Skilsmisse - erfaringer

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg (mann 44) har vært sammen med min kone i over 15 år. Vi har ett felles barn som er tenåring, og 3 voksne barn fra andre forhold. For ca 2 år siden merket jeg at forholdet vårt endret seg, og jeg tror det hendte etter de voksne barna ble eldre og flyttet ut. Jeg innså rett og slett at vi ikke har noe til felles. Vi tok praten, og ble vel enige om en slags halvveis løsning ved at vi begge tilpasset oss litt den andre. Men nå, nesten 2 år senere, har ting falt helt tilbake dit det var. Jeg føler meg på feil sted, med feil person. 

Problemet er at hun føler ikke det samme. Hun har ikke sagt det, men jeg kjenner henne såpass at jeg vet. Jeg får mer og mer lyst til å gå for hver dag, men har de siste 3-4 månedene latt som alt er i orden selv om det skriker innvendig i meg.

Så da kommer det store spørsmålet: hvordan i det villeste skal jeg gjøre dette? Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg elsker henne lenger, men sier jeg det til henne kommer hun til å bli knust i småbiter. Jeg er kjempedårlig på å takle gråting, hyling og konfrontasjoner, og jeg er veldig konfliktsky. Og jeg er litt redd for at det blir skittkasting og fiendtlig stemning.

Kan noen av dere kloke hoder som har gjennomgått en skilsmisse kanskje ha noen gode råd? På forhånd takk.

Disclaimer: jeg har ikke vært utro, har ikke følelser for noen andre, og har foreslått parterapi for en tid tilbake som ikke hjalp. 

Anonymkode: 5a0b8...4d6

[AnonymBruker]

Problemet er at når du ikke snakker med henne, og ikke har reell kommunikasjon  så bare forsterker det følelsen din av å være med "feil" person. Du lager så å si stadig mer feil partner for deg selv. 

Men hvis du er fast bestemt på at det må bli brudd, så er det vel greit å flytte ut så raskt som mulig. Da slipper du å bo oppi tårer og knust hjerte. Kanskje det tom er lettere for henne også, som får sørge i fred. 

Anonymkode: 52fd8...496

[AnonymBruker]

Å ha en tredje person tilstede når du forteller henne det, kan dempe reaksjonene overfor deg. Så sier jeg som over at du bør gjøre ting så raskt som mulig når du først gjør det. Sorgen vil komme uansett, og jo fortere man kan få sørget jo bedre er det. Hver for dere. 

Anonymkode: 8f67d...350

[AnonymBruker]

Hvordan kan dere ha vært sammen i 14+ år og først nå oppdager du at dere ikke har noe til felles? Det er sånt man finner ur av tiidlig i kjærestefasen, vel?

Anonymkode: 53902...b41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan kan dere ha vært sammen i 14+ år og først nå oppdager du at dere ikke har noe til felles? Det er sånt man finner ur av tiidlig i kjærestefasen, vel?

Anonymkode: 53902...b41

Tidligere hadde vi barna til felles og livet gikk sin gang, hverdagen blåste forbi. Og så har det lett for å bli slik at man i kjærestefasen engasjerer seg i den andres interresser selv om man kanskje ikke har den samme interressen selv. Med årene har vi vokst litt i hver vår retning.

Anonymkode: 5a0b8...4d6

[AnonymBruker]

Det at du er konfliktsky kommer til å være like vanskelig i ett nytt forhold. Du burde ta tak i dette nå og se om ikke det kan få følelsene på plass igjen. 

For hva føler du for henne? Det er ikke unormalt at det blir litt tomt etter barna flytter for da merker man hvor langt fra hverandre man har kommet, men det betyr ikke at man ikke kan komme nærmere igjen om man vil.

Begge to må ville jobbe med det og begge to må vite hva som er realitetene i det. Da må du ta de vanskelige samtalene. Enten det er i dette eller det neste forholdet. 

Anonymkode: e423e...1d8

[AnonymBruker]

Du skal ikke ha andre der når du sier det. 
og du må forberede henne.

Si at du vurderer å gå fordi bla bla bla. Så etter tre måneder sier du at du har bestem deg, og at det er best dere flytter hver for seg. 

Anonymkode: 308f7...1f5

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg prøvd å forklare dette i kjærlighet. Hun vil jo egentlig ikke være sammen med en som ikke føler det samme for henne lenger. 

Anonymkode: 925db...fc7

[Odine]

Kanskje et lite tips eller ikke. Men da mannen min ville skilles, så hadde han gjennomgått en «prosess» (elskerinne) på forhånd som jeg ikke var en del av.

Så da han hadde bestemt seg, hadde han allerede pakket sakene sine og da våre små barn var lagt for kvelden, brukte han ca 10 minutter på å si i fra at han ville skilles og så gikk han ut døra og var ikke å se på en god stund. 

Det var brutalt, fordi jeg følte at det vi hadde hatt, ikke betydde så mye for han lenger. Jeg (og barna) var ikke verdt mer en 10 min forklaring før han dro. 

Det jeg mener med dette er at jeg ønsker at du er gjennomsiktig åpen med henne. Sinne og frustrasjon er ikke farlig. Når sinnet har lagt seg, så forklarer du henne hvorfor du er ærlig med henne. At det er fordi du respekterer henne og alt dere har gjort sammen i alle desse årene. Dere har hatt det fint, men at du nå strever. 

Dersom du har bestemt deg for å flytte, si det til henne. Dersom du er usikker, si at du ønsker å finne ut av dette dersom hun ønsker.

[Doris Becker]

Jeg hadde foreslått samtaleterapi på ny. Og nærmet meg temaet under disse samtalene. Kanskje i tillegg gått i terapi selv, ved siden av. Du vil få bedre hjelp der enn her. Lykke til ❤️ 

[AnonymBruker]

Hei! Din kone og dine barn fortjener vel at du er åpen om følelsene dine? En skilsmisse for voldsomme konsekvenser for dere alle, og etter et halvt liv i lag så bør du også ta deg tiden til å bruker tid og involvere partneren din i en beslutning som setter hele livet deres på hodet.

Min mann forlot meg. Han ble innesluttet og nektet å snakke med meg, selv om jeg tryglet å ba. Han låste seg mentalt inne i et rom som jeg ikke fikk tilgang til…. Prosessen ble grusom, og selv et år etter at han flyttet sitter jeg med stor sorg. Jeg kommer meg ikke videre, for jeg har ikke fått tatt del i planene for resten av mitt liv. Grunnen forsvant under meg, og jeg famler i blinde for å bygge sammen et nytt fundament. Unner ingen dette.

Anonymkode: 53ce3...ecd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hei! Din kone og dine barn fortjener vel at du er åpen om følelsene dine? En skilsmisse for voldsomme konsekvenser for dere alle, og etter et halvt liv i lag så bør du også ta deg tiden til å bruker tid og involvere partneren din i en beslutning som setter hele livet deres på hodet.

Min mann forlot meg. Han ble innesluttet og nektet å snakke med meg, selv om jeg tryglet å ba. Han låste seg mentalt inne i et rom som jeg ikke fikk tilgang til…. Prosessen ble grusom, og selv et år etter at han flyttet sitter jeg med stor sorg. Jeg kommer meg ikke videre, for jeg har ikke fått tatt del i planene for resten av mitt liv. Grunnen forsvant under meg, og jeg famler i blinde for å bygge sammen et nytt fundament. Unner ingen dette.

Anonymkode: 53ce3...ecd

Håper du har søkt hjelp for dette. Man kan ikke forvente det, men man kan håpe. Er veldig mange ting jeg ikke har fått vite heller...Jeg ga faen i hele mannen, valgte meg selv og kom meg i terapi. Det synes jeg du og skal gjøre, ellers blir du bare sittende fast i det, og det er det verste av alt. 

Anonymkode: 8f67d...350

[AnonymBruker]

Ta deg sammen din fjott, stå i det til siste barnet har flyttet ut av redet. 

Dette burde ikke være nødvendig å påpeke da dere har flere barn fra før. 

Om hun vil ha kuk så gir du henne kuk, om hun vil bli massert så gir du henne massasje, om hun ønsker å dra ut spise så tar du henne med ut å spise er. 

Anonymkode: 13b0b...bae

[AnonymBruker]

Jeg opplevde mye av det samme som deg (langt ekteskap, følelsen av at vi ikke hadde noe felles lenger, følelsen av å miste meg selv, og en enorm skyldfølelse iblandet en god del konfliktskyhet fra begges side). Jeg kan i hvert fall si hvordan jeg ville gjort det annerledes med erfaringen jeg har nå.

1. Søk terapi. Med en gang. Oppsøk familievernkontor.

2. Snakk med henne om det. Hun kommer til å bli lei seg, men det du holder på med nå, er å ta en avgjørelse som hun ikke får lov til å være med på. Jeg prøvde å ta det opp med min partner i årevis, men hun insisterte på at vi hadde det bra, så jeg backet unna. Gjorde som brukeren her over sa: Tok meg sammen, mitt fjott. Gjorde som hun ville, og ble stadig mindre og mindre til jeg følte jeg ikke var en person lenger mens praten ble mer og mer nøvendig, men vanskelig 

3. Si hva du tenker, men ikke konkluder foran henne. Det første terapeuten spurte om da vi endelig dro til terapi etter at jeg hadde sagt at skilsmisse var noe jeg hadde tenkt på en sund, var om jeg så noen vei tilbake. Da hadde jeg allerede brukt de siste årene til å trekke en konklusjon. Ingenting i vår terapi fikk meg til å endre den meningen, så jeg skjønner godt at hun følte at hun ikke fikk ta del i den avgjørelsen selv om jeg hadde invitert henne inn. Så... Hun må vite at du sliter. Det er ikke sikkert at det vil gjøre noen forskjell, men hun vil kanskje føle at dette er en avgjørelse dere tar sammen, eller i hvert fall noe hun er en del av. For jeg klarte ikke alle tårene og eksplosjonene som kom. Det skulle jeg ønske jeg hadde gjort. For det er noe dere må igjennom uansett utfall. Alternativet er å sitte med alt inne i seg. Det blir en eksplosjon av det også, men den går innover med depresjon og bitterhet hos deg, og kanskje dere begge som resultat.

4. Sett av tid til de vanskelige samtalene. Det kommer ikke til å gå seg til.

5. Veldig mange bøker som skriver om dette, sier at man må stå fast i avgjørelsen og ikke gi den andre parten håp. Jeg vet ikke. Jeg flyttet ut i løpet av 14 dager. Jeg skulle ønske jeg hadde brukt bedre tid. Hatt litt hverdag med en mulig skilsmisse som bakteppe. Ikke for å dra det ut, men for å være der mens hun måtte vende seg til tanken.

Anonymkode: 45049...8b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ta deg sammen din fjott, stå i det til siste barnet har flyttet ut av redet. 

Dette burde ikke være nødvendig å påpeke da dere har flere barn fra før. 

Om hun vil ha kuk så gir du henne kuk, om hun vil bli massert så gir du henne massasje, om hun ønsker å dra ut spise så tar du henne med ut å spise er. 

Anonymkode: 13b0b...bae

For et elendig råd! 

Anonymkode: 8f67d...350