Du som var ufrivillig barnløs og fikk barn til slutt

[AnonymBruker]

Ble du møtt i døra av egne antagelser og forventninger til foreldrerollen før du fikk barn? 
 

Så mange ufrivillig barnløse her inne som virker irriterte på at foreldre er slitne av småbarnsperioden, men hvilke ting fikk du en aha-opplevelse på når du selv ble mor? 

Anonymkode: 9d423...36d

[AnonymBruker]

Jeg fikk vel den  samme aha-opplevelsen som de fleste andre foreldre vil jeg tro. Særlig dette med hvor intenst det er i starten, hvor utrolig livsomveltende det er og ikke minst; hvor uendelig knyttet man blir til barnet. 

Det som nok skiller meg fra endel foreldre som ikke har vært igjennom IVF og år som ufrivillig barnløs før jeg endelig fikk lov å bli mamma, er nok at jeg ikke tar barn for gitt. Jeg er nok litt mer bevisst på endel ting og klager ikke like lett faktisk. Jeg ser endel andre foreldre som virker å være veldig fokusert på seg og sitt; det er liksom om å gjøre å ha mest mulig egentid, alt skal gjøres veldig enkelt og de er mindre reflektert over enkelte ting som jeg nok setter veldig pris på fordi jeg har lengtet etter det i mange år før jeg fikk oppleve det. 

Vet ikke om det ga deg svarene du lette etter 😊

Anonymkode: fa765...2dd

[AnonymBruker]

Har foreløpig ikke fått noen «aha-opplevelse». Elsker å være med barnet mitt og tar det ikke for gitt. Synes fortsatt foreldre som klager over barnet sitt, er motbydelige og utakknemlige mennesker. 

Anonymkode: 0a308...caf

[AnonymBruker]

Det er mer slitsomt enn jeg trodde, men også mer gøy. Og alt er faser, så denne intense fasen første året setter jeg også veldig pris på. Sliten er jeg jo, men samtidig føler jeg livet har blitt mer verdifullt.

Jeg og samboer har vært flinke til å dele på oppgavene og gi den andre mulighet for kaffe på senga og dra ut på trening. Vi var godt voksne da vi fikk barn, så det har vært viktig for oss å fortsatt kunne gjøre sånne ting.

Anonymkode: 860ec...5ff

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke jeg møtte meg selv i døra.

Vi fikk første barn etter flere år og IVF-forsøk, og så fikk vi plutselig et til uten hjelp. Jeg opplevde å bli mindre sliten enn jeg hadde sett for meg, særlig i babytiden. Jeg har travet stuptrøtt fram og tilbake på gulvet i mørket med gyng i knærne flere timer natt etter natt og vært fylt av glede og takknemlighet. Der og da tenkte jeg at det var dette jeg lengtet etter, og jeg er så heldig som har fått oppleve. Og jeg tenker fortsatt tilbake på de nettene med glede (men jeg er glad de sover natten gjennom nå som den yngste er 6 da). Jeg tror det å ha lengtet og ventet og begynt å tro at jeg ikke kom til å oppleve å få barn, bidro til at jeg reagerte sånn. 

Jeg må også innrømme at jeg ble provosert da enkelte sa til meg at jeg måtte nyte de positive sidene ved å være barnløs da jeg var lei meg etter resultatløse IVF-forsøk. At det å ha barn ikke er et rosenrødt glansbilde, og særlig "det ikke var så fantastisk som du tror". Det var ment som støtte og trøst, det skjønner jeg egentlig. Men det er noe med å fortelle andre at følelsene de har ikke er rette. Det samme gjelder jo småbarnsforeldre som har det tøft. 

Den største aha-opplevelsen rundt det å ha barn, er egentlig hvor mye det vil variere, hvordan det som gjelder meg, ikke trenger å gjelde deg. Ut i fra det så kan vi ikke påstå at noen ikke har grunn til være så sliten og lei, hverken over våkenetter eller mislykkede IVF-forsøk. Den erkjennelsen kom for full da jeg fikk nr. to. Min eldste må nemlig ha vært en såkalt "sovebaby", mens min yngste ikke var det. Greit at jeg jeg syns våkenettene var verdifulle, men jeg skjønner at det er veldig mye mer som kan spille inn og bidra til at våkenetter blir veldig tøft. Og jeg har bare opplevd en liten variasjon i det å være mor til to søsken i samme familie. Det er klart at det er mange, mange og sammensatte årsaker til at småbarnsforeldre klager, årsaker som jeg faktisk ikke har opplevd, selv om jeg også er mor nå. 

Anonymkode: 2c7c0...71a

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke si at jeg fikk noen aha-opplevelse nei. Jeg visste at det kom til å bli slitsomt, og for oss ble det nok mye mer slitsomt enn for de som får friske terminfødte barn, fordi vår premature trengte veldig mye og i tillegg var jeg alvorlig syk. Jeg satt i intensivsengen med arteriekran i ene armen og veneflon i den andre og full i ledninger og pumpa hver 3. Time døgnet rundt selv om jeg var så dårlig at jeg følte jeg var på en båt i storm. Jeg føler at selv om babyen min har tidvis grått opptil 8 timer på en dag på det verste pga umoden tarm etc (men i snitt kanskje 2-3 timer daglig fra 4 til 10 uker) og utallige netter med lite søvn, så må jeg si at det er ingenting som kan måle seg med hvor tøft det var i starten for oss. En negativ konsekvens av det er nok at jeg i større grad tenker negativt om foreldre som gir opp amming fordi de tror at da får de sove fulle netter når barnet bare er et par mnd gammel og tror at de kan forvente at et så lite barn sover 8-12 timer i strekk for eksempel, eller de som drar fra en baby på bare noen måneder i dager eller uker fordi de skal ha "egentid". Jeg tenker at det må være noe galt med forventningene deres eller at de rett og slett er litt svak?

Anonymkode: 5afea...9b5

[AnonymBruker]

Det er to typer mennesker jeg unngår her i verden og det er ufrivillig barnløse og bipolare. Finnes ikke mer selvsentrerte folk.

 

Min bror og kona prøvde i 10 år. Når de endelig fikk angret de på hele greia for de hadde det i utgangspunktet best med bare de to. Dette er det han har fortalt ihvertfall.

Anonymkode: 4465e...e43

[AnonymBruker]

Føler at jeg har mastergrad i ufrivillig barnløshet etter 7+ år med prøving, mange opp- og nedturer og til slutt ED i utlandet. 

Har selvfølgelig møtt meg selv i døra på en masse greier. Jeg så jo for meg alle gravde som ultralykkelige, mens jeg selv hadde et vanskelig svangerskap der jeg var mye trist noe jeg selvfølgelig så ironien i etter å ha lengtet i mange år. 

Førstemann hadde kolikk og søvnproblemer (fikk til slutt en diagnose, men først etter to år med aktivt «feilsøk» for oss foreldre og etter å ha møtt veggen hos både fastlege og offentlig spesialisttjeneste). Det å være så gørrsliten, frynsete og utslitt, både i fysisk forstand, men også som følge av uro og bekymringer for barnet unner jeg ingen. 

MEN - jeg har aldri hatt behov for å sammenligne vanskene jeg har hatt som gravid/småbarnsmor med de jeg har hatt som ufrivillig barnløs, for det er epler og bananer. 

Å ligge våken fordi du bekymrer deg for barnet ditt er noe annet enn å ligge våken fordi du er deprimert på grunn av mangel på barn. Det første er selvfølgelig langt verre, men det er en konstruktiv bekymring som man blir møtt på både i forholdet og i samfunnet ellers. Det er en bekymring som utløser rettigheter i trygdesystemet og som man kan snakke åpent om på jobben uten å være redd for at kolleger skal dømme deg. Og du slipper å få helt tullete råd som å ta seg en sydentur for å tenke på noe helt annet. 

Ufrivillig barnløshet er en ensom sorg. Vi var (delvis) åpne om det, og selv om vi fikk omtanke av medmennesker så opplevde vi det som mye vanskeligere for andre å sette seg inn i, og dermed får man høre mye som verken hjelper eller man vil høre, noe som igjen gjør at man vil lukke seg. Når man holder på like lenge som vi gjorde opplever man også at andre som en gang var i samme situasjon lykkes og havner i babybobla og da blir man nesten mer ensom igjen.

Også skammer man seg fryktelig over sorgen. Da barnet mitt var sykt var det helt legitimt i eget hode, mens da jeg var ufrivillig barnløs hadde jeg hele tiden dårlig samvittighet ovenfor egen mentale tilstand. Man vil jo så gjerne fungere mentalt og ha fokus på det man har fremfor det man mangler. Man vil gjerne være glad på andres vegne når de får barn og anerkjenne deres sorger og gleder i barnelivet som ekte. Men så får man det ikke til, og det blir da en dobbel sorg. 

Anonymkode: 02258...301

[AnonymBruker]

Nei. Ingen aha-opplevelser. Jeg har aldri irritert meg over klagende småbarnsforeldre her og andre steder før heller. Men gjør det litt nå, (mine barn (fikk 2!!😄) er store nå). Dagens småbarnsforeldre klager veldig over dagens besteforeldre osv. Aldri har man hatt det lettere og bedre generelt sett, og folk klager generelt sett på barnehager og dårlig råd og vanskeligheter med grensesetting og skjermtid og late besteforeldre og jeg vet ikke hva. Jeg tror de vil møte seg selv i døra som besteforeldre.

Anonymkode: 2177c...32f

[AnonymBruker]

Har foreløpig ikke fått noen aha-opplevelser. Ingenting tungt med barna har vært verre enn å være ufrivillig barnløs. Men folk er forskjellige. Jeg har følt meg som mamma hele livet, og da jeg endelig fikk barn falt livet på plass. For andre tar det tid å komme inn i foreldrerollen, eller at de aldri blir helt komfortable med det. 

Anonymkode: ad5ff...286

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har travet stuptrøtt fram og tilbake på gulvet i mørket med gyng i knærne flere timer natt etter natt og vært fylt av glede og takknemlighet. 

Anonymkode: 2c7c0...71a

Akkurat sånn så jeg for meg at det skulle være for meg også, hvis jeg en dag endelig fikk et barn. Men jeg fikk fødselsdepresjon, baby med kolikk, og jeg taklet tydeligvis søvnmangel mye dårligere enn jeg hadde trodd. Jeg har grått og angret og følt meg udugelig og verdiløs mange ganger. Tok imot all avlastning jeg kunne få med åpne armer, samtidig som jeg følte meg som verdens dårligste mor fordi jeg ikke klarte alt selv.

Det har også vært mange øyeblikk der jeg har sett på barnet mitt, blitt fylt med takknemlighet og måttet klype meg i armen. Men aldri i løpet av våkenetter…

Anonymkode: 4541c...43a

[AnonymBruker]

Tror ikke det er noe forskjell mellom oss som brukte flere år på å bli gravid og dem som ble gravid innen ett års prøving.

Anonymkode: 38f4c...98e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Akkurat sånn så jeg for meg at det skulle være for meg også, hvis jeg en dag endelig fikk et barn. Men jeg fikk fødselsdepresjon, baby med kolikk, og jeg taklet tydeligvis søvnmangel mye dårligere enn jeg hadde trodd. Jeg har grått og angret og følt meg udugelig og verdiløs mange ganger. Tok imot all avlastning jeg kunne få med åpne armer, samtidig som jeg følte meg som verdens dårligste mor fordi jeg ikke klarte alt selv.

Det har også vært mange øyeblikk der jeg har sett på barnet mitt, blitt fylt med takknemlighet og måttet klype meg i armen. Men aldri i løpet av våkenetter…

Anonymkode: 4541c...43a

Våkenetter er heller ikke bare én ting. Min våkne baby var rolig og tilfreds når jeg bar, gråt bare hvis jeg stoppet eller prøvde å legge henne ned. Jeg tror jeg hadde følt meg udugelig og grått selv om jeg hadde en baby med kolikk over tid, men det har jeg ikke opplevd. Det høres utrolig tøft ut ❤️

Anonymkode: 2c7c0...71a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Ble du møtt i døra av egne antagelser og forventninger til foreldrerollen før du fikk barn? 
 

Så mange ufrivillig barnløse her inne som virker irriterte på at foreldre er slitne av småbarnsperioden, men hvilke ting fikk du en aha-opplevelse på når du selv ble mor? 

Anonymkode: 9d423...36d

Ikke helt det du spør om, men deler likevel.

En venninne av meg ønsket seg barn i 10 år, men fant seg aldri en mann å få det med så hun reiste til Danmark. Ikke , men hun gikk gjennom flere spontanaborter før det endelig gikk og hun stod jo alene i denne situasjonen sammenlignet med de som har partner. 

Hun syntes det første året med barn var ekstremt slitsomt (og det har ikke noe spesielt utfordrende med babyen hennes annet enn."det vanlige"), men hun var så skamfull over å føle det sånn at hun nesten ikke turte å si det til noen. Hun følte det var teit å ha ønsker seg barn så lenge og jobbet så hardt for det, for så å klage over situasjonen. Jeg sa at hun bare kunne ventilere til meg når enn hun trengte og det har hun takket meg for i ettertid.

Selv om barnet er mer enn ønsket og man har ventet i årevis betyr det ikke at man ikke kan bli helt utstlitt, utmattet og lei. Man har jo stått i en tøff situasjon lenge og så går man over i en annen tøff situasjon men da forventer alle at du skal være overlykkelig over at du endelig fikk det etterlengtede barnet. Men tror nok at det å ha jobbet så hardt for det og fryktet at man aldri skulle få barn gir et fint perspektiv når det koker som.verst.

Anonymkode: f4163...ff5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Ble du møtt i døra av egne antagelser og forventninger til foreldrerollen før du fikk barn? 
 

Så mange ufrivillig barnløse her inne som virker irriterte på at foreldre er slitne av småbarnsperioden, men hvilke ting fikk du en aha-opplevelse på når du selv ble mor? 

Anonymkode: 9d423...36d

Prøvde i 2.5 år før det skjedde naturlig, så vet ikke om jeg går i den kategorien. Uansett var det 12 andre nær oss som rakk å få barn i den perioden. Den følelsen var vond, da alle andre fikk det til og de fleste på få forsøk, så gikk det ikke med oss.

Etter det barnet kom til verden har jeg fått to barn til med en annen mann. Jeg elsker morsrollen! Selv om jeg nå har en mann som jobber mye borte og jeg har stått med babytiden stort sett alene på alle tre så syns jeg det er flott. 

Ja, jeg kan være super trøtt og frustrert over rot, skulle hatt en dusj, kroppen er ikke den samme lengre og masse mer. Men i det store og det hele så er det verdt det. Jeg føler at livet er veldig mye bedre nå enn før jeg fikk barn. 

Anonymkode: edf5c...403

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.4.2025 den 9.15):

Jeg fikk vel den  samme aha-opplevelsen som de fleste andre foreldre vil jeg tro. Særlig dette med hvor intenst det er i starten, hvor utrolig livsomveltende det er og ikke minst; hvor uendelig knyttet man blir til barnet. 

Det som nok skiller meg fra endel foreldre som ikke har vært igjennom IVF og år som ufrivillig barnløs før jeg endelig fikk lov å bli mamma, er nok at jeg ikke tar barn for gitt. Jeg er nok litt mer bevisst på endel ting og klager ikke like lett faktisk. Jeg ser endel andre foreldre som virker å være veldig fokusert på seg og sitt; det er liksom om å gjøre å ha mest mulig egentid, alt skal gjøres veldig enkelt og de er mindre reflektert over enkelte ting som jeg nok setter veldig pris på fordi jeg har lengtet etter det i mange år før jeg fikk oppleve det. 

Vet ikke om det ga deg svarene du lette etter 😊

Anonymkode: fa765...2dd

Jeg fikk 3 barn og ble gravid på første og andre forsøk, men tro meg, jeg har ikke tatt det for gitt.

Anonymkode: 7e5b9...3ee

[AnonymBruker]

Kjenner jeg blir litt provosert av det spørsmålet egentlig 

Anonymkode: 15c52...4a6

[AnonymBruker]

Men kan vel aldri vite ting man ikke har opplevd. Sånn er det jo for alt. 

Jeg har aldri vært eller blitt irritert over foreldre som er slitne pga barn, men kan bli irritert over foreldre som klager på barnet som om det er de sin feil at de er som de er, nemlig barn. 

Jeg ble litt overrasket over hvor lite søvn enn faktisk får selv selvom baby sover myyye den første tiden. Ble også overasket over det vanvittige skifte i meg da baby kom ut. Jeg følte lite under graviditeten. Men når baby kom, ble han mitt absolutte alt umiddelbart. Ble også tålig overrasket over hvor sterk jeg egentlig er! Jeg gjorde alt alene. Graviditeten, smerten med føding, sykehusets, barseltiden..

Å få barn er på godt og vondt. For med kjærlighet kommer frykt, angst, engstelse..

Anonymkode: 0bea3...69e