Katastrofetanker etter brudd - som ikke ble brudd likevel

[AnonymBruker]

Hei, samboer igjennom mange-mange år tok plutselig steget ut og fant ut at han skulle forlate vår relasjon. Jeg befant meg i en sjokkartet tilstand, type limbo, følte at jeg konstant var i en «fritt fall» tilstand. Noen gode uker passerte, og vi nådde nesten en måned før samboer tok alvoret innover seg - at samboer forsøkte å flykte fremover å løse problemene sammen. Ergo, var samboer plutselig positiv til å finne ut av ting sammen, og det først etter at alt av barn (ingen felles, samboer er bonus for mine barn), familie, venner, lærere osv hadde blitt informert. Vi bor på et sted uten annet nettverk enn samboers familie, hvor min familie er 100 mil unna. 

Casen er: Jeg har aldri vært så redd før, eller opplevd et så stort tillitsbrudd (bruddet var helt uforventet og uten forvarsel). Vi er nå sammen igjen og jeg prøver å fokusere på gode og positive stunder før vi henter inn hjelp utenfra.

Sannheten er at pusten er slått helt ut av meg, jeg går å er så redd og utrygg. Jeg kjenner på ufornuftige tanker som at livet ikke er verdt å leve (obs! Jeg kommer ikke til å agere på disse, så ingen vits å stenge tråden). Men, jeg er på et skikkelig vondt sted hvor nervesystemet mitt hele tiden søker ro og trygghet (varme og nærhet fra samboer), samtidig som at hjernen fremmer angst-relaterte tanker, og jeg sliter med å kjenne glede eller overskudd. Ironisk nok er jeg ikke en person som har kjent særlig mye på angst, men opplever at hele min tilstand er i en sånn type limbo nå. Min lege mener at jeg skal ta meg sammen å gå i jobb. Jeg har mer enn nok med meg selv nå.

Jeg venter på samtalehjelp i kommunen. Er det noen her inne som har vært i «tilsvarende» situasjon? Hva hjalp deg ut av denne «tilstanden»?. 

Anonymkode: d0924...d5e

[AnonymBruker]

Føler med deg.

 

Det samme skjedde her, h*n gikk helt uforventet fra meg. Etter en måneds tid kom h*n tilbake noe som var det eneste jeg ønsket meg. 
Vi prøvde i noen mnder og jeg gikk i en limbo som du beskriver det.

Vi gikk tilslutt fra hverandre, og jeg tror dessverre det var den eneste måten jeg kunne få tilbake livet mitt på. Uansett hvor mye jeg skulle ønske at vi skulle få det til.

Anonymkode: c8882...cd2

[AnonymBruker]

Forstår deg veldig godt, dette er ekstremt sårende og ikke minst utrygt. Du ønsker av hele ditt hjerte å være sammen med han, men kroppen din ser etter tegn på at han plutselig skal forsvinne igjen. 

Du har sikkert hørt om et hekt? Slik starter det, tidlig i dating fasen. Man vet ikke når man får godhet og nærhet, og heller ikke når det blir revet bort. På den måten blir man avhengig av det gode man får, samtidig som man går i en konstant angst lignende tilstand. 

Jeg sier ikke at forholdet ditt er et hekt, siden det har vært et forhold uten slik oppførsel før nå, men det kan være lettere for deg å forstå hvorfor du føler det sånn som dette nå. 

Forøvrig er jeg enig med din lege, du må ikke sykemelde deg. Jobben er ikke den som gir deg angst og frykt, den har, i motsetning til din mann, vært en stabil faktor. Du må rett og slett tenke over om du klarer dette. Det er mannen, som har sveket deg og som gjør at du føler deg så dårlig som du gjør nå. Skal du tilgi å gi det en sjanse til? I såfall må du jobbe med å stole på deg selv, ikke han. Du må vite at du håndterer et evt brudd til, og at du har en klar grense i deg selv for hva du skal godta. Om du godtar dette, som mange gjør, så må du likevel lage deg en grense på for eksempel: han oppfører seg unnvikende, eller gir inntrykk av at han skal gå under en diskusjon, han gir uttrykk for at han er usikker. Gjør han noe av dette, så er det du som går.

Du må selv finne ut hvor den grensen går. Og jobb med deg selv; skjer noe av det du setter som en no go grense, så går du. Og det blir du å klare å takle. Ta tilbake kontrollen på forholdet. Du opplever angst nettopp fordi du er på sidelinjen og håper han blir, men han er den som sitter med makten på «være eller ikke være»

Anonymkode: 47e4a...d62