Å gå fra sint partner når vi har barn med ekstra utfordringer - eller holde ut for ungene?

[AnonymBruker]

Har vært sammen med mannen min i snart tyve år, vi har to barn på 10 og 7. 10-åring med adhd og MYYYE aggresjon (vi får hjelp fra bup). 
 

Lurer på om det er noen der ute som har erfaring med å gå fra mannen (eller kona) når man har fundamentale ulike oppfatninger av noen sider ved oppdragelse og hvordan man skal takle ekstra utfordringer knyttet til eksempelvis adhd? Og når du opplever at den andre ikke takler de ekstra utfordringene i det hele tatt? Gikk det greit? Skulle du ønske at du holdt ut noen år til for ungene? 

Av mange grunner vurderer jeg stadig vekk å avslutte ekteskapet, men det som holder meg ekstra igjen, er at jeg ikke opplever at mannen min takler de ekstra utfordringene noe bra i det HELE tatt, og tenker med gru på at han skal være alene med det vi står i en uke av gangen. Han blir VELDIG lett frustrert og tar det ut i full blomst foran ungene. Kan si ting som at «du oppfører deg som en skitunge», rope til dem, slamre med dører, si at han bare vil dø av dette drittfamilielivet, true datter med alt mulig rart som ikke har noe sammenheng med det hun har gjort, herme etter survingen til ungene men veldig overdrevet, osv osv.. Rett og slett veldig barnslig oppførsel, og jeg føler ofte det er tre, ikke to, unger her. Men så tenker jeg at det i alle fall er bedre for ungene at vi er to voksne her, enn at han skulle holdt på sånn alene. 

Dette handler altså ikke om at jeg ikke vil at vi skulle hatt 50/50 ordning, eller at jeg «ikke klarer tanken på å være borte fra ungene» - det er virkelig ikke det. Ungene har en fin pappa når han bare er i sitt ess, når han er på fjelltur med dem eller når de spiller dataspill feks. Men han tåler ikke utfordringene - og de er det mange av! Jeg tenker at det kan skade relasjonen mellom særlig datter og far for bestandig, og at hun kan ha en dårligere utvikling hvis han fortsetter i sitt barnslige spor uten en annen voksen som kan «korrigere» litt eller som faktisk kan trøste ungene når han kjefter på dem.

En annet element er at han har hatt en del tegn på depresjon, og jeg er skikkelig redd for at det skulle blomstret opp i en sånn situasjon (jeg er ganske sikker på at han ikke vil avslutte ekteskapet), og at det kunne gått veldig ut over både han og så klart ungene. Er faktisk sånn at jeg også er redd for det verst tenkelige utfallet faktisk, dessverre 😔

Er fryktelig usikker på om det er rett å sette meg selv til sides i noen år, for barnas skyld, eller om det er best for alle å være «ærlig med seg selv» osv osv. Jeg vil gjøre det som er best for ungene. 

Jeg har jo også noen gang tenkt tanken at han kanskje kunne fått det bedre uten meg, og blitt en bedre og mer tålmodig pappa når han både var uten meg (som kunne vært bra kanskje) og når han samtidig kjente på større eierskap til det å være voksen og pedagogisk ovenfor ungene - kanskje. Men hver gang det at vi har det vanskelig, så bedyrer han at han har det greit og at han vil bli gammel med meg… Selv om vi kommuniserer elendig. Men den elendige kommunikasjonen går tydeligvis mer inn på meg enn på ham, tror jeg. 

Takk for at du leste dette lange og rotete innlegget helt hit, og håper du vil dele noen tanker. 

Anonymkode: 16364...2e1

[AnonymBruker]

Han kommer ikke til å ha dem 50-50.

Mulig han sier det og tror det i begynnelsen, eventuelt insisterer for å "straffe deg." Bare å si ja og ha og gå med på det. I løpet av et år har han antagelig helt minimalt, om noe, samvær.

Anonymkode: ae8d0...643

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Han kommer ikke til å ha dem 50-50.

Mulig han sier det og tror det i begynnelsen, eventuelt insisterer for å "straffe deg." Bare å si ja og ha og gå med på det. I løpet av et år har han antagelig helt minimalt, om noe, samvær.

Anonymkode: ae8d0...643

Men akkurat det du skriver der, er jo også noe jeg frykter! At han skal skrumpe inn til en enda dårligere versjon av seg selv, og i verste fall bli alvorlig psykisk syk og i verste fall, ja, det utenkelige. Jeg vil så veldig gjerne at ungene mine skal ha det bra, og at de skal ha en pappa som har det bra - mest fordi jeg vet at det vil påvirke dem veldig negativt i livet hvis pappaen har det dårlig og det som verre er. Hvis jeg kan spare dem for mye vondt, så vil jeg heller bli i forholdet noen år til. 

Men så vil jeg jo egentlig også veldig gjerne ha det bra selv. 
 

TS

Anonymkode: 16364...2e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

10-åring med adhd og MYYYE aggresjon (vi får hjelp fra bup). 

Vet BUP at far er aggressiv, truende og elendig rollemodell? 

Sønnen din blir ekstra skader av familien deres. Han går nærmest i lære for å bli en voldsutøver

 

Anonymkode: 93d66...a61

[AnonymBruker]

Høres ut som om diagnosen til barnet ditt kommer fra far.

Uansett, er ikke sunt for de å vokse opp i dette og når du tillater denne oppførselen så tror barna dine at dette er ok. Som en over sier så lurer jeg og på om BUP vet om fars oppførsel? For dette kan og påvirke barnets oppførsel...

Du må gjøre det som er best for deg og barna og det er å ikke bo med en ustabil mann.

 

 

Anonymkode: e58cd...a05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vet BUP at far er aggressiv, truende og elendig rollemodell? 

Sønnen din blir ekstra skader av familien deres. Han går nærmest i lære for å bli en voldsutøver

 

Anonymkode: 93d66...a61

Det er datter på 10, og aggresjonen er mest verbal hvis man kan si det sånn. Men også litt fysisk. Og ja, jeg tenker at han TIDVIS er en elendig rollemodell for henne, men jeg er redd han ville vært en enda værre rollemodell uten meg der til å korrigere. Men det er jo som sagt akkurat dette jeg er sykt usikker på. 
 

Nja, BUP vet litt fordi datter har snakket om likhetene mellom henne og faren, og snakket om at faren er bråsint. Men JEG har ikke fortalt BUP i klartekst hvordan det er - vi har jo alltid samtalene med BUP sammen som et par, og det føles slemt og ekkelt å henge ham helt ut foran psykologen der. Ser for meg at det ville skapt en kjempeavstand mellom oss, noe som er helt motsatt av det jeg på en måte ønsker (der vi er nå hvor vi ikke diskuterer og vurderer et brudd sammen). 

TS

Anonymkode: 16364...2e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Høres ut som om diagnosen til barnet ditt kommer fra far.

Uansett, er ikke sunt for de å vokse opp i dette og når du tillater denne oppførselen så tror barna dine at dette er ok. Som en over sier så lurer jeg og på om BUP vet om fars oppførsel? For dette kan og påvirke barnets oppførsel...

Du må gjøre det som er best for deg og barna og det er å ikke bo med en ustabil mann.

 

 

Anonymkode: e58cd...a05

Ja, jeg er på en måte enig. Men, barna vil komme til å fortsette å bo med en ustabil mann. Er det bedre??

Jeg tror virkelig ikke at han kommer til å ønske noe annet enn 50/50, og dessuten tror jeg han vil klare å skjerpe seg såpass at han ikke «kvalifiserer» til å vurderes å ikke ha gode omsorgsevner. Hvis det ga mening. Bare så det er sagt: han er også veldig god og omsorgsfull, når han er i rette humøret. 

TS

Anonymkode: 16364...2e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er datter på 10, og aggresjonen er mest verbal hvis man kan si det sånn. Men også litt fysisk. Og ja, jeg tenker at han TIDVIS er en elendig rollemodell for henne, men jeg er redd han ville vært en enda værre rollemodell uten meg der til å korrigere. Men det er jo som sagt akkurat dette jeg er sykt usikker på. 
 

Nja, BUP vet litt fordi datter har snakket om likhetene mellom henne og faren, og snakket om at faren er bråsint. Men JEG har ikke fortalt BUP i klartekst hvordan det er - vi har jo alltid samtalene med BUP sammen som et par, og det føles slemt og ekkelt å henge ham helt ut foran psykologen der. Ser for meg at det ville skapt en kjempeavstand mellom oss, noe som er helt motsatt av det jeg på en måte ønsker (der vi er nå hvor vi ikke diskuterer og vurderer et brudd sammen). 

TS

Anonymkode: 16364...2e1

Jeg blir både trist, oppgitt og provosert av dette her.

Du skjuler kjempeviktig informasjon som garantert gjør at datteren din får dårligere hjelp. Du velger pappaen foran hennes helse og fremtid. 

Tror du virkelig ikke at BUP ikke ville satt stor vekt på at far utøver psykisk vold mot datteren? Når tror du hun vil true med selvmord, slik hun hører pappaen gjøre?

Anonymkode: 93d66...a61

[AnonymBruker]

Eksen min var veldig fraværende de siste årene før vi skilte oss. Mentalt, fysisk var han alltid der, men han gjorde absolutt ingenting med barna.

Jeg skal ikke påstå at han har blitt noen superpappa etter skilsmissen, men han har ihvertfall blitt mye bedre og ungene har nå en fungerende far igjen. 

Så det kan gå den veien også! 

Jeg syns, basert på det du skriver, at barna dine og særlig hun med utfordringer,  burde skjermes fra den faren. Det kan da ikke være noen tvil om at han påvirker henne negativt. Er du innstilt på å ha barna alene mesteparten av tiden? Hvis ikke så tror jeg jeg hadde holdt ut noen år til. Heller prøv å gradvis være mer og mer borte, slik at de kanskje finner ut av ting. For jeg antar han er lite mottakelig for veiledning av feks barnevern eller bup?

Anonymkode: a1165...b1a

[AnonymBruker]

Vel, da vet du hvem datter arvet sin adhd fra.

Har du tenkt tanken om at far kan bli en bedre far om han får muligheten til å leve i et fredelig, stille hjem de ukene du har barna, og derfor er uthvilt og mer balansert når han har barna? 

Jeg hadde aldri kunnet leve med en slik mann uansett. Det viktigste man kan gi barn, er et fredelig, trygt hjem. Så lenge du holder sammen med denne fyren, vil du aldri kunne gi barna det de fortjener, og din datter vil aldri lære å regulere følelser og stress. Men, du kan gi de et godt, trygt, fredelig hjem minst 50% av tiden, kanskje mer. Da står de bedre rustet til å takle at pappa er mildt sagt en forferdelig dårlig pappa og en elendig rollemodell.

Du MÅ snakke med bup. Din første prioritet er faktisk barna. Mannen din er den største trusselen til deres mentale velvære og videre utvikling, så når du velger å beskytte ham, så betyr det at du ikke beskytter barna.

Om han velger å råtne bort om du flytter fra ham, så er det hans problem. Du kan ikke kontrollere andre. Han må selv velge å ta tak i egne problemer.

 

 

Anonymkode: 2e9b9...cf1

[AnonymBruker]

Om du tenker du skal gjøre det som er best for barna,så er det jo å gå fra barnefar. For familiedynamikken dere har nå er ikke bra i det hele tatt..    du må være ærlig med bup om hva som foregår, så far får den hjelpen og veiledningen han trenger..  og så er det urealistisk at han skal ha barna 50 %. Snakk med bup, og snakk med mannen din om ar dette ikke går lengre. Så går dere til familievernkontoret. Om han har barna annenhver helg, så holdet vel det i starten. Da får han samlet seg i mellomtiden, og er en uthvilt far når ungene kommer. Så kan han ha de mer etterhvert når han har fått den hjelpen han trenger...   evt kontakt barnevernet. Rådfør deg med de. Fortell at du er bekymret for at ungene blir alene med barnefar når du søker skilsmisse. Du får råd og veiledning

Anonymkode: 07abf...c78

[AnonymBruker]

Takk for alle synspunkt. Jeg skjønner at jeg absolutt bør snakke med BUP. Jeg har ikke noe veldig bra svar på hvorfor jeg ikke har gjort det før nå. Har vel følt at jeg går bak ryggen til mannen min, og også vært usikker på om jeg overdriver/overdramatiserer. Og det føler jeg helt ærlig at jeg gjør, også når jeg leser svar her. Han er den som sier til meg at jeg trenger tid til å hente meg inn. Han blir oppgitt og føler at jeg stempler han som sur og sint, og mener at han ikke er så sint som jeg mener. Når jeg påpeker at han oppfører seg ganske likt som den adferden vi forsøker å jobbe med hos datter 10 år, så mener han at jeg ikke støtter ham, og han kan si at det er jeg som er for ettergivende og at «noen må jo si fra». Det siste er jeg jo helt enig i, vi er bare tydeligvis veldig uenig i hvordan. 
 

Vet ikke helt hva jeg prøver å si. Jeg er sliten og lei. Men jeg sier takk for alle innspill og råd. 

TS

Anonymkode: 16364...2e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Har vel følt at jeg går bak ryggen til mannen min,

Din lojalitet skal ligge til barnet ikke mannen i denne settingen. Hun er barn, han er voksen.

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

og også vært usikker på om jeg overdriver/overdramatiserer. Og det føler jeg helt ærlig at jeg gjør, også når jeg leser svar her. Han er den som sier til meg at jeg trenger tid til å hente meg inn. Han blir oppgitt og føler at jeg stempler han som sur og sint, og mener at han ikke er så sint som jeg mener. Når jeg påpeker at han oppfører seg ganske likt som den adferden vi forsøker å jobbe med hos datter 10 år, så mener han at jeg ikke støtter ham, og han kan si at det er jeg som er for ettergivende og at «noen må jo si fra». Det siste er jeg jo helt enig i, vi er bare tydeligvis veldig uenig i hvordan. 

Han gaslighter deg. Han får deg til å tvile på seg selv. Stol på den opprinnelige magefølelsen din som er at han blir sint og utålmodig. Når du begynner å tvile på deg selv på denne måten så er det er tegn på psykisk vold.

Vis barna dine at atferden til pappa ikke er greit med å rett og slett gå, og gi de et stabilt hjem. Hvis du kan ta aggressiviten og truslene hans opp på bånd så vil han ikke får så mye samvær sikkert. Barna dine tar skade av å bo med han. Hadde sikkert vært bedre for de å se han mindre. Og da er jo han mere uthvilt også hvis det virkelig er problemet.

Anonymkode: 8a150...082

[Sparkling_Pink]

Det er helt uakseptabelt oppførsel du beskriver fra faren her.

 Jeg aner ikke hvordan du tar best tak og gjør kloke valg, men jeg er redd du har latt det gå svært langt når barnet med adferdsutfordringer er blitt 10 år allerede.

I din situasjon hadde jeg hatt litt is i magen og dokumentert ståa - samtidig som jeg hadde fått meg advokat, og bygget allianser med BUP, fvk, mm. Om far øyeblikkelig går til behandling for å lære sinnemestring og følelsesregulering, ville jeg kanskje blitt værende i forholdet.

Men her kan det vise seg at det går mot skilsmisse og hovedomsorgen hos deg som mor, TS.

[AnonymBruker]

15 år. Unge med autisme.

Ble alenemor med fullt foreldreansvar. Han ser knapt ungen 

Hans valg.

Men både jeg og ungen blomstret uten han.

Er nå nyforlovet og har kjøpt hus med verdens fineste mann ♥️

Anonymkode: 560f0...b12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har vært sammen med mannen min i snart tyve år, vi har to barn på 10 og 7. 10-åring med adhd og MYYYE aggresjon (vi får hjelp fra bup). 
 

Lurer på om det er noen der ute som har erfaring med å gå fra mannen (eller kona) når man har fundamentale ulike oppfatninger av noen sider ved oppdragelse og hvordan man skal takle ekstra utfordringer knyttet til eksempelvis adhd? Og når du opplever at den andre ikke takler de ekstra utfordringene i det hele tatt? Gikk det greit? Skulle du ønske at du holdt ut noen år til for ungene? 

Av mange grunner vurderer jeg stadig vekk å avslutte ekteskapet, men det som holder meg ekstra igjen, er at jeg ikke opplever at mannen min takler de ekstra utfordringene noe bra i det HELE tatt, og tenker med gru på at han skal være alene med det vi står i en uke av gangen. Han blir VELDIG lett frustrert og tar det ut i full blomst foran ungene. Kan si ting som at «du oppfører deg som en skitunge», rope til dem, slamre med dører, si at han bare vil dø av dette drittfamilielivet, true datter med alt mulig rart som ikke har noe sammenheng med det hun har gjort, herme etter survingen til ungene men veldig overdrevet, osv osv.. Rett og slett veldig barnslig oppførsel, og jeg føler ofte det er tre, ikke to, unger her. Men så tenker jeg at det i alle fall er bedre for ungene at vi er to voksne her, enn at han skulle holdt på sånn alene. 

Dette handler altså ikke om at jeg ikke vil at vi skulle hatt 50/50 ordning, eller at jeg «ikke klarer tanken på å være borte fra ungene» - det er virkelig ikke det. Ungene har en fin pappa når han bare er i sitt ess, når han er på fjelltur med dem eller når de spiller dataspill feks. Men han tåler ikke utfordringene - og de er det mange av! Jeg tenker at det kan skade relasjonen mellom særlig datter og far for bestandig, og at hun kan ha en dårligere utvikling hvis han fortsetter i sitt barnslige spor uten en annen voksen som kan «korrigere» litt eller som faktisk kan trøste ungene når han kjefter på dem.

En annet element er at han har hatt en del tegn på depresjon, og jeg er skikkelig redd for at det skulle blomstret opp i en sånn situasjon (jeg er ganske sikker på at han ikke vil avslutte ekteskapet), og at det kunne gått veldig ut over både han og så klart ungene. Er faktisk sånn at jeg også er redd for det verst tenkelige utfallet faktisk, dessverre 😔

Er fryktelig usikker på om det er rett å sette meg selv til sides i noen år, for barnas skyld, eller om det er best for alle å være «ærlig med seg selv» osv osv. Jeg vil gjøre det som er best for ungene. 

Jeg har jo også noen gang tenkt tanken at han kanskje kunne fått det bedre uten meg, og blitt en bedre og mer tålmodig pappa når han både var uten meg (som kunne vært bra kanskje) og når han samtidig kjente på større eierskap til det å være voksen og pedagogisk ovenfor ungene - kanskje. Men hver gang det at vi har det vanskelig, så bedyrer han at han har det greit og at han vil bli gammel med meg… Selv om vi kommuniserer elendig. Men den elendige kommunikasjonen går tydeligvis mer inn på meg enn på ham, tror jeg. 

Takk for at du leste dette lange og rotete innlegget helt hit, og håper du vil dele noen tanker. 

Anonymkode: 16364...2e1

Her er det jo klart du må holde ut faktisk! Er ikke så mange åra igjen at det gjør noe 

Anonymkode: 1f81d...b8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Her er det jo klart du må holde ut faktisk! Er ikke så mange åra igjen at det gjør noe 

Anonymkode: 1f81d...b8c

Hun skal holde ut med en mann som kjefter og er aggressiv mot ungen?

Really?

Anonymkode: 560f0...b12

[AnonymBruker]

Du har barna dine boe med en som driver med psykisk vold og litt fysisk også. Dette er jo en barnefar som ikke bær være med barna sine. Du kan risikere selv miste omsorgen for barna om du ikke tar de vekk fra dette bomiljøet.

Jeg hadde en xmann som var ganske lik din, men vi har ingen barn med  diagnoser. Var aldri snakk om at ungene skulle vokse opp i et sånt hjem.

Han ble sånn etter barn nummer 2 ble føødt. 

Jeg tok barna mine med og flyttet, og vi gikk gjennom rettsaker pga av at han ikke skulle få samvær. Ingen lar barna sine ha det sånn og en gjør alt for å trygge barna sine sin oppvekst. Fy fader at det går an å bo sånn

Anonymkode: 24cd5...7ef

[AnonymBruker]

Et siste forsøk du kan gjøre med mannen din er at dere setter opp overvåkingskamera i huset på de 2 stedene i huset dere opplever mest konflikter (jeg antar det er inngangspartiet og kjøkken eller stue) og så ser dere gjennom opptakene sammen før dere tar de med til BUP. Da kan dere få mer konkret veiledning basert på hva som faktisk viser seg på video og ikke det dere sier at skjer.

Hvis mannen ikke blir med på dette så må du gå. Da viser han bare at han ikke er villig til å se på egen oppførsel og hvordan det påvirker familien, selv ikke når den er lagt fram objektivt gjennom video. 

Anonymkode: f6c6e...06c

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som deg TS.

3 barn med en mann som har mye sinne og aggresjon mot både meg og ungene, ene barnet med ADHD.,

Far har aldri godtatt diagnosen eller hvordan barnet er, hakker ned på hen om alt.

Jeg har valgt å bli selv om jeg er ulykkelig i forholdet, velger å bli pga barna.

Vet han hadde krevd 50/50 deling.

Drømmer om et bedre liv når barna er større, og jeg kan endelig gå fra han🤞

Anonymkode: cc4fb...425