Permisjon og har ikke venner lenger

[AnonymBruker]

Jeg har fått to tette barn og dermed vært ute av både jobb og festliv en stund. Treffer ikke folk på jobb som jeg pleide og fordi jeg enten har vært gravid eller ammet/ omsorgsperson for et lite barn som krever mye, har jeg ikke hatt anledning til å være med på fest og moro. Sånn i det daglige gjør det meg ikke så mye. Men merker av og til at jeg ikke har venner lenger. Sjelden noen sender melding eller ringer eller initierer meg med på ting. Og sjefen de har tid når jeg initierer det. Merker at det tærer på selvfølelsen. Og jeg føler meg ensom og uinteressant. Mannen har jo klart å holde sine sosiale relasjoner varme. Og når han går ut føler jeg meg enda mer alene og føler at Ole han har lyst til å være sammen med meg engang. At jeg har blitt en kjedelig kjerring som bare er opptatt av barn og hjem… flere som har/har hatt det sånn? Går det over?

Anonymkode: 69971...c5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har fått to tette barn og dermed vært ute av både jobb og festliv en stund. Treffer ikke folk på jobb som jeg pleide og fordi jeg enten har vært gravid eller ammet/ omsorgsperson for et lite barn som krever mye, har jeg ikke hatt anledning til å være med på fest og moro. Sånn i det daglige gjør det meg ikke så mye. Men merker av og til at jeg ikke har venner lenger. Sjelden noen sender melding eller ringer eller initierer meg med på ting. Og sjefen de har tid når jeg initierer det. Merker at det tærer på selvfølelsen. Og jeg føler meg ensom og uinteressant. Mannen har jo klart å holde sine sosiale relasjoner varme. Og når han går ut føler jeg meg enda mer alene og føler at Ole han har lyst til å være sammen med meg engang. At jeg har blitt en kjedelig kjerring som bare er opptatt av barn og hjem… flere som har/har hatt det sånn? Går det over?

Anonymkode: 69971...c5e

Etter man får barn er den personen man var før død. Det er rett og slett ikke mulig å vedlikeholde vennskap og relasjoner på samme måte som før. Jeg anbefaler deg å skaffe deg nye venner som har barn på samme alder som dine. Foreldre i barnehagen feks. Jeg mistet alle mine gamle venner. Men fikk nye "foreldrevenner" som du praktisk kan kombinere med å finne på ting meg barna. Du må inse at du nå først og fremst er forelder, så livet må tilpasses rundt det. 

Anonymkode: 923de...018

[Sniff76]

Hva med å be 2-3 av dem til deg eller møtes ute noe sted. Be inn med ganske god tid. "Veldig lenge siden vi har vært sammen, vil gjerne ta opp kontakten med dere igjen".

Når man er i babybobla, krever det innsats og å sette av tid til venner. Er ikke nødvendigvis de andre sin skyld at kontakten mistes (de har ikke interesse av mye babyprat, liker festing osv). Men at man selv er årsaken, pga man ikke har klart å prioritere tid til venner eller orker det/trøtt på kveldstid/føler man ikke rekker. Man må ta initiativ og sette av tid, igjen og igjen, ellers dør vennskap ut. Dette er ikke noen pekefinger, for jeg har vært der selv også.

For min del endret det seg litt hvem jeg/vi var mest sammen med. Da vi hadde babyer begynte vi mer å være mer sammen med venner som var par og som også hadde barn og gjerne i samme alder. Vennskapene med single venner døde ut pga fikk mindre felles ting og ønsker. Vi var enten to familier sammen eller flere. Møttes på skogtur, i parker eller på middag på kveldstid. Hadde med reisesenger eller vogner til de minste og fikk lagt dem.

[AnonymBruker]

Har du barselsgrupper?

Anonymkode: 82a2a...630

[AlternativX]

Altså, vennskap må jo pleies. Skjønner det er travelt, men det handler om å prioritere tross småbarnslivet. Kan til og med kombineres. Trilletur med venner, lekedate eller annet. Mannen greier vel også å passe barna mens du kommer deg ut av huset?

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen! Noen som vil starte sliten-alene-mor-klubb i Oslo 

Anonymkode: 10d85...8d7

[AnonymBruker]

AlternativX skrev (41 minutter siden):

Altså, vennskap må jo pleies. Skjønner det er travelt, men det handler om å prioritere tross småbarnslivet. Kan til og med kombineres. Trilletur med venner, lekedate eller annet. Mannen greier vel også å passe barna mens du kommer deg ut av huset?

Jeg har initiert mange ting med venner. Men de har aldri tid. Har invitert dem på diverse ting hjemme hos oss, men det har ikke passet. Har slev blitt invitert på kanskje 2 ting og har stilt på disse. Men føler jeg glemmes når jeg ikke er på jobb etc. mange av vennene mine er også kolleger 

Anonymkode: 69971...c5e

[AlternativX]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har initiert mange ting med venner. Men de har aldri tid. Har invitert dem på diverse ting hjemme hos oss, men det har ikke passet. Har slev blitt invitert på kanskje 2 ting og har stilt på disse. Men føler jeg glemmes når jeg ikke er på jobb etc. mange av vennene mine er også kolleger 

Anonymkode: 69971...c5e

Det kom ikke akkurat frem i innlegget. Men kan man ikke sette av en dag frem i tid? Er det så vanskelig for folk? Isåfall må du kanskje jobbe for å finne nye venner som har tid❤️

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Vi får vårt andre barn nå straks. Vennene mine forsvinner. Jeg må stadig innfinne meg i at svigers er mine nye bestevenner. Møter på andre med barn også en gang i blant men det blir jo fort å gi oppmerksomhet til barna, eller snakke om barn og graviditet. Blir lite tid til å prate som «voksne uten barn». Men jeg tror det føles ganske ensomt ut nå fordi jeg ikke vet hvordan hverdagen min ser ut når barna er over 4 år. 4 År går jo egentlig ganske fort. Når barna kan kommunisere og ordne litt selv er det jo ikke lenger så vanskelig å sosialisere seg igjen. Enten med andre familier som har barn, for da leker barna sammen. Det er enklere med overnattinger blant annet. Har du barn i familien er det jo gode sjanser for en « venneovernatting i ny og ne». Det føles evig lenge ut nå, men disse årene barna er så små går jo egentlig fort over når man først ser tilbake på det 🤷‍♀️

Anonymkode: 314fc...c53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kjenner meg igjen. Vi får vårt andre barn nå straks. Vennene mine forsvinner. Jeg må stadig innfinne meg i at svigers er mine nye bestevenner. Møter på andre med barn også en gang i blant men det blir jo fort å gi oppmerksomhet til barna, eller snakke om barn og graviditet. Blir lite tid til å prate som «voksne uten barn». Men jeg tror det føles ganske ensomt ut nå fordi jeg ikke vet hvordan hverdagen min ser ut når barna er over 4 år. 4 År går jo egentlig ganske fort. Når barna kan kommunisere og ordne litt selv er det jo ikke lenger så vanskelig å sosialisere seg igjen. Enten med andre familier som har barn, for da leker barna sammen. Det er enklere med overnattinger blant annet. Har du barn i familien er det jo gode sjanser for en « venneovernatting i ny og ne». Det føles evig lenge ut nå, men disse årene barna er så små går jo egentlig fort over når man først ser tilbake på det 🤷‍♀️

Anonymkode: 314fc...c53

Ja, det er sant. Og jeg vil jo ikke gå glipp av det. Jeg elsker å være med barna mine. Men jeg vil jo ikke at de skal ha en mor uten venner. Jeg vil jo være et godt forbilde. 

Anonymkode: 69971...c5e

[AnonymBruker]

I motsetning til de som sier barn og venner kan kombineres så mener jeg at de fleste vennetreff er mye hyggeligere uten barna på slep.  Fokuset blir da på den gode samtalen og ikke at babyen må bytte bleie.osv. Det er så klart hyggelig å hilse på barna innimellom, men da blir også fokuset på barna. Vennskap skal gi begge parter noe og det å alltid være en 'kombivenn" er faktisk ikke så fristende for mange. Det føles fort ut som en ekstra barnevakt situasjon og ikke vennskap. 

Kan du la far være far og invitere til å gjøre aktiviteter uten barna på slep?  Om far reiser ut uten barn burde også du kunne det. 

Anonymkode: bec03...e49

[AnonymBruker]

Håper det er ok å komme med erfaringer "fra den andre siden"? Min bestevenninne har to barn (og samboer som er far til barna), jeg har ingen. Vi gjør ikke alt det samme som vi gjorde før hun fikk barn, men vi finner på mye sammen ennå og det har vi gjort siden første barnet kom for snart 5 år siden. Alt fra kaffe (med eller uten baby i vogn), gå tur (med eller uten barn), lekeland med eldste før minste kom, hyttetur med meg, bestevenninne og de to barna, dra på lekeplass så barna kan løpe rundt mens vi varierer med å leke med dem eller sitte på en benk sammen og skravle, alenetid oss to innimellom og veldig mye mer. Jeg tenker at det handler om at man må tilpasse seg hverandre sin livsstil, men da må begge ønske det så klart. Jeg er veldig glad og takknemlig for at vi fortsatt har det gode vennskapet vårt og får det til å fungere helt fint iallfall ❤️ 

Det kan hende de som er barnløse ikke helt vet hvordan de skal ta initiativ eller hva man kan finne på sammen? Kanskje du kan prøve å foreslå noe, hvis du ikke alt har prøvd og det ikke fungerer da. Håper det ordner seg for deg TS! ❤️

Anonymkode: 11961...61a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har initiert mange ting med venner. Men de har aldri tid. Har invitert dem på diverse ting hjemme hos oss, men det har ikke passet. Har slev blitt invitert på kanskje 2 ting og har stilt på disse. Men føler jeg glemmes når jeg ikke er på jobb etc. mange av vennene mine er også kolleger 

Anonymkode: 69971...c5e

Jobber du er sted hvor du kan stikke innom i lunsjen, selv om du er i permisjon?

Anonymkode: e6c19...725

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jobber du er sted hvor du kan stikke innom i lunsjen, selv om du er i permisjon?

Anonymkode: e6c19...725

Jeg har gjort det et par ganger når folk faktisk har har tid til å møtes. Men veldig ofte har det vært andre ting de har måttet gjøre. Evt at de har rundt 20 minutter mellom ting. Jobben ligger utenfor en del andre ting så da er det ikke sånn at jeg kan gå innom flere ganger i uka. Jeg disponerer ikke bil, så med buss tar dette mye av dagen. 

Anonymkode: 69971...c5e

[Anononyma]

Venner med barn på samme alder som man kan gjøre barnevennlige ting med er det som gjelder etter man har fått barn.

Jeg sverget til min nærmeste aller beste venninne da jeg ble gravid at jeg aldri skulle bli en sånn kjip mamma, at vi skulle være like nære og at jeg kunne vel dra ut på byen av og til og pappaen være sammen med barnet. Det ble ikke sånn. Umulig å holde varmt, og for å være ærlig lever vi så forskjellige liv at det i tillegg er lite kompatibelt.

Har fått mange nye, gode venninner etter jeg ble mor via barselgrupper og barnehage. Passer på å finne på noe med de som ofte som mulig  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Etter man får barn er den personen man var før død. Det er rett og slett ikke mulig å vedlikeholde vennskap og relasjoner på samme måte som før. Jeg anbefaler deg å skaffe deg nye venner som har barn på samme alder som dine. Foreldre i barnehagen feks. Jeg mistet alle mine gamle venner. Men fikk nye "foreldrevenner" som du praktisk kan kombinere med å finne på ting meg barna. Du må inse at du nå først og fremst er forelder, så livet må tilpasses rundt det. 

Anonymkode: 923de...018

Selvfølgelig er det mulig å vedlikeholde vennskap, men det krever jo en innsats! Noen kan man gjøre sammen med barn, noen aktiviteter må man endre på. Som nevnt over gå trur sammen, være på lekeplassen, besøk etter leggetid en liten time, og av og til må den andre forelderen ta ungen(e) alene så mor kan gå på besøk f,eks. Så går det fint an å gjøre som for 20 år siden og snakke i telefonen dersom det er vanskelig påtreffes, da kan man brette klær, smøre matpakker eller vaske badet samtidig som man har en venninne på øret. Og dere som mener det er bare å sende melding etter 4-5-6 år og si «nå gidder jeg prioritere deg, la oss være venner igjen», bare glem det. Etter å ha vært nedprioritert over så lang tid finner man seg nye venner som ikke ditcher deg med en gang livet tar en ny form. 

Anonymkode: 2278d...1e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det kan hende de som er barnløse ikke helt vet hvordan de skal ta initiativ eller hva man kan finne på sammen? Kanskje du kan prøve å foreslå noe, hvis du ikke alt har prøvd og det ikke fungerer da. Håper det ordner seg for deg TS! ❤️

Anonymkode: 11961...61a

Som barnløs ga jeg ærlig talt opp. Ungefolka hadde så godt som aldri tid, avlyste ofte hvis de hadde sagt ja, og tok minimalt med initiativ selv. Det sosiale de drev med, involverte barn og andre småbarnsforeldre. Jeg landet på at jeg bare måtte gå videre og finne meg nye venner.

Anonymkode: 1cc76...191

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg har initiert mange ting med venner. Men de har aldri tid. Har invitert dem på diverse ting hjemme hos oss, men det har ikke passet. Har slev blitt invitert på kanskje 2 ting og har stilt på disse. Men føler jeg glemmes når jeg ikke er på jobb etc. mange av vennene mine er også kolleger 

Anonymkode: 69971...c5e

Men det høres jo helt ærlig ut som om disse aldri har vært venner, bare kolleger som du har festet med. Og nå er de ikke interessert i å beholde en relasjon til deg lenger.

Anbefaler at du finner nye venner, noen med felles interesser, hvor fest og moro ikke er en nødvendighet for å opprettholde vennskapet.

Anonymkode: 20640...ebe

[AnonymBruker]

Føler med deg ts. Jeg personlig hadde allerede lite kontakt med venner sosialt før vi fikk barn. Altså vi møttes jo men ikke så ofte. Etter barn så nope. Det har med pendletid og rett og slett manglende overskudd. Vært dårlig søvn på første og har i tillegg ammet over 2 år. Nå er nr 2 på vei og må bare innse at ting er som de er. Men jeg har hyppig kontakt på snap og instagram, så det er heldigvis ikke sånn at jeg føler jeg er glemt. Hender jeg kjenner på ensomhet men problemet er egentlig ikke ensomhet men at jeg rett og slett ikke har overskudd til noe mer akkurat nå.

Anonymkode: 2001c...ef5

[Janik98]

Samme her ts. Vi venter nummer to nå. Er mega ensom og vennene jeg hadde ser jeg en gang i året. Syns det har vært vanskelig å bli kjent med andre mødre i permisjonstiden. Jeg var uheldig med barselgruppa i tillegg. Føler meg venneløs. Henger kun med familien i helger.