Affære, hva gjør jeg? Hjelp

[AnonymBruker]

Jeg er en gift kvinne som har hatt en affære i 6 måneder. Har små barn som jeg de siste 8 årene har brukt all min tid på. For et års tiden møtte jeg denne mannen jeg har en affære med. Vi fikk umiddelbar kjemi og er jevnaldrende. Han er singel, mens jeg hadde vært i et forhold siden jeg var 17 år. Vi prøvde lenge å motstå hverandre, men nå har vi altså hatt en affære i 6 måneder. Det føles som at vi er kjærester, og vi treffes så ofte som mulig. Problemet er at det ikke bare er å gå i fra mannen min. Vi har vært sammen i 14 år, og er glade i hverandre. Vi har ikke råd til å kjøpe noen familiebolig hver for oss, så er låst i huset vi bor i nå. Aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Elsker elskeren min, men vet ikke om han hadde vært en god stefar og partner i et slikt liv. Samtidig er relasjonen med mannen kun vennskapelig og det har skjedd så mye mellom oss (han har kjeftet på meg, vært mye sur ol.), så vet ikke om det er mulig å fikse. Han gir meg heller ikke bekreftelsen eller det fysiske som jeg trenger (kos, kyss, holde hender). 
Vet at jeg kommer til å bli halshugget her inne, men har det så utrolig vanskelig. Har for første gang i livet slitt med selvmordstanker, siden jeg føler at jeg bare ødelegger for alle. Det eneste lyspunktet nå er noen fine stunder med barna og tiden jeg er med elskeren og klarer å glemme alt annet. 

Anonymkode: 76f4f...3eb

[AnonymBruker]

Skjønner at det er vondt og vanskelig, men her må du asap bryte med en av dem. 
En ting er et sidesprang i fylla, men dette er en bevisst handling over lang tid. 
Absolutt ingenting med dette er greit. 
Lytt innover- for du vet egentlig hva du må gjøre selv

Anonymkode: 0e31e...d94

[GrønnNellik68]

You can’t start a fire worrying about your little world falling apart… sitat Springsteen

Jeg hadde gått. Livet er for kort til å gå å ha det vanskelig …tror ikke vi er lagd for å være med samme person hele livet … er noe religionen har funnet på.

Eller bare nyte tiden du får med han. Du kan bli tatt på fersken og da ryker du vel helst ut åkke som.

[AnonymBruker]

Jeg hadde forlatt ektemannen. Livet er alt for kort til å leve i en dårlig relasjon.

Anonymkode: 96c93...e09

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert elskeren din synes du blir så morsom å være sammen med når barna henger rundt deg. Da mister du: mannen, elskeren og familieboligen. 

Anonymkode: f207e...377

[Mads2000]

Du er gift og dette er et svik og en ødeleggelse av familien din. Prøv å være en ansvarlig og uselvisk person

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg hadde forlatt ektemannen. Livet er alt for kort til å leve i en dårlig relasjon.

Anonymkode: 96c93...e09

Ja, men hvor dårlig er dårlig nok. 

Anonymkode: 76f4f...3eb

[Snok1]

Du må forsøke å se på situasjonen din uten elskeren. Klarer du å se for deg en situasjon hvor du og mannen holder sammen resten av livet? På samme måte: Klarer du å se for deg en situasjon hvor du ser barna bare halvparten av tiden gjennom hele oppvelsten? Vil du og barnefar klare å samarbeide etter et brudd? Hvordan vil dette påvirke barna?

Jeg har vært i en situasjon som ikke er ulik din. Jeg ventet med å gå til jeg var sikker på at barna ville få det bedre med et brudd enn enn ved å fortsette i forholdet slik det var. 
 

Antakeligvis ventet jeg for lenge med å gå, men i ettertid er jo alt enkelt og krystallklart. For hva det er verd, så sympatiserer jeg med situasjonen din og dømmer deg ikke.

Endret 20. april av Snok1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det er ikke sikkert elskeren din synes du blir så morsom å være sammen med når barna henger rundt deg. Da mister du: mannen, elskeren og familieboligen. 

Anonymkode: f207e...377

Ville jo holdt han på avstand fra barna i noen år. Truffet han når jeg ikke har barna. 

Anonymkode: 76f4f...3eb

[AnonymBruker]

Uff, dette er en vanskelig situasjon ja. Hvis du ønsker å fortsette et liv sammen med mannen din bør du investere alt i det. Gå fra elskeren din og ta med deg mannen i terapi. Finn ut om det er mulig å redde forholdet.

Anonymkode: ec8b0...87b

[AnonymBruker]

Snok1 skrev (Akkurat nå):

Du må forsøke å se på situasjonen din uten elskeren. Klarer du å se for deg en situasjon hvor du og mannen holder sammen resten av livet? På samme måte: Klarer du å se for deg en situasjon hvor du ser barna bare halvparten av tiden gjennom hele oppvelsten? Vil du å barnefar klare å samarbeide etter et brudd? Hvordan vil dette påvirke barna?

Jeg har vært i en situasjon som ikke er ulik din. Jeg ventet med å gå til jeg var sikker på at barna ville få det bedre med et brudd enn enn ved å fortsette i forholdet slik det var. 
 

Antakeligvis ventet jeg for lenge med å gå, men i ettertid er jo alt enkelt og krystallklart. For hva det er verd, så sympatiserer jeg med situasjonen din og dømmer deg ikke.

Tror vi ville samarbeidet greit, og jeg hadde nok fått barna mest. Jeg klarer ikke se for meg resten av livet uten lidenskap, fysisk nærhet. Ser bare for meg at han blir surere for hvert år eldre han blir. Jeg vet heller ikke om elskeren er den jeg kunne vært sammen med resten av livet. Han har aldri bedt meg om å forlate ekteskapet. Vet ikke om han ville vært sammen med meg engang. Men potensialet til å møte noen andre er også fristende. Mulig fantasien er bedre enn virkeligheten. 
 

Takk, hvordan har du det nå?

Anonymkode: 76f4f...3eb

[Soft mann]

Flere å flere lever i opne forhold. Kanskje det er en løsning som kan fungere for dere.

[AnonymBruker]

Prøv og se på ekteskapet ditt litt separat fra elskeren. Er dette fremtiden din, er det med din nåværende ektemann du skal bli gammel?

Vil du skille deg uavhengig av elskeren? Ville du heller vært alene enn i det ekteskapet?

Det er jo ofte vanskelig økonomisk, særlig dette med bolig, men så lenge du klarer deg.. Jeg kjenner mange skilte som i starten har fått seg en liten leilighet med et soverom, og sover på stua når de har barn - og som aldri har vært lykkeligere og ikke angret et sekund på at de skilte seg. Man klarer seg jo.

Anonymkode: cb73f...02a

[Snok1]

Det er bra for deg at du klarer å analysere uten å bare ville løpe i armene på elskeren.

Har du og mannen din snakket om å gå fra hverendre? Hvordan trives han i forholdet? Det har vel ikke alltid vært hans natur å gå rundt å kjefte?

 

Jeg har det strålende nå. Det har vært en reise.😉

[AnonymBruker]

Du må velge. Du kan ikke stå i begge deler, du ødelegger deg selv ved å leve i en løgn, og det er forferdelig gjort overfor dem som stoler på deg. Andre klarer å skille seg, også når det er økonomisk tøft, så det klarer du også. Hvis du er glad i mannen din til tross for at han vært såpass kjip, bør dere i parterapi og forsøke å ordne opp og se hvor det bærer.

Anonymkode: ebe22...8f2

[Snok1]

Soft mann skrev (2 minutter siden):

Flere å flere lever i opne forhold. Kanskje det er en løsning som kan fungere for dere.

I dette tilfellet ville det vært et polyamorøst forhold da TS har sterke følelser for elskeren. 
Jeg dømmer ikke polyamori, men det er jo ganske eksotisk.

Dersom mannen til TS går mye rundt og kjefter, tenker jeg det er sannsynlig at det vil bli for mye å omstille ham til polyamori.

Men du skal ha for å være kreativ og konstruktiv!

[AnonymBruker]

Jeg tror du bør avslutte med elskeren din, og så jobbe med å få avklart ekteskapet ditt uten den distraksjonen han utgjør. Kanskje er ikke ektemannen din rett for deg, men jeg synes ikke du skal bryte opp familien deres for å være med denne andre mannen som du ikke aner om vil bli (eller har lyst til å bli) en god stefar.

Har du og mannen din god kommunikasjon? Har dere noen gang snakket om vanskene dere har i forholdet, evt. gått i parterapi?

Anonymkode: a6ab8...240

[AnonymBruker]

Hvis du skiller deg- kommer samarbeidet med mannen din til å gå bra selv om (når) han finner ut at du har vært utro?

Du sviker både mannen din og barna dine på det groveste. Lærer barna dine at man ikke kan stole på noen.. stakkars familie!

Anonymkode: 9f4e2...9fb

[Soft mann]

Snok1 skrev (20 minutter siden):

I dette tilfellet ville det vært et polyamorøst forhold da TS har sterke følelser for elskeren. 
Jeg dømmer ikke polyamori, men det er jo ganske eksotisk.

Dersom mannen til TS går mye rundt og kjefter, tenker jeg det er sannsynlig at det vil bli for mye å omstille ham til polyamori.

Men du skal ha for å være kreativ og konstruktiv!

Eg tenker at hvis en kan redde en en familie, der mor og far er gode venner og bor under samme tak. Så er det kanskje det som er best for ungene.

eg er selv nyskilt med tenåringer i hus. Eg og x hadde et venneforhold og alt det praktiske hjelpe vi hverandre. Men hun ville ikke være med på åpent forhold. Ser no at den yngste håper at eg skal flytte hjem igjen. Hun sliter masse

[AnonymBruker]

Jeg tror du vet selv hva du bør gjøre. Siden du faktisk har et snev av samvittighet. Det du gjør mot mannen din er helt utilgivelig. Det kan være mange grunner til at et ekteskap ikke fungerer, men partene i ekteskapet fortjener å være de første som får vite om det. Og utroskap er forferdelig ødeleggende for den som blir utsatt for det. En forstår ikke hvor skadelig det er før man opplever det. 

Jeg tror ikke på at du er så veldig glad i han, for man gjør ikke så slemme ting mot noen man er oppriktig glad i. Et feiltrinn kanskje, men ikke bevisst svik over tid. Jeg tror du er glad i tryggheten, økonomisk stabilitet, idéen om kjernefamilien osv. Men du har ingen respekt for han.

Jeg tror ikke elskeren din vil bli ordentlig kjæreste og stefar hvis han aldri har bedt deg om å skille deg. Han er vel fornøyd med ordningen dere har nå. 

Du kan ikke endre på det som allerede er gjort, så jeg ville fokusert på å gjøre det som er mest skånsomt mot mannen din nå. Jeg tenker du har to valg. Enten gå fra han, og gjøre alt du kan for at det blir et så fint brudd som mulig. Kanskje dere kan finne en løsning med å bo i nærheten, dele en tomannsbolig e.l.? Eventuelt kjøpe en liten leilighet og bytte på å bo i huset.

Ikke fortell om elskeren din, hvis det er slik at han ikke kan få vite det på andre måter. Er det helt sikkert at ingen vet om dere eller mistenker noe? Hvis det er sånn at han kan finne det ut, bør du si det selv slik at det kommer fra deg. 

Eller så prøver du å redde ekteskapet ditt. Da må du være ærlig på hvordan du føler det, og at du tenker på å forlate han. Kanskje er han villig til å endre seg han også. Men da må du bryte absolutt all kontakt med elskeren. Ikke ha han som plan B om parterapien ikke funker. Du må gå all in. 

Jeg er egentlig ikke tilhenger av å lyve til partner, men jeg synes det avhenger litt av situasjonen. Det er utrolig ydmykende å finne ut om utroskap og oppdage at andre har visst om det bak ryggen din. Men santidig tror jeg at å fortelle om affæren vil gjøre det umulig å fortsette ekteskapet. Det blir aldri bra igjen etter et sånt svik. Jeg tror at jeg ville foretrukket å ikke få vite det, om det var 100% sikkert at det aldri kom frem. Et sidesprang på jobbreise e.l. Men en affære i 6 mnd i nærmiljøet er vel kanskje umulig å holde helt skjult?

Uansett. Prioriter å skåne mannen din fra nå av. Det er det minste du kan gjøre etter det du har gjort. Det at du bekymrer deg for å ikke ha råd til hus osv vitner om en helt utrolig egoisme. En reell bekymring ved brudd, helt klart. Men du sier jo egentlig at du er villig til å ofre din manns ve og vel for økonomisk trygghet. Bruke han for å kunne bo i et fint hus. Tenk over det...

Anonymkode: df126...b9e