Hva betyr det å ikke ta seg selv høytidelig?

[AnonymBruker]

Noen som kan forklare hva dette konkret betyr? Hvordan kommuniserer man og hva er tegn på det å ikke ta seg selv høytidelig? 

Anonymkode: c7d29...76f

[fjellglad]

Om man tar seg selv høytidelig så mangler man evnen til å le av seg selv.

[exictence]

Det betyr at man har glimt i øyet, ser ikke så alvorlig på seg selv, men med litt humor og selvironi

[Hareena]

Selvironi, snakke om egne tabber på en humoristisk måte, ikke skryte av egne bragder, selv om man egentlig har oppnådd mye, men heller trekke fram andre. 

[AnonymBruker]

I arbeidsmiljøet det jeg jobber er det en dame som er fjollete og ler utrolig ofte, men vi har et par som er grav alvorlige. Har dette med personlighetstrekk å gjøre? Lurer også på hva det kommer av at noen ler og flirer nesten uansett setting? 

Anonymkode: c7d29...76f

[AnonymBruker]

Om man tar seg selv høytidelig, så klarer man ikke å le av seg selv og er generelt veldig hårsår og tar det meste som kritikk. 

Alle har feil og mangler og rare quirks. Høytidelige folk er ikke komfortabel med egne begrensninger. Jeg ønsker å være glad i hele meg, flaws and all, som innebærer å le av meg selv når jeg for eksempel har et øyeblikk hvor jeg er stokk dum og sier noe idiotisk, eller når jeg forsøker noe og feiler. Jeg unngår høytidelige folk, for de som ikke kan le av seg selv kan heller ikke le av meg, og jeg foretrekker mennesker som setter pris på- og ser humor i det uperfekte.

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

I arbeidsmiljøet det jeg jobber er det en dame som er fjollete og ler utrolig ofte, men vi har et par som er grav alvorlige. Har dette med personlighetstrekk å gjøre? Lurer også på hva det kommer av at noen ler og flirer nesten uansett setting? 

Anonymkode: c7d29...76f

Dette har ikke noe med høytidelighet å gjøre. Jeg har møtt mennesker som ler mye, men som samtidig er veldig sensitiv til det minste hint av det de selv tror er kritikk, så selv om de ler mye betyr ikke at de er i stand til å le av seg selv. Og, jeg har møtt mennesker som er ganske stille både verbalt og i kroppsspråket, men som absolutt kan le av seg selv (selv om latteren kanskje bare gir utslag i et lite smil eller et glimt i øyet). 

Hva kommer det av at noen ler uansett setting, mens andre er grav alvorlige? Det kan være så mangt. Mye av personligheten er genetisk, og oppvekst kan også ha noe med det å gjøre (rollemodeller i foreldrene for eksempel). Så kan nåværende livssituasjon og mental helse også spille en rolle.

Men, evnen til å le av seg selv har som sagt ikke noe med hvor høyt man uttrykker seg med stemmen og kroppen. Man er ikke nødvendigvis høytidelig kun fordi man har minimalt med ansiktsmimik, og man har ikke nødvendigvis evnen til å le av seg selv selv om man generelt ler høyt og mye.

Anonymkode: 3cb4e...4d2

[AnonymBruker]

Jeg føler det går på to ting. Hvor komfortabel man er med egne tabber og flauser (og merk, mange usikre prøver seg på å snakke masse om tabben etterpå i lattermild tone og tror at det er cluet i å være lite selvhøytidelig, men det fremstår bare som enda mer usikkert. Selvsikre og lite selvhøytidelige ler av det der og da, og så børster de det helt av seg og tenker ikke på det noe mer!)

Videre er det også veldig lett å se hvem som tåler kritikk og ikke. De som tar seg selv veldig høytidelig og de som er usikre i seg selv, og/eller emosjonelt umodne individer, de tåler ikke kritikk fordi de blir så flaue - og den flauheten kommer ut som rigiditet, sinne eller passiv aggressivitet.

Mange slike personligheter kan finne på å begynne med "stille kamper" hvis de føler seg urettmessig behandlet, men samtidig tør de ikke konfrontere på en saklig, moden måte. I stedet bygges det opp bitterhet inni dem og de gjør passivt aggressive ting for å "markere seg".

Alle disse tingene er veldig lette å legge merke til, selv om de nok selv tror at de skjuler det godt. Veldig merkelige greier. Og slikt er jo mye flauere enn de flausene de egentlig blir flau for!

Anonymkode: 3d0f3...525