De latterliggjør min spiritualitet

[AnonymBruker]

Er vokst opp i en "normalt" kristen familie, noen tror mer enn andre. Etterhvert som jeg ble voksen begynte jeg å tenke for meg selv, om livet ,universet og naturen.

Jeg rakker aldri ned på troen til folk, og jeg maser aldri om min egen tro. Men en sjelden gang når det passer sånn kan jeg lufte mitt syn på livet. At jeg føler en energi i naturen, at jeg føler meg nært mine forfedre når jeg er i naturen de har vært, at jeg føler energier og at jeg tenker at vi mennesker og alle levende vesner er i ett med universet og alt energi. Det er ikke sånn at jeg har sett spøkelser eller føler meg veldig klarsynt, men jeg kjenner virkelig en energi. 

 

Jeg blir kun møtt med fnysing, heving av øyenbryn og at jeg er helt på bærtur. Som om jeg holder fast på dette kun for å være alternativ og spesiell. Men dette er oppriktig noe jeg føler er ekte, så nært jeg kan komme en sannhet. Jeg har egentlig ingen nære relasjoner til noen som tror på det jeg tror på, og det føles ganske trist å bli møtt med denne holdningen når jeg kun deler noe som gir meg styrke i livet.  

Er ikke dette passe respektløst?

Er det noen her med samme erfaring? 

 

Anonymkode: 5b91f...88f

[Haldrup]

Du tror på noe som veldig mange andre mener er tull.... men likevel mener du at de skal respektere og anerkjenne ditt syn på livet...

Jeg traff engang på en kar som var helt besatt på tanken om at kaffen smakte annerledes om han blandet kaffen i melken og ikke melken i kaffen.... Men i realiteten er det eksakt samme greia, og burde ikke ha noe å si i det hele tatt...

Han påstod tilmed at han kunne smake forskjell i blindtest.... Noe vi fort avkreftet da vi blandet 5 kaffekopper helt likt, opptatt på video så han kunne se... Han plukket ut 2 som han mente var blandet i RETT REKKEFØLGE.... men han ble bare sint når han skjønte at vi hadde lurt han..... Om han virkelig kunne smake forskjell, da kunne han ha avslørt vår bløff.... men det gjorde han ikke....

Vi er alle ulike og har forskjellig syn på verden.... Men tro kan ikke diskuteres...

Hvorfor er det da respektløst å si deg imot, når alle åpenlyst har rett i deres antakelser..?

[AnonymBruker]

Haldrup skrev (20 minutter siden):

Du tror på noe som veldig mange andre mener er tull.... men likevel mener du at de skal respektere og anerkjenne ditt syn på livet...

Jeg traff engang på en kar som var helt besatt på tanken om at kaffen smakte annerledes om han blandet kaffen i melken og ikke melken i kaffen.... Men i realiteten er det eksakt samme greia, og burde ikke ha noe å si i det hele tatt...

Han påstod tilmed at han kunne smake forskjell i blindtest.... Noe vi fort avkreftet da vi blandet 5 kaffekopper helt likt, opptatt på video så han kunne se... Han plukket ut 2 som han mente var blandet i RETT REKKEFØLGE.... men han ble bare sint når han skjønte at vi hadde lurt han..... Om han virkelig kunne smake forskjell, da kunne han ha avslørt vår bløff.... men det gjorde han ikke....

Vi er alle ulike og har forskjellig syn på verden.... Men tro kan ikke diskuteres...

Hvorfor er det da respektløst å si deg imot, når alle åpenlyst har rett i deres antakelser..?

Har dessverre ikke noe å bidra med, men denne måtte jeg bare få si at jeg lo godt av. 😂 Dette må være noe tvangspreget.

Ellers mener jeg at det ikke skal bety noe hva noen mener om din tro. I Norge har du religionsfrihet og like sterkt står ytringsfriheten. Til en viss grad skal du tåle å krenkes. Religion handler ikke om å overbevise alle andre. Hvis noen gjør deg ukomfortabel med ordene eller handlingene sine kan du si ifra og forholde deg til responsen. 

Anonymkode: b5a70...946

[AnonymBruker]

Ikke bry deg om hva andre mener. Lytt til deg selv. Er ikke opplevd dette fra egen familie, men andre fremmede. Mye latterliggjøring. I dagens samfunn regjerer janteloven veldig og det en ikke liker kan mange ha tendens til å latterliggjøre. Vit bare at om de latterliggjør deg er det ikke du som har problemer, men de.

 

 

Anonymkode: 2be59...f81

[AnonymBruker]

Så la bare være å dele dette med folk som ikke er interessert.

Anonymkode: 37046...e54

[Janik98]

Vil nok si at denne energien du føler på vil for mange høres veldig alternativt ut. Spesielt hekser som driver hvit magi tror jo på dette. Det kalles new age og mange syns new age er rart, overdrevent, mye synsing og føling uten noe håndfast med beviser. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.4.2025 den 0.36):

Er vokst opp i en "normalt" kristen familie, noen tror mer enn andre. Etterhvert som jeg ble voksen begynte jeg å tenke for meg selv, om livet ,universet og naturen.

Jeg rakker aldri ned på troen til folk, og jeg maser aldri om min egen tro. Men en sjelden gang når det passer sånn kan jeg lufte mitt syn på livet. At jeg føler en energi i naturen, at jeg føler meg nært mine forfedre når jeg er i naturen de har vært, at jeg føler energier og at jeg tenker at vi mennesker og alle levende vesner er i ett med universet og alt energi. Det er ikke sånn at jeg har sett spøkelser eller føler meg veldig klarsynt, men jeg kjenner virkelig en energi. 

 

Jeg blir kun møtt med fnysing, heving av øyenbryn og at jeg er helt på bærtur. Som om jeg holder fast på dette kun for å være alternativ og spesiell. Men dette er oppriktig noe jeg føler er ekte, så nært jeg kan komme en sannhet. Jeg har egentlig ingen nære relasjoner til noen som tror på det jeg tror på, og det føles ganske trist å bli møtt med denne holdningen når jeg kun deler noe som gir meg styrke i livet.  

Er ikke dette passe respektløst?

Er det noen her med samme erfaring? 

 

Anonymkode: 5b91f...88f

Jeg kjenner en alternativ person som har jobbet aktivt for å forsøke å få meg til å ikke ta vaksiner. Det er ikke alltid man bare lufter sine ideer, men faktisk prøver å påvirke og da må du regne med motstand. 

Anonymkode: 9a098...6ed

[AnonymBruker]

Sett deg i deres sko, det oppleves nok litt som at et voksent menneske sitter ovenfor de og forteller med overbevisning at de tror på julenissen og påskeharen. Ja - man bør holde seg for gode for å reagere men mennesker er mennesker. Av og til reagerer man ‘feil’ uten å tenke over det. 
Mitt råd er å ikke ta det så personlig, og om det er vanskelig; se an hvem du snakker med dette om. 

Anonymkode: 515e3...cf8

[AnonymBruker]

Er ikke dette vanlig av troende? De alle tenker at det er de selv som tror "best"..  Tenker at det beste er å la tro være personlig. 

Anonymkode: c5614...ba4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.4.2025 den 0.36):

Er vokst opp i en "normalt" kristen familie, noen tror mer enn andre. Etterhvert som jeg ble voksen begynte jeg å tenke for meg selv, om livet ,universet og naturen.

Jeg rakker aldri ned på troen til folk, og jeg maser aldri om min egen tro. Men en sjelden gang når det passer sånn kan jeg lufte mitt syn på livet. At jeg føler en energi i naturen, at jeg føler meg nært mine forfedre når jeg er i naturen de har vært, at jeg føler energier og at jeg tenker at vi mennesker og alle levende vesner er i ett med universet og alt energi. Det er ikke sånn at jeg har sett spøkelser eller føler meg veldig klarsynt, men jeg kjenner virkelig en energi. 

 

Jeg blir kun møtt med fnysing, heving av øyenbryn og at jeg er helt på bærtur. Som om jeg holder fast på dette kun for å være alternativ og spesiell. Men dette er oppriktig noe jeg føler er ekte, så nært jeg kan komme en sannhet. Jeg har egentlig ingen nære relasjoner til noen som tror på det jeg tror på, og det føles ganske trist å bli møtt med denne holdningen når jeg kun deler noe som gir meg styrke i livet.  

Er ikke dette passe respektløst?

Er det noen her med samme erfaring? 

 

Anonymkode: 5b91f...88f

Hvorfor føler du et behov for å misjonere din tro? Holder det ikke at den er personlig?

Anonymkode: 50ad6...d5e

[AnonymBruker]

Det er irriterende når religiøse skal misjonere uansett hvilken tro de tilhører. 

Anonymkode: 9a098...6ed

[Rosa Gnom]

AnonymBruker skrev (På 21.4.2025 den 0.36):

Er vokst opp i en "normalt" kristen familie, noen tror mer enn andre. Etterhvert som jeg ble voksen begynte jeg å tenke for meg selv, om livet ,universet og naturen.

Jeg rakker aldri ned på troen til folk, og jeg maser aldri om min egen tro. Men en sjelden gang når det passer sånn kan jeg lufte mitt syn på livet. At jeg føler en energi i naturen, at jeg føler meg nært mine forfedre når jeg er i naturen de har vært, at jeg føler energier og at jeg tenker at vi mennesker og alle levende vesner er i ett med universet og alt energi. Det er ikke sånn at jeg har sett spøkelser eller føler meg veldig klarsynt, men jeg kjenner virkelig en energi. 

 

Jeg blir kun møtt med fnysing, heving av øyenbryn og at jeg er helt på bærtur. Som om jeg holder fast på dette kun for å være alternativ og spesiell. Men dette er oppriktig noe jeg føler er ekte, så nært jeg kan komme en sannhet. Jeg har egentlig ingen nære relasjoner til noen som tror på det jeg tror på, og det føles ganske trist å bli møtt med denne holdningen når jeg kun deler noe som gir meg styrke i livet.  

Er ikke dette passe respektløst?

Er det noen her med samme erfaring? 

 

Anonymkode: 5b91f...88f

Jeg rakker heller ikke ned på troen til folk,men hadde du luftet dette for meg så hadde jeg sett rart på deg. Slike ting er best om du holder for deg selv.

Endret 22. april av Rosa Gnom

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.4.2025 den 10.44):

Sett deg i deres sko, det oppleves nok litt som at et voksent menneske sitter ovenfor de og forteller med overbevisning at de tror på julenissen og påskeharen. Ja - man bør holde seg for gode for å reagere men mennesker er mennesker. Av og til reagerer man ‘feil’ uten å tenke over det. 
Mitt råd er å ikke ta det så personlig, og om det er vanskelig; se an hvem du snakker med dette om. 

Anonymkode: 515e3...cf8

Hva er forskjellen mellom dette og kristne, muslimer ++? Like troverdig alt sammen. 

Anonymkode: abb66...c84

[AnonymBruker]

Det føles litt kleint når folk deler sånt. Til nære familiemedlemmer kan man gi klar beskjed, med fremmede bør man jatte med, men når venner begynner sånn er det vanskelig…. Det blir jo jatting for ikke å såre, mens man kjenner seg som en løgner… Ikke et stort problem, da. 

 

 

Anonymkode: bd784...9d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.4.2025 den 0.36):

Er vokst opp i en "normalt" kristen familie, noen tror mer enn andre. Etterhvert som jeg ble voksen begynte jeg å tenke for meg selv, om livet ,universet og naturen.

Jeg rakker aldri ned på troen til folk, og jeg maser aldri om min egen tro. Men en sjelden gang når det passer sånn kan jeg lufte mitt syn på livet. At jeg føler en energi i naturen, at jeg føler meg nært mine forfedre når jeg er i naturen de har vært, at jeg føler energier og at jeg tenker at vi mennesker og alle levende vesner er i ett med universet og alt energi. Det er ikke sånn at jeg har sett spøkelser eller føler meg veldig klarsynt, men jeg kjenner virkelig en energi. 

 

Jeg blir kun møtt med fnysing, heving av øyenbryn og at jeg er helt på bærtur. Som om jeg holder fast på dette kun for å være alternativ og spesiell. Men dette er oppriktig noe jeg føler er ekte, så nært jeg kan komme en sannhet. Jeg har egentlig ingen nære relasjoner til noen som tror på det jeg tror på, og det føles ganske trist å bli møtt med denne holdningen når jeg kun deler noe som gir meg styrke i livet.  

Er ikke dette passe respektløst?

Er det noen her med samme erfaring? 

 

Anonymkode: 5b91f...88f

Ingen likar å bli belært eller fortalt at ein tenker feil. Dette gjeld ikkje berre når det gjeld spiritualitet. 

Tenk berre kor mange som får piggane ute når dei blir bedt om å endre kosthald. Eller kor umulig det er å endre nokon frå å stemme Frp til SV.

Anonymkode: 2bd9c...862

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det føles litt kleint når folk deler sånt. Til nære familiemedlemmer kan man gi klar beskjed, med fremmede bør man jatte med, men når venner begynner sånn er det vanskelig…. Det blir jo jatting for ikke å såre, mens man kjenner seg som en løgner… Ikke et stort problem, da. 

 

 

Anonymkode: bd784...9d9

Eg har heldigvis ein fin familie som er svært opne for mine erfaringar når det gjeld spiritualitet og healing. MEN, eg ville aldri aldri opna meg om dette for menneske utanfor familien om desse emna. Rett og slett fordi eg ikkje kan overtale nokon til å forstå kva eg prøver å seie. Dette er slikt ein sjølve må erfare. Gjerne over tid, så det ikkje vert for overveldande ❤️ 

Anonymkode: 2bd9c...862

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hva er forskjellen mellom dette og kristne, muslimer ++? Like troverdig alt sammen. 

Anonymkode: abb66...c84

Like lite troverdig mener du vel?

Anonymkode: 32e4f...4eb

[AnonymBruker]

Jeg er spirituell og overlest. Verden ER energier. En god del av disse har du sanser som kan fange opp. Enda flere kan gi resonans. Og det store flertallet av energiene merker du ikke noe til.

Når jeg møter new age folk, prater de stort sett vissvass. De vil ikke overhode høre på meg tilbake heller. Jeg har ikke gjort noe forsøk på å snakke om mitt syn til mine religiøse slektninger, men jeg er heldig, jeg er ikke alene, jeg har en tante og en X som vet de samme tingene som meg og aksepterer at det er blitt koblet opp til mine spirituelle behov.

Effekten med følelsesmessig bearbeiding, tilhørighet og generell velvære i naturen er godt dokumentert og velkjent, spesielt i endel (tidligere) forskningsmiljøer over dammen. Dette skal du bare fortsette å prate om og heller stå opp for deg selv og hvordan du føler det.

Hos meg er jeg opphavet til en del av mine opplevelser av mening og tilhørighet, hvor jeg føler nærhet til folk som ikke er tilstede, har formødre som snakker til meg, får fornemmelser og lignende. Jeg ser på det som en viktig del av livssynet mitt, og vet at det er effekter som oppstår hos enkelte, trolig en kombinasjonen mellom gener og miljø. Jeg er nokså sikker på at det ikke hos meg er halinusasjoner, f. Eks. Sopp som har forgiftet korn, og andre ytre tilførte halinusagoner. Det er heller noe i min egen kroppskjemi som setter det gang. Det aksepterer jeg.

Anonymkode: 63d51...c8e

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at det kan virke respektløst å bli fnyst av, uansett hva man kommer med.

Selv er jeg ikke religiøs eller spirituell på noe vis. Jeg tror på vitenskapen. Men jeg har så klart tanker om livet uansett. Jeg synes vi lever i en vakker og fasinerende verden, uten at vi må tillegge den mye annet enn hva som faktisk er der. Jeg liker naturen, solen, historien og folk. Sier ikke dette for å tråkke på noens tro, men for å fortelle hvordan jeg tenker.

Jeg er også vokst opp i en familie med mye av både kristendom og spiritualitet. Så jeg er godt vant til samtaler om energier, Gud, gjenferd og mye mer. For meg havner dette i samme kategori.

Jeg har lært meg å lytte og å prøve å ikke reagere når folk forteller meg om sin tro i forsøk på å være respektfull for andres tanker.

Men noen ganger er det vanskelig fordi det går så på tvers av mine tanker. Hvis noen forteller meg at ting fungerer på en måte jeg ikke tror på, vil jeg jo automatisk begynne å tenke at "nei, dette stemmer ikke".

Det er vanskelig å ha en samtale med noen som presenterer noe jeg anser som tull som fakta. Vanskelig å møte det på en god måte uten å gå på akkord med meg selv. Også er jo også spørsmålet hvor grensen skal gå for at det er akseptabelt å uttrykke at noen bare sier tull.

Anonymkode: 9ae2d...d1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Hva er forskjellen mellom dette og kristne, muslimer ++? Like troverdig alt sammen. 

Anonymkode: abb66...c84

Ingen forskjell, det er like lite troverdig som ‘åndelighet’. 

Poenget mitt er at man nesten må forvente at ikke alle klarer å jatte med uten å miste maska et lite øyeblikk når man snakker om at man tror på slike ting. På samme måten som de fleste som ikke tror på julenissen vil finne lite glede/interesse av å diskutere meningen med julenissen. Sånn er livet, på godt og vondt. 

Anonymkode: 515e3...cf8