Kjærlighetssorg når man er nødd å ha kontakt

[AnonymBruker]

Han har nylig flyttet ut og over til en leilighet litt nedi gata her. Flere barn sammen, hvorav et av de har utviklingssykdom. Dvs jeg og exen må kommunisere mye rundt samarbeid spesielt rundt dette barnet. 

Vi har alltid vært nære. Før vi ble sammen var vi nære venner i flere år. Så det er mye historie og mange minner. Han har vært mitt alt og vi har skapt barna våre sammen. 

På nyåret begynte han å distansere seg fra meg, ønsket ikke så mye nærhet, ble sur for småting osv. Og det ble bare mer og mer av. Til slutt innrømmet han at han hadde begynt å se på meg kun som en venn og at vi ikke funket som par lengre. Jeg ble knust og det har vært ekstremt tøft å bo under samme tak som han de mnd her. Vært tøft å måtte skjule gråting osv ovenfor barna. Så det var egentlig godt når han endelig nå har funnet et sted å bo.

Han er nå mye ute med kompiser, jeg hører han har en flørtete tone med flere kvinner og har også sett det. Når vi ses plinger telefonen hans i ett kjør og lyser opp, masse snapplyder. De årene vi var sammen var han ikke opptatt av hverken snap eller telefon i det hele tatt. Så jeg har jo forstått at han har gått videre.

Men.. fordi vi må ha mye kontakt pga barn, og han bor såpass nært at ungene går mye fra og til, + barnet som trenger mye oppfølging så må vi ringes og tekstes ofte pga spm, avtale tidspunkter, henting, medisiner osv. Og jeg tar meg selv hele tiden i å øyne et håp når han tar kontakt om at han angrer seg og vil hjem til oss, hjem til meg. At han elsker meg og at han savner ting sånn de var. 

Hele dagen går jeg og venter og sjekker tlf for å se om han har sendt mld. Men hver gang det skjer er det kun praktiske ting rundt ungene. Jeg får et sug i magen hver gang navnet hans dukker opp på skjermen, for jeg savner han så grusomt mye og jeg vil bare at ting skal være som før. 

Vet liksom ikke hvor jeg er i sorg prosessen. For selv om jeg øyner håp hver gang han tar kontakt så skjønner jeg jo også at det er slutt. Han er ferdig med meg som kjæreste og samboer og han har begynt med andre kvinner. Det gjør så vondt. 

Hvordan skal jeg klare å komme meg videre når vi er bundet sammen pga barna? Sliter med å konsentrere meg på jobb eller egentlig uansett hva det er, for jeg går å venter på at han skal ombestemme seg og komme tilbake..

Hva pokker gjør jeg? 😔

Anonymkode: f2500...25a

[AnonymBruker]

Hei! Det er forferdelig vondt, men dette er jo så ferskt at du må bare ta det helt med ro. Gi deg selv tid til å sørge, det er helt unaturlig å «slå av bryteren» når man har delt et liv sammen, og dere er uansett bundet i lag gjennom barna resten av livet. Gjør fine ting for deg selv, fokus bare på barna og deg. Det blir bedre!

Her har det gått et år og tre måneder siden bruddet, og er år siden han flyttet ut. Jeg tenker fremdeles på eksmannen hver eneste dag, men tenker det er unaturlig å ikke gjøre det når vi deler det viktigste i livet sammen - barna. Jeg vil ikke lenger ha han hjem igjen, og har så smått begynt å tenke at livet kan bli bra igjen…❤️

Anonymkode: 8e18a...f27

[AnonymBruker]

Går det an å lage faste rammer slik at dere ikke trenger å snakkes så mye? Evt lage ukesplan, sånn at dere forholder dere til hverandre den dagen i uka dere planlegger for neste uke, og så et nødvendig minimum med kontakt utover det? Tenker du må kunne gi beskjed om at du trenger å høre så lite som mulig fra han en periode, men selvsagt på en måte uten å gjøre det vanskelig å planlegge. 

Veldig vond situasjon uansett, og jeg sender deg en styrkeklem og håper du snart får det bedre. 

Anonymkode: ad933...5d1