Enslig hundeeier?

[AnonymBruker]

Hei! Lurer på om noen har erfaring med å kjøpe en valp når man er singel og ikke har barn? Var det mer jobb enn du forestilte deg? Har du hatt noen negative/positive overraskelser? Hvordan var det når valpen ble eldre? Hvordan har opplevelsen vært sånn generelt sett?

Jeg antar at opplevelsene vil være litt annerledes dersom man kjøper en chihuahua sammenlignet med en border collie (mtp. hundens aktivitetsnivå og behov), men jeg vil gjerne høre noen historier likevel 🩷

Anonymkode: 3c9f2...8ad

[AnonymBruker]

Du bør gardere deg med noen. Ha noen som du vet kan og har lyst til å passe den. Og du bør ha en jobb der de lar deg ta med hunden. 

Anonymkode: 2d50f...67a

[AnonymBruker]

Jeg fikk valp sammen med partner og er veldig glad vi var to i valpetiden. Når det ble slutt ble hunden hos meg. Hadde valgt det samme igjen fordi det gir meg så mange fine naturopplevelser, kos og kjærlighet.

Men fy søren, det er tøft å ha ansvar for hund alene! Hunden skal få gode turer, sosial stimuli og oppmerksomhet hver eneste dag. Uansett vær og vind, uansett din dagsform. 

For meg betyr at jeg må tenke gjennom og planlegge stort sett hver minste sosiale aktivitet etter arbeidstid. Rekker jeg ettermiddagsmøtet på jobben, eller blir dagen for hunden som er hjemme alene for lang? Er bussen forsinket hjem fra jobb? Umiddelbar dårlig samvittighet. Kan jeg ta med hunden på venners hytte i helgen, eller er det noen som er allergiske? Er det eventuelt noen som kan passe? Hva med en spontan øl i parken etter arbeidstid? Nei, jeg må hjem for å lufte hunden først. Eventuelt ta bussen 40 minutter, hente hunden, også ta bussen 30 min til sentrum med hund først. Har jeg samvittighet til å ta en yoga-økt istedenfor å gå lang tur i marka? Hva med et par ukers sydenferie, har du noen som kan passe da? Javisst kan hunden også være med på sosiale ting, men det glir ikke sømløst. 

Tenk deg godt om før du får hund alene. I det minste bør du alliere deg med gode venner, naboer og familie, sånn at du har noen som kan steppe inn når det trengs. 

Anonymkode: 3a2d9...381

[AnonymBruker]

Jeg hadde hund som singel og barnløs i 14 år. Og ja, det var mye mer jobb enn jeg kunne ha forestilt meg, i hvert fall det første året. Jeg hadde ikke bil den første tiden, og det ble etter hvert veldig tungvint. Så jeg tok lappen og kjøpte bil, og etter det var hunden mer eller mindre hele livet mitt. Vi deltok mye på kurs, stevner, prøver og konkurranser i både inn- og utland. Ellers ble all fritid brukt i skog og mark på tur med hunden. Min sosiale omgang ble etter hvert utelukkende relatert til å møte andre hundeeiere for å gå tur eller trene. For meg var dette drømmelivet, men det er helt klart et liv for spesielt interesserte.

Anonymkode: c7cd0...323

[AnonymBruker]

Jeg er alene med to hunder. Jeg fikk meg ikke hund før det var 100% sikkert at jeg kunne jobbe hjemmefra og styre arbeidstiden selv. Jeg hadde aldri gått for hund om jeg jobbet fulltid og ikke kunne ha med meg hunden(e). Da hadde jeg gått rundt med evig dårlig samvittighet.

Og hva gjør man om hunden blir syk, for eksempel? De færreste arbeidsgivere lar deg være hjemme med nyoperert hund, eller en hund som potensielt bare er dårlig i magen men som også kan være symptomer på akutt livmorbetennelse? 

Da må man i så fall ha noen som kan stille opp som hundepasser

Anonymkode: e1424...53b

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke gjort det igjen selv. Det er enormt mye glede og kos, men også mye stress, dårlig samvittighet og bekymringer. Konstant planlegging og jeg følte aldri at jeg strakk til. Jeg følte meg som en dårlig hundeeier konstant og det på tross av at jeg hadde full fleksibilitet i hverdagen og mye mer tid til hunden enn de fleste har.

Det åpenbare med sykdom, skader og ferier feks er en ting, men det er et vesen som er 100% avhengig av en alltid. Ingen pauser. Det er ekstremt intenst og veldig altoppslukende. Alt ender opp med å handle om hunden på godt og vondt.

Plutselig er et alt for kort hundeliv over og en oppdager at en er helt alene etter 15 år med verdens beste venn og verden blir ikke den samme igjen. 

Anonymkode: d41c8...771

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke gjort det. 
Det er vanvittig mye jobb, og veldig sårbart når man er alene. 
Bare en sånn ting som sykdom.. Husker jeg hadde omgangssyke i 3 dager- det var et mareritt fordi ingen kunne ta hunden ut for meg.. 

Alt går jo, men ville nok heller kjøpt en katt!

Anonymkode: 21f4c...709

[AnonymBruker]

Jeg har vært singel og barnløs i alle år. Og har da alltid hatt hund og det er absolutt verdt det. Hadde ikke vært her om jeg ikke kunne hatt hund. Lever for hunden min.

Anonymkode: 81315...791

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.4.2025 den 16.00):

Hei! Lurer på om noen har erfaring med å kjøpe en valp når man er singel og ikke har barn? Var det mer jobb enn du forestilte deg? Har du hatt noen negative/positive overraskelser? Hvordan var det når valpen ble eldre? Hvordan har opplevelsen vært sånn generelt sett?

Jeg antar at opplevelsene vil være litt annerledes dersom man kjøper en chihuahua sammenlignet med en border collie (mtp. hundens aktivitetsnivå og behov), men jeg vil gjerne høre noen historier likevel 🩷

Anonymkode: 3c9f2...8ad

Hvis du ikke har hatt valp før kan jeg garantere at det er mer jobb enn du forestiller deg,😅 Synes valpetiden til de er 6-7 måneder er helt jævlig, men etter det blir det bare bedre og bedre er min erfaring.

Og skaff deg en hund som passer for deg og ditt liv, verste du kan gjøre både mot deg selv og hunden er å skaffe en feil rase

Lykke til med hund 😊

Anonymkode: fed7f...dc0

[AnonymBruker]

Jeg er alene med min hund, og det går helt fint. Hunden tar selvfølgelig mye tid, men jeg liker det sånn. Skal jeg noe så er han med på 80%.

Første året var litt slitsomt, men det gikk.

Jobbet tidligere ett sted som hadde 15 min reise en vei. Nå er jeg fulltids student, og har veldig korte dager. Jobber deltid vedsiden av, men aldri fulle dager. 

Min klarer helt fint noen veldig rolige dager om jeg blir syk. Da er det ut på do, og så inn. Han får ligge sammen med meg i sengen, og synes det er topp. Skulle det hende noe alvorlig, så har jeg familie som kan passe eller andre med hund som jeg kjenner. 

Skal jeg på ferie er han på pass hos familie eller noen andre med hund, vi passer for hverandre.

Å tenke på rase, og hva man faktisk orker er viktig. Samme med å sørge for at man får en velloppdragen hund, sånn at det er enklere å få pass eller ha med hunden steder.

 

 

 

Anonymkode: 76ed3...a55

[AnonymBruker]

Er ikke det grunnen til at folk skaffer seg hund?

Anonymkode: 84ee8...459

[skreppamedleppa]

Nå har jeg særboer så jeg er ikke enslig sånn sett men det eneste jeg vil oppfordre deg til er å bli kjent med andre hundemennesker. Alier deg med noen. På samme måte som det kreves en landsby å oppdra et barn kreves det også andre hundemennesker å lene seg på når en har hund. 

Eksempel: Meg og mannen skal i konfirmasjon nå i mai, alle andre vi pleier å spørre om å passe hunden i hans familie skal også i konfirmasjonen. Vi har en omplasseringshund som vi tok inn da hun var to år. Hun satt i de to årene aleine i et stålbur hun prøvde å bite seg ut av noe som har resultert i at

1) alle tennene hennes var dårlige da vi fikk hun. Og hun måtte trekke mange tenner.

2) hun hater å vær i bur

3) hun liker ikke å vær aleine

Meg og særboer har selvfølgelig tatt dette til hensyn hele livet hennes men det har også ført til at noen må fysisk passe hun hvis ikke velger vi å ikke delta eller reise fra hun.

Vedrørende konfirmasjonen så har vi blitt kjent med 5-6 mennesker der vi oftest går ettermiddagstur. Vi stopper å prater, vi går sammen, hundene våre leker og vi har gitt hverandre tlf nr og sagt "bare si ifra om vi kan hjelpe". Noe som har resultert i at når han ene opererte foten sin og ikke kunne gå tur så stilte hun ene opp og gjekk tur med hunden hans, meg og min særboer har passet en hund for en annen mens han var til utenbys en helg og nå når vi skal i konfirmasjon så ringte vi han ene og nå skal han passe hunden vår den dagen. Poenget er at en trenger "en landsby" også når en har hund. 

Når en har hund (iallefall slik jeg ser det) forplikter en seg til hunden. Vi har en hund vi fikk når hunden var voksen så vi fikk ikke den viktige valpeperioden men uavhengig av det forplikter en seg. Meg og mannen hadde også et show i påsken, ingen i nær familie kunne passe hunden. Vi valgte å spørre en av de i hundemiljøet om å passe, han sa ja og alt var greit. Men om han hadde sagt nei så hadde meg og mannen ikke dratt på show. En må velge. Vi velger alltid hunden. Spiller absolutt ingen rolle hvem eller hva annet som skjer og vi må takke nei til, hunden først, alltid!

En må velge innimellom, og en bør alltid prioritere hunden. Det er vanligvis en smal sak om en er glad i hunder og har den verdien i livet, men jeg tror det er viktig å aliere seg med noen som også har de verdiene. For det er det er det ikke alle som har: 

-Kan ikke den jævla hunden være aleine i 3 timer da, herregud...

Nei den kan ikke det!!!!

"Du passer min og jeg passer din, og at hunden din har det jækla godt er viktig for oss" er en greie i hundemiljøet og om en går noen faste ruter hver dag eller ofte  kommer en alltid i snakk med noen andre hundefolk, og så blir en kjent og stiller opp for hverandre fordi vi, og kanskje bare vi som er virkelig hundemennesker vet hvor mye det betyr. Så det er mitt hete tips: skaff deg en landsby når du får deg hund og gi og ta, tilby noen go biter til en annen hund og du får igjen.

Endret 24. april av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er ikke det grunnen til at folk skaffer seg hund?

Anonymkode: 84ee8...459

Sjerp deg. Mange familier har hund. Hund får en fordi en ønsker hund 

Anonymkode: e0d89...4d0

[AnonymBruker]

skreppamedleppa skrev (11 timer siden):

Nå har jeg særboer så jeg er ikke enslig sånn sett men det eneste jeg vil oppfordre deg til er å bli kjent med andre hundemennesker. Alier deg med noen. På samme måte som det kreves en landsby å oppdra et barn kreves det også andre hundemennesker å lene seg på når en har hund. 

Eksempel: Meg og mannen skal i konfirmasjon nå i mai, alle andre vi pleier å spørre om å passe hunden i hans familie skal også i konfirmasjonen. Vi har en omplasseringshund som vi tok inn da hun var to år. Hun satt i de to årene aleine i et stålbur hun prøvde å bite seg ut av noe som har resultert i at

1) alle tennene hennes var dårlige da vi fikk hun. Og hun måtte trekke mange tenner.

2) hun hater å vær i bur

3) hun liker ikke å vær aleine

Meg og særboer har selvfølgelig tatt dette til hensyn hele livet hennes men det har også ført til at noen må fysisk passe hun hvis ikke velger vi å ikke delta eller reise fra hun.

Vedrørende konfirmasjonen så har vi blitt kjent med 5-6 mennesker der vi oftest går ettermiddagstur. Vi stopper å prater, vi går sammen, hundene våre leker og vi har gitt hverandre tlf nr og sagt "bare si ifra om vi kan hjelpe". Noe som har resultert i at når han ene opererte foten sin og ikke kunne gå tur så stilte hun ene opp og gjekk tur med hunden hans, meg og min særboer har passet en hund for en annen mens han var til utenbys en helg og nå når vi skal i konfirmasjon så ringte vi han ene og nå skal han passe hunden vår den dagen. Poenget er at en trenger "en landsby" også når en har hund. 

Når en har hund (iallefall slik jeg ser det) forplikter en seg til hunden. Vi har en hund vi fikk når hunden var voksen så vi fikk ikke den viktige valpeperioden men uavhengig av det forplikter en seg. Meg og mannen hadde også et show i påsken, ingen i nær familie kunne passe hunden. Vi valgte å spørre en av de i hundemiljøet om å passe, han sa ja og alt var greit. Men om han hadde sagt nei så hadde meg og mannen ikke dratt på show. En må velge. Vi velger alltid hunden. Spiller absolutt ingen rolle hvem eller hva annet som skjer og vi må takke nei til, hunden først, alltid!

En må velge innimellom, og en bør alltid prioritere hunden. Det er vanligvis en smal sak om en er glad i hunder og har den verdien i livet, men jeg tror det er viktig å aliere seg med noen som også har de verdiene. For det er det er det ikke alle som har: 

-Kan ikke den jævla hunden være aleine i 3 timer da, herregud...

Nei den kan ikke det!!!!

"Du passer min og jeg passer din, og at hunden din har det jækla godt er viktig for oss" er en greie i hundemiljøet og om en går noen faste ruter hver dag eller ofte  kommer en alltid i snakk med noen andre hundefolk, og så blir en kjent og stiller opp for hverandre fordi vi, og kanskje bare vi som er virkelig hundemennesker vet hvor mye det betyr. Så det er mitt hete tips: skaff deg en landsby når du får deg hund og gi og ta, tilby noen go biter til en annen hund og du får igjen.

Enig i at det er viktig å ha noen som kan stille opp, spesielt om man har en hund med utfordringer. Da er det veldig fint å ha noen rundt seg som ikke bare forstår hunder, men som også følger instruksene man gir. Den lokale hundeklubben her jeg bor har miljøtrening og bytrening alle kan bli med på, og for en liten medlemssum kan man også engasjere seg i andre typer trening gjennom klubben. Det er en fin plass å finne venner og allierte, så ts kan se om det er noe lignende i hennes område. 

Jeg har tidligere trent vekk sterk separasjonsangst i voksen hund ved bruk av en fantastisk flott metode som fokuserer på å øke hundens selvtillit og trygghet rundt det å være alene (i motsetning til å stenge de inn i et bur så de må 'slå seg av', som de tidligere eierne av din hund gjorde), så om du ønsker en step-by-step for metoden jeg brukte, gi beskjed så tar jeg meg litt tid til å skrive ned hvordan man går frem. Det er veldig musesteg-trening og de første stegene går ut på å fjerne hundens stress-triggere knyttet til aktiviteter/lyder i gangen (siden hunder med separasjonsangst ofte blir stressa ved de første tegnene på at eierne skal gå). Etter ca 2 måneder var hunden 100% komfortabel med å være alene mens jeg kjørte en tur på butikken, og fra der gikk det ganske kjapt at hunden var komfortabel med å være alene i flere timer.

Hunden kunne dog ikke etterlates alene i andre sine hjem, men det var mye frihet både for meg og hunden at den var komfortabel med å være alene i eget hjem. Det er absolutt verdt å sjekke om dette er en metode som fungerer for deres hund. 

Jeg tror det finnes en bok som beskriver denne metoden veldig godt, men jeg husker ikke hva den heter. Mulig @Tabris vet hvilken bok jeg snakker om? 

Anonymkode: e1424...53b

[Tabris]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tror det finnes en bok som beskriver denne metoden veldig godt, men jeg husker ikke hva den heter. Mulig @Tabris vet hvilken bok jeg snakker om? 

Anonymkode: e1424...53b

Usikker på hvilken bok det kan være. Er den norsk?

Kanskje "Trygg Hund" av Carina Josefine?

[AnonymBruker]

Tabris skrev (6 minutter siden):

Usikker på hvilken bok det kan være. Er den norsk?

Kanskje "Trygg Hund" av Carina Josefine?

Tror ikke det var 'trygg hund'.

Håpet at det var du som nevnte boka i en annen tråd for lenge siden, men det må ha vært noen andre. Da får jeg bare håpe at brukeren som nevne boka tidligere, kommer over tråden her 😅

Anonymkode: e1424...53b

[AnonymBruker]

Jeg syntes ikke det var noe stress. Har en American Akita. Jeg vokste opp med hund, og visste sånn sett hva det gikk i i utgangspunktet. Jeg var veldig forberedt, og hadde målsettinger gjennom første året, som allerede var avtalt og planlagt via hundeklubb (finnes en egen slags hundepark her, hvor man kan sosialisere hunden, trene hobby-agility og litt sånt noe). Samt at klubben har ulike sosialiseringsarenaer. Blant annet så hadde jeg allerede sett meg ut et valpekurs, og meldte valpen på før den engang var i hus. Det er ikke langt til et hundepensjonat med god omtale her jeg bor, om behovet skulle melde seg.

Det er klart det kan være tøffe tak i visse utviklingsstadier og det krever struktur og planlegging i hverdagen, hver eneste dag, samt at man må være forberedt på at hunden må ut selv når en ligger med omgangssyke. For min del, har dette løst seg ved å ha innegjerdet hage. Ingen som kommer ut eller inn. De dagene jeg er for syk til lang tur eller tur i det hele tatt, så må hunden klare seg med hagen, om ikke noen kan steppe inn. Jeg pleier å hive matbiter utover plenen, så han har noe å bryne seg på. Stort har jeg heldigvis en bror som kan ta seg av hunden de gangene jeg er for syk. Man må også ut de gangene snøføyka står heftig eller regnet hamrer intenst.

Minuset er at hunden er hjemme alene den tida jeg er på jobb. Det er ordentlig kjipt. Jeg har terrassedøra oppe nå som det begynner å bli varmere, så han kan gå ut og inn som han vil. Har et kamera her hvor jeg kan følge med på ham, og han ligger stort sett som et slakt i sofaen og slapper av. Men så har jeg en ordentlig bedagelig hund som tar livet med ro. 

Anonymkode: 6f50e...813

[AnonymBruker]

Vær forberedt på at ingen hunder er perfekte og at du vil få noe utfordringer på veien frem til en voksen og veloppdragen hund, og at du vil bli en del isolert når man har eneansvaret for hund.

Anonymkode: d1758...acc

[AnonymBruker]

Hatt valper og hunder lenge som singel og nå i samboerskap. 
 

1. det er mye jobb, tenk nøye om hvordan hund du skaffer deg og hvor du henter den. Snakk med raseklubber mtp helse og lynne. Mange førstegangs kjøpere leser bare all glitteret oppdrettere kan skrive om hundene sine og tror på det blindt. Som en valpekjøper sa til meg: «å snakke med oppdrettere er som å snakke med bilselgere». Du stoler aldri blindt på en bilselger. Spør også oppdretter om flere referanser!

2. Det er lurt å alliere seg med noen som kan passe hunden din en helg innimellom. 
 

3. en valp trenger mye aktivitet, den bygger kropp, balanse og må oppdras, akkurat som små barn. jeg råder folk til å snakke med masse erfarne hundeeiere og høre rådene deres, også velger man det som passer deg best. 
 

4. Det er enklere å ha valp med samboer som bidrar. Men ingen problem alene syns jeg. Bare å være litt forberedt, valpetiden går over og jeg ville aldri vært foruten hund. det er enklere om man ikke bort i blokk mtp lufting når man selv blir syk eller hunden blir syk i magen. Men folk klarer det også. 

Anonymkode: 25559...6f5

[AnonymBruker]

Jeg syns det var lettere å få hund alene for å være helt ærlig, en ting er å trene en valp en annen ting er å trene samboer. Når man bor med noen som lever etter "ja men, den må få lov å hoppe når jeg kommer hjem, jeg har jo vært borte hele dagen", "Ja men den må få lov å smake litt" "ja men det er jo bare lekebiting" 🫠 

Så for min del var det lettere alene, men joda det er selvfølgelig mye jobb. Kan bli slitsomt i perioder å gå tur hver eneste dag, uansett form og vær. Når man har en utrolig dårlig dag, når man er syk, når det pøsregner, når man har sovet lite... Spesielt de 2 første årene når alt skal "inn med teskje", tilvennes alle slags situasjoner og trene, trene, trene. Pluss trass fasene som kan forekomme, nå som jeg skriver dette, savner jeg ikke den tiden merker jeg!

Anonymkode: 5396c...ac2