Hvor får disse menneskene alle disse kommentarene og ting å si ifra?

[AnonymBruker]

Jeg har hele livet hatt en viss form for angst, og hadde lite sosial trening da jeg vokste opp pga lite sted og få folk. Dette har da forfulgt meg, i tillegg til litt sosial angst. Jeg har blant annet så lite å si blant folk. På jobb har omtrent alle så mye å si. Jeg hører de kommentarene de har til det de andre sier, og ting de sier selv. Jeg føler meg som en outsider, kommer ikke på å si de tingene. Skjønner ikke hvor de får det fra. Men det er vel sånn for de som har hatt mange rundt seg gjennom oppvekst og livet. Og hatt mye sosial trening. Jeg er nå 40 år, og sliter så med dette. Noen med erfaring eller som har noe å si om dette?

Anonymkode: fc13f...663

[AnonymBruker]

Det handler om trening. Enten fra å ha opplevd ting selv, sett eller hørt andre oppleve, eller last ting, sett på tv etc.

Jeg har feks en del av min måte å prate på fra utallige timer med stand up som jeg har sett.

Anonymkode: 6ed3a...9aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg har hele livet hatt en viss form for angst, og hadde lite sosial trening da jeg vokste opp pga lite sted og få folk. Dette har da forfulgt meg, i tillegg til litt sosial angst. Jeg har blant annet så lite å si blant folk. På jobb har omtrent alle så mye å si. Jeg hører de kommentarene de har til det de andre sier, og ting de sier selv. Jeg føler meg som en outsider, kommer ikke på å si de tingene. Skjønner ikke hvor de får det fra. Men det er vel sånn for de som har hatt mange rundt seg gjennom oppvekst og livet. Og hatt mye sosial trening. Jeg er nå 40 år, og sliter så med dette. Noen med erfaring eller som har noe å si om dette?

Anonymkode: fc13f...663

Alt er ikke sånn det virker alltid heller. Jeg er en sånn som kan komme med vittige replikker, har null problem med småprat og å finne et eller annet å snakke om. Men jeg har også en voldsom angst, livredd for at det skal bli stille eller at de andre skal synes jeg er kjedelig eller at jeg prater for mye om meg selv eller at jeg er rar. Så jeg sitter nærmest panisk og prøver å komme på ting å si. Når jeg er på tomannshånd med noen og praten bare flyter har jeg det ikke sånn, er som regel samtaler med flere jeg synes er skikkelig ubehagelig. Men jeg er litt usikker på hvor godt det merkes, jeg tror kanskje mange tror motsatt - at jeg elsker å prate i vei. Men sosiale settinger med mange på en gang typ lunsj på jobb er noe jeg synes er skikkelig ubehagelig.

Anonymkode: b1fb6...c19

[AnonymBruker]

For meg løsner det på kvelden. Da sla poet jeg bedre av og blir ikke like kritisk til hva som kommer ut av munnen min. På dagen på jobb føler jeg at jeg må tenke noe veldig interessant for at det skal være verdt å si/høre.

Anonymkode: c3d38...beb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

For meg løsner det på kvelden. Da sla poet jeg bedre av og blir ikke like kritisk til hva som kommer ut av munnen min. På dagen på jobb føler jeg at jeg må tenke noe veldig interessant for at det skal være verdt å si/høre.

Anonymkode: c3d38...beb

*slapper jeg

Anonymkode: c3d38...beb

[hvaduikkeser]

Er helt lik som deg. 40 år jeg også. Vokst opp med mange rundt meg, så skjønner ikke hvordan jeg kunne bli sånn. 

[AnonymBruker]

Hvordan er tankene dine ts, har du en indre dialog? Det er jo mange som ikke har dette, men jeg tror at de som har mye kommentarer, ofte er av typen som har en konstant indre dialog.

Noen har en kommentator, som en monolog. Andre igjen har kun bilder, eller noen som kun har stikkordstanker.

Hvordan er tankene dine? Det kan kanskje hjelpe oss gi deg bedre råd! Det hørtes jo ikke noe godt ut å ha det sånn. Får du en følelse av at kollegaene dine har noe imot det? For min tanke er jo at det må da vel være helt greit at du ikke er som dem! Er det et stort arbeidssted eller har du noen få nære kollegaer? Kan du snakke med dem om det?

Anonymkode: e4a84...4ec

[AnonymBruker]

Sliter med det samme selv. Jeg er ganske sikker på at flere har tenkt at jeg er mindre begavet, for å si det sånn. Nå er det kanskje ikke så langt i fra sannheten likevel da, siden jeg tross alt ikke har disse sosiale evnene som mange andre har. 
 

Vet ikke hva som er verst. Pinlig stillhet fordi jeg blir lammet av angst eller et «wtf» blikk fordi jeg sier noe teit og fortsetter å snakke fordi jeg skal prøve å rette opp i det forferdelige inntrykket jeg har gitt, men egentlig så graver jeg meg bare lengre og lengre ned. 

Anonymkode: a8ec6...4f3

[AnonymBruker]

Angst er bare kroppen sin beskjed om at du må utfordre deg sellv.

Anonymkode: 7c58e...a4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.4.2025 den 0.46):

Hvordan er tankene dine ts, har du en indre dialog? Det er jo mange som ikke har dette, men jeg tror at de som har mye kommentarer, ofte er av typen som har en konstant indre dialog.

Noen har en kommentator, som en monolog. Andre igjen har kun bilder, eller noen som kun har stikkordstanker.

Hvordan er tankene dine? Det kan kanskje hjelpe oss gi deg bedre råd! Det hørtes jo ikke noe godt ut å ha det sånn. Får du en følelse av at kollegaene dine har noe imot det? For min tanke er jo at det må da vel være helt greit at du ikke er som dem! Er det et stort arbeidssted eller har du noen få nære kollegaer? Kan du snakke med dem om det?

Anonymkode: e4a84...4ec

Jeg er som ts, veldig stille - sier lite, men jeg har en konstant indre foss av en dialog som aldri lar meg være i fred. Hjernen min er alltid på, jeg tar inn mer enn jeg har behov for og det er ganske overveldende. Jeg tror noen mennesker bare ikke kjenner på den trangen til å ytre alt de tenker, det føles bare ikke så veldig naturlig. Jeg tror egentlig det er en treningssak, kanskje improteater kunne vært noe å vurdere, kun for å bruke tankene på en litt mer spontan og gøyal måte. Har vurdert dette selv, har jo også sceneskrekk som kanskje kunne vært kurert på denne måten. Samtidig skulle jeg ønske det var mer aksept for stillhet, det å ufarliggjøre det litt. Man MÅ jo ikke prate hele tiden uten at det betyr at noen plutselig stoppet å like deg.

Anonymkode: d444b...1c0

[Gratis]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Angst er bare kroppen sin beskjed om at du må utfordre deg sellv.

Anonymkode: 7c58e...a4e

Dette er faktisk veldig riktig. Alle har vel kjent på angsten med det og reise seg opp for å holde en tale. Alle disse episodene der vi må ut av comfort sonen er viktig for å kjenne på mestring. Husker selv hvor utrolig misunnelig jeg var på de som kunne være toastmaster, og bare reise seg opp og ta ting på sparket.

Til TS og andre som sliter ekstra så start med å være en god lytter, se om du har noen erfaringer rundt samme tema som kan passe inn. Husk også at den enkleste måten å få folk til å le, er å tørre å kunne le av seg selv.