Overgangene i livet, ny epoke uten barn

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp med en mor som aldri har latt meg løsrive meg og som alltid har vært i offerrollen. Jeg har reflektert mye rundt dette og bestemt meg for å ikke gjøre det samme med egne barn. Jeg forsøker å endre meg i takt med at egne barn blir voksne. Respektere deres meninger og valg, la de utfordre mine tanker, rett og slett skape en likeverdig relasjon. 
 

Jeg jobber også med at jeg skal etablere en ny fase i livet. Hvis jeg kan legge fokuset over på meg selv så tror jeg livet blir bedre for oss alle. Så jeg har søkt meg inn på en videreutdanning og jeg engasjerer meg i hobbyer på fritiden. Skulle gjerne hatt råd fra andre i samme situasjon og gjerne anbefalt litteratur, podcast og lignende. Har vært innom Erik Erikson, han har noe om det med aldring, at man går to veier, stagnerer eller fortsetter å utvikle seg. Jeg vil velge siste. Blir man syk så vil man lett havne i første, så jeg gjør det jeg kan for å beholde helsen. Jeg prøver å gjøre noe nytt jevnlig, noe annerledes, og utfordre egne etablerte  «sannheter».
 

Samtidig som jeg jobber aktivt meg egen selvutvikling av hensyn til meg selv og barn, så har jeg min egen mor som er så langt inne i offerrollen og det er så slitsomt. Det er uendelig klaging og masing. Som om ansvaret blir lagt over på meg. Jeg kjenner at for mye av det kan gjøre at jeg projiserer frustrasjonen over på mine. For eksempel at min mor klager på at vi ikke sees ofte nok, og at jeg begynner å føle det samme overfor mine barn. Selv om jeg i utgangspunktet ikke synes det er riktig og heller ikke følte det før jeg ble lagt press på selv.

Noen som kjenner seg igjen i disse generasjonsutfordringene? 

Anonymkode: cb7fe...1ea

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i noe av dette, minus morsproblemet. Men jeg frykter det problemet kan dukke opp i framtida.

Jeg er som deg, ligger bare enda mer bak deg. Er mye alene, greier ikke finne ting som engasjerer meg selv om jeg prøver. Så innlegget ditt gir meg håp. Jeg prøver også dette med selvutvikling. Synes det er så vanskelig å ikke se på alle andre og det de får til. Barn, jobb, sitter aldri stille pga de skal hit og dit samt mye hobbyer. Når jeg hører de klage på sitt liv og at ikke de får til noen ting kjenner jeg det bare enda verre med mitt liv. Håper du får noen kloke svar, jeg følger tråden.

Anonymkode: f64b8...14d

[umAxa]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Noen som kjenner seg igjen i disse generasjonsutfordringene? 

Anonymkode: cb7fe...1ea

Traumer avler traumer gjennom generasjoner er et kjent begrep. Løsningen som oftes presenteres er å gjøre sitt beste for å ikke videreføre traumen videre.

I detaljer er det en viktig del å kunne se på sin mor, eller sin far for mer enn bare all skaden de har påført deg, men som faktisk noen som har prøvd sitt beste men kanskje ikke alltid fikk det til.

Det kan kreve mye av seg selv å se den helheten og komme til en tilgivelse for skaden de har påført deg. 
Spesielt om de fortsetter å operere i mønster som skader deg.

En løsning er å ha en proaktiv strategi for hvordan man skal forholde seg direkte til personen når han/hun utagerer seg, men gjøres på en med medmenneskelighet og forståelse, med mål om å komme oss videre ut av utagerelsen så raskt og mildt som mulig. De er kanskje ikke i stand til å gjøre det selv, men det kan du.

I motsetning til våre foreldre så kjenner jeg meg selv heldig som har tid og med mange betydelig stemmer i mitt liv, gjerne fra diverse podcaster selv, og nære relasjoner som bidrar til økt selvinnsikt, og selvutvikling.

Muligheten var kanskje ikke så stor for våre foreldre som vokste opp i helt andre omstendigheter enn oss - og det er viktig å huske på. Klarer man å tilgi så er man også fri fra lenkene som har holdt oss igjen.

[AnonymBruker]

Hva med en mellomting

Kutter du alle bånd så vil dine barn bli som dine foreldre med sine barn og historien gjentar seg 

Anonymkode: a9d63...9c2

[AnonymBruker]

Fra en som har en mor som kjente mye på tilknytningen, bekymret seg, og ønsket å være involvert. Men uten offerrollen, anklager og slikt.

Det er bare sunt og godt å ha en mor som er litt for engasjert  Så lenge man også tar det til seg når man får klar beskjed om ting. 

Ikke fjern deg for mye. Du er Mamma. Relasjonen vil aldri bli likeverdig når det kommer til ønske om å være involvert. 

Anonymkode: 357f3...ca8