Venninne mistet barnet sitt, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre

[AnonymBruker]

Min venninne mistet nylig barnet sitt for 5 måneder siden, og det er rett og slett bare en helt forferdelig situasjon. Jeg får så vondt i hjertet mitt å se hvor tøft dette er for henne og jeg har virkelig forsøkt å bare være der for henne på alle måter jeg fysisk og psykisk kan. Jeg har grått sammen med henne, jeg har gjort hva enn jeg kan for å bare være der for henne.

Nå er hun i ferd med å gå tilbake til "hverdagen", og jeg har vært støttende for henne hele veien og forsøkt å hjelpe henne med hennes bekymringer.

Utfordringen nå er at hun er ekstremt deprimert. Altså, ekstremt. Selvfølgelig, jeg klandrer henne overhode ikke. Men nå vet jeg rett og slett ikke helt hva det er jeg kan si eller gjøre for henne mer. For hver gang jeg nå møter henne, så er alt bare dritt. Alt er dritt. Det finnes ikke et eneste lys å se. Jobb er dritt, venner er dritt, leve er dritt, tidligere interesser er bare dritt, alt er dritt. Uansett hva jeg forsøker å snakke om eller spørre henne om, så blir jeg møtt med denne enorme veggen av ekstrem negativitet, eller så bare sier hun ingenting tilbake til meg når jeg forsøker å lette litt på situasjonen. Hun har nevnt flere ganger at hun skulle ønske hun også bare kunne dø. Og jeg forstår hvorfor hun er sånn, og jeg må virkelig legge vekt på at jeg har latt henne si og føle akkurat det hun gjør, hvor jeg har bare sittet og lyttet og forsøkt å støtte der jeg kan.

Men denne dype depresjonen hun er i nå er forferdelig vanskelig og tungt å håndtere for meg. For nå føler jeg det går utover vennskapet vårt, jeg kvier meg til å ringe eller besøke henne fordi det er jo alt annet enn noe hyggelig. Jeg har god forståelse for at sorg er kompleks og noe man bare må igjennom, jeg har vært der selv flere ganger... og jeg forstår at alle går igjennom sorg på ulike, egne måter. Men jeg blir bare så frustrert over at jeg ønsker så inderlig å hjelpe henne å se verdien i å leve, og jeg kommer bare ikke til.  og jeg vet rett og slett ikke hva annet jeg kan gjøre nå.

Anonymkode: e3515...c43

[AnonymBruker]

Venninnen din trenger profesjonell hjelp. Du kan ikke hjelpe henne. Ja, det går utover vennskapet, og det beste er å trekke seg litt unna. Det er også lov.

 

Hilsen ei som har vært deprimert siden 8 års alder.

Anonymkode: 07cfb...eb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Venninnen din trenger profesjonell hjelp. Du kan ikke hjelpe henne. Ja, det går utover vennskapet, og det beste er å trekke seg litt unna. Det er også lov.

 

Hilsen ei som har vært deprimert siden 8 års alder.

Anonymkode: 07cfb...eb9

TS her.
Det forstår jeg. Og hun får også profesjonell hjelp i tillegg. Selv om hun klager over at den hjelpen ikke er god nok.
Men det er bare så trist å se henne slik. Og jeg er så maktesløs til å klare å få henne til å tenke på litt hyggeligere ting, om så bare for 3 minutter om dagen.

Anonymkode: e3515...c43

[AnonymBruker]

Mistet? Som at barnet ikke lever lenger? 

Anonymkode: 220f4...dc3

[AnonymBruker]

5 mnd er egentlig ikke veldig lenge siden (hadde det vært 5 år hadde det vært annerledes). Stakkars dame. Bare vær der for henne, i alle fall det første året. Kanskje ring en gang i uka. Det siste hun trenger nå er at venner trekker seg vekk.

Anonymkode: 10bee...cc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mistet? Som at barnet ikke lever lenger? 

Anonymkode: 220f4...dc3

Stemmer.

Anonymkode: e3515...c43

[w.anonym10]

Så hyggelig av deg å tenke så mye på hvordan du best kan være der for venninnen din, som har opplevd det verste man kan oppleve i livet. 

Jeg tror du allerede gjør mye riktig ved å være der i sorgen med henne. Gråte med henne, og tåle å høre på at hun synes livet er meningsløst akkurat nå, og at hun bare vil dø. Om jeg hadde mistet et barn, hadde jeg nok følt akkurat det samme.

Jeg vil også råde deg til å forsøke å vente med og "lette på stemningen". Akkurat nå er det nok ingen lyspunkter i din venninnes hverdag, og sånn vil det nok være en tid framover. Forsøk på å "lette stemningen" etter et barns dødsfall kan virke mot sin hensikt, selv om du gjør det i aller beste mening.

Jeg vil også si at venninnen din sannsynligvis har behov for profesjonell hjelp, og at dette ikke kan erstattes av venninner, uansett hvor gode de er. Og 5 måneder er veldig liten tid i det store og hele.

Jeg synes du allerede gjør mye bra, og jeg forstår godt at du er rådvill. Du har så klart lov til å trekke deg unna en periode om du ønsker det.

[AnonymBruker]

jeg har ikke vært i din situasjon, men jeg har vært i lignende situasjoner. og jeg tror kanskje en viktig ting er at man bare må la folk ha det vondt så lenge det er vondt. 

skjønner selvfølgelig at det er vanskelig å støtte i en sånn situasjon, men som andre har nevnt, er ikke 5 mnd mye etter å ha mistet et barn. du virker som stiller opp på en kjempefin måte, men jeg vet ikke, kanskje du får trekke deg LITT unna en periode, ikke være der for henne hele tiden, men hver gang dere har kontakt, så bare fortsett å la henne synes livet er jævlig, hør på henne, ikke prøv å muntre henne opp. pass på at hun ikke føler at du tenker at nå går det sikkert litt bedre

 

sakte men sikkert vil det gå litt bedre, helt umerkelig. plutselig snakker venninnen din om noe som skjedde på jobb, eller hun ler av noe trivielt. og da sier du ingenting, bare ler med henne. og lar henne gråte når sorgen overvelder henne igjen.

Anonymkode: d0c00...333

[AnonymBruker]

Du kan ikke gjøre noe annet enn å være der for henne. Si at du er hennes venn og ikke psykolog, og at det tærer på deg at hun er så negativ hele tiden. Spør om det er noe dere kan finne på for å få tankene bort fra det vonde en stund, feks gå en tur, se en konsert, kinofilm, bowling, dansekurs etc. Eller om dere kan begynne å se en serie eller lese en bok sammen, og diskutere innholdet. Da blir hun tvunget til å tenke på noe annet en liten stund, kall det gjerne en pause i sorgen, og dere får snakket om noe mer hyggelig sammen. Jeg vet at jeg hadde satt pris på den type distraksjoner, selv om de var kortvarige.

Anonymkode: bccbf...cd4

[AnonymBruker]

Damen har mistet barnet sitt. Å ønske selv å dø da er nokså vanlig, sorgen er jo ubegripelig.  Du kan ikke gjøre mer. La de profesjonelle være der. Bare la henne vite at du alltid er der om hun ønsker det. Jeg vet ikke om jeg hadde overlevd en slik sorg selv, vondt å høre dette💔

Anonymkode: de0de...d14

[AnonymBruker]

Er hun i kontakt med noen forening for barnedød? Fant https://lub.no ved et googlesøk nå, og de tilbyr blant annet samtaler med andre etterlatte. Kanskje hadde det vært bra for henne å snakke med andre i samme situasjon, som virkelig skjønner hva hun står i, og som kan gi henne ekte håp om at det blir mindre vondt med tiden.

Stakkars dame, så forferdelig hun må ha det. Takk for at du er en så god venn for henne ❤️

Anonymkode: 45db1...5d5

[Gjest Sur sitron]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Min venninne mistet nylig barnet sitt for 5 måneder siden, og det er rett og slett bare en helt forferdelig situasjon. Jeg får så vondt i hjertet mitt å se hvor tøft dette er for henne og jeg har virkelig forsøkt å bare være der for henne på alle måter jeg fysisk og psykisk kan. Jeg har grått sammen med henne, jeg har gjort hva enn jeg kan for å bare være der for henne.

Nå er hun i ferd med å gå tilbake til "hverdagen", og jeg har vært støttende for henne hele veien og forsøkt å hjelpe henne med hennes bekymringer.

Utfordringen nå er at hun er ekstremt deprimert. Altså, ekstremt. Selvfølgelig, jeg klandrer henne overhode ikke. Men nå vet jeg rett og slett ikke helt hva det er jeg kan si eller gjøre for henne mer. For hver gang jeg nå møter henne, så er alt bare dritt. Alt er dritt. Det finnes ikke et eneste lys å se. Jobb er dritt, venner er dritt, leve er dritt, tidligere interesser er bare dritt, alt er dritt. Uansett hva jeg forsøker å snakke om eller spørre henne om, så blir jeg møtt med denne enorme veggen av ekstrem negativitet, eller så bare sier hun ingenting tilbake til meg når jeg forsøker å lette litt på situasjonen. Hun har nevnt flere ganger at hun skulle ønske hun også bare kunne dø. Og jeg forstår hvorfor hun er sånn, og jeg må virkelig legge vekt påLa h at jeg har latt henne si og føle akkurat det hun gjør, hvor jeg har bare sittet og lyttet og forsøkt å støtte der jeg kan.

Men denne dype depresjonen hun er i nå er forferdelig vanskelig og tungt å håndtere for meg. For nå føler jeg det går utover vennskapet vårt, jeg kvier meg til å ringe eller besøke henne fordi det er jo alt annet enn noe hyggelig. Jeg har god forståelse for at sorg er kompleks og noe man bare må igjennom, jeg har vært der selv flere ganger... og jeg forstår at alle går igjennom sorg på ulike, egne måter. Men jeg blir bare så frustrert over at jeg ønsker så inderlig å hjelpe henne å se verdien i å leve, og jeg kommer bare ikke til.  og jeg vet rett og slett ikke hva annet jeg kan gjøre nå.

Anonymkode: e3515...c43

Det å miste et barn er noe av det verste man kan oppleve. Min venninne mistet sin 1 år gamle datter på tragisk vis og det tok selvsagt lang tid å komme over tapet. Egentlig tror jeg aldri man kommer over noe sånt. 

Dette du forteller om skjedde for 5 mnd siden. Det er IKKE lenge i en slik forbindelse. La henne sørge på sin måte akkurat så lenge som hun trenger. 

Du har vist at du er der for henne og det er det viktigste du kan gjøre. 

[AnonymBruker]

Og ikke vær redd for å melde inn bekymring til legen hennes om hvordan det står til.

Anonymkode: 45db1...5d5

[AnonymBruker]

Hvor gammelt var barnet da det døde?

Anonymkode: 111e3...294

[AnonymBruker]

Hun er i sjokk og i dyp sorg og er ikke negativ.

5 måneder er ingen verdens ting i et slikt perspektiv, og jeg tror ikke din venninne burde være jobb i det hele tatt.

Å miste barnet sitt är det verst et menneske kan oppleve.

Er hun sammen med barnefaren?

Anonymkode: b1dab...267

[AnonymBruker]

 Jeg tror det er viktig at du også får snakket med noen og har noen å støtte deg på.Det er en tøff belastning å stå i det du gjør for venninnen din. 

Har dere rask psykisk helsehjelp der dere bor? Fastlegen din? En støttegruppe/organisasjon? 

Anonymkode: aeba0...e50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

TS her.
Det forstår jeg. Og hun får også profesjonell hjelp i tillegg. Selv om hun klager over at den hjelpen ikke er god nok.
Men det er bare så trist å se henne slik. Og jeg er så maktesløs til å klare å få henne til å tenke på litt hyggeligere ting, om så bare for 3 minutter om dagen.

Anonymkode: e3515...c43

Jeg vet du mener det godt, men du må slutte å jobbe for å få henne til å tenke på hyggeligere ting. 5 måneder er ingenting, vær der og pass på henne. Men aksepter hvor hun er og bare følg hennes tempo samtidig som du gjør hyggelige ting på hennes premisser og nivå i sorgen. Se hennes behov, som feks mat eller andre ting hun kan trenge. Eller noe sånt. Uansett.

Jeg mistet en nær meg i familien og noen av mine ex-venner tok avstand fra meg fordi jeg ikke hadde kommet over det og blitt meg selv etter bare noen måneder. Og etter et halvt år gikk alles liv som vanlig mens jeg fortsatt bearbeidet sorgen. Det tok 1,5 år før tåka og det verste lettet litt. Jeg hadde mistet min person, min nærmeste, det TAR TID! Å miste barnet sitt er enda verre, det er krise.

Slutt å prøve å fikse det, bare vær der og gå veien med henne.

Jeg også ville bare dø på det verste. Det er en del av sorgen, de følelsene der. Når det er for mye. Man mener det ikke på den måten. Det er bare for vondt. 

Anonymkode: e7b7f...1f1

[AnonymBruker]

Når du kjenner at det blir for tungt så trekk deg litt unna. 
Og så tilby å bare være der når du orker. 
Kanskje bare se tv sammen uten å snakke? 
Det er jo egentlig ingenting å si. Ikke noe som hjelper i alle fall. 
Og så tror jeg du bør være ærlig med henne. Si at du ønsker å være der men vet ikke lenger hvordan. 
Si at tyngden drar deg ned og at du trenger å trekke deg litt bort- men samtidig at du ikke forsvinner. 
Man sier vel at å miste et barn er det vondeste man som menneske kan oppleve. Så det kommer mest sannsynlig til å prege henne voldsomt i mange år. 
Og å gå til psykolog hjelper selvsagt ikke. Det bare gir et lufte hull. 
Går hun i sorggruppe? Det kan være et bedre alternativ. 
Pass på deg selv mens du passer på henne ❤️

Anonymkode: 51ae8...dbf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Er hun i kontakt med noen forening for barnedød? Fant https://lub.no ved et googlesøk nå, og de tilbyr blant annet samtaler med andre etterlatte. Kanskje hadde det vært bra for henne å snakke med andre i samme situasjon, som virkelig skjønner hva hun står i, og som kan gi henne ekte håp om at det blir mindre vondt med tiden.

Stakkars dame, så forferdelig hun må ha det. Takk for at du er en så god venn for henne ❤️

Anonymkode: 45db1...5d5

Akkurat det samme tenkte jeg.

Foreningen tilbyr ulik hjelp til de som har mistet et barn, bl.a. samtale med likeperson, sorggrupper osv.

Tenker det kan være til stor hjelp, for det er bare de som har opplevd det, som virkelig vet hvordan det er. Vi andre kan sette oss inn i det, men vet egentlig ikke. 

Utfordringen er kanskje å få henne til å ta kontakt med de, i og med at hun er så langt nede, men du kan prøve å oppmuntre henne til det. 

Dessuten vil jeg si at 5 mnd er ingenting, - sorg og savn kan vare i årevis, selv om det blir lettere å forholde seg til etterhvert. Foreldrene mine mistet en sønn, og moren min kom aldri over det, men hun lærte å leve med det. Nå som foreldrene og mannen min er borte, så skulle jeg gjerne hatt en bror.

Anonymkode: 35452...f1e

[Blåbærrips]

Hvor gammelt var barnet? Har du barn selv?