt på nytt for tiden har gått altfor fort.

Anonymkode: 276de...fa0

[AnonymBruker]

sekhmet369 skrev (På 21.4.2025 den 22.24):

Det høres ut som du har satt deg fast i et tankemønster som potensielt er såpass ille at det kan virke ødeleggende på livskvaliteten din? Eventuelt ødeleggende for parforholdet? 

Hvis det føles slik, så vit at det er fullstendig mulig å "reprogrammere" oss selv! Langt mer enn hva de fleste tror og vet. For å sette det på spissen: vi kan hjernevaske oss selv til hva enn vi ønsker, og det krever mindre enn hva de fleste tror. 

Det første du må begynne med, er å avbryte tankene når de kommer. Det vil føles vanskelig i starten, og kanskje går det lang tid mellom hver gang du husker på det. Det er helt normalt! For hver gang, vil det bli bittelitt lettere, og det vil skje litt oftere. Så hver gang du avbryter tankene, så må du tenke "ja, så bra! Der gjorde jeg det!" - uansett om du faller tilbake i tankene ett minutt senere. Steg for steg. Hver avbrytelse er en win. 

For noen hjelper det å snakke til tankene som om de er en annen person. Du kan gi dem et navn til og med, og be dem tie still.

For andre hjelper det å avbryte tankene med noe komisk. Å tenke, eller si, noe helt absurd helt ut av det blå. "Det bor noen sultne oransje romvesenkatter under senga!", for eksempel. Noe nytt hver gang. Det tvinger hodet til å bruke en annen del av hjernen enn den som står fast i nostalgien, og den må jobbe kreativt for å finne på noe å si.

Eventuelt, en absurd fysisk handling kan også fungere. Igjen, hjernen aktiverer da et annet hjernesenter og tvinges til å fokusere der i stedet. Plutselig klatre opp på kjøkkenbenken, eller spinne rundt tre ganger og gjøre et hopp med hendene over ørene, eller noe slikt. Hva som helst! 

Og noen fungerer det igså å sette seg et spesifikt tidsrom hver dag hvor de er tillatt disse tankene. Mellom halv åtte og åtte, f.eks, da har jeg lov til å drømme meg bort i nostalgien - utenom dette skal jeg unngå tankene, dagdrømmingen, savnet. Da må man si til seg selv hver gang tankene dukker opp, at "nei, vi må vente til halv åtte!". Så det fungerer litt som med det verktøyet over, hvor man avbryter tankene. 

Så vil jeg legge til for alle som leser, at alle disse verktøyene er supre rundt sorg, brudd, angst og andre situasjoner som kan forårsake tankekjør. Jeg håper og tror det kan hjelpe noen hvis man gir det sjansen, jeg vet at det har hjulpet veldig for meg og flere andre! ❤️

Jepp! En må huske at tanker er kun tanker. En kan velge å tenke på noe annet. Der er jeg helt rå hehe. Jeg avbryter dårlige tanker og tenker på noe jeg ser frem til eller gleder meg til og tenker positivt. Vi må huske at nesten alle bekymringer blir det ikke noe av! 

Anonymkode: 6baba...722

[AnonymBruker]

Jeg kan også føle på noe av det samme, at jeg lengter intenst tilbake til det som var før: ungdomstid, følelse av nyvunnet frihet, brusende forelskelser, somre som varte i en evighet, ingen forpliktelser. Det blir ofte trigget av musikk eller andre lyder.

Når vi er unge opplever vi veldig mye for første gang, opplevelsene blir derfor veldig intense. Minner lagres i nærheten av den delen av hjernen som behandler sanseinntrykk, og derfor kan lyd, lukt, smak og farger/bilder lett trigge disse intense minnene (forenklet sagt). Jeg har det på samme måte med neonfarger også: det fremkaller veldig sterke minner (som er mer som følelser/fornemmelser) fra tidlig barndom (3-7år).

Noen ganger får jeg det for meg at jeg må pynte meg, dra på fest en sommerkveld, drikke meg full og møte masse folk for å få tilbake den følelsen jeg hadde som ungdom - men det er alltid fånyttes: av den enkle grunn at jeg er ikke ungdom lengre. Å dra på fylla er ikke lenger nytt, spennende og givende selv om jeg har minner om at det en gang var det. Tvert i mot er det bråkete, slitsom og gir meg ingenting 😅 

Problemet oppstår kanskje hvis vi begynner å lengte veldig etter disse intense følelsene og opplevelsene når vi er godt voksne, for det er ikke sikkert de er tilgjengelige for oss lengre. Kanskje kan det hjelpe å prøve noe nytt, eller iallfall fokusere på hva som gir deg glede her og nå. Jeg har funnet tilbake til tegning og maling som jeg likte veldig godt som barn, og jeg har vært så heldig å få noen nye vennskap i voksen alder som gir meg veldig mye - jeg måtte bare skjønne at det ikke var på fest jeg måtte lete 😅

Anonymkode: c8fc9...137