Sjonglere to små barn alene

[AnonymBruker]

Langt innlegg, les du om du orker

Vet jeg stiller meg lagelig til for hugg nå, og det er nok mange aleneforeldre og flerbarnsforeldre som himler med øynene når de leser dette, men håper virkelig på gode råd framfor stygge kommentarer. Selv om vi ikke er førstegangsforeldre er det første gang vi er tobarnsforeldre og vi klarer ikke helt å få dagene til å gå opp.

Vi har to gutter (2 måneder og litt over 2,5 år) . Eldstemann hadde kolikk og har vært plaget med magen hele veien. Sover dårlig og har ekstremt sterk vilje og det har eskalert etter han fylte 2 år. Det er store følelser og flere daglige sammenbrudd. Han har tatt det veldig tungt å bli storebror og han er i tillegg syk "hele tiden". Til nå i år har han vært syk i godt over en måned (i fjor var det nesten 90 sykedager). Vi har egentlig hatt hendene fulle siden førstemann ble født (du trenger ikke kommentere at vi ikke burde fått flere, den tanken har slått oss opptil flere ganger selv..). 

Lillebror har også kolikk, men heldigvis ikke like voldsom som storebror. Han er relativt grei fram til kl 13/14 og så er det kun bæring og byssing som fungerer. Kveldsuroen/kolikken med gråt pågår fra rundt 17-18 til han sovner rundt kl 22. Det eneste som funker på kvelden er å gå ut i bæresele, går vi inn eller stopper våkner han. Bæresele inne eller på balkongen funker ikke. Å legge ham tidligere fungerer ikke. Han hater vogn, akkurat sånn som storebroren gjorde (de første 6 månedene..).

Det føles ikke som det er mulig å være alene med begge to. En ting er at storebror enda er truende til å skade babyen (enten med vilje eller fordi han herjer), men mest fordi storebror krever så vanvittig mye. Å kle på er et mareritt, det tar lang tid og er både en fysisk og psykisk utmattende syssel. Han misliker overganger. Uansett hvilken taktikk vi bruker (forberede ham før det skjer, være tålmodig å vente til han er klar, gjøre det til en lek, holde fast og kle på) fører det til en liten slåsskamp og sammenbrudd. Samme ved bleieskift, vasking, legging +++. Ting tar med andre ord tid og det er ikke mulig å kle på storebror med babyen på armen. Da virker alternativet å være å legge babyen fra seg og la ham gråte. Det strider i mot all sunn fornuft for meg og det vil være enda vanskeligere å bevare roen som er ganske viktig for at ikke situasjonen skal eskalere enda mer (er nok ekstra vár på intens hyling siden storebror gråt så mye og hadde det vondt så lenge).

Han koser seg ute, men har for tiden begynt å springe fra oss. Eksempel fra en dag vi var ute begge to. Far hadde lillebror i bæresele og storebror hadde med seg sparkesykkel. Plutselig kaster han den fra seg og begynner å løpe. Jeg løp etter og stoppet ham. Endte med at jeg måtte bære ham hylende tilbake. Jeg skjønner helt oppriktig ikke hvordan jeg skulle løst det om jeg var alene. Å løpe med baby i bæresele er jo direkte uforsvarlig og hvordan skulle jeg bært med meg en hylende og sparkende toåringen uten å skade babyen i bæreselen? Sykkelen hadde jeg heller ikke fått med meg. Vi har kjøpt søskenvogn, men siden babyen ikke liker vogn og storbror klarer å åpne låsen selv kan vi ikke sikre oss på den måten. 

Legging er også en tommansjobb hos oss. Storebror bruker mellom 30-50 min på å sovne (når vi ligger ved siden ham) og babyen gråter som nevnt mellom kl 17-22 om vi ikke bysser ute i bæresele. Hvordan løser man leggesituasjon om man bare er én? Det var en kveld mannen min hadde et jobboppdrag og vi tenkte at "dette må jo bare løse seg". Det gjorde det ikke. Jeg tok med babyen på soverommet til storebror, men han hylte hele tiden vi var der. Det holdt storebror våken. Jeg prøvde å legge babyen i hengevugge i stua, men det ble bare hyling da også. Er alternativet å la babyen gråte for seg selv til storebror sovner? Hvis jeg løper inn og ut fra soverommet vil det holde storebror våken. Jeg skjønner bare ikke hvordan situasjonen burde vært løst. Det resulterte i at ingen av dem sovnet før kl 22. Jeg var helt ødelagt og storebror våknet som vanlig rundt kl 06 og hadde dermed fått alt for lite søvn. Mange vil sikkert trøste med at legging av babyen blir enklere når han blir litt eldre pg det håper vi jo, men storebror var ekstremt vanskelig det første året. Spesielt tøft var det mellom 3 mmd-9 mnd. Kunne være timevis med gråt ved leggetid og ekstremt mange oppvåkninger både kveld og natt. Leide til slutt inn privat søvnkonsulent. Det hjalp litt, men mest fordi det gjorde oss trygge på at vi faktisk ikke gjorde noe galt, men at vi rett og slett har et barn som trenger mye søvnstøtte. Derfor vet vi at det ikke er sikkert søvnen går seg til så raskt med minstemann heller.

Ellers er det situasjoner hvor storebror trenger oss (som et hele tiden for øyeblikket) og babyen trenger oss. Morgen/formiddag går som regel greit fordi lillebror er tilfreds og sover en del, men ettermiddag er vanskelig. Har prøvd å sette meg ned på gulvet med lillebror på fanget eller ved siden av meg, men det godtar han ikke. Da må det opp og bysses.

Så hva gjør man når man er alene med to, som har helt ulike behov, men også veldig sterke behov? Jeg skjønner at det funker om babyen er rolig og godtar å ligge for seg selv og kan være våken i bæresele/vogn uten konstant bevegelse eller hvis storesøsken er litt roligere, men sånn hjemmesituasjonen er nå føles det helt umulig. Jeg har ikke sjanse til å være hjemme med begge når storebror er syk..mannen min har allerede brukt opp omsorgsdsgene for i år så vi aner ikke hva vi gjør neste gang han er syk (som sikkert ikke er lenge til).

Vi har spurt venner og familie om råd, men det et tydelig at de ikke var/er i samme situasjon som oss, derfor trenger jeg råd fra folk med litt mer urolige og utagerende barn.

Så kjære kg, hvordan har dere klart å sjonglere to (litt krevende) barn alene?

Anonymkode: 2c520...509

[AnonymBruker]

Huff, dere står jo i en veldig tøff situasjon som kanskje rett og slett ikke så enkelt lar seg løse slik det er nå, annet enn å prøve å overleve. Mest sannsynlig blir det jo enklere etterhvert, selv om det ikke hjelper dere her og nå. 

Har dere familie i nærheten? Avlastning er den eneste muligheten jeg ser. Dere trenger nok å være to voksne denne perioden. 

Anonymkode: aa03f...d84

[AnonymBruker]

Snakk med helsestasjon, barnehage, kommune, barnevernet. Dere får nok ikke tilbud og tjenester som avlasting og lignende uten utredning eller diagnoser, men kanskje dere kan få tips. Dere er jo ikke de første som står i dette. 

Men jeg må spørre meg om hva dere tenkte med barn nummer 2 når dere sliter sånn allerede etter 2 måneder... Det kunne blitt trillinger! Eller bli født med sykdom.

Det viktigste er uansett at dere går sammen og legger en plan for at dere begge får nok hvilke og søvn, eller ryker potensielt hele familien.

Anonymkode: 9fff6...188

[AnonymBruker]

Hvordan syk er største? 

Var alene med mine 3 da de var små. Eldste var 3 år da tvillinger kom.

To av de har autisme og en med epilepsi. 

Men, mine har alltid vært rolige.

Dette du beskriver hadde jeg ikke orket.

Aldri vært sjalusi mellom mine heller.

Anonymkode: 77cc1...5de

[AnonymBruker]

Det høres bly tungt ut. Her i huset har vi ansvar for en unge hver. Pappaen tar eldste og jeg tar yngste. Når omstendighetene tillater det fks baby sover eller ammer, bruker jeg tid med eldste. Men vi hadde nok heller ikke fått til å være en forelder på to så små barn. 2,5 år er jo en allerede krevende alder i tillegg til at eldste må venne seg til den nye babyen i huset. Jeg tipper det er derfor han er ekstra «vanskelig» nå. Men, når baby bikker 4 måneder er det lettere å etablere rutiner for babyen blant annet. Jeg tenker at du bare må gjøre alt som kan gjøre kveldene lettere. Kan baby ta sutt eller flaske? Kan dere leie moonboon? Har du en lekegrind du kan putte baby i med leker? Kan du sette 2,5 åringen foran TV-en når begge ungene griner samtidig? Gi han en rosin boks å tygge på? Her tror jeg du bare må gjøre alle triksene i boka frem til yngste er noen måneder eldre. Ofte rundt 6 måneder blir mange babyer mer bedagelige og lettere å distrahere.

Anonymkode: 036be...38b

[Agatha]

Kan du trille han på 2,5 i søvn mens du bærer minste i bæresele på kvelden om du må være alene? Det gjorde jeg, hadde lignende tilstander. Var helt galskap en stund.. hadde typ flere sammenbrudd selv der jeg bare gråt ved legging når mannen arbeidet kveld. Ellers kan man finne løsninger der han på 2,5 rett og slett er spent fast i vogn(bruk lås om du må). Evt kjøpe en sånn vippestol som både gynger og vibrer som monste ligger i mens du legger størte inne på samme rommet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Huff, dere står jo i en veldig tøff situasjon som kanskje rett og slett ikke så enkelt lar seg løse slik det er nå, annet enn å prøve å overleve. Mest sannsynlig blir det jo enklere etterhvert, selv om det ikke hjelper dere her og nå. 

Har dere familie i nærheten? Avlastning er den eneste muligheten jeg ser. Dere trenger nok å være to voksne denne perioden. 

Anonymkode: aa03f...d84

Takk for svar.

Nei vi har dessverre ikke familie i byen. Begge besteforeldrepar og alle søsken bor en flytur unna. Foreldrene våre stiller mye opp, men de bor hos oss når de er her (i en litt for liten leilighet) og vi opplever at eldstemann nesten blir mer krevende etter at de har vært her noen dager. Det er heller ikke så lett for dem å håndtere ham når han får de verste sammenbruddene. Moren min er ikke fysisk i stand til å bære ham hylende og sparkende og vi merker at de generelt synes det er litt vanskelig sånn han er nå. De er veldig flinke og tilstedeværende altså, men ting er bare vanskelig nå. Hadde vært betraktelig enklere om de bodde en lite kjøretur unna og kunne komme innom noen timer heller enn 5-6 dager.

Ja. Vi trenger å være to voksne, det er derfor jeg ikke skjønner hvordan folk klarer å stå i det alene 😅

Anonymkode: 2c520...509

[Agatha]

En annen løsning er jo å vurdere om situasjonen er såpass krevende at far må sykemeldes for en periode. Det skjedde hos oss etter en stund. Han sov ingenting pga to utagerende barn på natta og gikk på en smell i nakke/rygg. Vet ikke hvor ille belastningen hjemme må være før man vurdere å gå til legen selv? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hvordan syk er største? 

Var alene med mine 3 da de var små. Eldste var 3 år da tvillinger kom.

To av de har autisme og en med epilepsi. 

Men, mine har alltid vært rolige.

Dette du beskriver hadde jeg ikke orket.

Aldri vært sjalusi mellom mine heller.

Anonymkode: 77cc1...5de

Nei for du mener det er et alternativ å kkke orke ???

Anonymkode: 07d08...164

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Snakk med helsestasjon, barnehage, kommune, barnevernet. Dere får nok ikke tilbud og tjenester som avlasting og lignende uten utredning eller diagnoser, men kanskje dere kan få tips. Dere er jo ikke de første som står i dette. 

Men jeg må spørre meg om hva dere tenkte med barn nummer 2 når dere sliter sånn allerede etter 2 måneder... Det kunne blitt trillinger! Eller bli født med sykdom.

Det viktigste er uansett at dere går sammen og legger en plan for at dere begge får nok hvilke og søvn, eller ryker potensielt hele familien.

Anonymkode: 9fff6...188

Vi har kontakt med helsestasjon og Oslohjelpa. De har tipset oss om home start, men tror det er en fast person som kommer et fast tidspunkt. Vi har mer behov for hjelp på spesifikke tidspunkt, ikke fast tirsdag kl 15. Tror også det er lang kø der, men skal ringe og høre. 

Som sagt så trenger jeg ikke kommentarer på at vi fikk nummer to, men får prøve å forsvare valget vårt. Da jeg fant ut at jeg var (uplanlagt) gravid i fjor sommer var eldstemann inne i sin beste periode. Han var ikke like mye syk og søvnen hadde bedret seg. Vi trodde vi var over kneika. Lite visste vi at høsten skulle bringe to måneder med konstant sykdom og trassalder av en annen verden. Folk lover jo alltid at "det blir bedre", så naive som vi var trodde vi endelig at vi hadde kommet til den bedre tiden. Pga alderen min og hvor lang tid og  alle spontanaborter vi opplevde før vi fikk førstemann føltes dette som potensielt enestræe sjanse for å få søsken. Det var ikke en lett avgjørelse og jeg hadde samtale med både fastlege og en jordmor før vi valgte å beholde. Utover høsten ble det tyngre og tyngre, men da var det allerede for sent å ta abort. Hadde jeg blitt gravid tvillinger hadde jeg tatt abort. Og når jeg ser på verdens søteste lille baby kan jeg ikke akkurat angre på valget.

Og for å være ærlig. Hver gang man skriver om dårlig søvn, slitsomme barn, utagerende barn, syke barn her på KG blitt man pepret full av at "sånn er det å ha barn", så skalman tro kvinneguiden er dette normen. Vår situasjon har blitt bagatellisert/normalisert av de fleste leger vi har snakket med. 

Anonymkode: 2c520...509

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Takk for svar.

Nei vi har dessverre ikke familie i byen. Begge besteforeldrepar og alle søsken bor en flytur unna. Foreldrene våre stiller mye opp, men de bor hos oss når de er her (i en litt for liten leilighet) og vi opplever at eldstemann nesten blir mer krevende etter at de har vært her noen dager. Det er heller ikke så lett for dem å håndtere ham når han får de verste sammenbruddene. Moren min er ikke fysisk i stand til å bære ham hylende og sparkende og vi merker at de generelt synes det er litt vanskelig sånn han er nå. De er veldig flinke og tilstedeværende altså, men ting er bare vanskelig nå. Hadde vært betraktelig enklere om de bodde en lite kjøretur unna og kunne komme innom noen timer heller enn 5-6 dager.

Ja. Vi trenger å være to voksne, det er derfor jeg ikke skjønner hvordan folk klarer å stå i det alene 😅

Anonymkode: 2c520...509

Det er nok heller slik at må man, så må man, enn at det er noen gode løsninger i en slik situasjon. Det er jo ikke bare å få babyen til å slutte å gråte eller få toåringen til å modnes raskere og ut av "trassfasen". Men som voksen kan man ende opp helt på felgen og det skjer jo også det, noen ender opp sykemeldt. Så å være to voksne for å best mulig kunne avlaste hverandre litt er nok det beste heller enn å ta på seg dette alene ❤️ 

Anonymkode: aa03f...d84

[AnonymBruker]

Oi. Vi har hatt tre «lette» barn. Eller, vi har gjort det lett for oss selv. 

Her var det mye å ta tak i.. mating og søvn må funke. Samsoving ved legging har vi ikke gjort, da sovner fort vi sammen med barna som venner seg til at de skal sove. Men vi har fokusert veldig ekstremt på trygghet. Vi formet barna til å være enkle. Mating og soving må funke. Kolikk fikk vi slutt på med alle, der og hadde vi en runde med første, før vi identifiserte problemet (måten maten ble tatt inn på). Da vi endelig fikk riktig leveringsmåte var alt 1000x lettere. 
 

Råd. Vanskelig. Det som funker for en funker ikke for alle. 

Anonymkode: 77542...f4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Hvordan syk er største? 

Var alene med mine 3 da de var små. Eldste var 3 år da tvillinger kom.

To av de har autisme og en med epilepsi. 

Men, mine har alltid vært rolige.

Dette du beskriver hadde jeg ikke orket.

Aldri vært sjalusi mellom mine heller.

Anonymkode: 77cc1...5de

Uff, det høres nå ut som om du har stått i mye ❤️ Han får alle luftveisinfeksjoner som eksisterer (ofte uten at andre på avdelingen er syke) og omgangssyken. Han er alltid langvarig syk når han først er syk, minst én uke. Han har allergi (mpa) så mistenker at det påvirker immunforsvaret. Han har vært et "magebarn" hele veien, mye plaget som er noe av grunnen til at han har hatt dårlig søvn. Etter utallige legebesøk og undersøkelser har vi måtte slå oss til ro med "umoden tarm" og melkeallergi.

Anonymkode: 2c520...509

[Heln]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Langt innlegg, les du om du orker

Vet jeg stiller meg lagelig til for hugg nå, og det er nok mange aleneforeldre og flerbarnsforeldre som himler med øynene når de leser dette, men håper virkelig på gode råd framfor stygge kommentarer. Selv om vi ikke er førstegangsforeldre er det første gang vi er tobarnsforeldre og vi klarer ikke helt å få dagene til å gå opp.

Vi har to gutter (2 måneder og litt over 2,5 år) . Eldstemann hadde kolikk og har vært plaget med magen hele veien. Sover dårlig og har ekstremt sterk vilje og det har eskalert etter han fylte 2 år. Det er store følelser og flere daglige sammenbrudd. Han har tatt det veldig tungt å bli storebror og han er i tillegg syk "hele tiden". Til nå i år har han vært syk i godt over en måned (i fjor var det nesten 90 sykedager). Vi har egentlig hatt hendene fulle siden førstemann ble født (du trenger ikke kommentere at vi ikke burde fått flere, den tanken har slått oss opptil flere ganger selv..). 

Lillebror har også kolikk, men heldigvis ikke like voldsom som storebror. Han er relativt grei fram til kl 13/14 og så er det kun bæring og byssing som fungerer. Kveldsuroen/kolikken med gråt pågår fra rundt 17-18 til han sovner rundt kl 22. Det eneste som funker på kvelden er å gå ut i bæresele, går vi inn eller stopper våkner han. Bæresele inne eller på balkongen funker ikke. Å legge ham tidligere fungerer ikke. Han hater vogn, akkurat sånn som storebroren gjorde (de første 6 månedene..).

Det føles ikke som det er mulig å være alene med begge to. En ting er at storebror enda er truende til å skade babyen (enten med vilje eller fordi han herjer), men mest fordi storebror krever så vanvittig mye. Å kle på er et mareritt, det tar lang tid og er både en fysisk og psykisk utmattende syssel. Han misliker overganger. Uansett hvilken taktikk vi bruker (forberede ham før det skjer, være tålmodig å vente til han er klar, gjøre det til en lek, holde fast og kle på) fører det til en liten slåsskamp og sammenbrudd. Samme ved bleieskift, vasking, legging +++. Ting tar med andre ord tid og det er ikke mulig å kle på storebror med babyen på armen. Da virker alternativet å være å legge babyen fra seg og la ham gråte. Det strider i mot all sunn fornuft for meg og det vil være enda vanskeligere å bevare roen som er ganske viktig for at ikke situasjonen skal eskalere enda mer (er nok ekstra vár på intens hyling siden storebror gråt så mye og hadde det vondt så lenge).

Han koser seg ute, men har for tiden begynt å springe fra oss. Eksempel fra en dag vi var ute begge to. Far hadde lillebror i bæresele og storebror hadde med seg sparkesykkel. Plutselig kaster han den fra seg og begynner å løpe. Jeg løp etter og stoppet ham. Endte med at jeg måtte bære ham hylende tilbake. Jeg skjønner helt oppriktig ikke hvordan jeg skulle løst det om jeg var alene. Å løpe med baby i bæresele er jo direkte uforsvarlig og hvordan skulle jeg bært med meg en hylende og sparkende toåringen uten å skade babyen i bæreselen? Sykkelen hadde jeg heller ikke fått med meg. Vi har kjøpt søskenvogn, men siden babyen ikke liker vogn og storbror klarer å åpne låsen selv kan vi ikke sikre oss på den måten. 

Legging er også en tommansjobb hos oss. Storebror bruker mellom 30-50 min på å sovne (når vi ligger ved siden ham) og babyen gråter som nevnt mellom kl 17-22 om vi ikke bysser ute i bæresele. Hvordan løser man leggesituasjon om man bare er én? Det var en kveld mannen min hadde et jobboppdrag og vi tenkte at "dette må jo bare løse seg". Det gjorde det ikke. Jeg tok med babyen på soverommet til storebror, men han hylte hele tiden vi var der. Det holdt storebror våken. Jeg prøvde å legge babyen i hengevugge i stua, men det ble bare hyling da også. Er alternativet å la babyen gråte for seg selv til storebror sovner? Hvis jeg løper inn og ut fra soverommet vil det holde storebror våken. Jeg skjønner bare ikke hvordan situasjonen burde vært løst. Det resulterte i at ingen av dem sovnet før kl 22. Jeg var helt ødelagt og storebror våknet som vanlig rundt kl 06 og hadde dermed fått alt for lite søvn. Mange vil sikkert trøste med at legging av babyen blir enklere når han blir litt eldre pg det håper vi jo, men storebror var ekstremt vanskelig det første året. Spesielt tøft var det mellom 3 mmd-9 mnd. Kunne være timevis med gråt ved leggetid og ekstremt mange oppvåkninger både kveld og natt. Leide til slutt inn privat søvnkonsulent. Det hjalp litt, men mest fordi det gjorde oss trygge på at vi faktisk ikke gjorde noe galt, men at vi rett og slett har et barn som trenger mye søvnstøtte. Derfor vet vi at det ikke er sikkert søvnen går seg til så raskt med minstemann heller.

Ellers er det situasjoner hvor storebror trenger oss (som et hele tiden for øyeblikket) og babyen trenger oss. Morgen/formiddag går som regel greit fordi lillebror er tilfreds og sover en del, men ettermiddag er vanskelig. Har prøvd å sette meg ned på gulvet med lillebror på fanget eller ved siden av meg, men det godtar han ikke. Da må det opp og bysses.

Så hva gjør man når man er alene med to, som har helt ulike behov, men også veldig sterke behov? Jeg skjønner at det funker om babyen er rolig og godtar å ligge for seg selv og kan være våken i bæresele/vogn uten konstant bevegelse eller hvis storesøsken er litt roligere, men sånn hjemmesituasjonen er nå føles det helt umulig. Jeg har ikke sjanse til å være hjemme med begge når storebror er syk..mannen min har allerede brukt opp omsorgsdsgene for i år så vi aner ikke hva vi gjør neste gang han er syk (som sikkert ikke er lenge til).

Vi har spurt venner og familie om råd, men det et tydelig at de ikke var/er i samme situasjon som oss, derfor trenger jeg råd fra folk med litt mer urolige og utagerende barn.

Så kjære kg, hvordan har dere klart å sjonglere to (litt krevende) barn alene?

Anonymkode: 2c520...509

Jeg hadde det veldig likt når mine var små. Syk storebror som krevde mye (2 år i mellom), urolig baby på kvelden. Det var et helvette rett og slett, jeg skulle ønske vi var to voksne oftere (mannen jobbet fra 07 til 21 stortsett). Måtene jeg gjorde det på var ikke perfekte, men det gjorde at begge fikk sine behov dekket og ingen døde. 
-Jeg lagde all middag på søndag, for da var vi to voksne. Så varmet vi opp utover uka, for å lage middag med to små var umulig. 
-Vi lagde port på verandaen slik at storebror kunne leke ute uten å stikke av. 
-Jeg måtte lære meg å takle babygråt. Den ene skreik uansett, så det måtte faktisk bare være sånn. Det beste var om jeg fikk lille til å sove før leggetid med storebror, men ofte var det vanskelig å time. Da satte jeg på dansende frukt på youtube, det er jo babydop omtrent, så var hun opptatt med det mens jeg la han. Ikke optimalt, men jeg tror ikke det er det som tar livet av henne til slutt heller. 
-Husarbeid ble ikke gjort mens barna var våkne. Det så ikke ut hjemme. 
-Vi dro sjeldent noe sted, annet enn i besøk til familie. Jeg kunne ikke springe etter den eldste så da måtte vi bare holde oss steder jeg kunne ha kontroll. 
-Etterhvert som baby fikk faste dupper, timet vi dem slik at det var når storebror trengte noe -leggetid, badetid etc. 

Jeg kan nevne flere eksempler til spesifikke situasjoner, men dette var det jeg kom på. Og jeg kan love at det blir bedre! Nå er de 3 og 5 og hverdagen går som en lek i forhold  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Det høres bly tungt ut. Her i huset har vi ansvar for en unge hver. Pappaen tar eldste og jeg tar yngste. Når omstendighetene tillater det fks baby sover eller ammer, bruker jeg tid med eldste. Men vi hadde nok heller ikke fått til å være en forelder på to så små barn. 2,5 år er jo en allerede krevende alder i tillegg til at eldste må venne seg til den nye babyen i huset. Jeg tipper det er derfor han er ekstra «vanskelig» nå. Men, når baby bikker 4 måneder er det lettere å etablere rutiner for babyen blant annet. Jeg tenker at du bare må gjøre alt som kan gjøre kveldene lettere. Kan baby ta sutt eller flaske? Kan dere leie moonboon? Har du en lekegrind du kan putte baby i med leker? Kan du sette 2,5 åringen foran TV-en når begge ungene griner samtidig? Gi han en rosin boks å tygge på? Her tror jeg du bare må gjøre alle triksene i boka frem til yngste er noen måneder eldre. Ofte rundt 6 måneder blir mange babyer mer bedagelige og lettere å distrahere.

Anonymkode: 036be...38b

Tusen takk ❤️

Det er veldig godt å høre at andre heller ikke hadde klart å være alene på to barn. 

Vi har moonboon 😅 Den var redningen på førstemann i den verste kolikken. Lillebror sover i den på dagtid, men utover dagen krever det gjerne at vi står og vugger og nynner i 20-30 min før han sovner i den og da er det bare korte 15-20 min blunder.

Det er nok helt riktig at han er ekstra "vanskelig" nå pga lillebror og vi jobber mye fornst verken han eller lillebror skal bli lidende under dette. Vi sørger alltid for at storebror får kvalitetstid med meg etter barnehagen og prøver å inkludere ham i stell av babyen og lignende, men det har ikke hatt så mye effekt som vi håpet.

TV-en har blitt flittig brukt, men vi ser at han faktisk bare blir enda.mer utagerende når han har sett mye tv og den funker ikke som distraksjon når det har vært en periode med litt for mye tv. Han er en gutt som trives best med tydelige grenser og rutiner. Disse er dessverre ikke så lett å opprettholde når, med både baby og mye sykdom.

Anonymkode: 2c520...509

[Lisegikkpåskolen]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Oi. Vi har hatt tre «lette» barn. Eller, vi har gjort det lett for oss selv. 

Her var det mye å ta tak i.. mating og søvn må funke. Samsoving ved legging har vi ikke gjort, da sovner fort vi sammen med barna som venner seg til at de skal sove. Men vi har fokusert veldig ekstremt på trygghet. Vi formet barna til å være enkle. Mating og soving må funke. Kolikk fikk vi slutt på med alle, der og hadde vi en runde med første, før vi identifiserte problemet (måten maten ble tatt inn på). Da vi endelig fikk riktig leveringsmåte var alt 1000x lettere. 
 

Råd. Vanskelig. Det som funker for en funker ikke for alle. 

Anonymkode: 77542...f4c

Hva var poenget med dette svaret? Se hvor flinke vi har vært? Dere har vært heldige med lettere barn. Hjelper ikke TS noe dette. 

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg prøver å svare alle, men må gjøre det mellom slagene og er ikke sikkert jeg rekker over alle.

Ville bare si tusen takk til alle som svarer med råd og støtte ❤️❤️ Var redd dette skulle bli en tråd som skulle bekrefte hvor ubrukelige vi var som foreldre, men det er godt å høre at de fleste faktisk synes situasjonen vår høres krevende ut.

Jeg ble sykemeldt med førstemann i permisjonen pga all gråten døgnet rundt og det som sannsynligvis var en fødselsdepresjon. Jeg følte meg så mislykket som mor som ikke klarte å ta meg av barnet mitt. Mentalt har jeg det bedre nå, men har vært skuffet over at vi ikke har fått det til bedre denne gangen og at jeg nok en gang innser at jeg ikke klarer det alene. 

 

Anonymkode: 2c520...509

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Langt innlegg, les du om du orker

Vet jeg stiller meg lagelig til for hugg nå, og det er nok mange aleneforeldre og flerbarnsforeldre som himler med øynene når de leser dette, men håper virkelig på gode råd framfor stygge kommentarer. Selv om vi ikke er førstegangsforeldre er det første gang vi er tobarnsforeldre og vi klarer ikke helt å få dagene til å gå opp.

Vi har to gutter (2 måneder og litt over 2,5 år) . Eldstemann hadde kolikk og har vært plaget med magen hele veien. Sover dårlig og har ekstremt sterk vilje og det har eskalert etter han fylte 2 år. Det er store følelser og flere daglige sammenbrudd. Han har tatt det veldig tungt å bli storebror og han er i tillegg syk "hele tiden". Til nå i år har han vært syk i godt over en måned (i fjor var det nesten 90 sykedager). Vi har egentlig hatt hendene fulle siden førstemann ble født (du trenger ikke kommentere at vi ikke burde fått flere, den tanken har slått oss opptil flere ganger selv..). 

Lillebror har også kolikk, men heldigvis ikke like voldsom som storebror. Han er relativt grei fram til kl 13/14 og så er det kun bæring og byssing som fungerer. Kveldsuroen/kolikken med gråt pågår fra rundt 17-18 til han sovner rundt kl 22. Det eneste som funker på kvelden er å gå ut i bæresele, går vi inn eller stopper våkner han. Bæresele inne eller på balkongen funker ikke. Å legge ham tidligere fungerer ikke. Han hater vogn, akkurat sånn som storebroren gjorde (de første 6 månedene..).

Det føles ikke som det er mulig å være alene med begge to. En ting er at storebror enda er truende til å skade babyen (enten med vilje eller fordi han herjer), men mest fordi storebror krever så vanvittig mye. Å kle på er et mareritt, det tar lang tid og er både en fysisk og psykisk utmattende syssel. Han misliker overganger. Uansett hvilken taktikk vi bruker (forberede ham før det skjer, være tålmodig å vente til han er klar, gjøre det til en lek, holde fast og kle på) fører det til en liten slåsskamp og sammenbrudd. Samme ved bleieskift, vasking, legging +++. Ting tar med andre ord tid og det er ikke mulig å kle på storebror med babyen på armen. Da virker alternativet å være å legge babyen fra seg og la ham gråte. Det strider i mot all sunn fornuft for meg og det vil være enda vanskeligere å bevare roen som er ganske viktig for at ikke situasjonen skal eskalere enda mer (er nok ekstra vár på intens hyling siden storebror gråt så mye og hadde det vondt så lenge).

Han koser seg ute, men har for tiden begynt å springe fra oss. Eksempel fra en dag vi var ute begge to. Far hadde lillebror i bæresele og storebror hadde med seg sparkesykkel. Plutselig kaster han den fra seg og begynner å løpe. Jeg løp etter og stoppet ham. Endte med at jeg måtte bære ham hylende tilbake. Jeg skjønner helt oppriktig ikke hvordan jeg skulle løst det om jeg var alene. Å løpe med baby i bæresele er jo direkte uforsvarlig og hvordan skulle jeg bært med meg en hylende og sparkende toåringen uten å skade babyen i bæreselen? Sykkelen hadde jeg heller ikke fått med meg. Vi har kjøpt søskenvogn, men siden babyen ikke liker vogn og storbror klarer å åpne låsen selv kan vi ikke sikre oss på den måten. 

Legging er også en tommansjobb hos oss. Storebror bruker mellom 30-50 min på å sovne (når vi ligger ved siden ham) og babyen gråter som nevnt mellom kl 17-22 om vi ikke bysser ute i bæresele. Hvordan løser man leggesituasjon om man bare er én? Det var en kveld mannen min hadde et jobboppdrag og vi tenkte at "dette må jo bare løse seg". Det gjorde det ikke. Jeg tok med babyen på soverommet til storebror, men han hylte hele tiden vi var der. Det holdt storebror våken. Jeg prøvde å legge babyen i hengevugge i stua, men det ble bare hyling da også. Er alternativet å la babyen gråte for seg selv til storebror sovner? Hvis jeg løper inn og ut fra soverommet vil det holde storebror våken. Jeg skjønner bare ikke hvordan situasjonen burde vært løst. Det resulterte i at ingen av dem sovnet før kl 22. Jeg var helt ødelagt og storebror våknet som vanlig rundt kl 06 og hadde dermed fått alt for lite søvn. Mange vil sikkert trøste med at legging av babyen blir enklere når han blir litt eldre pg det håper vi jo, men storebror var ekstremt vanskelig det første året. Spesielt tøft var det mellom 3 mmd-9 mnd. Kunne være timevis med gråt ved leggetid og ekstremt mange oppvåkninger både kveld og natt. Leide til slutt inn privat søvnkonsulent. Det hjalp litt, men mest fordi det gjorde oss trygge på at vi faktisk ikke gjorde noe galt, men at vi rett og slett har et barn som trenger mye søvnstøtte. Derfor vet vi at det ikke er sikkert søvnen går seg til så raskt med minstemann heller.

Ellers er det situasjoner hvor storebror trenger oss (som et hele tiden for øyeblikket) og babyen trenger oss. Morgen/formiddag går som regel greit fordi lillebror er tilfreds og sover en del, men ettermiddag er vanskelig. Har prøvd å sette meg ned på gulvet med lillebror på fanget eller ved siden av meg, men det godtar han ikke. Da må det opp og bysses.

Så hva gjør man når man er alene med to, som har helt ulike behov, men også veldig sterke behov? Jeg skjønner at det funker om babyen er rolig og godtar å ligge for seg selv og kan være våken i bæresele/vogn uten konstant bevegelse eller hvis storesøsken er litt roligere, men sånn hjemmesituasjonen er nå føles det helt umulig. Jeg har ikke sjanse til å være hjemme med begge når storebror er syk..mannen min har allerede brukt opp omsorgsdsgene for i år så vi aner ikke hva vi gjør neste gang han er syk (som sikkert ikke er lenge til).

Vi har spurt venner og familie om råd, men det et tydelig at de ikke var/er i samme situasjon som oss, derfor trenger jeg råd fra folk med litt mer urolige og utagerende barn.

Så kjære kg, hvordan har dere klart å sjonglere to (litt krevende) barn alene?

Anonymkode: 2c520...509

Det blir bedre. Men det tar tid og tålmodighet.  

Med magetrøbbel så kan det hjelpe at sengen  ikke er flat. Mitt barn klarte ikke ligge helt flatt så bygget opp med litt bøker i hode enden. Da ble det søvn hele  natten . ikke kolikk barn, men så det knøt seg i magen, når ungen lå flatt. 

Ellers er det inn med rutiner. Siden dere har hatt det travelt og mye ekstra, så har dere kanskje ikke fått tid nok til  å lære elste ferdigheter. Mangel på ferdigheter kan skape mye uro.  

Jeg kjøpte foresten tvilling vogn. En type som man kunne legge bag i. Da lå baggen litt skrått med hodet høyt, perfekt for minste, og uten bag så elste kunne sitte der. Med mulighet for sele. 

Anonymkode: f4a11...6aa

[AnonymBruker]

Kan det bli lettere om dere tenker at dere er midt i en unntakssituasjon nå, og at begge trengs hjemme på kveldstid? Om mannen din må på jobboppdrag kan det kanskje kunne planlegges så godt at dere har barnevakt eller en venninne som kan komme for å hjelpe med minste mens du legger eldste.

Jeg har hatt en veldig krevende baby på kveldstid det siste året, samtidig som eldstemann blir utredet for en diagnose som gjør at han også er veldig urolig på kveldene. Her har mannen min og jeg måtte dele oss, alt sosialt ble satt på vent. Heldigvis for oss går alt bedre nå, babyen har roet seg nå som den snart er ett år og eldstemann er inne i en god periode. Det blir bedre!

Anonymkode: 549cd...370

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Langt innlegg, les du om du orker

Vet jeg stiller meg lagelig til for hugg nå, og det er nok mange aleneforeldre og flerbarnsforeldre som himler med øynene når de leser dette, men håper virkelig på gode råd framfor stygge kommentarer. Selv om vi ikke er førstegangsforeldre er det første gang vi er tobarnsforeldre og vi klarer ikke helt å få dagene til å gå opp.

Vi har to gutter (2 måneder og litt over 2,5 år) . Eldstemann hadde kolikk og har vært plaget med magen hele veien. Sover dårlig og har ekstremt sterk vilje og det har eskalert etter han fylte 2 år. Det er store følelser og flere daglige sammenbrudd. Han har tatt det veldig tungt å bli storebror og han er i tillegg syk "hele tiden". Til nå i år har han vært syk i godt over en måned (i fjor var det nesten 90 sykedager). Vi har egentlig hatt hendene fulle siden førstemann ble født (du trenger ikke kommentere at vi ikke burde fått flere, den tanken har slått oss opptil flere ganger selv..). 

Lillebror har også kolikk, men heldigvis ikke like voldsom som storebror. Han er relativt grei fram til kl 13/14 og så er det kun bæring og byssing som fungerer. Kveldsuroen/kolikken med gråt pågår fra rundt 17-18 til han sovner rundt kl 22. Det eneste som funker på kvelden er å gå ut i bæresele, går vi inn eller stopper våkner han. Bæresele inne eller på balkongen funker ikke. Å legge ham tidligere fungerer ikke. Han hater vogn, akkurat sånn som storebroren gjorde (de første 6 månedene..).

Det føles ikke som det er mulig å være alene med begge to. En ting er at storebror enda er truende til å skade babyen (enten med vilje eller fordi han herjer), men mest fordi storebror krever så vanvittig mye. Å kle på er et mareritt, det tar lang tid og er både en fysisk og psykisk utmattende syssel. Han misliker overganger. Uansett hvilken taktikk vi bruker (forberede ham før det skjer, være tålmodig å vente til han er klar, gjøre det til en lek, holde fast og kle på) fører det til en liten slåsskamp og sammenbrudd. Samme ved bleieskift, vasking, legging +++. Ting tar med andre ord tid og det er ikke mulig å kle på storebror med babyen på armen. Da virker alternativet å være å legge babyen fra seg og la ham gråte. Det strider i mot all sunn fornuft for meg og det vil være enda vanskeligere å bevare roen som er ganske viktig for at ikke situasjonen skal eskalere enda mer (er nok ekstra vár på intens hyling siden storebror gråt så mye og hadde det vondt så lenge).

Han koser seg ute, men har for tiden begynt å springe fra oss. Eksempel fra en dag vi var ute begge to. Far hadde lillebror i bæresele og storebror hadde med seg sparkesykkel. Plutselig kaster han den fra seg og begynner å løpe. Jeg løp etter og stoppet ham. Endte med at jeg måtte bære ham hylende tilbake. Jeg skjønner helt oppriktig ikke hvordan jeg skulle løst det om jeg var alene. Å løpe med baby i bæresele er jo direkte uforsvarlig og hvordan skulle jeg bært med meg en hylende og sparkende toåringen uten å skade babyen i bæreselen? Sykkelen hadde jeg heller ikke fått med meg. Vi har kjøpt søskenvogn, men siden babyen ikke liker vogn og storbror klarer å åpne låsen selv kan vi ikke sikre oss på den måten. 

Legging er også en tommansjobb hos oss. Storebror bruker mellom 30-50 min på å sovne (når vi ligger ved siden ham) og babyen gråter som nevnt mellom kl 17-22 om vi ikke bysser ute i bæresele. Hvordan løser man leggesituasjon om man bare er én? Det var en kveld mannen min hadde et jobboppdrag og vi tenkte at "dette må jo bare løse seg". Det gjorde det ikke. Jeg tok med babyen på soverommet til storebror, men han hylte hele tiden vi var der. Det holdt storebror våken. Jeg prøvde å legge babyen i hengevugge i stua, men det ble bare hyling da også. Er alternativet å la babyen gråte for seg selv til storebror sovner? Hvis jeg løper inn og ut fra soverommet vil det holde storebror våken. Jeg skjønner bare ikke hvordan situasjonen burde vært løst. Det resulterte i at ingen av dem sovnet før kl 22. Jeg var helt ødelagt og storebror våknet som vanlig rundt kl 06 og hadde dermed fått alt for lite søvn. Mange vil sikkert trøste med at legging av babyen blir enklere når han blir litt eldre pg det håper vi jo, men storebror var ekstremt vanskelig det første året. Spesielt tøft var det mellom 3 mmd-9 mnd. Kunne være timevis med gråt ved leggetid og ekstremt mange oppvåkninger både kveld og natt. Leide til slutt inn privat søvnkonsulent. Det hjalp litt, men mest fordi det gjorde oss trygge på at vi faktisk ikke gjorde noe galt, men at vi rett og slett har et barn som trenger mye søvnstøtte. Derfor vet vi at det ikke er sikkert søvnen går seg til så raskt med minstemann heller.

Ellers er det situasjoner hvor storebror trenger oss (som et hele tiden for øyeblikket) og babyen trenger oss. Morgen/formiddag går som regel greit fordi lillebror er tilfreds og sover en del, men ettermiddag er vanskelig. Har prøvd å sette meg ned på gulvet med lillebror på fanget eller ved siden av meg, men det godtar han ikke. Da må det opp og bysses.

Så hva gjør man når man er alene med to, som har helt ulike behov, men også veldig sterke behov? Jeg skjønner at det funker om babyen er rolig og godtar å ligge for seg selv og kan være våken i bæresele/vogn uten konstant bevegelse eller hvis storesøsken er litt roligere, men sånn hjemmesituasjonen er nå føles det helt umulig. Jeg har ikke sjanse til å være hjemme med begge når storebror er syk..mannen min har allerede brukt opp omsorgsdsgene for i år så vi aner ikke hva vi gjør neste gang han er syk (som sikkert ikke er lenge til).

Vi har spurt venner og familie om råd, men det et tydelig at de ikke var/er i samme situasjon som oss, derfor trenger jeg råd fra folk med litt mer urolige og utagerende barn.

Så kjære kg, hvordan har dere klart å sjonglere to (litt krevende) barn alene?

Anonymkode: 2c520...509

Det der har vi vært gjennom! 

Ammer du? Har dere prøvd melkefri diett til babyen? Her var det melkeproteinallergi. Hadde IKKE slått meg til ro med «kolikk» 

Noe er det jo.. sjekket nakke og rygg for låsninger? 

Anonymkode: 0bc06...309