Mannen maser om sydenferie men jeg tør ikke grunnet psyken

[AnonymBruker]

Du opprettholder både angsten og depresjonen ved å fortsette som du gjør. Å isolere deg selv, synes synd på deg selv, unngår alt som er ubehagelig. Du blir ikke bedre av å ligge på sofaen. 


Har hatt alvorlig agorafobi selv. Det er fult mulig å bli bedre og å få livet tilbake, men du må ville det. 

Anonymkode: 79d52...dfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Du opprettholder både angsten og depresjonen ved å fortsette som du gjør. Å isolere deg selv, synes synd på deg selv, unngår alt som er ubehagelig. Du blir ikke bedre av å ligge på sofaen. 


Har hatt alvorlig agorafobi selv. Det er fult mulig å bli bedre og å få livet tilbake, men du må ville det. 

Anonymkode: 79d52...dfe

Har ikke noe å si. Det finnes nok av folk som tidligere har vært syke og slitt med både det ene og det andre, som er krasse og ikke klarer å sette seg inn i situasjonen til en person som sliter med det samme. Tror dette er fordi når man selv har klart å bli frisk, så ser man litt ned på de som ikke klarer det og som fortsatt sliter, og blir oppgitt fordi de ikke har kapasitet, vil eller klarer å gjøre det nøyaktig samme som en selv. Og man tror gjerne man selv har den beste løsningen. 

Det er egentlig veldig synd, for man kan være en enorm ressurs med sine tidligere erfaringer. Men her foreslår du ingen løsninger, du kommer ikke med råd, du skriver at trådstarter syns synd i seg selv og unngår alt som er ubehagelig. Det er det. Har lite nytteverdi. 

Anonymkode: a14d1...16e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det kan sikkert høres rart eller barnslig ut, men jeg tør liksom ikke å forlate hjemmet. 

I mange år har jeg slitt psykisk, angst og depresjon, men for det om så har vi reist til syden hvert år, og kost oss hver gang. 
Nå har vi ikke vært i syden på 7 år grunnet ting jeg ikke vil gå innpå for å ikke bli gjenkjent. Både fjoråret og dette året har vært hardt for meg, mye triste ting som har skjedd og har nå utviklet depresjon på nytt. Alle som kjenner oss sier at vi må dra bort, det vil gjøre oss begge godt, spesielt siden vi alltid har likt å reise til syden, de 14 dagene gjør noe med en.

Men de siste månedene har jeg stengt meg inne, usosial (vrir meg unna om jeg blir bedt på noe), går ikke i butikk, er bare hjemme hele tiden.

Mannen sier at en tur til syden og varme vil gjøre oss begge godt, både psykisk og fysisk. Men jeg får noia med en gang. Ikke døm meg men jeg har glemt alt, hvordan det føles å reise, ta fly, hvordan blir det der, osv..

Hva sier dere? Er det noen som har vært i lignende situasjon og har råd til meg? Blir takknemlig.

Anonymkode: 1c439...f24

Du skriver du har glemt hvordan det er å fly osv. Hva så? Betyr det at du aldri skal fly? Denne noiaen ser ut til å overskygge alt. 

Du tørr ikke å forlate hjemme en gang. Du er redd og har en frykt som har null rot i virkeligheten. Du ser vel at du har behov for hjelp? Profesjonell hjelp så fort som overhodet mulig. Mannen din har vært ekstremt tålmodig med deg. 7 år er lenge! 

Du og din mann pleide å reise før hvert år skriver du, og dere koste dere. Husk på det. Hvorfor tror du at det ikke skje igjen? At dere kan kose dere på ferie igjen mener jeg

Anonymkode: 1ab0f...0b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Har ikke noe å si. Det finnes nok av folk som tidligere har vært syke og slitt med både det ene og det andre, som er krasse og ikke klarer å sette seg inn i situasjonen til en person som sliter med det samme. Tror dette er fordi når man selv har klart å bli frisk, så ser man litt ned på de som ikke klarer det og som fortsatt sliter, og blir oppgitt fordi de ikke har kapasitet, vil eller klarer å gjøre det nøyaktig samme som en selv. Og man tror gjerne man selv har den beste løsningen. 

Det er egentlig veldig synd, for man kan være en enorm ressurs med sine tidligere erfaringer. Men her foreslår du ingen løsninger, du kommer ikke med råd, du skriver at trådstarter syns synd i seg selv og unngår alt som er ubehagelig. Det er det. Har lite nytteverdi. 

Anonymkode: a14d1...16e

Men det er jo helt sant?

For å komme seg ut av agorafobi så må man eksponere seg, gjerne sammen med en trygg person eller helsepersonell. 

Om man mater angsten ved å bli hjemme så blir heller ikke ting bedre.

Medisiner kan også hjelpe litt til på veien.

Det finnes også tilbud som f.eks Modum Bad som har egen angstavdeling.

Det finnes masse tilbud der ute TS, men du må faktisk ta det første steget og be om hjelp❤️

Anonymkode: 81380...c9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Har ikke noe å si. Det finnes nok av folk som tidligere har vært syke og slitt med både det ene og det andre, som er krasse og ikke klarer å sette seg inn i situasjonen til en person som sliter med det samme. Tror dette er fordi når man selv har klart å bli frisk, så ser man litt ned på de som ikke klarer det og som fortsatt sliter, og blir oppgitt fordi de ikke har kapasitet, vil eller klarer å gjøre det nøyaktig samme som en selv. Og man tror gjerne man selv har den beste løsningen. 

Det er egentlig veldig synd, for man kan være en enorm ressurs med sine tidligere erfaringer. Men her foreslår du ingen løsninger, du kommer ikke med råd, du skriver at trådstarter syns synd i seg selv og unngår alt som er ubehagelig. Det er det. Har lite nytteverdi. 

Anonymkode: a14d1...16e

Det er ikke noe vits i å komme med tips og råd om hvordan TS skal bli bedre. For TS vil ikke bli bedre. Hun vet selv hva som må til for å bli frisk. 

Det å ikke synes synd på seg selv, ikke isolere seg selv og å ikke unngå ER oppskriften på å bli frisk.
Det kommer ikke av seg selv, og det å fortsette med å synes synd på deg selv, isolere deg og å unngå alt som er vanskelig, vondt og ubehagelig så opprettholder du sykdommen. 

Jeg sier ikke at TS har agorafobi, tror ikke hun har det for hun beskriver ikke agorafobi i det hele tatt. Agorafobi er en alvorlig lidelse. Det jeg sier er at det er fult mulig å bli frisk av noe mer alvorlig enn hva TS beskriver i HI. Hvis man vil. For det er nettopp i det man finner styrken i å bli frisk, å virkelig ønske det selv. For de aller fleste finner en trygghet i det å være psykisk syk, uavhengig av diagnose. Det er trygt å ha agorafobi. Man unngår absolutt alt som er skummelt og ubehagelig ved å isolere seg selv. Man må finne lysten inni seg selv for å ta opp kampen med seg selv. Spiller jævlig lite hva en fremmed person sier på nett. For fakta er, vil du ikke bli frisk så blir du aldri frisk. 
Det samme gjelder ved mildere angst og depresjon. 

Anonymkode: 79d52...dfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har ikke noe å si. Det finnes nok av folk som tidligere har vært syke og slitt med både det ene og det andre, som er krasse og ikke klarer å sette seg inn i situasjonen til en person som sliter med det samme. Tror dette er fordi når man selv har klart å bli frisk, så ser man litt ned på de som ikke klarer det og som fortsatt sliter, og blir oppgitt fordi de ikke har kapasitet, vil eller klarer å gjøre det nøyaktig samme som en selv. Og man tror gjerne man selv har den beste løsningen. 

Det er egentlig veldig synd, for man kan være en enorm ressurs med sine tidligere erfaringer. Men her foreslår du ingen løsninger, du kommer ikke med råd, du skriver at trådstarter syns synd i seg selv og unngår alt som er ubehagelig. Det er det. Har lite nytteverdi. 

Anonymkode: a14d1...16e

100% enig med deg. Ikke alle som ser akkurat det der og det er uhyre viktig at noen sier noe om. Man kan ikke sammenligne mennesker med psykiske lidelser fordi det er så sammensatt. Man kan på en måte sammenligne det med 2 som brekker hver sin venstre fot. Den ene foten gror fint, den andre oppstår det komplikasjoner med. Begge føttene er brukket, men det er ulike grunner til hvorfor helingsprosessen ikke blir lik. Ved psykiske lidelser så ser man ikke forskjellene slik man gjør med brukne føtter(for å ta det som et eksempel)  fordi man kan fysisk se det med egne øyne eller på rønken ift brukne føtter, men psykiske lidelser kan man ikke fysisk se de forskjellene. 

Anonymkode: 28d01...162

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

100% enig med deg. Ikke alle som ser akkurat det der og det er uhyre viktig at noen sier noe om. Man kan ikke sammenligne mennesker med psykiske lidelser fordi det er så sammensatt. Man kan på en måte sammenligne det med 2 som brekker hver sin venstre fot. Den ene foten gror fint, den andre oppstår det komplikasjoner med. Begge føttene er brukket, men det er ulike grunner til hvorfor helingsprosessen ikke blir lik. Ved psykiske lidelser så ser man ikke forskjellene slik man gjør med brukne føtter(for å ta det som et eksempel)  fordi man kan fysisk se det med egne øyne eller på rønken ift brukne føtter, men psykiske lidelser kan man ikke fysisk se de forskjellene. 

Anonymkode: 28d01...162

Riktig. I 2025 har vi kommet ganske langt når det gjelder forståelse av psykisk helse, men denne tråden er et prakteksemplar på at vi fortsatt har en lang vei å gå. 

Anonymkode: a14d1...16e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er ikke noe vits i å komme med tips og råd om hvordan TS skal bli bedre. For TS vil ikke bli bedre. Hun vet selv hva som må til for å bli frisk. 

Det å ikke synes synd på seg selv, ikke isolere seg selv og å ikke unngå ER oppskriften på å bli frisk.
Det kommer ikke av seg selv, og det å fortsette med å synes synd på deg selv, isolere deg og å unngå alt som er vanskelig, vondt og ubehagelig så opprettholder du sykdommen. 

Jeg sier ikke at TS har agorafobi, tror ikke hun har det for hun beskriver ikke agorafobi i det hele tatt. Agorafobi er en alvorlig lidelse. Det jeg sier er at det er fult mulig å bli frisk av noe mer alvorlig enn hva TS beskriver i HI. Hvis man vil. For det er nettopp i det man finner styrken i å bli frisk, å virkelig ønske det selv. For de aller fleste finner en trygghet i det å være psykisk syk, uavhengig av diagnose. Det er trygt å ha agorafobi. Man unngår absolutt alt som er skummelt og ubehagelig ved å isolere seg selv. Man må finne lysten inni seg selv for å ta opp kampen med seg selv. Spiller jævlig lite hva en fremmed person sier på nett. For fakta er, vil du ikke bli frisk så blir du aldri frisk. 
Det samme gjelder ved mildere angst og depresjon. 

Anonymkode: 79d52...dfe

Akkurat. Så hva tenker du om det innlegget du skriver her? Tenker du at trådstarter vil få en åpenbaring og bli frisk over natten? Eller hva er poenget med det her? 

Anonymkode: a14d1...16e

[AnonymBruker]

BobbySocks skrev (1 time siden):

Så de som har empati for mannen teller ikke?

Altså, for alt vi vet er mannen et utro svin som har annen dame på si. Kanskje han behandler henne dårlig og er slem mot henne. Du dikter selv opp et scenario og to personer som passer til ditt bilde av situasjonen, uten rot i virkeligheten, og du fremstiller mannen som et offer oppi dette og fokuserer heller på han enn trådstarter som deler sine vansker.

Det vi vet her er at hun er deprimert og har angst, har hatt det i mange år og mannen er fortsatt sammen med henne. For alt vi vet er han støttende, kjærlig og lever fint i samliv med sin partner til tross for hennes vansker. For alt vi vet så vil ikke han reise uten henne, og velger bort reise fordi han heller vil være med henne. Tro det eller ei, men kjærlige, støttende menn finnes. Det har uansett ingenting med saken å gjøre. 

Anonymkode: a14d1...16e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Wow? TS skriver selv at hun ikke tør å forlate hjemmet sitt grunnet mange år med psykiatriske lidelser. Du hadde muligens elsket en totalt handlingslammet, katastrofetenkende og hjelpeløs partner, men de fleste hadde virkelig ikke fikset det. 

TS, du må få HJELP!! Du holder mannen din som gissel, du ødelegger ikke bare ditt liv men hans også.

Anonymkode: fcd58...889

Jeg vet hva TS skriver. Så kanskje mer konstruktivt å be TS få hjelp av DPS fremfor å gni inn hvor synd det er på MANNEN hennes? Mannen velger å bli, mannen kan dra til syden alene/med venner. TS velger ikke det helvetet hun lever i. 

 

Anonymkode: 85eef...cc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjære TS.

du har muligens generalisert angstlidelse og behøver behandling. Dette går dessverre ikke over av seg selv. Ta en tur til fastlegen og forklar situasjonen (vise innlegget du skrev her f.eks). 

Beste motgift til angst er handling! Mer komplisert sagt, eksponering. Å dra til syden vil faktisk minke angsten din! Men kanskje må du begynne med en tur til butikken? 
 

lykke til! 
 

 

Anonymkode: 28ac5...b4c

Eksponering og eksponeringsterapi, er to veldig forskjellige ting. Feil type eksponering kan gjøre vondt verre. 

Anonymkode: 85eef...cc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mannen sier at en tur til syden og varme vil gjøre oss begge godt, både psykisk og fysisk.

Anonymkode: 1c439...f24

Har du foreslått at han drar på ferie uten deg?

Anonymkode: 0d8ea...6ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Kan du be om mer hjelp fra lavterskeltilbudet i kommunen? De burde ha kapasitet til å yte mer hjelp, og jeg tenker at i din situasjon så skader det ikke å mase litt ekstra med tanke på at det er ganske alvorlig da psyken din åpenbart har blitt verre siden du ikke lenger ønsker å reise. 

Sliter selv med depresjon, angsten har forvitret som følge av forverring i depresjonen - det høres merkelig ut, men jeg bryr meg så lite at angsten er fraværende. Har ikke noe å si noe som helst, liksom. Jeg syns dette med reising er vanskelig, og har så langt klart å reise hvert år likevel. Skal reise om ikke lenge nå og har ikke lyst i det hele tatt, men jeg vet at det er bra for kroppen og hodet å gjøre noe annet, og at jeg i løpet av turen vil oppleve lysglimt og ha det fint, selv om jeg i blant også vil føle meg dårlig. Det er litt bedre enn å sitte hjemme, og konstant føle seg dårlig. 

Nå skal det sies at om du ikke går i butikken og generelt ikke "viser deg ute blant folk", så er det ganske mye på en gang å skulle legge ut på en reise. Jeg vet ikke hvordan mannen din stiller seg til vanskene dine, men jeg går ut ifra at han er en god støttepartner; kan dere bli enige om å gjøre ting sammen èn gang i uka? Gå på kino, gå en tur, gå ut og spise en bedre middag, gå på butikken sammen? Alt ettersom. Det kan føles mindre skummelt å gjøre det sammen med noen du er trygg på, og du vil bli mer vandt til å være ute blant andre. Så kan dere kanskje planlegge en tur etter hvert? 

Husk at dere har kosa dere hver gang dere har vært på reise tidligere. Det er viktig å holde fast ved, da det kan føles som om det ikke vil gå bra denne gangen og at du ikke kommer til å kose deg igjen - men det er angsten og depresjonen som snakker. 

Anonymkode: a14d1...16e

Jeg har sendt melding til min forrige behandler, eneste som jeg har klikket med i alle disse årene jeg har slitt, om jeg kan få hjelp fordi jeg er langt nede, men fikk svar at jeg legen må sende henvisning eller at jeg gjør det selv, men ikke sikkert jeg får samme behandler som sist. Jeg har tenkt å ta kontakt etter påske, men det tar så lang tid å komme inn til samtale. I fjor tok det nesten 2 mnd, fra henvisning til jeg kom til samtaler.

Jeg unngår å være sosial fordi da må jeg legge på maske, og det sliter meg innvendig ut. Har ikke vært i butikken siden begynnelsen av mars, var der her om dagen og det var ikke lett, føltes som  om jeg har vært i fengsel og kom ut i det fri, det føltes sånn. 

Takk for dine råd og at du har tatt deg tid til å komme med dem, det setter jeg stor pris på.❤️ts

Anonymkode: 1c439...f24

[Grüner]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det kan sikkert høres rart eller barnslig ut, men jeg tør liksom ikke å forlate hjemmet. 

I mange år har jeg slitt psykisk, angst og depresjon, men for det om så har vi reist til syden hvert år, og kost oss hver gang. 
Nå har vi ikke vært i syden på 7 år grunnet ting jeg ikke vil gå innpå for å ikke bli gjenkjent. Både fjoråret og dette året har vært hardt for meg, mye triste ting som har skjedd og har nå utviklet depresjon på nytt. Alle som kjenner oss sier at vi må dra bort, det vil gjøre oss begge godt, spesielt siden vi alltid har likt å reise til syden, de 14 dagene gjør noe med en.

Men de siste månedene har jeg stengt meg inne, usosial (vrir meg unna om jeg blir bedt på noe), går ikke i butikk, er bare hjemme hele tiden.

Mannen sier at en tur til syden og varme vil gjøre oss begge godt, både psykisk og fysisk. Men jeg får noia med en gang. Ikke døm meg men jeg har glemt alt, hvordan det føles å reise, ta fly, hvordan blir det der, osv..

Hva sier dere? Er det noen som har vært i lignende situasjon og har råd til meg? Blir takknemlig.

Anonymkode: 1c439...f24

Enig med mannen din. Her er det eksponeringsterapi som må til for å bli bedre. Du kan ikke fortsette å isolere deg fra alt og alle på den måten og bli helt utenfor samfunnet. Det ødelegger ikke bare for deg selv, men også for familien din at du driver sånn og du har allerede latt det gå altfor langt, når det er så ille at du ikke kan forlate huset en gang. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Behøver ikke å være alvorlig bare fordi TS velger å isolere seg fremfor å gå ut. Det er hennes subjektive vurdering. 

Anonymkode: 79d52...dfe

Såklart det er alvorlig når TS ikke har gått ut av huset omtrent siden mars. Og klarer ikke enkle ting som å dra på butikken, ta fly for å reise til syden, osv.

Anonymkode: 81380...c9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Såklart det er alvorlig når TS ikke har gått ut av huset omtrent siden mars. Og klarer ikke enkle ting som å dra på butikken, ta fly for å reise til syden, osv.

Anonymkode: 81380...c9f

Det er april, mars var for bare noen få uker siden. TS er i stand til å gå på butikken, hun bare velger å ikke gjøre det. Hun sier ingenting om at hun absolutt ikke er i stand til å fly eller å reise. Bare at hun har glemt hvordan det er å fly. 

Kom tilbake når vi snakker om år med isolasjon. Da er det snakk om alvorlig psykisk sykdom. 

Anonymkode: 79d52...dfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Tusen takk for dine ord og råd❤️

Jeg kvier meg til å gå til lege for dette og henvisning, det er altfor lang ventetid og muligens avslag igjen, og her er jeg overlatt til meg selv, må hjelpe meg selv. Det tar så lang tid å få hjelp og hva gjør jeg i mellomtiden? Og lavterskel tilbud i komunen, de spør alltid «hva kan vi gjøre for deg? hva skal til for at du skal bli bedre?» Sånne spm har jeg ikke svar på, hadde jeg visst svarene hadde jeg blitt frisk.

Jeg er ikke inne hele tiden, prøver å gå tur hver dag i en time selv om jeg ikke har lyst, og det gir meg ingenting. Jeg føler meg som jeg gjør uansett hva jeg gjør. 

Problemet er tankene, mørke tanker, og de tar med seg en etter en: klump i magen, får ikke spise da jeg sliter med matlyst, uro i kroppen nesten hele tiden, svetter mye pga tankene og det jeg går gjennom nå. For når jeg ble bedre i fjor, så forsvant både klumpen, vonde tanker og svette. Og jeg ble glad. Nei, altså jeg vet ikke…

 

Og dere som sier at jeg går rundt å synes synd på meg, det gjør jeg ikke! Ikke et sekund! Jeg synes synd på mannen min som må se meg slik, jeg er mer redd for han enn for meg. Men jeg kan ikke bare sparke meg selv i ræva og si nå skjerper du deg, det er ikke så enkelt.

ts

Anonymkode: 1c439...f24

Du må ikke tenke sånn, for da blir det aldri endring.

Jeg kom faktisk inn til DPS bare få uker etter sist henvisning. Det er hva legen din skriver i henvisningen som er viktig, legen din må forstå alvoret i situasjonen, og du må formidle det på en god måte. 

Kanskje kognitiv terapi er noe som kunne vært til hjelp for deg? Vet du selv hva som er årsaken til angsten din, traumer, hendelser som har trigget noe? Hva slags tanker er det snakk om?

I mellomtiden ville jeg jobbet aktivt med å snu tankene til noe litt mer positivt, og lære hjernen din at tingene du frykter ikke er farlig. Små skritt. F.eks hvis du tenker at det er farlig å gå på butikken fordi der vil det være triggere, så snu til "i dag skal jeg handle på kiwi, jeg skal kjøpe brød, kjøttdeig, juice blabla, og det kommer til å gå fint. Butikken er et trygt sted for meg."

I forhold til DPS så er det ikke alle psykologiske lidelser som må behandles der. Det finnes mellomting mellom DPS og lavterskeltilbud, legen din kan også henvise deg til psykolog/psykiater utenfor spesialisthelsetjenesten. Du kan også fortsette hos lavterskel i mellomtiden, men lære deg å formidle hva du faktisk trenger hjelp til. "Jeg har tankekjør og sterk angst, klarer nesten ikke gå hjemmefra, føler meg flat, jeg trenger hjelp". 

Anonymkode: 85eef...cc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Det er april, mars var for bare noen få uker siden. TS er i stand til å gå på butikken, hun bare velger å ikke gjøre det. Hun sier ingenting om at hun absolutt ikke er i stand til å fly eller å reise. Bare at hun har glemt hvordan det er å fly. 

Kom tilbake når vi snakker om år med isolasjon. Da er det snakk om alvorlig psykisk sykdom. 

Anonymkode: 79d52...dfe

Så du tenker man skal vente med DPS til man har vært isolert i over ett år? 

Du vet virkelig ikke hva du snakker om her.

Det er kjempeviktig å få RETT hjelp før det blir så ille at man isolerer seg i årevis og mest sannsynlig er både suicidal og ikke har noen nære relasjoner igjen. 

Anonymkode: 81380...c9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Så du tenker man skal vente med DPS til man har vært isolert i over ett år? 

Du vet virkelig ikke hva du snakker om her.

Det er kjempeviktig å få RETT hjelp før det blir så ille at man isolerer seg i årevis og mest sannsynlig er både suicidal og ikke har noen nære relasjoner igjen. 

Anonymkode: 81380...c9f

Dette. Fordi jeg ikke fikk hjelp tidligere i prosessen, så utviklet det seg til langvarig isolasjon og langt mer alvorlig lidelse enn det hadde trengt. 

Anonymkode: 85eef...cc3

[AnonymBruker]

Hvor i prosessen dra-ut-hjemmefra blir det vanskelig for deg, TS? F.eks. Når du står ferdig påkledd i gangen hjemme og skal til å gå ut? Når du treffer naboen ved postkassene? Når du har kjørt til butikken og går ut av bilen? Hvor i prosessen topper det seg for deg?

Er det mulig for deg og mannen å reise på hotelltur/hyttetur uten å måtte utsette deg for det vanskeligste punktet? F.eks. ved å reise hjemmefra på en tid på døgnet som fungerer bedre for deg. Jeg sier ikke at du skal unngå alt ubehaget, men om det typisk er ett punkt hvor det topper seg, så kan du starte med å omgå det ene punktet sånn at du får øvd på de andre mindre punktene. 

Anonymkode: 8c5b6...c92