Mamma vil ikke ta seg sammen etter hjerteinfarkt

[AnonymBruker]

Mamma fikk et hjerteinfarkt for to år siden. Hun er i 50-årene. 

Rett etter hjerteinfarktet var hun ganske flink. Fulgte anbefalinger i forhold til kosthold og var ute og gikk tur for å forbedre kondisen. Nå har alt dette tatt totalt slutt. Hun har sluttet helt å være i fysisk aktivitet og sitter bare å spiser hele dagen, slik hun alltid har gjort. Jeg mener ikke å høres slem ut når jeg skriver dette, men det er sant. 

Hun drukner maten sin i salt og skal steke alt i smør. Hun overspiser så og si alltid. Ellers sitter hun på en måte og spiser noe hele tiden, som om hun er helt avhengig av å alltid må innta noe mat. Det meste går i snacks, slik som sjokolade, is og potetgull. Hun spiser godteri hver eneste dag, og nå som det er påske, tar hun helt av, fordi hun tenker det er en unnskyldning for å totalt skeie helt ut.

Jeg har prøvd å tilby henne å bli med meg ut på små turer eller å bli med meg på treningsstudio, men hun er ikke interessert. Om jeg prøver å oppmuntre til å droppe saltet litt eller ditche desserten, så ignorerer hun det. Det er som om hun har totalt glemt av faren av å leve denne livsstilen. 

Det er stressende for meg å vite at hun ikke tar det seriøst. Jeg er 20 år og føler jeg bare må sitte tilbake å se på at mamma ødelegger seg selv. Jeg har jo ikke lyst til å miste henne. 

Er det noe mer jeg kan gjøre? 

Anonymkode: f84d0...0b3

[AnonymBruker]

Nei. Det er ikke noe du kan gjøre.

En del av det å være et fritt, myndig menneske er at vi også har friheten til å ta dårlige livsvalg. Til å la være å oppsøke legehjelp. Til å unnlate å følge opp behandling og medisinering. Til å la helsen forfalle. Og ja - til å forårsake vår egen tidlige død.

Med mindre vedkommende er umyndiggjort (og det skal mye til, mye, mye mer enn bare «la være å ta vare på helsa») så er tvang, også fra deg som pårørende, også om du gjør det fordi du elsker henne, ulovlig. Du er ikke alene i denne skjebnen, selv om det er en mager trøst. Pårørende står i dine sko daglig. Og du kan snakke med lege, oppfølgingsteam på universitet e.l. om temaet. 

Så, ja, du må se på at hun ødelegger seg selv. Jeg anbefaler at du gjør det fra god avstand. Søk på et studie i en annen by eller landsdel og flytt. Eller bytt studiested om du nå studerer hjemmefra. Og flytt. Vend tilbake sjelden, om i det hele.

Det du ikke behøver gjøre er å skjerme din mor fra hva hennes adferd koster deg. Voksne mennesker behøver ikke skjermes fra konsekvensene av sine valg. Så vær fra levra ærlig med henne. Og så søker du distanse. 

Husk: hennes helse er hennes ansvar. Ikke noe av ansvaret er ditt.

Anonymkode: 4a17c...50e

[AnonymBruker]

Det eneste du kan gjøre er å ta en rolig prat og si det du tenker. At du er stresset og redd for at livsstilen skal ødelegge henne og at du er redd for å miste henne i en alder av 20 år.

Anonymkode: 2f44e...72c

[AnonymBruker]

Nei, man kan ikke nekte voksne folk å ha den livsstilen man vil. Kanskje livskvaliteten sitter i å spise den maten og å fråtse. Da er det bedre å ha dårlig kosthold og trives men dø ung enn å ikke leve det livet man er og plages til man er hundre år. 

Anonymkode: 36ab9...435

[AnonymBruker]

Tvangstrøye og munnlås er vel eneste utvei. 

Hør med politiet på forhånd om det er ok

Anonymkode: f9899...32e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mamma fikk et hjerteinfarkt for to år siden. Hun er i 50-årene. 

Rett etter hjerteinfarktet var hun ganske flink. Fulgte anbefalinger i forhold til kosthold og var ute og gikk tur for å forbedre kondisen. Nå har alt dette tatt totalt slutt. Hun har sluttet helt å være i fysisk aktivitet og sitter bare å spiser hele dagen, slik hun alltid har gjort. Jeg mener ikke å høres slem ut når jeg skriver dette, men det er sant. 

Hun drukner maten sin i salt og skal steke alt i smør. Hun overspiser så og si alltid. Ellers sitter hun på en måte og spiser noe hele tiden, som om hun er helt avhengig av å alltid må innta noe mat. Det meste går i snacks, slik som sjokolade, is og potetgull. Hun spiser godteri hver eneste dag, og nå som det er påske, tar hun helt av, fordi hun tenker det er en unnskyldning for å totalt skeie helt ut.

Jeg har prøvd å tilby henne å bli med meg ut på små turer eller å bli med meg på treningsstudio, men hun er ikke interessert. Om jeg prøver å oppmuntre til å droppe saltet litt eller ditche desserten, så ignorerer hun det. Det er som om hun har totalt glemt av faren av å leve denne livsstilen. 

Det er stressende for meg å vite at hun ikke tar det seriøst. Jeg er 20 år og føler jeg bare må sitte tilbake å se på at mamma ødelegger seg selv. Jeg har jo ikke lyst til å miste henne. 

Er det noe mer jeg kan gjøre? 

Anonymkode: f84d0...0b3

Mors valg, er mors valg. 
Du som datter fatter tydeligvis ikke hva hjertetrøbbel kan gjøre med folks psyke. 
Er du genuint bekymret så snakker du med legen hennes. 

Anonymkode: 25805...4a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Mors valg, er mors valg. 
Du som datter fatter tydeligvis ikke hva hjertetrøbbel kan gjøre med folks psyke. 
Er du genuint bekymret så snakker du med legen hennes. 

Anonymkode: 25805...4a0

Legen hennes kan jo ikke snakke om moren til datteren uansett så det er en dårlig ide. 

Anonymkode: 36ab9...435

[Gaia]

Eneste utvei er å snakke med mammaen din, uttrykke din bekymring og bønnfalle henne om å snu om på livsstilen sin. 

[AnonymBruker]

Å være dømmende kommer man ikke langt med og det er begrenset hva andre kan gjøre for deg om du ikke selv ønsker endring. Du er nok heller ikke den rette til å hjelpe din mor med noe av dette da du allerede dømmer henne og du er barnet hennes.

Anonymkode: 25dd6...683

[Nuttery]

Jeg er selv rundt 30 år, men har vært i dine sko. Har en pappa som har vært hjertesyk de siste 15, samt har flere tilleggssykdommer, blant annet en lungesykdom, leddproblemer etc. Han har så lenge jeg kan huske levd et liv som har lagt høyt press på kroppen: Han røyket i mange år, spiste svært usunt, mye stress, alkohol etc. Han har betydelig overvekt, som både presser på hjertet og lungene. Generelt har han alltid benektet at hans livsstilsvalg har noe med hvordan han føler seg og gjøre.

Han ble først hjerteoperert da jeg gikk på videregående, og i den sammenheng fikk han nok litt «panikk» over å plutselig være syk. Han gikk ned over 20 kilo i vekt, trente flere ganger i uken, spiste sunnere etc. Var 6 uker på rehabilitering og var sånn sett en «ny mann». Han ble i utrolig mye bedre form, og han hadde det bedre.

Etter i underkant av et år var det tilbake til gamle vaner, og i løpet av noen år var problemet tilbake. I tillegg fikk han en del leddproblemer som bivirkning av hjertemedisinene sine, og det ble gjort flere ledd operasjoner som aldri ble bra.

For et par år siden ble han dårlig igjen, og det ble behov for ny hjerteoperasjon. Denne gangen brydde han seg ikke spesielt om det, flåset det bort og sa «det gikk jo så greit sist».. Så han ble operert, og tilbake til gamle vaner.

Jeg har forsøkt å snakke med pappa i alle år. Med forståelse, kjefting, ansvarliggjøring, beskrive hva dette gjør med meg, at det er forferdelig å se ham i så dårlig form etc. Ingenting går inn, og det har pågått i snart 20 år.

På sett og vis har jeg måtte lære meg at jeg har ikke ansvar for min voksne far. Hvis det ikke var nok for ham at sin 16 år gamle, 23 år gamle, 27 år gamle (osv) datter satt og gråt og sa at hun var så utrolig redd for å miste pappaen sin… Når han selv mistet sin egen far til hjertesykdom da han var ung, og det er hans sorg i livet? 
 

Jeg får vondt langt inn i hjerterota hver gang han sier «jeg har ikke følt meg bra i det siste jeg…», for det er hver gang. Han puster og peser konstant, sliter med å sette seg inn i bilen, sliter så mye med pusten, unngår å bli med meg opp i leiligheten min hvis han kan slippe, 2etg, fordi han ikke vil gå trappa. Samtidig som han heller ned på med alkohol, skjærer meierismør med ostehøvel, stjeler fettranden fra koteletten min og hiver den i seg når jeg har lagt den til side på tallerkenen..

Det er så vanskelig. Spesielt når jeg vet bedre, han vet bedre, og han har vært i betydelig bedre form når han har tatt vare på helsa. 
 

Jeg må rett og slett tenke at han er voksen, har ansvar for seg selv, og det eneste jeg «kan» gjøre er å være glad for hver dag jeg har ham.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Legen hennes kan jo ikke snakke om moren til datteren uansett så det er en dårlig ide. 

Anonymkode: 36ab9...435

Nei men hun kan snakke med sin pasient.

Anonymkode: 3cb21...819

[AnonymBruker]

Hun kan informere legen til moren, men legen kan jo ikke fortelle noe mer.  Koble gjerne på andre voksne på hennes alder.

TS må bare innse at noen er så satt i sitt vesen at de ikke er i stand til endring og når du kommer og messer om det mye blir det trassing mer enn å ta til seg det du kommer med.

Det er trist, men sånn er det. 

Noen råd kan jeg lukevel komme med. Få henne ut av huset, men ikke mas om at det er helserelatert.  Uten å koble til helse/mat prøv å finne ut hvorfor mat/snacks er så viktig.  Er det depresjon, endomhet, noe annet?  Finnes det noe annet enn mat dom gir «glede». 

Anonymkode: f6d54...fe3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Mors valg, er mors valg. 
Du som datter fatter tydeligvis ikke hva hjertetrøbbel kan gjøre med folks psyke. 
Er du genuint bekymret så snakker du med legen hennes. 

Anonymkode: 25805...4a0

Og du fatter tydeligvis ikke hva hjertetrøbbel kan gjøre med folks fysiske kropp. 

Anonymkode: b9a34...4b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Å være dømmende kommer man ikke langt med og det er begrenset hva andre kan gjøre for deg om du ikke selv ønsker endring. Du er nok heller ikke den rette til å hjelpe din mor med noe av dette da du allerede dømmer henne og du er barnet hennes.

Anonymkode: 25dd6...683

TS dømmer moren fordi hun ikke ønsker at moren skal dø i løpet av få år? 

Anonymkode: b9a34...4b3

[AnonymBruker]

La din mor få gjøre som hun vil.

Anonymkode: f0540...02f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

TS dømmer moren fordi hun ikke ønsker at moren skal dø i løpet av få år? 

Anonymkode: b9a34...4b3

Les HI. Forstår du det ikke da så kan jeg ikke hjelpe deg.

Anonymkode: 25dd6...683

[AnonymBruker]

Har moren din venner som hun kan finne på ting med/gjenoppta kontakt med, rusle en tur og skravle f.eks? Det blir fort til at man fyller dagen med spising hvis man ikke kommer seg ut. Ellers så tror jeg ikke du kan gjøre noe, hun må ville det selv. ❤️ 

Anonymkode: 12622...53d

[Agatha]

Ville snakket med henne om å gå til psykolog. Høres ut som hun kan ha en overspisingslidelse. Dette er svært vanskelig å hamle opp med selv. Fortell henne at du er bekymret og at hun burde starte med en tur til fastlegen. Det er ikke bare å "ta seg sammen" når man sliter med slike ting. 

[AnonymBruker]

Tror mange av oss kan føle på dette, men er desverre lite vi får gjort❤️ Min mor har også en del helseutfordringer knyttet til muskler og ledd, i tillegg til at hun røyker som en skorstein. For å holde sykdommen sin i sjakk, bør hun være mer i aktivitet, men det skjer ikke. Ikke klarer hun å slutte å røyke heller. Også er det en del valg hun tar i hverdagen som irriterer meg - som at hun heller hjelper andre, før hun hjelper seg selv. Men jeg kan liksom ikke fortelle henne hvordan hun skal leve. Jeg har prøvd.. Vi vil jo ha foreldrene våre lengst mulig, men de må jo også få lov til å nyte livet slik de vil..😊

Anonymkode: 7c52b...aea

[AnonymBruker]

Jeg er på din mors alder og har hatt et hjerteinfarkt. Men jeg var slank og veltrent i utgangspunktet, det er ikke alltid at hjerteinfarkt skyldes usunn livsstil, men at kroppen produserer kolesterol som tetter årene selv om man lever sunt.

Uansett, jeg har fortsatt med min sunne og aktive livsstil etter infarktet, men jeg skjønner at ikke alle klarer det. For det å få et hjerteinfarkt i såpass ung alder er et sjokk, og for noen som har opplevd det kan det føles som et svik fra kroppen. De kan tenke: «Ja, det gikk bra denne gangen, men jeg får nok et infarkt til, og da er det kroken på døra. Så da kan jeg like gjerne leve som en greve fram til den uunngåelige slutten.» Ikke logisk tankegang, antagelig, for andre enn dem som har opplevd et infarkt.

Man får tilbud om hjelp fra helsevesenet etter et infarkt, og det bør man selvsagt takke ja til, men hjelpen går på der fysiske. Psykisk er et hjerteinfarkt knalltøft, men til det er det ingen hjelp å få. Så kanskje er det det psykiske moren din trenger hjelp til? Vær åpen med henne rundt dette, kanskje det hjelper på sikt, og at hun oppsøker den type hjelp.

Anonymkode: e82cc...1ca