kan dere hjelpe meg med å komme ut av denne veldig negative tankegangen omkring spedbarn, barn og ungdom?

[AnonymBruker]

Det har gått for langt. Jeg kjenner at jeg misliker barn så sterkt at det påvirker humøret mitt. 

Her jeg bor finnes det massevis av barn og ungdom og jeg synes de er slitsomme, frekke, ekle (små barn som sikler og griser f.eks), høglydte og alltid i veien. 

Nylig proklamerte en bekjent av meg at hun er gravid. Hun er 38 år og skal bli mor for første gang. Jeg klarte å holde maska, men tankene mine var riktig ille. "Jeg trodde du hadde mer vett i skallen enn som så". 

Det går jo ikke an å tenke sånn. Jeg må komme meg ut av denne spiralen! Hva bør jeg gjøre? Kanskje jeg bare må begynne å se på en hel masse søte videosnurter om barn. Jeg vet ikke helt hvorfor det har blitt så ille heller. Kanskje har det med å gjøre at jeg synes verden er på vei utfor stupet. At det er uforsvarlig å sette barn til verden. Eller kanskje jeg må slutte å lese her inne om alle de umulige barna som skaper misnøye og stress hver dag. 

 

Anonymkode: 44e31...73b

[AnonymBruker]

Jeg er drittlei denne generasjonen barn. De er ødelagt av at foreldre bruker skjerm som barnevakt. Virker som de fleste har fri oppdragelse og alt av barnas følelser skal valideres og forstås ihjel. Jeg ville aldri satt barn til verden nå mtp klimaendringer, krig og elendighet.

Anonymkode: 3752b...4ff

[AnonymBruker]

Du drar kanskje alle barn over en kam? Kjenner meg ikke igjen i at alle barn er slik du beskriver, men at samfunnet(foreldre) har ødelagt for mange må nok komme frem i forskningen som fakta etter hvert. Må lete etter det positive i de barna du bør omgås. 

Anonymkode: 2e4dd...069

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det har gått for langt. Jeg kjenner at jeg misliker barn så sterkt at det påvirker humøret mitt. 

Her jeg bor finnes det massevis av barn og ungdom og jeg synes de er slitsomme, frekke, ekle (små barn som sikler og griser f.eks), høglydte og alltid i veien. 

Nylig proklamerte en bekjent av meg at hun er gravid. Hun er 38 år og skal bli mor for første gang. Jeg klarte å holde maska, men tankene mine var riktig ille. "Jeg trodde du hadde mer vett i skallen enn som så". 

Det går jo ikke an å tenke sånn. Jeg må komme meg ut av denne spiralen! Hva bør jeg gjøre? Kanskje jeg bare må begynne å se på en hel masse søte videosnurter om barn. Jeg vet ikke helt hvorfor det har blitt så ille heller. Kanskje har det med å gjøre at jeg synes verden er på vei utfor stupet. At det er uforsvarlig å sette barn til verden. Eller kanskje jeg må slutte å lese her inne om alle de umulige barna som skaper misnøye og stress hver dag. 

 

Anonymkode: 44e31...73b

Hvis du føler det slik, så er det slik. Jeg tror ikke det å se videoer av søte babyer vil endre på noe.

Noen mennesker er ikke glade i barn, og du er en av dem. Gå videre og ikke tenk mer på det. 

Anonymkode: 339a1...430

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det har gått for langt. Jeg kjenner at jeg misliker barn så sterkt at det påvirker humøret mitt. 

Her jeg bor finnes det massevis av barn og ungdom og jeg synes de er slitsomme, frekke, ekle (små barn som sikler og griser f.eks), høglydte og alltid i veien. 

Nylig proklamerte en bekjent av meg at hun er gravid. Hun er 38 år og skal bli mor for første gang. Jeg klarte å holde maska, men tankene mine var riktig ille. "Jeg trodde du hadde mer vett i skallen enn som så". 

Det går jo ikke an å tenke sånn. Jeg må komme meg ut av denne spiralen! Hva bør jeg gjøre? Kanskje jeg bare må begynne å se på en hel masse søte videosnurter om barn. Jeg vet ikke helt hvorfor det har blitt så ille heller. Kanskje har det med å gjøre at jeg synes verden er på vei utfor stupet. At det er uforsvarlig å sette barn til verden. Eller kanskje jeg må slutte å lese her inne om alle de umulige barna som skaper misnøye og stress hver dag. 

 

Anonymkode: 44e31...73b

Hvis du virkelig vil komme deg ut av spiralen kan de hende du må slutte å oppsøke nettsteder eller mennesker som jatter med deg eller sier det samme  (altså at barn og ungdom er fæle). Ikke tøff deg med anti-natalisme ol.

Når babyer, barn og ungdommers tilstedeværelse plager deg, kan du slutte å tenke på hvordan de påvirker deg, men fokusere på deres følelser (den stakkars babyen ble redd av den skarke svingen i bussen, det lille barnet er sliten etter barnehagen, det store barnet har fått høre at han er dum på skolen, ungdommen er redd for å havne utenfor). De uttrykker følelser og behov, og har ikke blitt voksne ennå. Alle har vært barn, og siden Sokrates tid har vi klaget villt på generasjonen etter oss. 

Det er ikke vi som er barn nå. Voks opp.

Anonymkode: 297a2...3c7

[17.11]

Kjenner du ingen barn du liker heller? Er ikke så begeistret for barn og ungdom selv, men jeg prøver å tenke på barn jeg liker som er på samme alder, også kommer jeg egentlig over det. Prøver å relatere til de som mennesker rett og slett, med følelsesregister og naturlige reaksjoner. 

[AnonymBruker]

Tenker du det samme om alle andre voksne? Forsøk å tenk at barn er bare andre mennesker, ikke en egen rase.

Anonymkode: 859e3...710

[Anononyma]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tenker du det samme om alle andre voksne? Forsøk å tenk at barn er bare andre mennesker, ikke en egen rase.

Anonymkode: 859e3...710

Dette er så sant! Tenkte faktisk lit som ts selv frem til jeg fikk sønnen min. Da tenkte jeg at jeg kun liker han. Etter han begynte i barnehage og vi ble kjent med barna rundt han, tilbringer tid med barn og familiene deres etc ser jeg jo at det er like stor variasjon hos barn som hos voksne. Noen av de sjarmerer meg i senk ved første øyekast, andre er rett og slett litt uspiselige.

Tenker du ts bare må bli kjent med barnet ditt venninnen din som et hvilket som helst annet menneske jeg  

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også slik før TS. For meg handlet det nok om at jeg var usikker på om jeg ønsket barn, og nærmest dyrket hatet for barn for å forsterke mine egne følelser. Jeg vet ikke hvor gammel du er TS, men jeg er tidlig i 30-årene og har det ikke sånn lenger etter at jeg virkelig ble trygg på at hverken jeg eller mannen ønsker barn. Nå hater jeg ikke barn lenger, med mindre det er noen skikkelig ufyselige individer. Jeg plages mye mer av udugelige foreldre som ikke gir barna sine oppmerksomhet, som lar dem bli overvektige eller dårlige mennesker. Kanskje prøv å omgåes noen barn? 

Anonymkode: 80b4b...391

[AnonymBruker]

Før jeg fikk barn taklet jeg dem ikke. Synes også de var ekle og frekke. Skulle ikke ha barn selv. Har nå 3 tenåringer, synes ikke små barn er ekle, men takler fortsatt veldig dårlig unger som er frekke og svarer frekt eller kverulerer når voksne snakker til dem. 

Konklusjonen er at jeg liker kun veloppdragne barn 🙈 Sjelden vare nå til dags. Skjønner deg ganske godt, ingen forslag til hvordan du kan snu det. Men er det nødvendig da? MÅ alle like barn? 

Anonymkode: 4e953...997

[AnonymBruker]

Liker du voksne da? Det virker jo litt som om du er negativ til det meste.

Anonymkode: 74f68...533

[AnonymBruker]

For et ufyselig menneske du er. Barn er små mennesker. Hvorfor fokuserer du så mye på barn egentlig. Det finnes tusenvis av andre ting du kan interessere deg for og tenke på. 
Jeg for eksempel er svært lite glad i hunder og synes de er slitsomme. Men det betyr ikke at jeg bevisst går og kikker på hunder rundt meg og tenker på hvor mye jeg misliker de. Jeg enser knapt en hund med mindre jeg treffer noen jeg kjenner med hund. Da sier jeg «fin hund» og kanskje klapper jeg den og så går jeg videre med livet mitt. Det synes jeg du skal gjøre å. Å si at man misliker barn er som å si at man misliker menn, utlendinger, kvinner eller pakistanere f.eks. ufint. Hold sånt grums for deg selv

Anonymkode: 7064a...18a

[AnonymBruker]

Og det er venninnen din som er normal. Det normale biologisk sett er å reprodusere. 

Anonymkode: 7064a...18a

[AnonymBruker]

Ingen kan hjelpe deg med ditt dårlige menneskesyn, desverre

Anonymkode: 7064a...18a

[AnonymBruker]

takk for tilbakemelding alle sammen. Jeg tar det til meg!! Ja, sant, hvorfor setter jeg alle barn i samme bås uten å kjenne dem?  

.. jo, jeg tror dere allerede har gitt meg et dytt i riktig retning. 

Anonymkode: 44e31...73b

[lillevill]

Ts Kansje du bare er bygd sånn at du blir veldig sliten av kaos? Kansje du er sånn at du trenger ro og orden rundt deg og barn, som er en kilde til kaos og bråk og styr rett og slett er tja... Slitsomt for deg? Om du har det sånn så er det ikke rart at du ikke liker barn. Kansje kroppen din sier deg at barn er ikke min greie. Og det er helt greit. Akkurat for deg, så er ikke barn en løsning. Men andre får barn og ta et øyeblikk og prøv å se hvorfor det er fint for akkurat den personen. Og tenk at ja, det passer for akkurat dem. Og det er fint. Ingen er akkurat som deg og du er ikke som andre. Det er helt ok. 

[AnonymBruker]

Jeg hater ikke barn og jeg forstår selvsagt at de er under utvikling, ikke har lært å regulere følelser eller har alle sosiale koder inne enda osv osv. 

Men jeg trives ikke rundt barn nettopp pga det som er helt normal barneoppførsel. Barn som stirrer, som prater hele tiden, som har snørr i ansiktet og på fingrene, barn som avbryter, barn som bråker... jeg synes det er ubehagelig, slitsomt og irriterende og det gir meg heller ingenting.

Anonymkode: 1c93c...ab0

[AnonymBruker]

Det som kan hjelpe deg ut av spiralen er å finne ut hva som trigger deg sånn med barn. Sånn egentlig. Voksne mennesker kan i like stor grad som barn være slitsomme, ekle, høylytte, i veien (og det er også de som oppdrar dagens barn) osv., så det er nok noe dypere enn som så som trigger deg. Så må du ta tak i det, og jobbe med det.

Anonymkode: 6f0e6...5bd

[AnonymBruker]

Jeg kan sette pris på å bruke tid med tantebarna, i begrensede mengder. 

Men ellers - nei, ser ikke noe positivt med barn i noen aldre. Graviditet fristet aldri, i alle fall ikke spedbarnstid, så barnehage med snørr og sykdom, forferdelige tenår, bekymringer for russ. Dårligere økonomi, mer bundet til Norge, begrensninger for parforholdet, bortprioritere karriere og trening.. 

Om jeg kunne fått to-tre fiks ferdig voksne barn, som klarte seg bra i livet, så hadde jeg nok takket ja. Men hva man må gjennom før man kommer dit har aldri fristet. 

Anonymkode: 062d4...47c

[AprilLudgate]

Jeg tenker psykolog? Sånn helt oppriktig,

Det blir jo som en slags fobi på lik linje med menn som virker hate alle kvinner eller noen som ikke kan utstå eldre, eller enkelte type nasjonaliteter. Litt i gata rasisme, men «ageism» bare fra 0-x alder. 
 

Det er jo noe forvrengt over å dele alle inn i en gruppe og føle et oppriktig sterkt ubehag/sinne/mistro/andre type negative følelser. 
 

Kanskje du får nøstet opp i årsaken og jobbet med den 🤷‍♀️

Må jo være slitsomt.