Mannen maser om sydenferie men jeg tør ikke grunnet psyken

[AnonymBruker]

Denne tråden var vond å lese, både fordi TS sliter, men også pga all uforstand rundt dette temaet.

Jeg (mann midt i livet) har det litt på samme måte, og fikk nylig et samlivsbrudd pga at jeg de siste årene ikke ble med på hverken ferie, restaurantbesøk eller handletur faktisk. Etter jobb var det ikke mer å hente hverken kveld eller helg - og det er å sette fotlenke på et annet menneske, selv om jeg aldri nekta henne å gjøre ting. Og nå ble det tomt hus og borte fra jobb noen uker da hodet ikke fungerer = enda mer alenetid / isolasjon. Har igjen null venner etter å ha hatt denne tilstanden noen år.

Venter på lavterskeltilbud som er ledig når løvet gulner på trærne, samtidig som jeg dessverre har den innstillinga at jeg ikke tror at de kan hjelpe meg, jeg vil ha en "ekte psykolog..." Vet jo så inderlig godt at jeg må eksponere meg, men jeg blir også så enormt sliten av å være sosial. Sist noen i familien sov over 2 netter på rad her, brukte jeg over ei uke på å komme meg.

Skulle nok skapt en Bertha i hodet jeg også - det var et rart men interessant tips.

Er det ikke som treneren i en eller annen tv-serie sier til en av spillerne sine som sliter: "Psykiske problemer... Det er bare innbilning det.." også slår han vedkommende macho-hardt på skulderen. Akkurat sånn er samfunnet - og akkurat så såret og enda mer ensomme blir vi som sliter - "ingen forstår meg." Ellers er det en liten bit inni enda som ikke har gitt opp.

Som om man leser Sagaen om Isfolket bok 9 "Den Ensomme," som beskriver Mikael Lind som sliter psykisk. Margit Sandemo var ingen kjempegod forfatter, men akkurat den boka slo meg allerede som 11-åring første gang jeg leste den - sist gang var for noen uker siden og den rørte meg like mye også da.
Mikael er utdannet, dyktig og av god familie. Han er tvangsgiftet med en strengt oppdratt pertentlig dame - franske Anette- som heller ikke forstår hans problemer. Så kastes han ut i to kriger (Karl Gustav-krigene på 1600-tallet) og opplever det som kriger fører med seg, han lider og kjenner mørket kommer oftere og oftere. Hans høytstående venner fnyser av han og forstår ikke dette, og mener mer "eksponering" vil herde han og gjøre han godt. Men han blir bare tyngre og tyngre til sinns. Hjemme mellom krigene skjærer det seg mer og mer med fruen, og han føler seg om mulig enda mer alene. Når han til slutt etter siste krigen blir gjenforent med sin døende farfar, prøver han å ta livet sitt. Til tross for at han også har en sønn, lille Dominic, lar han mørket ta overhånd. Men han overlever, og i rekonvalesenstiden etter selvmordsforsøket begynner han å skrive ned familiens historie. Og i skrivinga oppdager han var en sår kunstnersjel som var født til å bli forfatter. Hustruen forstår etter hvert alvoret og støtter han, og til slutt finner han sin plass i livet - og de lever happily ever after.

Så kanskje er det meninga med livet -den meninga som gir mer enn den tar- som ikke er funnet enda...

Anonymkode: 3f506...734

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Denne tråden var vond å lese, både fordi TS sliter, men også pga all uforstand rundt dette temaet.

Jeg (mann midt i livet) har det litt på samme måte, og fikk nylig et samlivsbrudd pga at jeg de siste årene ikke ble med på hverken ferie, restaurantbesøk eller handletur faktisk. Etter jobb var det ikke mer å hente hverken kveld eller helg - og det er å sette fotlenke på et annet menneske, selv om jeg aldri nekta henne å gjøre ting. Og nå ble det tomt hus og borte fra jobb noen uker da hodet ikke fungerer = enda mer alenetid / isolasjon. Har igjen null venner etter å ha hatt denne tilstanden noen år.

Venter på lavterskeltilbud som er ledig når løvet gulner på trærne, samtidig som jeg dessverre har den innstillinga at jeg ikke tror at de kan hjelpe meg, jeg vil ha en "ekte psykolog..." Vet jo så inderlig godt at jeg må eksponere meg, men jeg blir også så enormt sliten av å være sosial. Sist noen i familien sov over 2 netter på rad her, brukte jeg over ei uke på å komme meg.

Skulle nok skapt en Bertha i hodet jeg også - det var et rart men interessant tips.

Er det ikke som treneren i en eller annen tv-serie sier til en av spillerne sine som sliter: "Psykiske problemer... Det er bare innbilning det.." også slår han vedkommende macho-hardt på skulderen. Akkurat sånn er samfunnet - og akkurat så såret og enda mer ensomme blir vi som sliter - "ingen forstår meg." Ellers er det en liten bit inni enda som ikke har gitt opp.

Som om man leser Sagaen om Isfolket bok 9 "Den Ensomme," som beskriver Mikael Lind som sliter psykisk. Margit Sandemo var ingen kjempegod forfatter, men akkurat den boka slo meg allerede som 11-åring første gang jeg leste den - sist gang var for noen uker siden og den rørte meg like mye også da.
Mikael er utdannet, dyktig og av god familie. Han er tvangsgiftet med en strengt oppdratt pertentlig dame - franske Anette- som heller ikke forstår hans problemer. Så kastes han ut i to kriger (Karl Gustav-krigene på 1600-tallet) og opplever det som kriger fører med seg, han lider og kjenner mørket kommer oftere og oftere. Hans høytstående venner fnyser av han og forstår ikke dette, og mener mer "eksponering" vil herde han og gjøre han godt. Men han blir bare tyngre og tyngre til sinns. Hjemme mellom krigene skjærer det seg mer og mer med fruen, og han føler seg om mulig enda mer alene. Når han til slutt etter siste krigen blir gjenforent med sin døende farfar, prøver han å ta livet sitt. Til tross for at han også har en sønn, lille Dominic, lar han mørket ta overhånd. Men han overlever, og i rekonvalesenstiden etter selvmordsforsøket begynner han å skrive ned familiens historie. Og i skrivinga oppdager han var en sår kunstnersjel som var født til å bli forfatter. Hustruen forstår etter hvert alvoret og støtter han, og til slutt finner han sin plass i livet - og de lever happily ever after.

Så kanskje er det meninga med livet -den meninga som gir mer enn den tar- som ikke er funnet enda...

Anonymkode: 3f506...734

Men er du utredet, så du vet grunnen til at du sliter slik? Har du autisme? Angst? Eller personlighetsforstyrrelse?
 

For å få en behandling som hjelper, så må du og legene først være helt sikker på hva som er problemet. Om du er autist, så vil jo ikke eksponering hjelpe det døyt, men muligens kan det å få en uføretrygd (kanskje bare gradert, feks 60%) hjelpe betraktelig. Da kan du bruke bare litt sosial engergi på å jobbe, og så kan resten av den sosiale energien din brukes på ting som å gå på butikken/ut og spise/ferie med en livspartner. Om du har angst, men ikke autisme, så vil det å jobbe tvertimot være sunt for den mentale helsen din. 

Anonymkode: 5e2e1...243

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

90 i oktober med den lange sommeren vi hadde i fjor, kan bety langt lavere nå. Man bør alltid sjekke d vitamin senvinter, ikke rett etter sommer. Mine nivåer falt fra 110 til 70 fra oktober til des, så greit å ha i bakhodet. 

Jeg syns som sagt du skal snakke med legen din om kognitiv terapi, siden det virker som at tankemønsteret ditt i stor grad er trigger. 

Mtp tur i skogen - fortsett med det selv om du ikke føler noen umiddelbar lindring. Hvis tankene dine er selvdestruktive og går på din selvfølelse (nedgraderende tanker om deg selv), så begynn å skrive opp positive ting om deg selv. Det kan være alt fra noe du har prestert til noe ved utseende eller personlige egenskaper. Det kan være at du er flink til å lage mat, har innredet boligen fint, at du er snill, hjelpsom, det kan være ørten ting. 

Jo mer du mater hjernen din med negative ting og krisemaksimerer situasjoner, jo mer av det før du. Du må lære deg å fokusere annerledes, se for deg et annet resultat av situasjoner. 
I stedet for å si til deg selv at du ikke klarer, si "jeg er kapabel". Affirmasjoner over tid, er undervurdert. 

Livet er ikke for pyser, TS, det er visst og sikkert. Jeg har traumelidelser og kan gå i bakken av bevege meg visse steder. Men jeg gjør det likevel, fordi kroppen min er nødt til å lære seg at det ikke er farlig - selv om det føles sånn. 

Anonymkode: 85eef...cc3

Jeg får ikke sagt hvor takknemlig jeg er for at du gir meg råd. Setter veldig stor pris på det. Jeg skal gi alt jeg kan å ta til meg det du kommer med, skal forsøke å fortsette å gå tur i skogen og komme meg ut. Tankene er det litt verre med, de slipper ikke taket. 

Katastrofetanker er verst, mørke tanker som at jeg ender opp alene, at eller annet vondt skal skje, me mest av alt oppi dette jeg går gjennom så tenker jeg mest på mannen min, hva han går gjennom og jeg vil ikke at han skal slite pga meg men samtidig klarer ikke jeg å hjelpe meg selv. Han er det beste i livet mitt og jeg er redd. Han sier alltid til meg at han ikke liker stølhet, altså at jeg er stille, han sier at jeg må snakke om alt og ingenting, bare at jeg snakket og ikke holder det inne. Men jeg vil ikke plage ham.

I fjor når jeg gikk til en psykolog her i kommunen så pratet vi mye, også om ting mannen min sier til meg, hva jeg bør og ikke, og hun har sagt ting som «jeg er enig med mannen din», «å jeg skulle ønske jeg kunne møte mannen din for han høres så smart ut»..og slike ting.

Skulle ønske at jeg bare ble borte. ts

 

Anonymkode: 1c439...f24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Ts, et tips jeg lærte for en måneds tid siden av psykologen min og som jeg allerede ser en forbedring på grunn av, er å navngi den delen av hjernen som har de vonde og fæle tankene. De tankene som spinner og gjentar seg. Ved å navngi den, kan vi lettere snakke direkte til "den delen" av oss.

Det føles skikkelig teit i starten! Det må man bare kjempe seg gjennom og prøve å se det komiske i det.

Så for å gi et eksempel...

Tankene mine begynner å svirre rundt et brudd jeg sliter med å komme over. Sorgen over hva jeg trodde skulle bli, tanker om hvordan kunne han gjøre det mot meg, jeg fortjener ikke dette, det er så urettferdig, skulle jeg gjort noe annerledes osv osv osv.

Jeg blir oppmerksom på at de tankene spinner (og dette blir lettere og lettere for hver gsng!) og så stopper jrg meg selv og sier "Bertha! Nå er du i gang igjen! Altså jeg elsker deg og forstår deg godt, men dette har jeg faktisk ikke tid til å sladre om akkurat nå. Kan vi ta det opp igjen senere?"

Og så er det som om Bertha sier jada jada ok. Men to minutter etter, så er hun gjerne i gang igjen! Og da må jeg si "Nei men Bertha da, det var jo ikke avtalen. Nå må du faktisk slutte, dette må vi ta i morgen i stedet ok?"

Og slik fortsetter det. Jeg himlet med øyene da jeg først ble fortalt om denne metoden, og hadde ingen tro, men tankemønsteret mitt har aldri endret seg så raskt og så mye før. Det føles magisk. Det fungerer visst så godt fordi det gir tanken noe annet å tebke på, og nøkkelen til å bryte ut av det negstive tankemønsterer, er å avbryte tankene idet de kommer. Akkurat som med en hund, så skal man helst avbryte dårlige vaner idét de skal til å gjøre dem, og få dem over på noe mer fruktbart i stedet.

Anonymkode: 58d0a...9ff

Takk snillt deg, takk for ditt råd. Skal forsøke selv om det høres litt snodig ut. ts

Anonymkode: 1c439...f24

[Grüner]

AnonymBruker skrev (På 17.4.2025 den 17.53):

Det er april, mars var for bare noen få uker siden. TS er i stand til å gå på butikken, hun bare velger å ikke gjøre det. Hun sier ingenting om at hun absolutt ikke er i stand til å fly eller å reise. Bare at hun har glemt hvordan det er å fly. 

Kom tilbake når vi snakker om år med isolasjon. Da er det snakk om alvorlig psykisk sykdom. 

Anonymkode: 79d52...dfe

Det er jo alvorlig det ts beskriver. Det er ikke bare angst for å fly fordi hun har glemt hvordan en gjør det. Hun er ikke i jobb, går ikke på butikken, vil ikke forlate huset en gang fordi hun er redd for å treffe på andre mennesker, og da har det for lengst bikket over grensa til sykelig.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.4.2025 den 8.21):

Takk, jeg gjør så godt jeg kan. I går var vi i skogen, det var fint, men jeg føler meg likt. Synes ikke det hjelper, føler meg likedan. Hver dag er et ork, klarer ikke å finne tilbake til mitt gamle jeg, som var glad og fornøyd. Nå er alt skummelt og uroen slipper ikke taket.

Sorry, det er ikke meningen å klage og jeg tar til meg alle råd jeg får her inne, men det er vanskelig. ts

Anonymkode: 1c439...f24

Jeg synes ikke at du klager. Det er bra du tar opp det du synes er vanskelig. Det er slik du kan bli bedre. 

Fortsett med turene dine. Det er veldig bra for deg å komme deg ut av huset. Du bør også vurdere, når du er ute, også eksponere deg for mer urbane settinger. Butikker, mennesker og slikt. 

Skjønner du at din frykt er irrasjonell? De aller aller fleste ute i det offentlige er aller mest opptatt av seg selv og bryr seg veldig lite om andre, og hvis de tenker på andre de ser, så er det kun i det lille mikrosekund det øyeblikket de faktisk ser andre. 

Du kan finne tilbake til ditt gamle glade og fornøyde. Det virker som ditt fokuspunkt er veldig rettet innover, mot følelsene dine, mot frykten og angsten din. Hva om du en gang når du er ute heller flytter fokuset over på å skal se etter noe annet? Feks finne ting i en farge, finne blå eller røde ting? Gå sammen med mannen din eller ungene dine og se etter dette en kort tid. Rett og slett for å distrahere tankene dine. 

Anonymkode: 1ab0f...0b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg synes ikke at du klager. Det er bra du tar opp det du synes er vanskelig. Det er slik du kan bli bedre. 

Fortsett med turene dine. Det er veldig bra for deg å komme deg ut av huset. Du bør også vurdere, når du er ute, også eksponere deg for mer urbane settinger. Butikker, mennesker og slikt. 

Skjønner du at din frykt er irrasjonell? De aller aller fleste ute i det offentlige er aller mest opptatt av seg selv og bryr seg veldig lite om andre, og hvis de tenker på andre de ser, så er det kun i det lille mikrosekund det øyeblikket de faktisk ser andre. 

Du kan finne tilbake til ditt gamle glade og fornøyde. Det virker som ditt fokuspunkt er veldig rettet innover, mot følelsene dine, mot frykten og angsten din. Hva om du en gang når du er ute heller flytter fokuset over på å skal se etter noe annet? Feks finne ting i en farge, finne blå eller røde ting? Gå sammen med mannen din eller ungene dine og se etter dette en kort tid. Rett og slett for å distrahere tankene dine. 

Anonymkode: 1ab0f...0b5

Jeg fortsetter med turene mine selv om jeg ikke har lyst og det ikke gir meg noe og den klumpen i magen blir bare vondere, så tvinger jeg meg ut for det. Går veldig ofte tur med mannen min, men igjen er jeg stille, med tankene mine og det er utrolig vanskelig og leit. 
 

Har så lyst å finne til mitt gamle jeg, selv om jeg har slitet psykisk i mange år, så har jeg vært glad og fornøyd, livet var bra. Det er bare det at det er vanskelig å finne meg selv, eller mitt gamle meg. 
Men takk snille du, skal gjøre så godt jeg kan. ts

Anonymkode: 1c439...f24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg får ikke sagt hvor takknemlig jeg er for at du gir meg råd. Setter veldig stor pris på det. Jeg skal gi alt jeg kan å ta til meg det du kommer med, skal forsøke å fortsette å gå tur i skogen og komme meg ut. Tankene er det litt verre med, de slipper ikke taket. 

Katastrofetanker er verst, mørke tanker som at jeg ender opp alene, at eller annet vondt skal skje, me mest av alt oppi dette jeg går gjennom så tenker jeg mest på mannen min, hva han går gjennom og jeg vil ikke at han skal slite pga meg men samtidig klarer ikke jeg å hjelpe meg selv. Han er det beste i livet mitt og jeg er redd. Han sier alltid til meg at han ikke liker stølhet, altså at jeg er stille, han sier at jeg må snakke om alt og ingenting, bare at jeg snakket og ikke holder det inne. Men jeg vil ikke plage ham.

I fjor når jeg gikk til en psykolog her i kommunen så pratet vi mye, også om ting mannen min sier til meg, hva jeg bør og ikke, og hun har sagt ting som «jeg er enig med mannen din», «å jeg skulle ønske jeg kunne møte mannen din for han høres så smart ut»..og slike ting.

Skulle ønske at jeg bare ble borte. ts

 

Anonymkode: 1c439...f24

Det tar tid å endre tankemønster, men du må begynne et sted. Selv om det føles banalt og meningsløst, så er det å skrive f.eks 4 positive affirmasjoner eller noe du er glad for hver dag, kjempebra. Selv om det ikke føles som det fører noe sted, for det som skjer over tid er at du vil finne flere ting å føre opp på lista. Jeg har en egen notatbok for slike ting. 

Det vil skje en gradvis endring, hvor jo mer du mater underbevisstheten din med noe som er positivt og trygt, jo mer plass vil nettopp dette ta i kroppen din. Når du har angst og katastrofetanker, så er det fordi du ikke klarer å være her og nå. Du er i fremtiden og skaper en fryktbasert fremtid fremfor å nyte det du har foran deg akkurat her og nå. 

Den affirmasjonen jeg bruker mest, er "jeg er trygg". Og det er jo motstridende når man har angstanfall og føler seg alt annet enn trygg. Men du ER faktisk trygg, du er ikke i noen umiddelbar fare på noe som helst vis. Det har skjedd en hangup hvor hjernen leter etter farer - som ikke er der. Også har man det gående. 

Vet du selv hva som er konkret årsak til at du sliter? 
 

Anonymkode: 85eef...cc3

[AnonymBruker]

Faktumet er jo at du mest sannsynlig vil ha godt av å reise til varmere strøk. Om du klarer å ha en ferie med fokus på moderat fysisk mosjon, f.eks. på morgningen før det blir for varmt, kombinert med eksponering for sol og et sunt kosthold, så vil det være naturmedisin for depresjonen din. Om angsten din er så alvorlig at du ikke vil gå i butikken, så kan det jo bli utfordrende, men det kommer jo også an på hvorfor du ikke vil gå i butikken. Er det faktisk agorafobi, eller er bunner det i noe som har skjedd som er allment kjent i "bygda" og at du ikke ønsker å møte mennesker som kjenner deg og situasjonen du har stått i? 

Vi opplevde et brått dødsfall i familien, og flere uttrykte at de ikke ville gå ut, fordi de ikke orket alle blikkene og kondolansene. Dette var jo noe de måtte håndtere på et eller annet tidspunkt, så det ikke utviklet seg til å bli en alvorlig agorafobi. 

Anonymkode: a0440...29e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Det tar tid å endre tankemønster, men du må begynne et sted. Selv om det føles banalt og meningsløst, så er det å skrive f.eks 4 positive affirmasjoner eller noe du er glad for hver dag, kjempebra. Selv om det ikke føles som det fører noe sted, for det som skjer over tid er at du vil finne flere ting å føre opp på lista. Jeg har en egen notatbok for slike ting. 

Det vil skje en gradvis endring, hvor jo mer du mater underbevisstheten din med noe som er positivt og trygt, jo mer plass vil nettopp dette ta i kroppen din. Når du har angst og katastrofetanker, så er det fordi du ikke klarer å være her og nå. Du er i fremtiden og skaper en fryktbasert fremtid fremfor å nyte det du har foran deg akkurat her og nå. 

Den affirmasjonen jeg bruker mest, er "jeg er trygg". Og det er jo motstridende når man har angstanfall og føler seg alt annet enn trygg. Men du ER faktisk trygg, du er ikke i noen umiddelbar fare på noe som helst vis. Det har skjedd en hangup hvor hjernen leter etter farer - som ikke er der. Også har man det gående. 

Vet du selv hva som er konkret årsak til at du sliter? 
 

Anonymkode: 85eef...cc3

Takk du. Jeg vet ikke årsak til hvorfor jeg sliter nå, om det er det du spurte om.

I fjor var det mye som skjedde, dødsfall og stress og litt på nyåret også, så kanskje er det en slags utbrenthet, vet ikke. Også siste 4-5 årene har jeg mistet mye hår, av og på, men nå er det ille, nå mister jeg mye og det synes mer og mer, så det hjelper ikke akkurat heller. Fordi jeg føler at jeg ikke ser ut.:( ts

Anonymkode: 1c439...f24

[AnonymBruker]

Før var det deilig å være hjemme, men da har jeg også gått i butikker, på besøk hos familie, hit og dit, og når jeg var hjemme så var det godt.

Nå er det ikke det, føler jeg ikke får ro noe sted hjemme. Går jeg å besøker familie så er jeg liksom mest stille, og føler det ikke er noe vits. Jeg hater å være slik, jeg hater meg selv! ts

Anonymkode: 1c439...f24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Takk du. Jeg vet ikke årsak til hvorfor jeg sliter nå, om det er det du spurte om.

I fjor var det mye som skjedde, dødsfall og stress og litt på nyåret også, så kanskje er det en slags utbrenthet, vet ikke. Også siste 4-5 årene har jeg mistet mye hår, av og på, men nå er det ille, nå mister jeg mye og det synes mer og mer, så det hjelper ikke akkurat heller. Fordi jeg føler at jeg ikke ser ut.:( ts

Anonymkode: 1c439...f24

Langvarig stress er en voldsom påkjenning for kroppen, har selv mistet mye hår pga det. Tar tilskudd av flere ting og har fokus på riktig ernæring, som hjelper. Kroppen trenger ekstra hjelp med næringsstoffer/unngå dårlig mat. 

Hva skjedde tidligere, altså før dødsfall og stress, for du sa du hadde slitt psykisk i flere år? 

Anonymkode: 85eef...cc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Langvarig stress er en voldsom påkjenning for kroppen, har selv mistet mye hår pga det. Tar tilskudd av flere ting og har fokus på riktig ernæring, som hjelper. Kroppen trenger ekstra hjelp med næringsstoffer/unngå dårlig mat. 

Hva skjedde tidligere, altså før dødsfall og stress, for du sa du hadde slitt psykisk i flere år? 

Anonymkode: 85eef...cc3

Spiser sjeldent usunt, drikker nesten ikke brus og spiser også sjeldent godteri. Men nå er matlysten på bunn, fordi jeg går gjennom dette her.

Jeg vet ikke. Begynte å slite med angst, panikkangst, men har liksom klart meg. Men aldri vært slik som jeg er nå. Hva grunnen er før, jeg vet ikke. ts

Anonymkode: 1c439...f24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Spiser sjeldent usunt, drikker nesten ikke brus og spiser også sjeldent godteri. Men nå er matlysten på bunn, fordi jeg går gjennom dette her.

Jeg vet ikke. Begynte å slite med angst, panikkangst, men har liksom klart meg. Men aldri vært slik som jeg er nå. Hva grunnen er før, jeg vet ikke. ts

Anonymkode: 1c439...f24

Kjempebra at du ikke spiser dårlig mat. Men pass på at du spiser næringsrikt og får i deg det kroppen trenger, for det påvirker hårtap, mental helse, og energi. Det løser jo ikke alt, selvsagt. 

Okey, så det var ingen konkret grunn da angsten begynte for flere år siden. Traumer i oppvekst, ting som kan ha brutt ut pga det? For det kan skje mange år senere, det ligger og ruger i kroppen også skjer det noe som smeller. 

Det er vel sånn at totalbelastningen blir for stor over tid. Du har slitt en stund men likevel følt at du har kontroll, så skjer dødsfall og andre ting, og begeret som egentlig allerede er fullt, renner over. Ut i fra det du skriver så virker det ikke som lavterskeltilbud er nok for deg. Som sagt bør du ta en samtale med fastlegen din og få ny henvisning til DPS, men det er veldig viktig at du formidler godt hvordan ting egentlig er, hvor lenge det har vært, og hvor svekket funksjonsnivået ditt er. 

Du må få en ordetntlig tverrfaglig utredning slik at du kan få riktig behandling. I min henvisning stod det tydelig at jeg underkommuniserer alvoret, og at jeg er avhengig av at behandler ser forbi masken og stiller de riktige spørsmålene/går grundig til verks. 

 

Anonymkode: 85eef...cc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk du. Jeg vet ikke årsak til hvorfor jeg sliter nå, om det er det du spurte om.

I fjor var det mye som skjedde, dødsfall og stress og litt på nyåret også, så kanskje er det en slags utbrenthet, vet ikke. Også siste 4-5 årene har jeg mistet mye hår, av og på, men nå er det ille, nå mister jeg mye og det synes mer og mer, så det hjelper ikke akkurat heller. Fordi jeg føler at jeg ikke ser ut.:( ts

Anonymkode: 1c439...f24

Uff kjenner meg igjen, min angst ble også betydelig verre og verre sammen med hårtap. Tror de som ikke har opplevd betydelig hårtap vet hvor grusomt det kan være. Sender deg gode tanker og håper du kan finne noe som gir deg litt livsglede igjen. ❤️

Anonymkode: 35a21...d45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kjempebra at du ikke spiser dårlig mat. Men pass på at du spiser næringsrikt og får i deg det kroppen trenger, for det påvirker hårtap, mental helse, og energi. Det løser jo ikke alt, selvsagt. 

Okey, så det var ingen konkret grunn da angsten begynte for flere år siden. Traumer i oppvekst, ting som kan ha brutt ut pga det? For det kan skje mange år senere, det ligger og ruger i kroppen også skjer det noe som smeller. 

Det er vel sånn at totalbelastningen blir for stor over tid. Du har slitt en stund men likevel følt at du har kontroll, så skjer dødsfall og andre ting, og begeret som egentlig allerede er fullt, renner over. Ut i fra det du skriver så virker det ikke som lavterskeltilbud er nok for deg. Som sagt bør du ta en samtale med fastlegen din og få ny henvisning til DPS, men det er veldig viktig at du formidler godt hvordan ting egentlig er, hvor lenge det har vært, og hvor svekket funksjonsnivået ditt er. 

Du må få en ordetntlig tverrfaglig utredning slik at du kan få riktig behandling. I min henvisning stod det tydelig at jeg underkommuniserer alvoret, og at jeg er avhengig av at behandler ser forbi masken og stiller de riktige spørsmålene/går grundig til verks. 

 

Anonymkode: 85eef...cc3

Aner ikke grunnen til at jeg sliter, det kan være hva som helst men som jeg ikke er klar over. Og ingen har heller forsøkt å hjelpe meg å innse hva det kan være. Har opplevd mye i løpet av livet, men de siste mange årene har det handlet veldig mye om min familie, altså mine foreldre. Jeg har i mange år følt at jeg ikke får samme oppmerksomhet og kjærlighet som min bror, de lener mer mot han enn meg. Mannen min vet slt dette og han har også sett med sine egne øyne, og har sagt gang på gang at jeg må la der slippe. Det er sånn det er og jeg kan ikke gjøre noe med det og at jeg heller bør konsentrere meg om livet vårt og ikke dem. Men det er akkurat det jeg ikke har klart i disse årene og det toppet seg det siste året. Så kanskje derfor jeg sliter nå, eller at det har litt av skylda. Jeg aner ikke.

Jeg bør høre på mannen min og konsentrere meg om oss, for vi har det virkelig bra sammen, vi klikker så bra på alle felt, vi har det alltid fint og aldri kjedelig. Jeg innser faktisk nå at jeg har vært dum men…

Jeg kvier meg for å dra til lege med dette fordi hun ikke er flink, eller jeg vet ikke. Hun ser meg ikke, liksom. Og jeg får avslag gang på gang på dps. Sist gang jeg var på dps så sa dem med en gang til meg «du må ikke tro at du skal gå her lenge, bare 3-4timer hvor vi hjelper deg på veien så må du klare deg selv». 

Jeg vet ikke om jeg har krefter.ts

Anonymkode: 1c439...f24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Uff kjenner meg igjen, min angst ble også betydelig verre og verre sammen med hårtap. Tror de som ikke har opplevd betydelig hårtap vet hvor grusomt det kan være. Sender deg gode tanker og håper du kan finne noe som gir deg litt livsglede igjen. ❤️

Anonymkode: 35a21...d45

Takk snille deg. ❤️ Hårtapet er forsterket akkurat nå, også sliter jeg med dette her så da blir det liksom ekstra byrde.:( ts

Anonymkode: 1c439...f24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Aner ikke grunnen til at jeg sliter, det kan være hva som helst men som jeg ikke er klar over. Og ingen har heller forsøkt å hjelpe meg å innse hva det kan være. Har opplevd mye i løpet av livet, men de siste mange årene har det handlet veldig mye om min familie, altså mine foreldre. Jeg har i mange år følt at jeg ikke får samme oppmerksomhet og kjærlighet som min bror, de lener mer mot han enn meg. Mannen min vet slt dette og han har også sett med sine egne øyne, og har sagt gang på gang at jeg må la der slippe. Det er sånn det er og jeg kan ikke gjøre noe med det og at jeg heller bør konsentrere meg om livet vårt og ikke dem. Men det er akkurat det jeg ikke har klart i disse årene og det toppet seg det siste året. Så kanskje derfor jeg sliter nå, eller at det har litt av skylda. Jeg aner ikke.

Jeg bør høre på mannen min og konsentrere meg om oss, for vi har det virkelig bra sammen, vi klikker så bra på alle felt, vi har det alltid fint og aldri kjedelig. Jeg innser faktisk nå at jeg har vært dum men…

Jeg kvier meg for å dra til lege med dette fordi hun ikke er flink, eller jeg vet ikke. Hun ser meg ikke, liksom. Og jeg får avslag gang på gang på dps. Sist gang jeg var på dps så sa dem med en gang til meg «du må ikke tro at du skal gå her lenge, bare 3-4timer hvor vi hjelper deg på veien så må du klare deg selv». 

Jeg vet ikke om jeg har krefter.ts

Anonymkode: 1c439...f24

Og kanskje er det sånn det har vært i oppveksten også, at broren din har fått mer oppmerksomhet, og du har følt deg tilsidesatt? Ja, det baller på seg med flere ting over tid, så sier det bare stopp. 

Selvsagt bør du høre på mannen din, alle burde slutte å tenke negativt og bare slutte å bruke krefter på alt som ikke betyr noe. Men når det har satt seg sånn fast som det har gjort hos deg, så er det ikke så enkelt. 

Jeg måtte selv bytte fastlege for å bli sett og hørt. Fikk også avslag hos dps, men ny fastlege skrev en ordentlig henvisning og krevde meg inn. At det var slik du ble møtt av DPS er jo helt forferdelig, og vitner også om at du ikke har fått ordentlig utredning. Er det andre leger på legekontoret som du kanskje kan få hjelp av? Å bytte fastlege har vært magisk for meg, og verdt ventetiden.

I mellomtiden gå til lavterskeltilbud, men du bør jobbe med å klare å formidle ting ordentlig til dem. Når de sier "hva kan vi gjøre for deg i dag", så vet du ikke helt hva du skal svare, var det ikke sånn? Det er vanskelig å be om hjelp når man ikke vet hvorfor man trenger hjelp, og vanskelig å gi den hvis man ikke formidler hvorfor man er der. 

Så det kan være nyttig å skrive opp for deg selv alt som er et problem, alt fra tanker, hvordan de oppstår, hvor lammet du blir av angst, forholdet ditt til foreldre, osv. Så systematisere ting litt før time med psykolog, og ha med deg notater. Så kan du svare litt bedre på det generelle spørsmålet "hva kan vi gjøre for deg" med f.eks: "Jeg har destruktive tanker som bryter meg ned og gir sterk angst og depresjon. Jeg fungerer ikke og isolerer meg, og det går ut over samliv og livet mitt. Jeg føler meg tilsidesatt og ikke viktig for foreldre. Jeg trenger at dere stiller de riktige spørsmålene så jeg kan få riktig vurdering og hjelp". 

I forhold til medisiner så kan det være at du vil respondere bedre på andre typer enn du tar nå, og doser må testes ut. Det kan ta litt tid å finne ut av antidepressiva. Ikke gi opp selv om et preparat ikke har fungert ❤️ 

Anonymkode: 85eef...cc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Og kanskje er det sånn det har vært i oppveksten også, at broren din har fått mer oppmerksomhet, og du har følt deg tilsidesatt? Ja, det baller på seg med flere ting over tid, så sier det bare stopp. 

Selvsagt bør du høre på mannen din, alle burde slutte å tenke negativt og bare slutte å bruke krefter på alt som ikke betyr noe. Men når det har satt seg sånn fast som det har gjort hos deg, så er det ikke så enkelt. 

Jeg måtte selv bytte fastlege for å bli sett og hørt. Fikk også avslag hos dps, men ny fastlege skrev en ordentlig henvisning og krevde meg inn. At det var slik du ble møtt av DPS er jo helt forferdelig, og vitner også om at du ikke har fått ordentlig utredning. Er det andre leger på legekontoret som du kanskje kan få hjelp av? Å bytte fastlege har vært magisk for meg, og verdt ventetiden.

I mellomtiden gå til lavterskeltilbud, men du bør jobbe med å klare å formidle ting ordentlig til dem. Når de sier "hva kan vi gjøre for deg i dag", så vet du ikke helt hva du skal svare, var det ikke sånn? Det er vanskelig å be om hjelp når man ikke vet hvorfor man trenger hjelp, og vanskelig å gi den hvis man ikke formidler hvorfor man er der. 

Så det kan være nyttig å skrive opp for deg selv alt som er et problem, alt fra tanker, hvordan de oppstår, hvor lammet du blir av angst, forholdet ditt til foreldre, osv. Så systematisere ting litt før time med psykolog, og ha med deg notater. Så kan du svare litt bedre på det generelle spørsmålet "hva kan vi gjøre for deg" med f.eks: "Jeg har destruktive tanker som bryter meg ned og gir sterk angst og depresjon. Jeg fungerer ikke og isolerer meg, og det går ut over samliv og livet mitt. Jeg føler meg tilsidesatt og ikke viktig for foreldre. Jeg trenger at dere stiller de riktige spørsmålene så jeg kan få riktig vurdering og hjelp". 

I forhold til medisiner så kan det være at du vil respondere bedre på andre typer enn du tar nå, og doser må testes ut. Det kan ta litt tid å finne ut av antidepressiva. Ikke gi opp selv om et preparat ikke har fungert ❤️ 

Anonymkode: 85eef...cc3

Jeg har byttet lege flere ganger, men blir ikke hørt. Det kan også muligens være pga meg, at jeg ikke får uttrykt meg som best. 

Du er virkelig et snillt menneske som bruker mye av din tid til å hjelpe ukjente som meg og det setter jeg utrolig pris på. Og alle rådene du gir meg.❤️ts

Anonymkode: 1c439...f24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har byttet lege flere ganger, men blir ikke hørt. Det kan også muligens være pga meg, at jeg ikke får uttrykt meg som best. 

Du er virkelig et snillt menneske som bruker mye av din tid til å hjelpe ukjente som meg og det setter jeg utrolig pris på. Og alle rådene du gir meg.❤️ts

Anonymkode: 1c439...f24

Jeg tenker at det kanskje er fordi du er som meg; underrapporterer og klarer ikke formidle hvor ille ting faktisk ER. Så begynn der, skriv ned hvordan du egentlig har det, og hvordan det hemmer deg i hverdagen. Vær detaljert. Få time hos legen, og gi arket hvis du ikke klarer å formidle det muntlig. Vær tydelig på at nå MÅ du ha hjelp, og at lavterskeltilbud ikke er nok. 

Legen min tok tydelig med i sin henvising til DPS at jeg underrapporterer alvoret, slik at de forstod at de ikke måtte avvise meg fordi jeg tilsynelatende så ut til å ha det bra. 

Anonymkode: 85eef...cc3