Blir så emosjonelt utmattet av samboer og barn

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med samboer i 5 år og vi har et barn på 3 år. Jeg synes det er så utmattende å bare sam-eksistere med denne mannen. Særlig helger og ferier er utfordrende. Jeg kan komme med god energi, ha masse initiativ og ønske å lage en fin dag. Men sånn som idag så blir jeg møtt av lunkne tilbakemeldinger, så det ender egentlig bare med at vi ikke gjør noe spesielt ut av finværs/feriedagen og surrer hjemme. Jeg blir så passiv i hans nærvær og til slutt blir jeg så sliten at jeg ikke orker å finne på noe som helst. 

Hva skyldes dette? Hva feiler meg, eller han, eller oss begge? 

Jeg vet jeg kan ta med barnet alene, men poenget var at jeg ønsker at vi gjør ting sammen. Han har generelt liten evne til å ta initiativ og få ting gjort utover å lage middag og vaske klær.

Anonymkode: 18f10...55c

[AnonymBruker]

Det er utrolig tungt med initiativløse folk, og som attpåtil drar ned stemninga.

Hva om du i dag planlegger med han morgendagen?  Helt ned til når dere går ut døra. Tror ikke spontanitet ligger for han

Anonymkode: 13f1f...e74

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i dette, skrev en tråd om det og fikk gode svar, skal se om jeg finner den. 

Men for meg tenker jeg at det i stor grad handler om meg. At jeg har medavhengige tendenser, der jeg lar andres humør påvirke mitt. Der jeg lar deres ønsker og følelser ta overhånd inni meg også. Så jeg ville endt opp som deg med at vi ble inne i stedet for at han ble med. 

Siden jeg slo opp med eksen har jeg gjort mye selvgransking og funnet ut at jeg sliter med å vite hva jeg selv vil i nærheten av andre. Det påvirket hvordan jeg kommuniserte, og jeg har innsett at jeg ikke akkurat kommuniserte på en måte som gjorde at det var tiltalende for eksen å bli med på det jeg foreslo, samt at jeg så lett lot meg smitte av hans humør, og dermed ble det plutselig ikke jeg som tok initiativ til noe. Jeg har også innsett at jeg hadde nok litt negative holdninger til menn, og det er noe jeg ser hos så mange kvinner for tiden, og det er klart at menn plukker opp på det. 

Pass bare på at du ikke forventer at mannen skal ha mer intiativ enn det du har. Eller merk ork enn det du har. Av og til er det også kvinnen som er den som har positive følelser og drar med på ting, og en kan gjøre det på en attraktiv måte. For meg har det hjulpet å lese bøker som ser positivt på både menn og kvinner, og fokuserer på hvordan en kan ta i mot det menn har å gi, i stedet for at det blir en krangel.

Og så jobbe med medavhengigheten. Nå er jeg singel, og det jeg har oppdaget er at jeg er ikke så innmari god på å ha det livet jeg ønsker selv uten en mann som jeg mente holdt meg tilbake. Og uansett så er det faktisk en selv som er ansvarlig for å komme seg ut i sola, uavhengig av hva den andre ønsker. 

Anonymkode: 2d929...0c4

[PhilosopherSe7en]

Om mannen ikke gidder så tar du med deg barnet og nyter dagen i lag. Ingen grunn til at dere skal sitte inne fordi mannen ikke gidder å bli med. 

[AnonymBruker]

Far til barnet mitt er også sånn. Eneste håpet er å sette hardt mot hardt. Enten så forstår han alvoret, tar seg sammen og blir en god partner og familiefar, eller så gjør han det ikke, og da må man bare gå. Jeg måtte til slutt gå, men jeg brukte dessverre altfor mange år på det. Jeg ble til slutt lei av å være alenemor i forholdet. 

Anonymkode: 8e084...66b

[Nuttery]

Jeg har bodd med min samboer i 1 år, og jeg kan merke litt slike tendenser. Jeg opplever at det er mitt ansvar å få ting til å skje, hvis ikke blir det ikke noe. Jeg kommer med forslag, og han kan svare litt lunkent «sikkert greit det» eller «det kan vi vel».

Når jeg har tatt opp at jeg opplever det som at han er passiv, og lite interessert i å finne på noe med meg, sier han ting som «men jeg sa jo at det hørtes bra ut» osv. 

Jeg forsøker å få frem til ham at det handler om at jeg ønsker et engasjement rundt et felles prosjekt. Altså det at vi skal gjøre noe sammen. Og at det krever også noe deltagelse av han, ikke at jeg skal regissere alt rundt og han bare skal «bli med».

I tillegg setter han sjeldent i gang noe selv/foreslår noe. Det synes jeg er gørr.

Føler veldig med deg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg har vært sammen med samboer i 5 år og vi har et barn på 3 år. Jeg synes det er så utmattende å bare sam-eksistere med denne mannen. Særlig helger og ferier er utfordrende. Jeg kan komme med god energi, ha masse initiativ og ønske å lage en fin dag. Men sånn som idag så blir jeg møtt av lunkne tilbakemeldinger, så det ender egentlig bare med at vi ikke gjør noe spesielt ut av finværs/feriedagen og surrer hjemme. Jeg blir så passiv i hans nærvær og til slutt blir jeg så sliten at jeg ikke orker å finne på noe som helst. 

Hva skyldes dette? Hva feiler meg, eller han, eller oss begge? 

Jeg vet jeg kan ta med barnet alene, men poenget var at jeg ønsker at vi gjør ting sammen. Han har generelt liten evne til å ta initiativ og få ting gjort utover å lage middag og vaske klær.

Anonymkode: 18f10...55c

Dette er grunnen til at man bruker god tid på å bli kjent før man får barn.

Anonymkode: 04c09...b48

[AnonymBruker]

Har erfaring med å være alenemor i forhold jeg også. Samboeren ble ikke med på ferier, en gang. Så det ble til at barnet og jeg dro på ferier sammen. Noen ganger bare oss to, og noen ganger sammen med besteforeldre. Vi delte hus, men ikke aktiviteter. 

Anonymkode: 2c3b9...889

[Humas]

Veldig mange menn er ikke særlig sosiale. Fra gammelt av så skulle de jakte på mat til familien og de trengte ikke bidra sosialt, det gjorde kvinnene. Tror egentlig ikke så mye er endret. Har opplevd initiativrike og super-sosiale menn, men det blir slitsomt, og kvinner flokker seg lett rundt de dessverre. Jeg er sammen en som ikke har initiativ, men da jeg hadde det veldig vanskelig var han der 100% for meg. Så når det sto om livet var han god å ha. Jeg gjør mine ting, han sine.. og jeg har vært sammen han lenger enn noe annen, og det skal fortsette. Jeg får dekket sosiale v jobb/frivillighet/egne interesser. Jeg er blitt såpass ‘gammel’ at repetisjon, trofasthet og forutsigbarhet har en stor verdi hos meg i denne usikre verden. Jeg gir ikke han ansvar for egen lykke. 

[AnonymBruker]

PhilosopherSe7en skrev (1 time siden):

Om mannen ikke gidder så tar du med deg barnet og nyter dagen i lag. Ingen grunn til at dere skal sitte inne fordi mannen ikke gidder å bli med. 

Hvis jeg hiver meg rundt, så blir han sikkert med. Han surfer mye på mitt initiativ. Problemet er at jeg må dra igang alt hele tiden, og klare å nøste opp energi tross hans passivitet og "motstand". Det er det som er slitsomt.

Evt så kan jeg bare si: "jeg og barnet drar til besøksgård/på tur idag. Om du vil bli med, så stikker vi kl 10.00."

Men det er jo ikke så hyggelig når det blir slik heller.. og da er det jo godt mulig at han gjør noe annet istedenfor.

-TS

Anonymkode: 18f10...55c