Hvordan overleve the terrible twos..

[AnonymBruker]

Eller trassalderen generelt? 

Jeg er utrolig heldig, med verdens vakreste barn, men nå er vi i en tung periode. Vår lille gutt på 2 år har alltid vært blid og fornøyd stortsett alltid. Barseltiden var herlig! Han begynte i barnehagen i august, men har hatt korte dager, og fått fri til jul og påske. 

Nå er han kommet i selvstendighetsalderen og vil gjøre alt selv. Greit nok, vi lar han prøve til han plages og vil ha hjelp. Noen ganger får vi hjelpe, mens andre ganger er det et helvette uten like. Han sier nei til alt, og får han ikke viljen sin er det roping og grining. Vi forbereder alltid barnet på hva som skal skje, dette hjelper noen ganger, ikke alltid. Leggingen er også blitt et styr, og det kan lett ta 1 time til 1,5 fra han sovner. Og han er mye våken på natten.
 
Vi prøver vårt beste. Han har maks 6 timer i barnehage og vi leverer sent så vi skal ha godt til på morgenen til frokost og stell. Vi hentes tidlig og legger til rette for rolige aktiviterer etter barnehagen for å roe seg. Vi er ute mye, han sover gode dupper på dagtid enda. Forbereder alltid barnet og stresser aldri når vi skal ting. Men uansett er det misnøye, sinne og en gutt som virker sliten. 
 

Hva gjør vi galt? 😔

Anonymkode: 2f0c5...3e7

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke. Men om det hjelper så er det samme kjøret her (jente 2 år) 😅 jeg tror vi bare må stå i det og holde på grensene. Være konsekvente og følge rutinene. Og håpe det snart går over. 

Anonymkode: 393d5...a29

[AnonymBruker]

Det høres jo ut som om dere gjør «alt rett», så det er vel ikke noe dere gjør galt nødvendigvis? Bør kanskje mest jobbe med aksept for at sånn er situasjonen nå (det har jo til og med en egen term, så er jo noe de fleste er igjennom..). Antakelig vil det roe seg (for så å blusse opp igjen i perioder). Å ha harmoniske barn til enhver tid er en utopi. 

Anonymkode: 65823...54b

[AnonymBruker]

Trassalderen er normalt, at barnet går inn i den fasen et et godt tegn, følger normal utvikling. Dere gjør ikke noe feil, støtt hverandre og fortsett å gjør den gode jobben du gjør. Det som funker en dag trenger ikke funke dagen etter. Senk forventninger. Hvis du begynner å dømme deg selv brenner du deg ut. 

Anonymkode: c60b0...b58

[AnonymBruker]

Det er alderen. Forsøk å være rolig og tålmodig. Trygge og omsorgsfulle voksne er det viktigste ❤️

For mitt barn hjelper det å møte henne på følelsene. Jeg spør om hun ble lei seg, skuffet, sint osv, og så snakker vi litt og hun får litt trøst. Jeg sier f.eks "ble det ikke slik du hadde tenkt?" og forsøker å skjønne hva hun faktisk ville. Ikke alltid det går an å få viljen sin, men da må man forklare hvorfor. Litt ulikt hvor mye språk og hvor mye forståelse barn har i den alderen. Men ofte er det frustrasjon fordi barnet ikke får til, eller vil noe som de voksne ikke forstår... Jeg prøver å ha i bakhodet at barnet får utrolig mange "nei" i løpet av en dag i den alderen, så mestring og glede blir en viktig motvekt.

Høres ut som dere gjør alt riktig ellers med korte dager, minst mulig overstimulering. 

Kan det være endringer ellers? Bemanning i barnehagen, endringer i barnegruppa? Noe medisinsk? Magesmerter, oppblåsthet? For lite søvn kan jo påvirke humøret og toleranse for støy/aktivitet, selvfølgelig. Det går seg sikkert til ihvertfall 😊

Anonymkode: df7d1...8c9

[AnonymBruker]

Noen ganger gjør man alt rett, og det blir allikevel gærent. 
 

Det går over. Dere må bare stå i det, og søk avlastning fra hverandre og barnevakter. Var rause med hverandre og henne. 

Anonymkode: 0b56e...493

[AnonymBruker]

Det er ikke noe å gjøre med det. Jeg har også en som har blitt peise forbanna om hun fikk antydning til hjelp til noe som helst siden hun var 1 år. Da har jeg bare latt henne finne ut av det meste selv. 

Når har jeg en 3-åring som tømmer og vasker potta si selv, smører seg selv med krem og skifter til pysj uten noen problemer (alt dette mens jeg er i et annet rom. 

Så mitt eneste tips er bare å la dem hjelpe til hele tida og gi oppgaver.

Anonymkode: 2f871...f43

[AnonymBruker]

Først og fremst ville jeg kuttet soving på dagtid. Det i seg selv kan være en tøff overgang, men at han sovner sent og våkner på natta viser tydelige tegn på at det er noe han er klar for. 

Sånn ellers er det bare å huske å puste, telle til ti, trekke dere unna om det blir for mye (helt lov å ta en time-out). Det er ikke farlig at han skriker eller gråter fordi han ikke får viljen, og stå med ham i de følelsene. Ja, nå er livet hardt for ham. Han har ikke kjent på de utfordringene han vil få senere i livet, så for ham er jo "småting" verdens undergang. Fortsett med de trygge rammene dere har hatt, være konsekvente og tydelige. 

Så er det bare å holde ut. Jeg følte da mine var små at om man mestrer denne perioden på en god måte, så vil man få et trygt og selvstendig barn når perioden er over! 

Anonymkode: 85c10...3e3

[AnonymBruker]

Er akkurat samme her med barn 2,5. Det er mareritt døgnet rundt. Forskjellen er at vår har vært ekstremt krevende helt fra start. Barsel er det verste helvete på jord jeg noen gang har opplevd så trassen er tross alt bedre enn det.

Elsker selvsagt ungen uansett, men må nok innrømme at sånn som helligdager er lite artig med en sånn liten tasmansk djevel i hus. Får han ikke til å sove før 20:30 også er det opp igjen til full rulle kl 05:30. I dag har jeg ikke hatt 5 min til å ta unna hverken rot eller oppvask her, så blir gøy å bruke en lille timen mellom legging og egen søvn på det.

Anonymkode: d5aa5...681

[AnonymBruker]

Vet du, noen ganger kan man gjøre alt etter boka, men allikevel oppleve at barna er «mye». Vår har akkurat bikket 2 år, og det går en kule varmt flere ganger om dagen. Noen ganger bare fordi vi lukket kjøleskapsdøra og hu plutselig kommer på at det var det jo hu som skulle gjøre. Så jadda. MEN, det er så vanvittig viktig at de går gjennom denne fasen og virkelig få kjenne på alle følelser, det er ved å blitt møtt på slike følelser at de vil lære å regulere seg. Ved å alltid prøve å unngå at den lille eksploderer så vil de gå glipp av mye læring. 
 

Anonymkode: 34cf6...806

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Eller trassalderen generelt? 

Jeg er utrolig heldig, med verdens vakreste barn, men nå er vi i en tung periode. Vår lille gutt på 2 år har alltid vært blid og fornøyd stortsett alltid. Barseltiden var herlig! Han begynte i barnehagen i august, men har hatt korte dager, og fått fri til jul og påske. 

Nå er han kommet i selvstendighetsalderen og vil gjøre alt selv. Greit nok, vi lar han prøve til han plages og vil ha hjelp. Noen ganger får vi hjelpe, mens andre ganger er det et helvette uten like. Han sier nei til alt, og får han ikke viljen sin er det roping og grining. Vi forbereder alltid barnet på hva som skal skje, dette hjelper noen ganger, ikke alltid. Leggingen er også blitt et styr, og det kan lett ta 1 time til 1,5 fra han sovner. Og han er mye våken på natten.
 
Vi prøver vårt beste. Han har maks 6 timer i barnehage og vi leverer sent så vi skal ha godt til på morgenen til frokost og stell. Vi hentes tidlig og legger til rette for rolige aktiviterer etter barnehagen for å roe seg. Vi er ute mye, han sover gode dupper på dagtid enda. Forbereder alltid barnet og stresser aldri når vi skal ting. Men uansett er det misnøye, sinne og en gutt som virker sliten. 
 

Hva gjør vi galt? 😔

Anonymkode: 2f0c5...3e7

Vær tydelig. Konsekvent. Og ikke vær terrible sjæl.Og det viktigste: ANERKJENNELSE!

Ikke sånn typisk dårlig norsk anerkjennelse "Jeg forstår at du...". Men: ble du lei deg nå som ... Jeg ser du er sint, vennen, ble du sint fordi mamma sa du ikke kunne?  osv. Det gjør ekstremt mye. 

Anonymkode: 2b6e7...797

[AnonymBruker]

Har det vart lenge? Her skjer sånne perioder i 1-2 uker også gir det seg lenge før vi har en ny periode igjen. Han er 2,5 nå og synes «terrible twos» er et misvisende utsagn her i alle fall 🙈 men det føles jo som om det har vært evig på tredje dagen altså…

Anonymkode: 729dc...585