Hvorfor blir så mange med unnvikende personlighetsforstyrrelse uføre?

[AnonymBruker]

For min del, fordi arbeidslivet ikke vil ha personer som er tydelig psykisk syke. Prøvde så mye forskjellig fordi mitt største ønske var et normalt liv med en normal jobb, men selv tiltak hvor jeg jobbet gratis var vanskelig å få til. Forøvrig er det ingen som får uføretrygd på bakgrunn av diagnose i seg selv, og selv nav saksbehandleren min sa at det er mange med min diagnose som jobber, men derimot kommer det helt an på funksjonsnivået. Måtte til slutt bare takke ja til uføretrygd for å få en sikker økonomi, men håper jo en gang jeg kan komme i jobb.

Anonymkode: 31848...41a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Leser at andelen av mennesker med denne diagnosen (og personlighetsforstyrrelser generelt) ofte blir uføre. 

Hvorfor?

Når det gjelder upf, spesifikt, leser jeg at mange sliter sosialt og er utrygge, men er dette grunn nok til å ikke klare og stå i jobb? Eller er det noe jeg overser? Er jo mange jobber som ikke innebærer særlig sosial omgang.

Spør av genuin nysgjerrighet.

Anonymkode: 56f2a...f74

For mange handler det om at de ikke handler om å være ute av stand til å gjennomføre en jobb, men å være ute av stand til å få den. Med unnvikende personlighetsforstyrrelse er ofte selvskryt enormt vanskelig. Personlig har jeg ikke tall på hvor mange jobbsøknader jeg har begynt på men ikke fullført, hvor mange jeg har fullført men aldri sendt, hvor mange telefoner til arbeidsgiver jeg aldri tok, og hvor mange ganger jeg bare lot den ringe nå arbeidsgiver ringte. Intervjuer kan også være enormt vanskelige.

Så lenge søknadsprosessen krever og forventer en høy grad av selvtillit og ekstroversjon, faller mange utenfor, selv om de kunne vært solide ansatte.

Anonymkode: d69dd...2d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Leser at andelen av mennesker med denne diagnosen (og personlighetsforstyrrelser generelt) ofte blir uføre. 

Hvorfor?

Når det gjelder upf, spesifikt, leser jeg at mange sliter sosialt og er utrygge, men er dette grunn nok til å ikke klare og stå i jobb? Eller er det noe jeg overser? Er jo mange jobber som ikke innebærer særlig sosial omgang.

Spør av genuin nysgjerrighet.

Anonymkode: 56f2a...f74

Fordi man er nettopp det ekstremt unnvikende.  Jeg har unnvikende og emosjonelt pf. Uføre.

Anonymkode: a3fb3...301

[AnonymBruker]

Jeg har mange sykdommer (fibromyalgi, tre hudsykdommer, insomnia, kronisk diare, adenomyose og alle vanskelige å behandle, noen umulig å behandle) i tillegg til engstelig unnvikende pf, det er den totale belastningen av alle som satte en stopper for jobb. Jeg har bachelor, tatt teoretisk eksamen innen tre yrkesfag, forsøkt vaskejobber, cafe, sykehjem, hjemmetjenesten, industri, barnehage etc etc. På 20 år hadde jeg 20 jobber, aldri fast jobb men vikar. Det bryter en ned og til slutt slo pf ut og da var det ikke lengre mulig å trosse fysiske smerter for å jobbe. Jeg søkte behandling 4 ganger og 4 ganger fikk jeg avslag på dps.

Anonymkode: 55957...214

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

For min del, fordi arbeidslivet ikke vil ha personer som er tydelig psykisk syke. Prøvde så mye forskjellig fordi mitt største ønske var et normalt liv med en normal jobb, men selv tiltak hvor jeg jobbet gratis var vanskelig å få til. Forøvrig er det ingen som får uføretrygd på bakgrunn av diagnose i seg selv, og selv nav saksbehandleren min sa at det er mange med min diagnose som jobber, men derimot kommer det helt an på funksjonsnivået. Måtte til slutt bare takke ja til uføretrygd for å få en sikker økonomi, men håper jo en gang jeg kan komme i jobb.

Anonymkode: 31848...41a

Det er nøyaktig det som skjedde med meg og. Min bestilling til NAV var hjelp til å komme ut i jobb. De var de som, etter hundrevis av søknader og flere år i arbeidstrening og diverse tiltak, som sa jeg måtte velge mellom uføretrygd og sosialhjelp, Jeg føler fortsatt det er helt feil, men når arbeidsgiverne har vondt i viljen og NAV ikke kan hjelpe, var det sånn det måtte bli.

Anonymkode: d69dd...2d7

[AnonymBruker]

Jeg har engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse. I hvert fall fikk jeg diagnosen for noen år siden. Før det har jeg fått sosial angst og depresjon. Det sosiale har alltid vært vanskelig for meg. Jeg har lurt på om det kan være noe mer, men jeg vet ikke.

Jeg har alltid jobbet og studert, men det krever enormt mye av meg. For flere år siden hadde jeg en jobb der jeg hadde alt ansvaret alene og jeg jobbet meg ihjel i den jobben. Prøvde å gjøre alt perfekt, men jeg fungerte dårlig når det gjaldt det sosiale. Møtte veggen og var på AAP. Jeg klarte å ta en bachelorgrad etter det, men har slitt mye med å få jobb etter det siden jeg er dårlig på jobbintervju og har lett for å trekke meg unna det sosiale på jobb. Jeg blir overbevist om at folk misliker meg og at jeg gjør en dårlig jobb.

Nå er jeg på AAP igjen og har veldig lyst til å jobbe. Jeg har lyst til å være med på sosiale ting og fungere greit i jobb, men jeg får inntrykk av at man ikke ønsker sånne som meg på en arbeidsplass. Jeg får gode tilbakemeldinger når det gjelder utførelse av arbeidsoppgaver og at jeg har mange gode egenskaper og ressurser, men så blir det ikke nok på en måte.

Anonymkode: 9a0e8...4b9

[AnonymBruker]

Fem stykker som har svart i denne tråden, så langt, viste seg å være autister istedenfor.

Det er verdt å merke seg!

Anonymkode: de47f...380

[AnonymBruker]

Takk for alle svar. 

Jeg har heller ikke noen spesifikke tall på hvor mange med diagnosen som er uføre, og har ingen sammenligningsgrunnlag med andre personlighetsforstyrrelser. 

Også fascinerende at så mange som er diagnostisert med unnvikende pf viser seg å egentlig ha autisme. 

Anonymkode: 56f2a...f74

[AnonymBruker]

Har forresten fått mer forståelse for diagnosen nå, og det høres helt ærlig forferdelig slitsomt ut å leve med diagnosen. Hadde glemt litt at det heter «engstelig unnvikende», men da er det altså mye engstelse inni bildet også.

Anonymkode: 56f2a...f74

[AnonymBruker]

For meg kan bare det å måtte gå forbi et menneske bli så vanskelig at jeg heller snur og går hjem. Så da blir det jo litt vanskelig å stå i jobb. 

Anonymkode: 9e3af...446

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har forresten fått mer forståelse for diagnosen nå, og det høres helt ærlig forferdelig slitsomt ut å leve med diagnosen. Hadde glemt litt at det heter «engstelig unnvikende», men da er det altså mye engstelse inni bildet også.

Anonymkode: 56f2a...f74

Så fint at du søker å forstå andres opplevelser og har sympati. Det setter ihvertfall jeg veldig pris på som har denne diagnosen. 

Anonymkode: ff654...0c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Har forresten fått mer forståelse for diagnosen nå, og det høres helt ærlig forferdelig slitsomt ut å leve med diagnosen. Hadde glemt litt at det heter «engstelig unnvikende», men da er det altså mye engstelse inni bildet også.

Anonymkode: 56f2a...f74

Engstelig/angst og unnvikelse går hånd i hånd. Man unnviker ikke uten grunn. 

Anonymkode: ece1b...465

[AnonymBruker]

Jeg har hatt sosial angst som ung, som senere utviklet seg til engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse. Det som er med sosial angst er at det går over, enten når man blir trygg på situasjonen eller på menneskene. Man opplever mestring og så kommer man over det. Når det til slutt gikk over i engstelig unnvikende gikk aldri engstelsen over. Jeg husker jeg var to år i arbeidstiltak, men ble aldri kjent med kollegaene fordi jeg var konstant livredd. Når forventningene er høyere som i ordinært arbeidsliv og skole er angsten enda verre og gjør det nesten umulig å fungere. Husker jeg tenkte at hvis jeg bare holdt ut så ville det gå over, for angst skal jo gjøre det. I stedet ble jeg fysisk syk i stedet for, pådro med allslags virus pga immunforsvaret var så kjørt. Etter å ha prøvd på dette utallige ganger fikk jeg en autoimmun sykdom på grunn av stresset, og har lært meg at når kroppen sier fra så skal man høre på den. Jeg prøver fortsatt å eksponere meg slik at jeg ikke blir helt isolert, men det er i små doser som ikke er forenelig med arbeidsliv. Jeg passer på å gå på butikken, ta bussen, og sånne småting som også for meg koster mye men som er viktig at jeg ikke slutter med. 

Anonymkode: b468e...d70

[AnonymBruker]

Jeg fikk også eupf som 18-åring. 
 

Har fått ADHD-diagnosen nå, og tror ikke engang jeg gidder testes for autisme i offentlig helsevesen. Blir litt "Mangler du fremdeles et ben?" over den. Trenger ingen til å fortelle meg at jeg er autist, det er jeg fullstendig klar over selv. 

Anonymkode: acea9...ce6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.4.2025 den 20.30):

Leser at andelen av mennesker med denne diagnosen (og personlighetsforstyrrelser generelt) ofte blir uføre. 

Hvorfor?

Når det gjelder upf, spesifikt, leser jeg at mange sliter sosialt og er utrygge, men er dette grunn nok til å ikke klare og stå i jobb? Eller er det noe jeg overser? Er jo mange jobber som ikke innebærer særlig sosial omgang.

Spør av genuin nysgjerrighet.

Anonymkode: 56f2a...f74

Det er mange uføre med psykiske sykdommer, er det rart de er uføre også? Å ha ADHD er fryktelig vanskelig for mange, de som har "lettere" plager har et bedre liv, det er veldig forskjellig fra person til person

Anonymkode: f8e24...487

[veronica<3]

Tråden er ryddet for brudd på opphavsrett.
 

veronica<3, mod. 

[AnonymBruker]

Jeg jobber, og håper jeg kan fortsette med det. Men jeg er helt utslitt, mye på grunn av den psykiske belastningen det er å ha engstelig unnvikende pf, det er ekstremt med grubling og angst. Har lang utdanning, men jobber på gulvet. Klarer bare ikke selge meg selv som et godt og verdifullt produkt, og "kleiner det til" med de aller fleste. Jeg blir bare så utrolig awkward i møte med andre at det ikke burde vært lov. Er helt overbevist om at sjefen min angrer på at hen ansatte meg, jeg som ikke bidrar til fellesskapet annet enn å gjøre jobben min (mens jeg spør irriterende spørsmål som sikkert veldig enkelt kunne vært løst med en oppegående hjerne), og alle må jo tro at jeg mangler noen hjerneceller, noe jeg antakeligvis også gjør. Men jeg tar inn alt det som skjer rundt meg og det blir ganske overveldende. Jeg klarer å si hei til folk jeg vet sier hei til meg, men dersom noen enten har oversett meg eller ikke hørt meg, eller bare ikke sier hei til meg men alle andre, så blir det utrolig slitsomt og noe jeg kan gå og gruble over i det uendelige. Det er disse missene når det kommer til det sosiale som gjør meg suicidal. Jeg er innerst inne en sosial sjel, som trives i godt selskap, men det er få mennesker jeg får den gode tilknytningen til. 

Anonymkode: 9c78d...018

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg jobber, og håper jeg kan fortsette med det. Men jeg er helt utslitt, mye på grunn av den psykiske belastningen det er å ha engstelig unnvikende pf, det er ekstremt med grubling og angst. Har lang utdanning, men jobber på gulvet. Klarer bare ikke selge meg selv som et godt og verdifullt produkt, og "kleiner det til" med de aller fleste. Jeg blir bare så utrolig awkward i møte med andre at det ikke burde vært lov. Er helt overbevist om at sjefen min angrer på at hen ansatte meg, jeg som ikke bidrar til fellesskapet annet enn å gjøre jobben min (mens jeg spør irriterende spørsmål som sikkert veldig enkelt kunne vært løst med en oppegående hjerne), og alle må jo tro at jeg mangler noen hjerneceller, noe jeg antakeligvis også gjør. Men jeg tar inn alt det som skjer rundt meg og det blir ganske overveldende. Jeg klarer å si hei til folk jeg vet sier hei til meg, men dersom noen enten har oversett meg eller ikke hørt meg, eller bare ikke sier hei til meg men alle andre, så blir det utrolig slitsomt og noe jeg kan gå og gruble over i det uendelige. Det er disse missene når det kommer til det sosiale som gjør meg suicidal. Jeg er innerst inne en sosial sjel, som trives i godt selskap, men det er få mennesker jeg får den gode tilknytningen til. 

Anonymkode: 9c78d...018

Kjenner meg godt igjen i det du skriver her. Jeg også har unnvikende PF, og er 50% ufør. Er ikke autist eller lign. Tidligere jobbet jeg og elsket det, også det sosiale. Det er faktisk det som er så tungt for mange av oss (tror jeg), og vertfall meg. Jeg ønsker sosial kontakt, en kjæreste, en jobb, men klarer ikke få til noe av det. Dermed blir det er stort gap mellom livet jeg lever og livet jeg ønsker, og jeg føler meg som en taper. Det høres sikkert litt motstridende ut gitt diagnosen, men det er ikke slik at jeg ønsker å sitte hjemme alene, på utsiden av samfunnet. Men egentlig enkle ting ble vanskelig, og det høres helt teit ut for den rasjonelle hjernen. Ble syk og måtte være borte fra jobb pga det, og slet fælt med å si ifra til sjefen. Følte jeg sviktet og ville ikke være en skuffelse, eller bare komme med dårlige nyheter. Når jeg var syk i flere dager ble det vanskelig å si fra, og enda vanskeligere etter det igjen. Så det hendte jeg lå hjemme med ekstreme smerter, men ikke sa fra til sjefen. Over tid ble selvsagt det håpløst. Fjellet ble større for hver dag, og jeg klarte ikke begynne på turen opp.

Jeg ønsker virkelig å jobbe og vet jeg hadde gjort det bra i den rette jobben, slik som denne var. Fikk mye skryt og var vel likt, ble invitert på sosiale greier og var som regel med. Det gikk egentlig fint, så lenge jeg ikke ble sittende alene og måtte prøve å "koble meg på" selv. Har god utdanning. Men med hull i CV nå og en sykdom som har blitt kronisk, i tillegg til unnvikende (som ingen vet om selvsagt), så er det umulig å få meg jobb. Bare det å komme til intervju virker nesten umulig. NAV gjør ikke en dritt, denne såkalte jobbspesialisten. Men samtidig er det nok eneste veien inn, på lønnstilskudd inn bakdøra. Samlet sett er det derfor ekstremt frustrerende. Hadde kanskje klart å stå i en 40-50% jobb, men den sjansen får jeg ikke pga et rigid arbeidsliv og passivt NAV.

Og nå lurer jeg på om jeg klarte å forklare hvordan det er her, eller om folk tenker jeg er helt idiot. Den "greia" om mindreverdighet sitter i ryggmargen, selv om det ikke er noe jeg tenker bevisst på heller. Som sagt litt vanskelig å forklare. Men mitt sikkert aller største behov og ønske er å bli forstått, akseptert og ha nær kontakt med andre, særlig med en kjæreste.

Firkant i rundt hull 😔

Anonymkode: f5ffb...676

[AnonymBruker]

J

AnonymBruker skrev (På 20.4.2025 den 12.49):

Som ei med unnvikende pf  så var dette noen av problemene jeg hadde i arbeidslivet. 

I tilfeldig rekkefølge; 

Det sosiale, noe som er en større del av arbeidslivet enn en tror. Greide ikke å få noe relasjon til kolleger. 

Samarbeid og gruppearbeid. Jeg ble enten den stille som ikke bidro stort i diskusjonen, eller den som fikk all jobben, da jeg ikke greide å si nei.

Alt for høy innsats og perfeksjonisme i mitt arbeid, for alt måtte være 110% i redsel for å gjøre for lite eller dårlig arbeid, eventuelt få kritikk. Dette ble uglesett av kolleger og gjorde at jeg "jobbet meg ihjel".

Tok med meg jobben hjem, altså jeg grublet på jobbrelaterte ting 24/7, av samme grunn. 

Problemer med å foreslå forandringer/prosjekt, selv når jeg så det burde gjøres, og problemer med å komme inn i prosjekter startet av andre.

Angstanfall på jobben, noe jeg holdt skjult så godt jeg kunne, men gjorde at jeg trakk meg unna, ble fjern eller falt ut av det jeg holdt på med. Etter å ha begynt på samme oppgave 3 ganger, så ble ikke angsten akkurat bedre.

Anonymkode: 4a71d...dab

Jeg har også engstelig/unnvikende og kan relatere til dette. Det er ekstremt krevende for meg å være i jobb, noen som helst jobb. Så jeg må ha en lettstelt leilighet, ingen partner, barn, dyr, andre forpliktelser osv som krever noe av meg. Jeg har ikke et liv rett og slett. På det verste kan kan engstelsen jeg kjenner ikke beskrives på noen annen måte enn at det kjennes ut som jeg dør. Det er en sånn intens, panisk frykt. Og du skal smile til kolleger, kunder, sjefen, gjøre oppgavene dine, prestere osv mens dette pågår. Eneste grunnen til at jeg orker er at jeg er redd for å bli ufør. Min mor ble ufør og kort sagt kollapset livene våre. Men jeg er i 30 åra og jeg vet at det bare er et tidsspørsmål før dette blir en realitet for meg. Et sånt nivå av stress over tid gjør deg jo syk. Har flere autoimmune sykdommer, mage/tarm problemer, hudproblemer(snart ille nok i seg selv til å oppnå ufør)++. 

 

Anonymkode: 24ccc...1d0

[AnonymBruker]

Rosalilje84 skrev (På 19.4.2025 den 21.57):

Fordi arbeidsliv er laget for ekstroverte. Det er mas med sosialt samvær, lunsj sammen, kaffeprat osv hele tiden

 

Når du kjører varebil? Når du er skogsarbeider? Når du jobber som renholder? Når du jobber med å stelle planter ute hos en rekke kundebedrifter?

Alle jobber ikke på kontor eller som sykepleiere.

Anonymkode: 90341...7fd