Moren min gjør meg så sint

[Pingleton]

Moren min gjør meg så ekstremt sint og lei meg. Hun har nok udiagnosert ADHD og kanskje... noe mer? 
Hun snakker I ETT SETT. Konstant. 80% av all snakking som foregår når hun er i rommet er hennes stemme. Hun snakker høyt, stopper ikke snakke hvis noen andre begynner å snakke, avbryter, bryter inn i andres samtaler.  Det er umulig å ha en samtale med noen andre i samme rom som henne uten at hun bryter inn og tar over samtalen. Hvis hun ikke liker det man snakker om sier hun ting som "Nå snakker vi ikke mer om det" eller "Hvorfor er dere så opptatt av det?". Hun spør om ting, men venter ikke på svar. Hun snakker masse om hvor selvopptatte andre er, hvor forfengelige andre er, men hun er ekstremt selvopptatt selv. 

Det aller verste er måten hun snakker med faren min på. Hvis han begynner å si noe til oss avbryter hun og sier ting som "Det har vi hørt før", eller sier ferdig setningen for ham. Jeg blir brennende forbanna inni meg.  Hun driver også og retter mye på ham hvis han sier feil gramatikk eller lignende, og er generelt endel spydig. 
Han sier ingenting på det. Dette gjør at jeg vet mye mindre om ham enn om henne. Det plager meg enormt. Jeg har noen ganger initiert å gjøre ting med bare ham, men det er sjeldent jeg er bare med ham , og ikke henne i tillegg. 

Hun er også hyperfokusert på visse temaer, og tror og mener at alle skal synes det er like interessant og viktig som henne. 
Hun er også veldig kontrollerende, hvis hun mener at noe skal gjøres på en spesiell måte (som hun ofte synes) så MÅ det gjøres på den måten, og det må gjøres NÅ. 

Det er umulig å ta opp dette med henne, hun går rett i selvforsvarsmodus og klarer VIRKELIG ikke se seg selv utenfra. Jeg kan virkelig prøvd å si at hun ikke må avbryte, at hun er frekk, at hun må la andre snakke, men det er som å møte en vegg. Det går IKKE INN, og hun blir drit-sint. 

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Hun kan tidvis også være hyggelig, men hun er utrolig svingete i humør. Jeg gruer meg alltid til å dra hjem, fordi jeg synes familiedynamikken er helt uholdbar pga henne. Det er ingen alternativ å kutte henne ut, bare så det er sagt. Men jeg skulle gjerne hatt en måte å takle det på, folk som har væt i samme situasjon; hvordan har dere taklet det? Hvordan har dere klart å få dem til å forstå at de er problemet? 

Endret søndag kl 18:02 av Pingleton

[AnonymBruker]

TS her:
Jeg har også begynt å bli stresset over tanken på at jeg ev. skal ha barn som de skal passe. Mest fordi jeg er redd for at pappa ikke skal få oppleve å passe barnet så mye, at det er mest henne som kontrollerer hvordan han skal holde den, og så videre. "NEI, nå gjør du feil, ikke hold henne sånn" typ. Den tanken plager meg skikkelig. Og at hun ettervært skal begynne å rette på dem - ikke oppfør deg sånn, ikke si det ordet sånn.. osv.

Anonymkode: 73bc2...98a

[AnonymBruker]

ingen?

Anonymkode: 73bc2...98a

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært i en lignende situasjon, men det høres ut som moren din totalt mangler selvinnsikt, og da er det dessverre lite å gjøre med saken… Hun klarer ikke endre seg om hun ikke selv ser at hun gjør noe galt. 

Anonymkode: 7aeb2...ee9

[AnonymBruker]

Jeg har det ganske likt med min mor som har diagnostiert ADHD. Forskjellen er bare at når man tar opp at hun avbryter mye, eller sier til henne at noen andre må få komme til (som f.eks. barnebarna), er det med en gang " Jeg har ADHD! Jeg kan ikke noe for det, så dere må ta meg som jeg er!". Hun klarer heller aldri se sine egne feil om man prøver å snakke med henne, hun går rett i selvforsvar. 

Det nytter ikke å prøve å snakke ut om ting, eller få henne til å reflektere over hvordan hennes handlinger påvirker andre. Det eneste hun tar i fra disse samtalene er hvor utakknemlige unger hun har. Jeg har på en måte bare innsett at det aldri kommer til å forandre seg, så jeg har begrenset kontakten litt.

Anonymkode: c2c8b...2a6

[AnonymBruker]

Ingen ADHD her - men jaggu er jeg lei etter fire-fem dager med mor på 88 Bare voksne barn på besøk her i påsken, men alt surrer rundt hennes verden. Jeg har vært på en lengre ferie i Asia - tre uker-  - hun har ikke spurt meg et pip om hva jeg opplevde. Ingenting om hvordan det går på jobben. Når jeg sier noe om at jeg har tenkt meg hit eller dit på ferie - kommer det kanksje et "åja", og så kommer en fortelling om hvor hun har vært selv for mange år siden eller at nabokona har vært der eller der og spist her og der.. 

... hadde det vært alder, bare, så hadde jeg latt det gå, men jeg tenker jo at dette har vært slik alltid - ingen interesse for hva barna (nå voksne) har for liv eller hva de opplever. Dette gjør meg bare sur, gretten og lei meg - og jeg føler jeg kaster bort ferien min. Prøver selvsagt å skjerpe meg, men når jeg sitter rundt frokostbordet av plikt - jeg vil helst ikke spise frokost, så blir jeg bare lei og trøtt...

.. nesten slik at jeg vi si fra, men får meg ikke til det heller. Virker som hun ikke forstår at det er andre voksne til stede. Antar at dette er ganske vanlig rundt om, men det som er slitsomt er at det alltid var slik.

Anonymkode: 1dec0...b13

[AnonymBruker]

Moren min er helt lik. Jeg har ingen råd, omgås henne så lite som mulig.

Anonymkode: 0776d...f74

[AnonymBruker]

Takk for svar. Det plager meg så langt inn i sjelen. Hun avbryter ALLTID samtaler, faren min holder på å fortelle en historie fra hans barndom, og plutselig utbryter hun "SE DER!" kjempehøyt. Og når vi ikke ser der, men prøver å høre videre på ham sier hun enda høyere "DERE SER JO IKKE! BAK DEG". Det er helt utrolig. Jeg sier ofte ting som "Vent! Hva sa du?" til faren min/ den som snakket. Og da respekterer hun det i et par sekunder kanskje før hun snakker videre. Hun snakker så utrolig høyt, at det er umulig å fortsette en samtale når hun snakker. Jeg tror hun må være så ekstremt inni sitt eget hode at hun ikke skjønner at hun avbryter. Det er helt absurd.I tillegg er hun som sagt enten i veldig godt humør, eller i veldig dårlig humør og alle er dumme utenom henne. Det er utrolig slitsomt. Hun kan være hyggelig som sagt, men hun lytter IKKE. Virkelig ikke. 

Jeg blir lei meg og frustrert, mest på faren min sine vegne - selv om han ikke alltid ser ut til å bry seg. Jeg mistenker at det er verst når vi barna er hjemme, jeg håper iallfall det. Men det gjør at jeg ikke føler jeg blir like godt kjent med pappa som mamma, noe som gjør meg utrolig lei meg og frustrert. 

Anonymkode: 73bc2...98a

[Kaisamaia]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk for svar. Det plager meg så langt inn i sjelen. Hun avbryter ALLTID samtaler, faren min holder på å fortelle en historie fra hans barndom, og plutselig utbryter hun "SE DER!" kjempehøyt. Og når vi ikke ser der, men prøver å høre videre på ham sier hun enda høyere "DERE SER JO IKKE! BAK DEG". Det er helt utrolig. Jeg sier ofte ting som "Vent! Hva sa du?" til faren min/ den som snakket. Og da respekterer hun det i et par sekunder kanskje før hun snakker videre. Hun snakker så utrolig høyt, at det er umulig å fortsette en samtale når hun snakker. Jeg tror hun må være så ekstremt inni sitt eget hode at hun ikke skjønner at hun avbryter. Det er helt absurd.I tillegg er hun som sagt enten i veldig godt humør, eller i veldig dårlig humør og alle er dumme utenom henne. Det er utrolig slitsomt. Hun kan være hyggelig som sagt, men hun lytter IKKE. Virkelig ikke. 

Jeg blir lei meg og frustrert, mest på faren min sine vegne - selv om han ikke alltid ser ut til å bry seg. Jeg mistenker at det er verst når vi barna er hjemme, jeg håper iallfall det. Men det gjør at jeg ikke føler jeg blir like godt kjent med pappa som mamma, noe som gjør meg utrolig lei meg og frustrert. 

Anonymkode: 73bc2...98a

Hvor gamle er foreldrene dine da? Jeg tror ikke du kan klare å få henne til å forstå at det er hun som er problemet, som du spør om i første innlegg. Det eneste du kan gjøre er å begrense kontakten litt og prøve hardere på å få med deg faren din ut/bort alene. ☺️

[AnonymBruker]

Du sier det er vanskelig å få alenetid med kun faren din. Jeg ville jobbet mer med å få til det. Tror du vil angre den dagen de ikke er her mer. Og jeg tror faren din ville satt pris på å få være alene med deg, få snakke uten å bli avbrutt og latterliggjort, og kanskje få sagt eller betrodd seg til deg uten henne hengende over seg. Det er hva jeg ville ha gjort. Henne får du ikke gjort noe med, men relasjonen til din far kan du faktisk ordne.

Anonymkode: b70ae...d04

[AnonymBruker]

Hun høres ut som meg (ADHD) men jeg har lært meg å stoppe opp, og hele familien får mer enn gjerne korrigere meg… jeg vil jo ikke være sånn, men faller ut i hytt og pine og kan plutselig begynne å snakke om noe annet enn resten. Det er kjipt for alle.

Vi er alle så klar over dette hjemme, så nå trenger barna bare å se på meg så lukker jeg munn, og vi kan alle le litt av det i istedenfor at det blir kjipt.  

Tror du ikke moren din merker det også? Men kanskje er for stolt til å innrømme hvordan det er? Jeg tror dere kommer langt med en god prat om hvordan dere alle har det❤️

Anonymkode: bdea0...597

[AnonymBruker]

Moren min er helt lik! Jeg endte opp med en k-ptsd diagnose etter en barndom med henne som mor. Var blant annet derfor hun gjorde meg så utrolig sint inni meg

Anonymkode: aaf27...cf2

[Pingleton]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hun høres ut som meg (ADHD) men jeg har lært meg å stoppe opp, og hele familien får mer enn gjerne korrigere meg… jeg vil jo ikke være sånn, men faller ut i hytt og pine og kan plutselig begynne å snakke om noe annet enn resten. Det er kjipt for alle.

Vi er alle så klar over dette hjemme, så nå trenger barna bare å se på meg så lukker jeg munn, og vi kan alle le litt av det i istedenfor at det blir kjipt.  

Tror du ikke moren din merker det også? Men kanskje er for stolt til å innrømme hvordan det er? Jeg tror dere kommer langt med en god prat om hvordan dere alle har det❤️

Anonymkode: bdea0...597

Jeg prøver å korrigere, men hun blir kjempesint og offensiv av det. Hun har ingen selvinnsikt - og hadde nok ALDRI godtatt at hun har ADHD. Hun merker til en viss grad at vi blir irriterte, men hun tenker umiddelbart at det er oss det er noe galt med - vi som er sure, vi som er de som skaper dårlig stemning. 

Kan jeg spørre-  du som har ADHD og kjenner deg litt igjen - innser man først etterpå at man har avbrutt og snakket for mye? Eller innser man det ikke i det hele tatt med mindre noen påpeker det? 

[AnonymBruker]

dine følelser og reaksjoner er DITT ANSVAR, ingen GJØR deg sint, bu BLIR sint pga eget reaksjonsmønster.. 

Anonymkode: 370ca...bd4

[Kullsyrevann]

Pingleton skrev (3 minutter siden):

Jeg prøver å korrigere, men hun blir kjempesint og offensiv av det. Hun har ingen selvinnsikt - og hadde nok ALDRI godtatt at hun har ADHD. Hun merker til en viss grad at vi blir irriterte, men hun tenker umiddelbart at det er oss det er noe galt med - vi som er sure, vi som er de som skaper dårlig stemning. 

Kan jeg spørre-  du som har ADHD og kjenner deg litt igjen - innser man først etterpå at man har avbrutt og snakket for mye? Eller innser man det ikke i det hele tatt med mindre noen påpeker det? 

Hvis man bruker en diagnose for å forsvare uspiselig oppførsel, så er det ikke diagnosen som er problemet. En hjerne med noen feilkoblinger er ikke nok til å forme den atferden hun har, der er det noe mer. 

Hun høres helt ekstremt slitsom ut, og du har all rett til å irritere deg over det. Det verste jeg vet er folk med munndiare som driter i at andre også har behov for å uttrykke seg eller komme med meninger.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.4.2025 den 20.10):

TS her:
Jeg har også begynt å bli stresset over tanken på at jeg ev. skal ha barn som de skal passe. Mest fordi jeg er redd for at pappa ikke skal få oppleve å passe barnet så mye, at det er mest henne som kontrollerer hvordan han skal holde den, og så videre. "NEI, nå gjør du feil, ikke hold henne sånn" typ. Den tanken plager meg skikkelig. Og at hun ettervært skal begynne å rette på dem - ikke oppfør deg sånn, ikke si det ordet sånn.. osv.

Anonymkode: 73bc2...98a

Hvorfor skriver du med brukernavn og anonym bruker om hverandre? Du gjør det gjennom hele tråden...

Anonymkode: b92ba...1b4

[AnonymBruker]

Pingleton skrev (4 timer siden):

Jeg prøver å korrigere, men hun blir kjempesint og offensiv av det. Hun har ingen selvinnsikt - og hadde nok ALDRI godtatt at hun har ADHD. Hun merker til en viss grad at vi blir irriterte, men hun tenker umiddelbart at det er oss det er noe galt med - vi som er sure, vi som er de som skaper dårlig stemning. 

Kan jeg spørre-  du som har ADHD og kjenner deg litt igjen - innser man først etterpå at man har avbrutt og snakket for mye? Eller innser man det ikke i det hele tatt med mindre noen påpeker det? 

Jeg innser det som regel med en gang, men det er kun fordi folk rundt meg reagerer, hadde ingen reagert tror jeg kanskje ikke jeg hadde reagert  (merket det) heller. Selv om jeg har ADHD har jeg empati og forståelse, og har lært meg til å tildeles være mer stille, eneste aberet da er at jeg blir sittende å tenke på noe HELT annet mens folk snakker med meg, og det er i grunnen like ille. Ikke lett for noen.

Men det kan være så mangt med moren din, det finnes et hav av selvopptatte mennesker uten en diagnose også❤️

Anonymkode: bdea0...597

[AnonymBruker]

Tror moren min er på spekteret. Hun har aldri dialog, kun monolog om ting som hun blir sykelig interessert av. Hun har jevnlig byttet hobbyer de siste 20 årene, og da er den aktuelle hobbyen alt hun klarer å prate om - på et detaljnivå som ingen er interessert i å høre om. Gjenforteller også de samme historiene fra oppveksten vår gang på gang på gang.

Skårer høyt på Dunning-Kruger-effekten også; tror hun vet best om alt mulig rart, og takler dårlig å bli satt på plass.

Anonymkode: 9493d...8e5