Depresjon og selvmord

[AnonymBruker]

Jeg er sterkt preget av dødsfallet til en person som har vært omtalt i media nå nylig, og trodd jeg ikke kjenner vedkommende har det berørt meg. Tror det handler om at jeg kjente folk som kjente henne, og barn i samme alder. 
Når man får en depresjon (sier ikke denne personen hadde det altså, men har min mistanke), hvordan kjennes det på kroppen? Og er det virkelig INGEN behandling som fungerer? Hva får en person til å ønske å forlate denne verden, når alt rundt virker som å være på stell, familie, barn, jobb osv? Jeg snakker ikke om denne personen, men om depresjon generelt. Mor til en venninne tok også livet sitt, de var ganske små da.. Men likevel får det meg til å tenke at depresjon kan være en dødsdom, men undrer også over om det ikke er noe som hjelper?

Anonymkode: 9dc17...46d

[AnonymBruker]

Det er noe som hjelper, men man kan ikke skrive om det på KG. I 2016 var jeg ekstremt deprimert og så ikke noen fremtid i det hele tatt. I dag er jeg ikke deprimert, bare litt negativt anlagt, og føler at ting er håpløst i blant. Det er en hel verden fra hvor jeg var da.
Det jeg gjorde var å gå veldig alternativt, et nøkkelord er store mengder frukt og grønnsaker, urter og kosttilskudd. Men det er visst "kontroversielt" dessverre, så man kan ikke finne ut hva det er i denne tråden i alle fall.

Anonymkode: c49d4...840

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Det er noe som hjelper, men man kan ikke skrive om det på KG. I 2016 var jeg ekstremt deprimert og så ikke noen fremtid i det hele tatt. I dag er jeg ikke deprimert, bare litt negativt anlagt, og føler at ting er håpløst i blant. Det er en hel verden fra hvor jeg var da.
Det jeg gjorde var å gå veldig alternativt, et nøkkelord er store mengder frukt og grønnsaker, urter og kosttilskudd. Men det er visst "kontroversielt" dessverre, så man kan ikke finne ut hva det er i denne tråden i alle fall.

Anonymkode: c49d4...840

Har slitt med depresjon i over 10 år, og for å være ærlig så har det ikke noe å si hva som hjelper, så lenge det hjelper. Kontroversielt eller ei. Det finnes flere "kontroversielle teorier" om hvordan man kan lindre depresjon, har hørt om en del gode erfaringer med dette. 

Trådstarter, jeg skal prøve så godt jeg kan å forklare. Depresjon er som en mørk sky som du har hengende over deg hele tiden. Været kan være jevnt dårlig med regn og torden, mens i blant kan det slutte å regne. Til tider kan til og med sola glimte til. Dette kan skje i små eller lengre perioder, det kan også skje i enkelte øyeblikk. For eksempel om en har barn, så vil nok sola glimte til titt og ofte av å høre deres latter eller se de gjøre det bra i oppveksten og livet - jeg vet ikke helt, jeg har ikke barn, men ser for meg at det er sånn. Sola titter frem når jeg koser med dyr eller hører babyer le, eller ser en fin solnedgang eller ler hjertelig så tårene triller. Men så snart det gode øyeblikket er over, så forsvinner sola, og det begynner å regne igjen. Jeg "lever ikke lenge" på et lite godt øyeblikk. Været blir dårlig igjen.

Det som hjelper meg å slippe regnet, er naturligvis en paraply; og paraplyen min er dessverre mat og dataspill. Jeg fortaper meg i en annen verden i mange timer. Jeg unngår de negative tankene og følelsene, altså regnet, ved å gjøre dette. Jeg spiser så jeg kjenner på gode følelser (men dette er ikke bra, for det går utover vekt, selvfølelse og fysisk helse). For andre kan paraplyen være støtte fra et annet menneske, et kjæledyr, en klem, en gåtur, narkotika, alkohol. Det kan være gode ting og dårlige ting, som lar en slippe å kjenne på regnet. 

Men i blant så tordner det og da hjelper ikke paraplyen i det hele tatt. Det blir bare bekmørkt og håpløst. Maten smaker ikke godt, dataspillet får ikke bort tankene, man gråter og har det psykisk vondt på gåturen, det har ikke noe å si om katten har lyst til å kose. Det er ingenting som gleder eller hjelper, og man må bare stå i det. 

Depresjon er en psykisk sykdom som tar manges potensiale og frarøver de gleden med livet. Det er ikke umulig å bli kvitt depresjon, men det er vanskelig. Det er mulig å lindre symptomer, og det er mulig å ha gode øyeblikk, gode perioder og gode dager. Det som er så synd er at mange av oss vet at den dårlige perioden vil komme tilbake, og dette kan gjøre at det blir vanskelig å nyte de gode periodene. Mange av oss har ikke troen på at det kan ordne seg, der er ingen gulrot å løpe etter, man ser ikke lyset i enden av tunnelen. Og de som tar livet sitt, har virkelig mistet håpet, for de fant eller så ingen utvei. Det trenger ikke bety at de ikke elsket familien sin, ikke fikk nok hjelp, ikke prøvde eller ønsket, men enkelte opplever at de drukner i regnet. Eller dør av lynnedslag, kanskje en bedre metafor. 

Jeg har det dritvondt akkurat nå. Men jeg unnviker så til de grader alt som får meg til å føle meg dårlig. Dette gjør at jeg blir sjokkert når jeg ser på datoen og ser at det er så mange dager som har gått siden sist jeg var mer til stede i hverdagen, tiden går så fort, før jeg vet ordet av det må jeg stresse med julegaver og grue meg til nyttårsaften. Depresjon kommer til uttrykk i mange former, og man kan ikke alltid se på noen at de er deprimert. Kollegaene mine opplever meg som smilende og glad, vi har det morsomt sammen og ler ofte. Men de vet ikke hvordan det er når jeg går ut døra etter endt arbeidsdag, eller hvordan jeg har det på fridagene. 

Selv om man praktiserer takknemlighet og vet hvor godt man egentlig har det, så vil den skyen fortsatt være der. Jeg vet jeg er heldig som bor i trygge Norge, at jeg her blir sett på som et menneske og jeg slipper å oppleve krig og grusomheter. Jeg legger meg i en varm seng om kvelden og jeg har penger til mat, til og med den maten jeg vil ha. Store ting som vi så lett tar for gitt. Men dette alene er ikke "nok" til å kurere depresjon, og det er ikke slik at jo mer man har jo bedre får man det. Fordi det er en psykisk sykdom, det er noe som er "galt" med hjernen, tankemønsteret er ikke friskt, man har et stort avvik i hvordan man tenker og hvilke følelser man føler. 

Jeg blir ille berørt når jeg hører om folk som tar livet sitt på grunn av psykiske problemer. For jeg tror, innerst inne, at ingen egentlig ønsker å dø, men de ønsker å få slutt på smerten og de ønsker at hjernen skal fungere annerledes slik at de kan leve et normalt liv og ha akseptable, gode følelser (for det meste, vi alle vet at livet har sine oppturer og nedturer), men de klarer ikke leve med det lenger. 

For meg kjenner depresjon på kroppen i form av skam og klump i magen. Ingen energi, konstant trøtt. Vil ikke noe. Det er ikke vanlig å slite med energien og være konstant trøtt når man er deprimert. Tankene krever mye energi, det krever mye av en å regulere følelser. Og spesielt om man står i jobb, så krever det mye å maskere og fortrenge. Man slutter gjerne å bry seg om seg selv. Man tar lite vare på seg selv. Kommer an på grad av depresjon, men det finnes folk som spiser på seg mange titalls kilo, aldri rydder eller vasker hjemmet sitt, får hull i tennene og tannråte fordi de ikke har god tannhygiene, de dusjer aldri. 

Depresjon er rett og slett... Eh, deprimerende. Ja. Det er skikkelig dritt. 

Anonymkode: 7ed29...d78

[AnonymBruker]

Det er ikke lov å diskutere selvmord her inne…

Anonymkode: e4bcd...593

[AnonymBruker]

Dette er viktig at man får kunnskap om og jeg er personlig glad for at du spørr. Veldig mange forstår ikke hva som skjer og får ikke alltid gode svar. Grunnen til det er at alle mennesker er bygge forskjellig og har forskjellige utgangspunkt. Noen blir psykotiske hos andre blir det helt mørkt. Når det blir helt mørk finner man ingen utvei. Hele kroppen blir tynget og tankene er veldig mørke og selvdestruktive, man klarer ikke å tenke rasjonelt. Dette kan folk bære over mange mange år og hos noen hjelper ikke medisin f.eks, eller at de ikke våger å søke hjelp. Man kan sammenligne det med å være i dyp sorg som aldri går over. Den fasen i sorg som er tyngst og at den ikke går over og ha det slik år etter år. Så må man ta på seg en maske og late som livet er fint. Det tar masse krefter og man føler seg veldig alene uansett om man bærer på det alene eller ikke.

Jeg selv vet hvordan de mørkeste tankene er og jeg vet hvor mørk det mørkeste er. Ikke alle responderer godt på medisin. Det gjør jeg og skjønner derfor hvor ille det må være for de som ikke gjør det Det må være uutholdelig, noe jeg dessverre tror det blir for mange som ikke er her lenger. 

Anonymkode: b0295...039

[AnonymBruker]

For det første så vet ikke du hvilke diagnoser vedkommende hadde. Og for det andre så er det noe med at man må faktisk ønske hjelp for at man skal få hjelp og den skal fungere. 

Anonymkode: 9ff6d...e0e

[Memorangen]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er sterkt preget av dødsfallet til en person som har vært omtalt i media nå nylig, og trodd jeg ikke kjenner vedkommende har det berørt meg. Tror det handler om at jeg kjente folk som kjente henne, og barn i samme alder. 
Når man får en depresjon (sier ikke denne personen hadde det altså, men har min mistanke), hvordan kjennes det på kroppen? Og er det virkelig INGEN behandling som fungerer? Hva får en person til å ønske å forlate denne verden, når alt rundt virker som å være på stell, familie, barn, jobb osv? Jeg snakker ikke om denne personen, men om depresjon generelt. Mor til en venninne tok også livet sitt, de var ganske små da.. Men likevel får det meg til å tenke at depresjon kan være en dødsdom, men undrer også over om det ikke er noe som hjelper?

Anonymkode: 9dc17...46d

Er det søsteren til Tone Damli? I så tilfelle reagerte jeg sterkt på det også. Både alder, barn ++ er så likt med meg selv. Jeg kjenner også folk som kjente henne (vet ikke om det er hun du snakker om men..) 

[veronica<3]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123 
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med omtanke og hilsen,

veronica<3, mod.