Hvilke negative sider har du selv i et forhold?

[AnonymBruker]

Hvilke mindre gode sider har du som du selv vet om? Og gjør du noe med dette når du dater/er i et forhold? 

Anonymkode: 38575...8b5

[Abra]

Ja, er autist. Følelser er jeg ikke så god på. Merkedager vil jeg ikke bry meg om, men gjør det for jeg vet kona blir glad. 

[AnonymBruker]

Jeg har både anxious og avoidant (beklager engelsk) Er redd for å bli såret, derfor holder jeg igjen på å vise følelser. Dette har ført til at mine 3 siste partnere ikke har klart å elske meg. Hadde jeg vært mer trygg og åpen så hadde det vært lettere å elske meg. Er singel på 5 året nå, jobber med å bli tryggere. 

Anonymkode: 6c7cf...846

[AnonymBruker]

Jeg må alltid kontrollere at ting er gjort riktig. F.eks. stabler jeg som regel om oppvaskmaskinen etter at andre har satt inn ting, slik at jeg får plass til mer inni den. 

Jeg kan finne på å brette om håndklær som er lagt inn i skapet feil (vil ha brettekant fordi det er enklere å hente ut ett og ett håndkle da) etc. 

Men jeg kommenterer ikke at andre kunne ha gjort det annerledes da. 

Anonymkode: 599f8...bd9

[SPOCA]

Jeg er veldig selvkritisk, kan være selvutslettende og "unnskyld at jeg er til"-type, usikker på meg selv og veldig sjenert. Jeg hater eget utseende. Kan også føle mye på sjalusi og vanskelige følelser når jeg ikke er trygg på noen. Venter liksom på det verste skal skje. Har vært ganske preget av en ekstremt voldelig eksmann, og senere en økonomisk utro ekssamboer (heldigvis var han ikke voldelig ellers, men hadde sine problemer). Jeg er en person med følelsene litt utenpå kroppen, samtidig som jeg blir veldig tilbaketrukket hvis jeg opplever sterke følelser. Jeg er også ekstremt redd for å gjøre feil, og et petimeter (sistnevnte er mannen min også, heldigvis). F.eks har jeg en tendens til å trekke meg unna og bli redd hvis man er brå i bevegelsene hvis man er sint, jeg kan begynne å gråte (ufrivillig) når jeg er sint, og da gjemmer jeg meg bort. 

Heldigvis traff jeg min mann, akkurat den trygge og gode mannen jeg trengte og trenger. Han er en tålmodig mann og en tålmodig sjel. Hans rolige væremåte gjør meg også veldig rolig. Jeg får heller ikke særlig lyst til å være oppfarende eller føle vanskelige følelser. Jeg føler så sterk kjærlighet til ham, at mye av de følelsene jeg har sittet med har vært borte nesten fra første stund. Han er den første som har gjort meg så rolig og trygg. Trygghet er nøkkelordet. 

I dag føler jeg aldri, eller nesten aldri, på sjalusi. Han finnes ikke sjalu i det hele tatt. Han er god til å trygge meg om det skulle være noe (nå kan jeg ikke huske sist jeg følte på sjalusi, men slet en del med det i starten grunnet hans eks). Men, fordi han er som han er, så ble det til at jeg sa "vet du, nå føler jeg sjalusi, jeg synes det er vanskelig". Og så har vi tatt en rolig prat om det.

Vi spiller hverandre gode, synes jeg. For han trenger også trygghet og stabilitet. Han hadde en psykisk voldelig eks, og jeg blir på en måte ekstra obs på at jeg virkelig ikke vil være som henne. Ikke at jeg er det, men jeg vil virkelig ikke være manipulerende. Derfor klarer jeg å holde meg lenger enn jeg kanskje har klart før (hvis jeg f.eks blir sint eller lei meg), og jeg blir veldig bevisst min væremåte. 

Jeg vet at mine erfaringer er krevende, derfor har jeg vært veldig åpen fra start. Heldigvis opplever jeg han som en god og lyttende person. Han er flink til å forstå og lese meg. F.eks er det enklere for meg hvis han er ærlig om ting, selv om de kan såre meg, framfor at det kommer fram i etterkant. Det kan særlig handle om ting han har opplevd med sin eks, f.eks reisemål, opplevelser osv. Det er greit for meg å vite at denne opplevelsen er ikke spesielt unik eller ny for min mann, selv om den er det for meg. For meg er det viktig. Det vet han. Da er det bedre å si det, framfor at jeg får vite det i etterkant, og så føler jeg på en måte at det var en bortkastet ting vi gjorde sammen. Det høres kanskje sykt ut for noen, men for meg er unike og spesielle opplevelser viktige. Eller jeg rekker å forberede meg på at unike opplevelser for meg ikke er det samme for mannen min. Jeg liker å være forberedt.

Nå som vi har vært sammen i flere år, er det lite eller ingen konflikter i vår hverdag. Vi har lært å tilpasse hverandre. Det jeg sliter mest med er at jeg sier for mye unnskyld, så det må jeg trene på. Jeg har noen automatiske responser som gjør at jeg fryser til. F.eks om jeg mister noe i gulvet, og man bare venter på slaget som kommer (grunnet min eksmann, ikke min nåværende mann). Da kommer mannen min til og bare holder rundt meg. Det er sånne ting som gjør at jeg elsker ham bare mer og mer. 

Endret 14. april av SPOCA

[jompala]

Mine traumer stenger meg av i forhold, jeg begynner åpent og vakkert, men etterhvert blir det for meg slik at jeg blir min egen fiende og ødelegger forholdet med viten og vilje, og det føles som en seier når det er over, men er også trist og lei meg for at det ble slik. Så er det lengsler og trøst fra meg selv om hverandre. Det er ikke bra for partner å delta i dette tullet, så jeg har nå bare relasjoner uten intimitet, og en gang kan jeg gå til psykolog og få veiledning til å oppføre meg før jeg prøver meg igjen

[micromaya]

Jeg er ikke spesielt god på å være impulsiv, jeg liker å ha klare planer. Jeg legger ofte planer for dagen/uka/helgen i forkant, og er ikke så glad i omrokkeringer.

Jeg _må_ ha det ryddig rundt meg, blir lett irritert om folk roter. Viser det ikke, men en partner mister fort glansen om han ikke er et ordensmenneske.

Jeg er egoistisk i den forstand at jeg trener flere ganger i uken og har egne fritidsinteresser. I mine øyne ikke en negativ ting, egentlig – men jeg har fått mye klaging over det.

Jeg spiser sunt, og orker ikke «drittmat». Jeg nekter å spise på McDonalds, men kan til nød gå med på en frossenpizza om tiden er knapp (selv om jeg heller ville slengt sammen en hjemmelaget ;)).

Og så liker jeg å ha god tid på morgenen, før dagen starter. Liker ikke å stresse avgårde så fort jeg våkner, så jeg kan nok anses som litt treig der :).

Jeg er veldig selvstendig som singel, men trenger mye bekreftelse i et forhold. Har hatt en såpass broket og kjærlighetsløs oppvekst at det tar lang tid å tro at han faktisk ønsker å være med meg, på godt og vondt. Til tross for alle mine rariteter er jeg trygg på at jeg er en god partner, så jeg vil påstå at de gode sidene veier opp for de dårlige

[skreppamedleppa]

Jeg er et B menneske og tåler lite diskusjoner, monologer, "bla, bla, bla" om morningen. Da må jeg ha stille tid og den stille tiden er for alle sin beskyttelse. Og når jeg er våknet så ser jeg jo hvor tåpelig jeg kan ha vært, hvor utrolig lite som skal til før jeg blir et monster og så tenker jeg at jeg skal skjerpe meg, ta meg et "nakkegrep" og bli voksen og balansert, men like forbanna sikkert er det at neste gang morningen er der og mannen mener han har en helt eksepsjonell god historie som ikke kan vente.... (som handler om havregrøt.... eller Trump.... eller noe annet fullstendig uvesentlig der og da) så akselererer monster faktoren hurtig... 

Jeg har blitt bedre, men vi tar ikke død og liv diskusjoner tidlig på morningen, og vi ler alltid av det i etterkant når selvironien har stått opp. 

Jeg har min bagasje... Som jeg tror hadde vært utfordrende å takle for mange menn men mannen er virkelig en bauta der på alle måter. Jeg var veldig lukket om mye i begynnelsen av forholdet, jeg gav han overskrifter på det beste men slapp ingen heller ikke han inn... "Ja det var nå sånn da, men nå går det bra, bare ikke tenk på det..."

Det har jeg virkelig jobbet med med ham og i dag har vi et helt transparent forhold med en utrolig god kommunikasjon❤️ Og en helt annen forståelse både han for meg og jeg for han.

Vi er litt ulike på matfronten. For han betyr hjemmelaget mat så og si alt, han er flink på kjøkkenet, planlegger og når vi f.eks går oss en lengre fjelltur kan han gå å "mase" på middagen som vi skal komme hjem til. Jeg bryr meg ikke all verden. Om jeg kommer hjem fra fjellet kl 23 og så lager vi oss noen speilegg, eller bare en skive med leverpostei er nå det så nøye da?  Men jeg er blitt bedre på å vise matintersse for det han lager. Jeg vet at det betyr mye for han og jeg er heldig som har en mann som elsker å lage mat når jeg er så omvendt. 

Han er litt mer strukturert enn meg og han sier ofte til meg "ja ingen vet hvor haren hopper, minst av alt haren selv, (haren er meg). Og det har han nok rett i. Han trenger ikke ha en nøye planlagt kalender men han ønsker å vite om han våkner hjemme eller Marokko i måren. Og selv om jeg er opptatt av trygghet og stabilitet så er jeg også en Macgyver i å svinge litt på planer, ingenting er skrevet i stein (bortsett fra mitt forhold til han), så jeg må jekke meg innimellom og han må jorde meg litt innimellom og det gjør han mesterlig.