Jeg har ingen gode venninner lengre.

[AnonymBruker]

Som ung (frem til rundt 26 år), så hadde jeg alltid mange venner. Det var aldri noen mangel på å ha noen å snakke med eller være med når man skulle trenge det.
Men rundt 7-8 år siden begynte dette å endre seg. Jeg er nå 35 år. Og jeg merket at mine venner fikk samboere og ble gift og noen fikk barn... og vi bare etter hvert falt fra hverandre. Sluttet å ha felles interesser, vokste fra hverandre. Jeg antar dette er normalt på mange måter.
Men problemet nå er at jeg sliter veldig med å få nye, faste venner. Som blir. Jeg har ikke noe problem i å bli kjent med folk - jeg har problemer med at folk vil fortsette å være venn med meg etter de blir mer kjent med meg. Og jeg syns det er vondt, for jeg forstår ikke hva det er jeg gjør galt.
Og så syns jeg det er så fryktelig rart å måtte spørre dem om hvorfor de ikke vil være med meg. Jeg har mange bekjente... men jeg føler at straks vi blir godt nok kjent, så trekker folk seg mer unna. Vi kan gå fra å sende hverandre meldinger på messenger flere ganger i uken, til å knapt se et pip fra hverandre på flere måneder. Ofte når jeg prøver å ta kontakt og prate litt igjen, så blir jeg ofte ignorert. Og ingen liker jo å snakke i telefon lengre, så jeg føler ikke jeg bare kan ringe de heller.
Og jeg har virkelig gransket i sjelen på hvorfor dette skjer. Deler jeg for mye personlige ting? Er jeg ikke morsom eller interessant nok? Er jeg ikke empatisk nok? Sier jeg feil ting? Jeg syns det er så rart. Særlig når jeg gikk fra å egentlig aldri ha problemer med å ha venner, til å nå bare se alle jeg en gang kjente godt bare sige sakte vekk fra meg. Til tross for at jeg prøver å holde kontakten. Men jeg føler ikke jeg får det samme tilbake, fra noen.. At jeg bare byrder dem med å ta kontakt med dem. Hvorfor er det ingen som tar kontakt med meg for å høre om vi skal gjøre noe sammen? Hvorfor må alltid jeg være den første, alltid? Samma om det gjelder melding, telefonsamtale eller å møtes. Må jo være fordi ingen vil gjøre noe med meg..

Syns dette er veldig vondt, og jeg prøver å akseptere at jeg kanskje bare må lære meg å være mer ensom fremover. Er det flere som føler det samme?

Anonymkode: 97372...f08

[AnonymBruker]

Nære vennskap i voksen alder er ikke så lett, det er vanskelig å finne noen å virkelig matche med. Folk er også opptatt med diverse ting, barn, jobb, kjæreste, trening, foreldre osv osv. Så man må ikke ta det personlig om de ikke har tid eller energi til å finne på noe. Det blir ikke som da man var tenåring og hadde hele fritiden tilgjengelig. Derfor kan det jo føles litt overveldende om man er for PÅ, om man ønsker ofte kontakt osv. Da kan man jo bli litt lei og ta avstand. Man må jo føle seg frem om hvilken intensitet personen ønsker i vennskapet.

Min bestevenninne kan jeg godt gå 1 mnd uten noen kontakt, men jeg vet hun er der om jeg trenger henne og motsatt. Noen ganger møtes vi og finner på masse sprell andre ganger møtes vi ikke på 6 mnd. 

 

Det er lettere å finne venner som har felles interesser, f.eks om du legger ut bilder av hobby på instagram og følger noen med samme interesse. Er slik jeg fant min venninne, og jeg har kun 1 så langt   Flere kommer nok, men jeg stresser ikke med det. 

 

 

Anonymkode: 918f2...728

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt nære vennskap, spesielt ikke med jevnaldrende, og det er selvsagt noe jeg alltid har savnet. Selv om jeg har samboer, så hadde det vært fint å ha en liten gruppe med «mine» venner, venner som jeg kunne dratt på ferie med, konserter, ha gode samtaler med osv. Vi er frivillig barneløse og jeg er i 30-årene, så jeg føler det er desto vanskeligere å finne venner som har samme livsstil som meg. Unnvikende personlighetsforstyrrelse gjør det heller ikke så enkelt 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: e7e99...eb6

[AnonymBruker]

Hvem er drømmevenninna di? Hvilken interesser og egenskaper har hun? Hvilken venninne tror du hun ønsker seg og har du noe du kan tilby henne? Jeg føler det blir nesten som å finne en kjæreste, man må blomstre og kose se gi eget selskap så skjer det plutselig at man møter på en som matcher energien. 

Anonymkode: 918f2...728

[AnonymBruker]

Du har kanskje et større sosialt behov enn de fleste du møter, og da vil du fort føle det som en mangel med mindre kontakt enn du ønsker, mens den andre parten fort føler at det blir for mye. Her er jeg den andre parten som ofte føler meg litt kvalt av andre personers ønsker om samvær og kontakt, og da trekker jeg meg litt unna. Travelt liv, jobber mye i en veldig sosial jobb, har mann, barn og mange hobbyer og da blir det fort mye hvis venner tar litt mye kontakt. Er fornøyd med vennekontakt et par ganger i måneden, og da blir det jo ikke så mye på hver.

Anonymkode: c1b48...845

[Brukerano]

I tråden sier du «jeg, jeg, jeg». Du nevner ikke hva du har å gi i ett vennskap, ikke hav du vil gi i ett vennskap. Om vennskapene du prøver å skape handler like mye om deg som dette innlegget er det ikke rart folk trekker seg unna. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du er for intens og selvopptatt, ut fra det du skriver. Meldinger flere ganger i uken fra en og samme venn er faktisk ikke normalt. Og som en annen påpeker; jeg, jeg, jeg..

Anonymkode: 34e8d...520

[TLR]

Ja det er vanskelig spesielt å finne noen som man kan stole 100 prosent på. Mye baksnakking blandt kvinner og det er ikke greit. 

[FrkSolsikke]

De med familie, mann/barn, har veldig lite tid til overs til sosialt liv. 😜 Du bør lete etter noen som deg selv, uten barn, som har mer tid. Og som flere sier, finn venner i felles hobby/interesse. 😀

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Som ung (frem til rundt 26 år), så hadde jeg alltid mange venner. Det var aldri noen mangel på å ha noen å snakke med eller være med når man skulle trenge det.
Men rundt 7-8 år siden begynte dette å endre seg. Jeg er nå 35 år. Og jeg merket at mine venner fikk samboere og ble gift og noen fikk barn... og vi bare etter hvert falt fra hverandre. Sluttet å ha felles interesser, vokste fra hverandre. Jeg antar dette er normalt på mange måter.
Men problemet nå er at jeg sliter veldig med å få nye, faste venner. Som blir. Jeg har ikke noe problem i å bli kjent med folk - jeg har problemer med at folk vil fortsette å være venn med meg etter de blir mer kjent med meg. Og jeg syns det er vondt, for jeg forstår ikke hva det er jeg gjør galt.
Og så syns jeg det er så fryktelig rart å måtte spørre dem om hvorfor de ikke vil være med meg. Jeg har mange bekjente... men jeg føler at straks vi blir godt nok kjent, så trekker folk seg mer unna. Vi kan gå fra å sende hverandre meldinger på messenger flere ganger i uken, til å knapt se et pip fra hverandre på flere måneder. Ofte når jeg prøver å ta kontakt og prate litt igjen, så blir jeg ofte ignorert. Og ingen liker jo å snakke i telefon lengre, så jeg føler ikke jeg bare kan ringe de heller.
Og jeg har virkelig gransket i sjelen på hvorfor dette skjer. Deler jeg for mye personlige ting? Er jeg ikke morsom eller interessant nok? Er jeg ikke empatisk nok? Sier jeg feil ting? Jeg syns det er så rart. Særlig når jeg gikk fra å egentlig aldri ha problemer med å ha venner, til å nå bare se alle jeg en gang kjente godt bare sige sakte vekk fra meg. Til tross for at jeg prøver å holde kontakten. Men jeg føler ikke jeg får det samme tilbake, fra noen.. At jeg bare byrder dem med å ta kontakt med dem. Hvorfor er det ingen som tar kontakt med meg for å høre om vi skal gjøre noe sammen? Hvorfor må alltid jeg være den første, alltid? Samma om det gjelder melding, telefonsamtale eller å møtes. Må jo være fordi ingen vil gjøre noe med meg..

Syns dette er veldig vondt, og jeg prøver å akseptere at jeg kanskje bare må lære meg å være mer ensom fremover. Er det flere som føler det samme?

Anonymkode: 97372...f08

Egentlig en intrs. problemstilling du her tar opp som du troleg deler med mange andre.

Du skriver at du etterhvert føler på ensomheten ettersom  mange innenfor din omgangskrets av venner omsider fekk seg samboere.  Forstår det slik at du er en singel dame på  35 som føler at noe mangler, og de som engang var venner, og bekjente  har endret seg.  

Vi lever i en tid da mange hevder at de har mer en nok med seg selve, og kanskje er mange  blitt for selvopptatt av å få realisert sine egne behover.  Den dagen ein blir gift /samboer, og får barn må ein omstille seg, og prioritere  annerledes en som når ein var singel.  Du har nok noen utfordringer med å identifisere deg med kvardagen  som  mange småbarnforeldre står overfor.  

 

Anonymkode: 715eb...9e8

[AnonymBruker]

Jeg har endelig klart å få noen nære venner i voksen aldrer. De kom etter at jeg lærte å roe ned intensiteten.
De vennene som etter hvert er blitt nære har jeg nå kjent i flere år. Vi treffes ikke ofte, for begge er opptatt på hver sin kant. Og kontakten er preget av å sende en snap innimellom og snakke personlig når vi treffes. At det ikke er noe krav om å treffes så ofte er viktig. Vi treffes når begge har tid og overskudd og har respekt for at vi har et liv uten den andre. 
Jeg har oftere kontakt med bekjente som jeg har felles fritidsaktiviteter med, men som ikke er like nære. 
 

Anonymkode: d86a3...ea1

[AnonymBruker]

Noen erfaringer:

Når du er singel, er det enklere å få nære vennskap med andre single. I din alder tenker jeg at folk begynner å skilles igjen. Venner med barnefri helg er ofte opplagt til å finne på noe gøy sammen, om det er tur i marka, kino og middag ute, fest/på byen eller andre ting.

Men å treffe/snakkes så ofte som når man var helt ung, skjer kanskje ikke. Derfor greit å spre seg på flere. Start med bekjentskaper, og ikke vær altfor ivrig med meldinger og treff, juster deg etter deres takt.

Anonymkode: 2a75c...bca

[AnonymBruker]

ser etter venner selv men for min del måtte det bært i Tønsberg området og ikke lang distanse. Liker Data spill, brett spill, dnd greier, gå turer, piknikk, reise etc..

 

Men ja som noen sier, finne venner er litt som dating, man må liksom finne noen som klaffer litt

Anonymkode: fbf1e...20a