Barn som prater HELE tiden

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn som prater hele tiden. Konstant.

Mamma mamma. Hva skal jeg gjøre nå? Mamma, hvorfor det? Mamma. Klatrer oppi meg. Mamma, kan du hjelpe meg? Mamma. Jeg vil ikke ha det! Mamma, se se se se. 

Etter endte dag har han sikkert sagt 100 000 ord, og jeg er fullstendig overstimulert. Jeg rekker så vidt tenke en eneste tanke selv. Alt omhandler å svare eller bli forstyrret av han. Han er 6 år. 

Lillesøster kan være stille. De er som natt og dag.

 

Andre med krevende barn?

Anonymkode: 44f0e...03b

[AnonymBruker]

Det går ann å sette grenser og be om stillhet. Barn må ikke prate hele tiden og hvertfall ikke når det bare er mas.

 

Anonymkode: 1558b...27e

[AnonymBruker]

Mitt barn prater ikke. Jeg vet aldri hva h*n egentlig tenker og vil. Skulle gjerne byttet med deg. 

Anonymkode: c1312...f75

[AnonymBruker]

Barn er forskjellige. Har en sånn jeg også, de andre søskenene er ikke sånn. Min har blitt litt roligere nå, men når han er trøtt går det i ett.. 

Anonymkode: 613d8...950

[AnonymBruker]

Min datter var slik fra hun lærte  å snakke. Enten pratet hun eller så sang hun fra hun slo opp øynene til hun sovnet igjen. 

Hun fikk påvist ADHD som 20 åring, og hun prater fortsatt så mye og så fort at jeg ikke rekker å henge med, om hun ikke har tatt medisinen sin. 

Anonymkode: 3ed4a...f0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Mitt barn prater ikke. Jeg vet aldri hva h*n egentlig tenker og vil. Skulle gjerne byttet med deg. 

Anonymkode: c1312...f75

Samme her. Barnet mitt har aldri sagt mamma.

Anonymkode: 76ff5...ea3

[AnonymBruker]

 I har en av hver vi også, jeg trøster meg litt med det. Jeg prøver å sette pris på det snakkesalige barnet, fordi vi har vært mye bekymret for språket til han andre. 
 

så har vi jobbet mye med turtakning. Det ER ikke lov til å avbryte andre, og du må være stille når andre snakker. Det går sagte fremover😅

Anonymkode: 1e7fc...c0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Jeg har en sønn som prater hele tiden. Konstant.

Mamma mamma. Hva skal jeg gjøre nå? Mamma, hvorfor det? Mamma. Klatrer oppi meg. Mamma, kan du hjelpe meg? Mamma. Jeg vil ikke ha det! Mamma, se se se se. 

Etter endte dag har han sikkert sagt 100 000 ord, og jeg er fullstendig overstimulert. Jeg rekker så vidt tenke en eneste tanke selv. Alt omhandler å svare eller bli forstyrret av han. Han er 6 år. 

Lillesøster kan være stille. De er som natt og dag.

 

Andre med krevende barn?

Anonymkode: 44f0e...03b

Vær glad du ikke har en sønn som ikke kan gjøre eller si noe som helst. Noen barn ligger der bare og må ha hjelp til alt, du har et helt normalt barn, et nysgjerrig og sunt barn.

Anonymkode: 77f14...8d9

[Amossa]

Høres helt normalt ut.  Dette er ikke å være et krevende barn, bare normalt.  

[AnonymBruker]

Har en 6 åring som er lik. Han prater non stop😂 Er veldig mye fantasi hos min, ser for seg det ene og det andre og skal fortelle og spør. Kan definitivt bli for mye, men synes han er litt søt og når han er så engasjert og pratsom😍 

Anonymkode: 60b22...a13

[AnonymBruker]

Stesønn er også sånn, har ADHD.

Anonymkode: 8f48a...504

[AnonymBruker]

Syns det er urettferdig å si «vær glad for at du har et friskt barn som prater, det kunne ha vært hjelpetrengende/ikke friskt». Ts må få lov til å føle på at det er slitsomt og overstimulerende uten at andre skal gi dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 8f48a...504

[AnonymBruker]

Har et barn (5 år) som prater på inn og utpust. Ikke nødvendigvis spørsmål, hva, hvorfor, hvordan, men det skal fortelles i lange baner om alt og ingenting. Kommentere alt vi ser på tv, gjenta det de sier, hvis vi leser bok så kommenterer barnet alltid alle bildene på motsatt side, uten å høre på hva som blir lest. Løsningen på dette med boklesing er at vi legger noe over ene siden på boken, så fokus kun er på den siden vi leser på, bilder eller ei. 
 

Når det gjelder den generelle pratingen, så har vi tillatt oss selv å være engasjert og nysgjerrig på barnet kun når det er noe det virkelig vil fortelle. Da er det vår oppgave å avgjøre hva som er «viktig» og ikke. F.eks.: om barnet prater om at X i bhg har på seg grønn lue i dag, Y i bhg tegnet en stor hai, Z i bhg hadde prim på brødskiva. Da velger vi å svare enkelt, «ja, sier du det ja/jasså/mhm/sikkert ei fin lue!/hadde haien store tenner?/prim er godt ja». Vi kan jo egentlig dra samtalen ganske langt med disse kommentarene, men det har vi ikke kapasitet til. Vi lytter, svarer og engasjerer oss når det er noe viktig. Og det er ganske mange av disse mer viktige samtalen i løpet av dagen også. Og hva som er viktig og uviktig er subjektivt selvfølgelig, og forskjellig hva vi foreldre og hva vår 5 åring syns er viktig. Men alle spørsmål og samtaler trenger ikke dras ut i det uendelige, «ja/nei/mhm/så fint» er fullstendige setninger og gode nok svar i mange situasjoner. 
 

Barnet er enebarn og god til å vente på tur, dette har vi jobbet med helt siden praten aldri stod stille. Så barnet venter på tur, kan selvfølgelig bli veldig engasjert og utålmodig men vi er bestemte på at nå prater vi, eller nå prater X og Y så da må du vente. 

Anonymkode: 606f6...52a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Syns det er urettferdig å si «vær glad for at du har et friskt barn som prater, det kunne ha vært hjelpetrengende/ikke friskt». Ts må få lov til å føle på at det er slitsomt og overstimulerende uten at andre skal gi dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 8f48a...504

Det må også være lov å komme med et alternativt perspektiv sånn at TS kanskje kan endre tenkemåte og fokusere på det positive 

Anonymkode: c1312...f75

[AnonymBruker]

Høres normalt ut, og har ett slikt barn selv. Vi har vært nødt til å sette grenser, og be barnet ungå å stille spørsmål hele tiden. Spørsmål om hva de kan gjøre besvares kun med « lek med alle lekebe eller tegne». De må lære seg å bruke egeb kreativitet.

Anonymkode: 81e04...471

[AnonymBruker]

Har en 7-åring som er sånn, og det startet i 5-års alderen. 

Er fullstendig utslitt av henne. Hun avbryter andre og blir rasende om hun blir  korrigert på det. Såvidt jeg har skjønt maser hun hull i hodet på ansatte og elever på skolen også, og jeg tror dette har bidratt til at hun blir valgt bort som venn dessverre  

Anonymkode: 49308...a9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en sønn som prater hele tiden. Konstant.

Mamma mamma. Hva skal jeg gjøre nå? Mamma, hvorfor det? Mamma. Klatrer oppi meg. Mamma, kan du hjelpe meg? Mamma. Jeg vil ikke ha det! Mamma, se se se se. 

Etter endte dag har han sikkert sagt 100 000 ord, og jeg er fullstendig overstimulert. Jeg rekker så vidt tenke en eneste tanke selv. Alt omhandler å svare eller bli forstyrret av han. Han er 6 år. 

Lillesøster kan være stille. De er som natt og dag.

 

Andre med krevende barn?

Anonymkode: 44f0e...03b

Han er ikke «krevende». Han er som han er.

Når barn «maser» om din oppmerksomhet så er det din oppgave å aldersriktig si «nå er jeg opptatt med noe eller noen andre. Og de er like viktige for meg som du er. Så du må vente. Jeg har hørt deg, og du må vente.» Noen barn tar det hintet raskt. Andre må ha det på repeat til de er 18. Det er uansett noe du må ta, på repeat. Fordi det er ekstremt viktig at barn forstår at de ikke er viktigere enn noen som helst andre i verden. Og at det er som det skal være.

Og om han hele tiden ber om veiledning så er det din oppgave å la være å gi han det. Og heller si «hva tror du at du bør gjøre?» og være deres klippe som er sikker på at dette kan de ordne opp i - helt selv. Og om de ikke kan ordne opp i det er det din oppgave å likevel ikke steppe inn og fikse, men stå sammen med han i den situasjonen, fordi barn må lære at noen ting ikke kan ordnes, og at det gjør vondt, og at det skal være slik - man tåler det. 

Anonymkode: 3eb60...788

[AnonymBruker]

Treåringen min er sånn. Hun skal alltid engasjere oss i et eller annet, spørre oss om noe vi må svare på, invitere oss inn i fantasileken sin. Hun avbryter når vi voksne prater, om vi sier at hun ikke får avbryte, begynner hun å hyle 😅 

Når det er meg og faren, avbryter hun oss av sjalusi; hun vil ikke at mamma og pappa skal gi hverandre oppmerksomhet. Når det bare er meg og henne, funker det å forklare at nå må mammas ører hvile, at voksnes ører blir fortere trøtte en barns. Hun kan finne på å protestere med å skrike og kjefte, da setter jeg faktisk i øreplugger og hører på musikk som gjør meg glad. Ikke så pedagogisk kanskje, men jeg er altså nødt til å ha hjernen min for meg selv i noen minutter og så lenge jeg har advart henne på forhånd, føler jeg at det går greit.

 

Overstimulert mamma fører aldri til noe bra

Anonymkode: c9d7a...934

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Etter endte dag har han sikkert sagt 100 000 ord, og jeg er fullstendig overstimulert.

Anonymkode: 44f0e...03b

Trist at mor blir overstimulert av sitt eget barn. Noen andre i nærheten som er mer egnet som rollemodell?

Anonymkode: a9ceb...35a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Trist at mor blir overstimulert av sitt eget barn. Noen andre i nærheten som er mer egnet som rollemodell?

Anonymkode: a9ceb...35a

Gi deg. Unger er fantastiske men de er slitsomme også. Er så lei folk som spyr ut sånne unødvendige kommentarer for å provosere. Gratulerer, du sparker en som ligger nede. Kos deg med følelsen av å være et kjipt menneske 

Anonymkode: 8f48a...504