Vil ikke ha mann og barn hjem fra påskeferie

[AnonymBruker]

Mann og barn er bortreist i påska. Jeg måtte jobbe og kunne derfor ikke bli med. De har straks vært borte en uke, og dette har vært den beste uka siden lenge før ungene kom til verden (før graviditet med første barn). De er 2 og 4 år gamle.

Livet har vært så deilig og fredfullt når jeg har hatt fri. Jeg har fått tid til å rydde, se filmer og bare slappet av og sovet ut. Og nå ligger jeg bare å gruer meg til dem kommer tilbake imorgen. Jeg savner ikke mannen, barna eller familielivet. Tanken har fler og fler ganger i påska slått meg at jeg kanskje bør forlate dem, at de har det bedre uten meg. Jeg vil bare være i fred 😞

 

Anonymkode: 7875b...8c4

[AnonymBruker]

Da synes jeg du skal gjøre det.

Anonymkode: f8a41...57a

[AnonymBruker]

Du høres egoistisk og utakknemlig ut. 

Anonymkode: 2ba87...02e

[AnonymBruker]

Du høres veldig umoden ut:/

Anonymkode: e0a7a...725

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Mann og barn er bortreist i påska. Jeg måtte jobbe og kunne derfor ikke bli med. De har straks vært borte en uke, og dette har vært den beste uka siden lenge før ungene kom til verden (før graviditet med første barn). De er 2 og 4 år gamle.

Livet har vært så deilig og fredfullt når jeg har hatt fri. Jeg har fått tid til å rydde, se filmer og bare slappet av og sovet ut. Og nå ligger jeg bare å gruer meg til dem kommer tilbake imorgen. Jeg savner ikke mannen, barna eller familielivet. Tanken har fler og fler ganger i påska slått meg at jeg kanskje bør forlate dem, at de har det bedre uten meg. Jeg vil bare være i fred 😞

 

Anonymkode: 7875b...8c4

Dette er slett ikke unormalt. Særlig om man er helt utsultet på egentid.

Kos deg og nyt alenetiden!

Anonymkode: 09625...40f

[Cartman]

Du kan tenke mye rart så lenge du tar deg sammen når de er tilbake. For meg høres det ut som at du er utbrent og deprimert. 

[missbanana]

De har det ikke bedre uten deg! Det kan være fryktelig slitsomt med små barn, så det er ikke rart at det har vært godt å ha en uke for deg selv. Det går an å elske familien sin og samtidig elske å være i fred Det blir lettere, det vil ikke være like intenst når barna blir litt større. Har du mulighet for å snakke med mannen din om hvordan dere kan roe ned tempo litt? F. Eks jobbe redusert, ha en dag i mnd som bare er din? Tror det er veldig vanlig å føle at man blir litt "spist opp" som mamma. Vi har forskjellige behov om eget "space".  Noen trenger det ikke, de blir lada opp av å være med folk, mens andre må få være helt alene for å få lada opp. Jeg tror ikke man trenger så mye tid egentlig, men man trenger å vite at man får det jevnlig,  og når det er, så man kan glede seg og puste ut. Det kan hende du føler deg litt "desperat" nå fordi du ikke vet når neste gang kommer til å bli? Snakk med mannen din, lag en plan for egentid. Ikke dra, dette kan ordnes. Masse kjærlighet og forståelse til deg !

[AnonymBruker]

Så du ser på barna dine som en plage? Hvorfor fikk du egentlig disse barna?

Anonymkode: 0e46b...3dc

[AnonymBruker]

I feel you baby…. Elsker familien min, men har følt det likt som deg flere ganger ♥️

Anonymkode: 58321...ed0

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Vært alene tre dager, de beste dagene på lenge!
 Du er heldig som fikk en uke alene.  

Anonymkode: 6f848...906

[Cartman]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Så du ser på barna dine som en plage? Hvorfor fikk du egentlig disse barna?

Anonymkode: 0e46b...3dc

Hun gjør ikke det. Man kan være fysisk og mentalt utkjørt og samtidig elske sine barn.

[AnonymBruker]

Overse 80% av kommentarene her. De er kun ute etter å terge og provosere. Jeg reiser bort 4 dager på hotell, fra mann og barn i over imorgen og selv om det er fulle dager med studier, gleder jeg meg helt sinnsykt til husmorferien. Hver sommer sender jeg unger og far aleine på hytta, minst en uke. Det er så deilig! 
 

Tipper du tenker ganske mye på alle andre enn deg selv til vanlig, og at det derfor er sinnsykt deilig å kunne gjøre akkurat det DU har lyst til noen dager. Og det er helt normalt og helt greit! 
 

Men etterhvert begynner du kanskje å savne de litt også? Og hvis du ikke gjør det enda, trenger du kanskje bare litt mer egentid ellers også  

Anonymkode: dfcd4...e80

[AnonymBruker]

Du trengte nok et avbrekk❤️ barna dine er ganske små og tette i alder. Det er krevende. Gleden for at de kommer hjem kommer helt sikkert så fort er hjemme🥰

Anonymkode: e9391...a34

[AlternativX]

Uff da, kan du være deprimert eller sliten? Kanskje du trenger litt mer egentid i livet?

Endret søndag kl 19:53 av AlternativX

[AnonymBruker]

Høres ut som at du trenger mer alenetid! Er det mulig å gjøre noen endringer i livet som gjør at du får mer tid for deg selv?

Anonymkode: 4d83e...fc5

[AnonymBruker]

Du er sliten helt inn til margen, og du har for første gang på lenge fått kjenne på livet slik det var før barn og mann og familien AS. 
 

Jeg skjønner deg så godt. 
 

Men, hvis det er slik at det ikke er en eneste del av deg som vil se barna dine igjen, så syns jeg at du bør ta kontakt med helsevesenet og få snakket med noen om det. Litt fordi det er voldsomme følelser, og de kan være greie å få sortert sammen med en annen voksen som ikke står deg nær (eller er fremmede på KG…). Tankene dine om at de har det bedre uten deg vil jeg hvert fall at du ikke skal høre på- for de er ikke sanne. Men de er der kanskje fordi du er helt utslitt? Eller? Det er vanskelig å si. 
 

Jeg håper du føler litt glede når barna dine kommer hjem, og at du klarer å ta imot eventuell hjelp. 
 

Masse lykke til, dette tror jeg kommer til å gå bra. 
 

PS: ikke hør på de sure folka som sier "hvorfor fikk du barn egentlig". De er bare grunne og tåpelige. Ikke hør på de. 

Anonymkode: e6721...e27

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt! Men tro meg: de får det ikke bedre uten deg. Du får det heller ikke bedre uten de, selv om det kan føles sånn i den mest intense småbarnsfasen ❤️

jeg er også en sånn som trenger mye alenetid, og jeg følte at jeg holdt på å bukke under mange ganger da barna var mindre. Skikkelig vond følelse at man ikke tåler sin egen familie 💔 husker jeg måtte jobbe en uke på sommeren mens de var bortreist - det var den beste uka i mitt liv! Nå er barna 7 og 10 år, så det er lettere nå, men likevel må jeg planlegge inn alenetid for å holde hodet over vannet. Jeg tror ikke folk som er ekstrovert skjønner hvordan det er, så du må bare ignorere de hatefulle kommentarene her , ts. Vi er mange som forstår deg. ❤️

Anonymkode: f5f20...049

[AnonymBruker]

Enig med deg ts. Mannen hadde ungene noen dager i sommerferien og det var fantastisk.  Jeg elsker mannen og barna mine men så deilig med alenetid. 

Anonymkode: caabd...c7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Så du ser på barna dine som en plage? Hvorfor fikk du egentlig disse barna?

Anonymkode: 0e46b...3dc

Hadde jeg visst før barn hvordan jeg kom til å bli som forelder, skulle jeg svart deg på en bedre måte. Før jeg fikk egne barn, elska jeg barn. Passet andre sine unger hele tiden og var til og med barnevakt på siden av jobb etter endt utdanning. Det ga meg mye glede og energi. Har jobbet i barnehage og på barneavdeling. Trodde jeg hadde et fantastisk utgangspunkt og var godt forberedt.

Så fikk jeg et jævlig svangerskap med masse innleggelser pga hyperemesis. Og deretter baby som bare gråt og gråt i flere mnd. sov aldri lengre enn 40 min sammenhengende og var bare utilpass i våken tilstand. Enda den dag i dag krever dette barnet oppmerksomhet konstant, kan ikke leke 5 min alene engang. Ekstremt intenst. 
 

Så ble jeg uplanlagt gravid med nr 2 pga spiral som hadde gått gjennom livmoren og måtte opereres ut. På nytt et helvettes svangerskap med innleggelser og oppkast i 9 mnd. følte meg allerede så rævkjørt som en bare kan bli, men måtte bare stå i det. Tanken på abort streifet meg mange ganger daglig, men valgte tilslutt å stå i det og beholde. 

Dette ble også en tøff start med vakum, skulderdystoci, rift fra a til å, blødning på nesten 3 liter, intensiv på meg og  barn på nedkjøling på nyfødt intensiv.

så var det egentlig bare rett hjem og tilbake til vanlig hverdagsliv. 
 

og dette er første gang jeg er alene uten barn på disse årene. Vi har ingen familie i nærheten å støtte oss på. Har heller ikke følt oss komfortable med å reise bort fra ungene enda, siden minste har ammet frem til nå.

Ts

Anonymkode: 7875b...8c4

[AnonymBruker]

Jeg ser du får mye kritikk for å være umoden og utakknemlig, ikke lytt så mye til de. 
 

Jeg tror det er lett å miste seg selv i småbarnsbobla, når man da plutselig får litt tid for seg selv så kjenner man ekstra på det, jeg har det akkurat som deg. 
 

Måten vi løser det på hjemme er med åpen kommunikasjon, vi planlegger egen-tid der min kjære tar med seg barna til svigers en helg nå og da, så gjør jeg det samme. Det har vert redningen for vår familie. Da skaper du det et pusterom hvor du kan senke skuldrene og ta litt vare på degselv, det trenger du slik at du kan være en god mor.

som andre skriver så virker det som du er utbrent, ikke ta noen forhastede beslutninger nå.

Anonymkode: 71cfb...dbd