Hvor høyt verdsetter dere familie i nærheten? Verdt å starte på nytt?

[AnonymBruker]

Vi er en familie på 4 som bor i hovedstaden. Har greit med plass, men bolig er dyrt og vi vil ikke ha råd til noe større. Små barn på 2 og 4 år som krever sitt. Vi har ingen familie i nærheten, og kjenner oss slitne. Vi har noen venner som kan passe nå og da, og besteforeldre som kommer på besøk, men det er sjelden vare. 

Vi har nå begynt å vurdere å flytte "hjem" til bygda der jeg er fra. Besteforeldrene og barnebarna har et svært tett bånd, og alle blomstrer når vi er sammen. Vi ville nok fått mye hjelp, både i hverdag og helger. Samtidig er det litt roligere tempo på bygda, gode oppvekstvilkår, litt rimeligere med bolig og bil og alt.

På ene siden burde vi jo bare flytte. Vi ville hatt veldig godt av familie i nærheten. Men så er vi litt usikre på hvordan det blir å starte på nytt med jobb og alt. Mannen er nokså fleksibel, og vil nok få seg tilsvarende jobb ganske lett, men jeg er litt usikker for min egen del. Har nå en svært fleksibel stilling med høy lønn (950 000). På bygda er det ingen "bransjer" jeg har erfaring fra, og få stillinger i det sjiktet. Ser for meg jeg måtte startet på nytt og jobbet meg opp. Er det verdt å "rykke tilbake til start" karrieremessig for å bo nærme familie? Vil jo selvfølgelig ikke være alfa omega med lønn, bokostnader går nok også ned. Men det har vært veldig viktig for meg med fleksibilitet hva gjelder ferie, hjemmekontor, fleksitid osv. Dette vet jeg ikke hvor lett det er å finne. Og da er jeg redd at vinninga går litt opp i spinninga, hvis jeg får en dårligere jobb men foreldre i nærheten..

Ber gjerne om innspill!

Anonymkode: 0cbd1...3ad

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke svare for dere, men biter meg merke i en ting: Du skriver at tempoet er litt roligere på bygda. Hva mener du med det? Vi har bodd både i bygd og i by med små barn, og helt ærlig så var det ingen tempoforskjell, bortsett fra at avstandene på bygda gjorde at vi egentlig hadde det mer travelt der. Ungene krever jo like mye uansett hvor dere bor. Nattesøvnen er den samme. Mat skal handles og lages uansett. Klær skal vaskes uansett. Vi brukte masse tid på kjøring hit og dit. Skulle vi noe spesielt, måtte vi til nærmeste by og brukte masse tid. Skulle ungene møte venner, måtte de kjøres. Her i byen har vi butikken 2 min unna. Ungene har venner i nabolaget. De kan ta buss selv til fritidsinteresser som ikke er her i bydelen. Jeg kan på et vis forstå hva du mener med roligere tempo fordi det gjerne er litt mindre som skjer på bygda, men med små barn er hverdagen hektisk uansett. Samtidig kan det selvfølgelig hende dere vil bli boende litt mer sentralt enn det vi gjorde. 

Anonymkode: 21b29...b8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg kan ikke svare for dere, men biter meg merke i en ting: Du skriver at tempoet er litt roligere på bygda. Hva mener du med det? Vi har bodd både i bygd og i by med små barn, og helt ærlig så var det ingen tempoforskjell, bortsett fra at avstandene på bygda gjorde at vi egentlig hadde det mer travelt der. Ungene krever jo like mye uansett hvor dere bor. Nattesøvnen er den samme. Mat skal handles og lages uansett. Klær skal vaskes uansett. Vi brukte masse tid på kjøring hit og dit. Skulle vi noe spesielt, måtte vi til nærmeste by og brukte masse tid. Skulle ungene møte venner, måtte de kjøres. Her i byen har vi butikken 2 min unna. Ungene har venner i nabolaget. De kan ta buss selv til fritidsinteresser som ikke er her i bydelen. Jeg kan på et vis forstå hva du mener med roligere tempo fordi det gjerne er litt mindre som skjer på bygda, men med små barn er hverdagen hektisk uansett. Samtidig kan det selvfølgelig hende dere vil bli boende litt mer sentralt enn det vi gjorde. 

Anonymkode: 21b29...b8a

Jeg vet jo ikke, siden vi ikke har forsøkt å bo her, men merker at i byen der vi bor nå er det lange veier med t-bane til jobb. Bruker fort 45-50 min til jobb fra barnehagen, så det er veldig stress på morgen og ettermiddag. På bygda her er ikke rush en greie, men så må man jo samtidig få jobb akkurat her. Får man jobb først i nabobygda er man jo like langt. Blir en del mer bilkjøring, men så tar det jo også 5 min å kjøre til butikken, kontra 15 min å gå som vi bruker nå. Så alt i alt er det litt enklere å komme seg ut her føler jeg. Ville nok bosatt oss i nærheten av sentrum (her er det også flest boliger).

Anonymkode: 0cbd1...3ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi er en familie på 4 som bor i hovedstaden. Har greit med plass, men bolig er dyrt og vi vil ikke ha råd til noe større. Små barn på 2 og 4 år som krever sitt. Vi har ingen familie i nærheten, og kjenner oss slitne. Vi har noen venner som kan passe nå og da, og besteforeldre som kommer på besøk, men det er sjelden vare. 

Vi har nå begynt å vurdere å flytte "hjem" til bygda der jeg er fra. Besteforeldrene og barnebarna har et svært tett bånd, og alle blomstrer når vi er sammen. Vi ville nok fått mye hjelp, både i hverdag og helger. Samtidig er det litt roligere tempo på bygda, gode oppvekstvilkår, litt rimeligere med bolig og bil og alt.

På ene siden burde vi jo bare flytte. Vi ville hatt veldig godt av familie i nærheten. Men så er vi litt usikre på hvordan det blir å starte på nytt med jobb og alt. Mannen er nokså fleksibel, og vil nok få seg tilsvarende jobb ganske lett, men jeg er litt usikker for min egen del. Har nå en svært fleksibel stilling med høy lønn (950 000). På bygda er det ingen "bransjer" jeg har erfaring fra, og få stillinger i det sjiktet. Ser for meg jeg måtte startet på nytt og jobbet meg opp. Er det verdt å "rykke tilbake til start" karrieremessig for å bo nærme familie? Vil jo selvfølgelig ikke være alfa omega med lønn, bokostnader går nok også ned. Men det har vært veldig viktig for meg med fleksibilitet hva gjelder ferie, hjemmekontor, fleksitid osv. Dette vet jeg ikke hvor lett det er å finne. Og da er jeg redd at vinninga går litt opp i spinninga, hvis jeg får en dårligere jobb men foreldre i nærheten..

Ber gjerne om innspill!

Anonymkode: 0cbd1...3ad

Det er så verdt det! ❤️ 

Besteforeldrene og tanter og onkel får hverdagene til å gå rundt. Småbarnslivet er så mye bedre når en bestefar kan hente fra trening når det hoper seg opp litt i heimen. VI mennesker trenger mennesker for å overleve! Jobb ordner seg alltid. Vi flyttet fra byen til ei lita bygda og vi har aldri angret. 

Anonymkode: 20ef3...def

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg kan ikke svare for dere, men biter meg merke i en ting: Du skriver at tempoet er litt roligere på bygda. Hva mener du med det? Vi har bodd både i bygd og i by med små barn, og helt ærlig så var det ingen tempoforskjell, bortsett fra at avstandene på bygda gjorde at vi egentlig hadde det mer travelt der. Ungene krever jo like mye uansett hvor dere bor. Nattesøvnen er den samme. Mat skal handles og lages uansett. Klær skal vaskes uansett. Vi brukte masse tid på kjøring hit og dit. Skulle vi noe spesielt, måtte vi til nærmeste by og brukte masse tid. Skulle ungene møte venner, måtte de kjøres. Her i byen har vi butikken 2 min unna. Ungene har venner i nabolaget. De kan ta buss selv til fritidsinteresser som ikke er her i bydelen. Jeg kan på et vis forstå hva du mener med roligere tempo fordi det gjerne er litt mindre som skjer på bygda, men med små barn er hverdagen hektisk uansett. Samtidig kan det selvfølgelig hende dere vil bli boende litt mer sentralt enn det vi gjorde. 

Anonymkode: 21b29...b8a

Hva slags bygd sikter du til i størrelse der? Vi flyttet fra Oslo til ei bygd med 2000 innbyggere og det er alvorlig temposkifte. Det tar 2 minutter å komme seg til alle steder man skal. I Oslo måtte du gå hjemmefra minst 1 time før, ta trikk, buss, bane, bytte, sjekke at du hadde billett, omgås masse mennesker du ikke kjenner. Ungene sykler selv til venner her, sykler til skolen etc. 

Anonymkode: 20ef3...def

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er så verdt det! ❤️ 

Besteforeldrene og tanter og onkel får hverdagene til å gå rundt. Småbarnslivet er så mye bedre når en bestefar kan hente fra trening når det hoper seg opp litt i heimen. VI mennesker trenger mennesker for å overleve! Jobb ordner seg alltid. Vi flyttet fra byen til ei lita bygda og vi har aldri angret. 

Anonymkode: 20ef3...def

Det er godt å høre. Det er jo det jeg håper på. Har i tillegg lyst på en tredjemann, men det virker jo helt uoverkommelig i Oslo uten hjelp❤️

Anonymkode: 0cbd1...3ad

[AnonymBruker]

Jeg ble med på noe sånt med mannen og angrer.  Besteforeldre har ikke tid å hjelpe, heller ikke så mye lyst eller overskudd. De er ferdige på jobb samtidig som vi, de har sine aktiviteter,  og vil gjerne reise de også. Tror ærlig talt at både forholdet og samholdet hadde vært  bedre hvis vi hadde bodd i by. Jobb er også et problem som går hovedsakelig overfor meg. 

Sånn generelt er det fint å bo landlig med tanke på boligpriser og at man trenger mindre for å overleve. Men jeg hadde ikke sagt opp den type jobb du har for hva du sannsynligvis ikke får. Tom pensjonister har sine aktiviteter,  og de må aktivt ønske og gå inn for det,  for å hjelpe dere. Noe som  garantert vil skje sjeldnere enn dere forventer 

Anonymkode: 7b81e...7b8

[AnonymBruker]

Hadde flyttet om jeg var dere.

Vi bor i Oslo med barn men er begge herfra og har søsken og begge sett besteforeldre her. Min mor er mye barnevakt, og i perioder er det grunnen til at jeg ikke har gått på veggen.

Har flere kolleger som er innflyttere til byen og fått barn her, og klager mye over boligmarked, dårlig plass og lite avlastning. I tillegg har de foreldre sittende hjemme som ikke får sett barnebarn.

Ja arbeidsmarkedet er annerledes, men boligprisene er jo også HELT annerledes.

Anonymkode: 4918f...33a

[fru Alving]

Er du sikker på at dere voksne vil trives i denne bygda? jeg tenker dere skal vurdere nøye hvordan livet blir der, får dere venner og gode jobber med interessante oppgaver? Om du har en jobb som betaler en million, er det verdt å bytte ut den? Det er kanskje en grunn til at dere havnet i oslo, og der har dere og barna alle muligheter + at boligen dere garantert øker i verdi.

På bygda får dere familie som er gull verdt, men ikke regn med allverdens boligprisøkning. Det kan fort være at når hverdagen kommer så savner dere det urbane livet, med spennende mennesker dere deler utdanning og yrker med. De som blir boende på hjemplassen er noen ganger folk som ikke har ambisjoner og driv, jeg sier ikke at det må være sånn ts, men jeg ser det også i min hjemby. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ble med på noe sånt med mannen og angrer.  Besteforeldre har ikke tid å hjelpe, heller ikke så mye lyst eller overskudd. De er ferdige på jobb samtidig som vi, de har sine aktiviteter,  og vil gjerne reise de også. Tror ærlig talt at både forholdet og samholdet hadde vært  bedre hvis vi hadde bodd i by. Jobb er også et problem som går hovedsakelig overfor meg. 

Sånn generelt er det fint å bo landlig med tanke på boligpriser og at man trenger mindre for å overleve. Men jeg hadde ikke sagt opp den type jobb du har for hva du sannsynligvis ikke får. Tom pensjonister har sine aktiviteter,  og de må aktivt ønske og gå inn for det,  for å hjelpe dere. Noe som  garantert vil skje sjeldnere enn dere forventer 

Anonymkode: 7b81e...7b8

Min mor er i jobb, men har ferie i alle skoleferier og har generelt mye overskudd. Min far er pensjonist, ikke like initiativtaker, men veldig flink med barna om vi hadde bedt om å hente i barnehagen for eksempel. De prioriterer nå de fleste ferier på oss, men ser jo at det er litt intenst for alle parter når det er "alt eller ingenting". Altså at vi aldri ser dem, og når vi først ser dem er vi oppå hverandre hver dag i en uke.

Men det med jobb er selvsagt en bekymring jeg har! Vil nok neppe få akkurat det jeg har nå.

Anonymkode: 0cbd1...3ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Min mor er i jobb, men har ferie i alle skoleferier og har generelt mye overskudd. Min far er pensjonist, ikke like initiativtaker, men veldig flink med barna om vi hadde bedt om å hente i barnehagen for eksempel. De prioriterer nå de fleste ferier på oss, men ser jo at det er litt intenst for alle parter når det er "alt eller ingenting". Altså at vi aldri ser dem, og når vi først ser dem er vi oppå hverandre hver dag i en uke.

Men det med jobb er selvsagt en bekymring jeg har! Vil nok neppe få akkurat det jeg har nå.

Anonymkode: 0cbd1...3ad

Er nok lurt å snakke med familien om dette, og høre hvor stor interesse det er for å hjelpe til med barna.

Anonymkode: 1f2b8...142

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (10 minutter siden):

Er du sikker på at dere voksne vil trives i denne bygda? jeg tenker dere skal vurdere nøye hvordan livet blir der, får dere venner og gode jobber med interessante oppgaver? Om du har en jobb som betaler en million, er det verdt å bytte ut den? Det er kanskje en grunn til at dere havnet i oslo, og der har dere og barna alle muligheter + at boligen dere garantert øker i verdi.

På bygda får dere familie som er gull verdt, men ikke regn med allverdens boligprisøkning. Det kan fort være at når hverdagen kommer så savner dere det urbane livet, med spennende mennesker dere deler utdanning og yrker med. De som blir boende på hjemplassen er noen ganger folk som ikke har ambisjoner og driv, jeg sier ikke at det må være sånn ts, men jeg ser det også i min hjemby. 

Vi elsker det urbane livet, men får jo ikke benyttet oss av det nå. Vil nesten tro vi har større sjanser til å leve Oslo-livet med weekendturer når foreldrene mine sitter barnevakt. Men det kommer jo selvsagt en tid der barna blir eldre da.

Selv om jeg tjener godt nå er jeg ikke materialistisk. Det viktigste for meg er at vi har nok til å klare oss, og slik det er nå går det meste inn i bolig, så vi lever ingen luksusliv uansett.

Jeg personlig er svært tilpasningsdyktig og sosial og vil nok trives godt uansett hvor vi bor. Har lett for å få meg venner og bli med på ting. Mannen min er ikke helt slik, og døra har egentlig vært lukket for mulighet til å flytte frem til nå, da han har vært veldig knyttet til nære venner i Oslo. Men nå begynner imidlertid de fleste av vennene våre å flytte andre steder selv. Så de vi er mest med er naboer og kolleger uansett.

Anonymkode: 0cbd1...3ad

[AnonymBruker]

Ville tenkt grundig over hvorvidt familien på sikt kan trives i bygda vs byen. Jeg vokste selv opp på bygda og det er en grunn til at jeg bosatte meg i en by som voksen. Jeg ville bort fra bygdedyret og janteloven. For barna er det muligens veldig begrenset med fritidsaktiviteter og alternativer når det kommer til venner og skole. Passer man ikke inn i den lokale skolen er det ingen alternative skoler å søke seg inn på. Dersom det er store avstander rundt dere må alt av leking med andre barn organiseres av dere. 

Anonymkode: ce26c...baa

[AnonymBruker]

Vi bor på mannens hjemplass. Trives ok, men for min del skulle jeg veldig gjerne bodd et annet sted. Lurer ofte på om jeg har ofret for mye. Er liksom ikke helt meg selv. Samtidig hadde småbarnslivet kanskje føltes sånn uansett. Kommer alltid fram til at det er verdt det, siden vi har besteforeldre å støtte oss på når vi trenger det, og siden barna har stor glede av å vokse opp med engasjerte besteforeldre. Når barna blir større kommer jeg til å reise bort herfra så ofte jeg har mulighet til det.

Anonymkode: 14c0d...6e6

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi elsker det urbane livet, men får jo ikke benyttet oss av det nå. Vil nesten tro vi har større sjanser til å leve Oslo-livet med weekendturer når foreldrene mine sitter barnevakt. Men det kommer jo selvsagt en tid der barna blir eldre da.

Selv om jeg tjener godt nå er jeg ikke materialistisk. Det viktigste for meg er at vi har nok til å klare oss, og slik det er nå går det meste inn i bolig, så vi lever ingen luksusliv uansett.

Jeg personlig er svært tilpasningsdyktig og sosial og vil nok trives godt uansett hvor vi bor. Har lett for å få meg venner og bli med på ting. Mannen min er ikke helt slik, og døra har egentlig vært lukket for mulighet til å flytte frem til nå, da han har vært veldig knyttet til nære venner i Oslo. Men nå begynner imidlertid de fleste av vennene våre å flytte andre steder selv. Så de vi er mest med er naboer og kolleger uansett.

Anonymkode: 0cbd1...3ad

Ok. 
Barna deres blir eldre, om kun fem/seks år er dere i en annen situasjon og kan la de være litt alene. Kanskje dere kan alliere dere med en tenåring i nærheten og få en fast barnevakt så dere kan gå litt ut. Det å ha småbarn er altoppslukende, men den tiden går fort over. Tenk på alle mulighetene barna dine har i Oslo, de beste skolene, alt av fritidsaktiviteter og kulturtilbud. Hvis en har talent for noe så finnes det all verdens muligheter til å kunne nå videre. Lett å komme seg ut i verden og til andre byer. Sjøen rett ved, marka også.

De vennene dere har nå flytter kanskje ikke så langt? Det er alltid mulig å få nye venner og det er noe som kanskje er lettere der folk ligner på dere. 

Jeg tipper og at dere begge har bedre karrieremuligheter i byen.

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (1 time siden):

Er du sikker på at dere voksne vil trives i denne bygda? jeg tenker dere skal vurdere nøye hvordan livet blir der, får dere venner og gode jobber med interessante oppgaver? Om du har en jobb som betaler en million, er det verdt å bytte ut den? Det er kanskje en grunn til at dere havnet i oslo, og der har dere og barna alle muligheter + at boligen dere garantert øker i verdi.

På bygda får dere familie som er gull verdt, men ikke regn med allverdens boligprisøkning. Det kan fort være at når hverdagen kommer så savner dere det urbane livet, med spennende mennesker dere deler utdanning og yrker med. De som blir boende på hjemplassen er noen ganger folk som ikke har ambisjoner og driv, jeg sier ikke at det må være sånn ts, men jeg ser det også i min hjemby. 

Det går opp og ned når man bor på bygda. Men jeg er enormt glad for at jeg valgte dette livet fremfor å bli utbrent for tredje gang i en by. Livet går saktere. Kravene til livet er færre. Familien er mye mer harmoniske og vi tilbringer masse tid med familie vi er glade i. 
Om vi noen gang skal selge huset får vi ALDRI igjen det vi har lagt i oppussingen, men dette er hjemmet vårt. Man kan ikke se på det som et verdiøkningsprosjekt. 

Jeg hadde en spennende jobb, med fine kollegaer. Men de var nettopp bare det: kollegaer. Det har tatt meg tid å bygge opp et nettverk her vi bor, og det har vært frustrerende i perioder og jeg har følt meg ensom. Men etter 5 år har jeg et veldig tilfredsstillende liv også sosialt. Men man må stå i opp og nedturene. 

Anonymkode: 20ef3...def

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Er nok lurt å snakke med familien om dette, og høre hvor stor interesse det er for å hjelpe til med barna.

Anonymkode: 1f2b8...142

Men handler det bare om å "hjelpe"? De første 3 årene vi bodde på bygda var det lite hjelp å hente, mest fordi vi ikke var vant til å spørre. Men vi var masse sammen! Og bare det var en utrolig fin verdi for både oss og barna. Og når ungene ble litt større så fikk hadde vi bygget et tettere bånd og nå kan vi be om hjelp en gang i uka omtrent og de stiller opp på flekken. Det tar feks kun 20 minutter for de å skulle hente ungen hjem fra trening, men for oss er det uvurderlig hjelp.

Anonymkode: 20ef3...def

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det går opp og ned når man bor på bygda. Men jeg er enormt glad for at jeg valgte dette livet fremfor å bli utbrent for tredje gang i en by. Livet går saktere. Kravene til livet er færre. Familien er mye mer harmoniske og vi tilbringer masse tid med familie vi er glade i. 
Om vi noen gang skal selge huset får vi ALDRI igjen det vi har lagt i oppussingen, men dette er hjemmet vårt. Man kan ikke se på det som et verdiøkningsprosjekt. 

Jeg hadde en spennende jobb, med fine kollegaer. Men de var nettopp bare det: kollegaer. Det har tatt meg tid å bygge opp et nettverk her vi bor, og det har vært frustrerende i perioder og jeg har følt meg ensom. Men etter 5 år har jeg et veldig tilfredsstillende liv også sosialt. Men man må stå i opp og nedturene. 

Anonymkode: 20ef3...def

Det går nok opp og ned uansett hvor man bor. Det å få venner og nettverk er og et prosjekt uansett hvor du bor. Det kommer ikke av seg selv.

Hjemmet er ikke et verdiøkningsprosjekt, det er jeg helt enig i. Tenker bare at ts skal reflektere over at det nok ikke er så lett å reversere denne prosessen om hun først flytter.

Men vi lever kun en gang, og er det et rolig liv med familien tett på man ønsker seg så er det bare å gjøre det.