Er dette borderline / alvorlig diagnose?

[AnonymBruker]

Jeg er ikke psykolog eller engang interessert i psykologi, så jeg spør fordi jeg ikke vet.
For meg, så kan jeg gå fra et hyggelig selskap med gode venner, til å gråte alene i flere timer og planlegge mitt eget selvmord. Men det skal gjøre vondt, være et angrep mot meg selv, jeg har et voldsomt sinne mot kroppen min, som jeg synes er alt for stygg og ikke god nok. Så jeg vil gjerne skade den i de øyeblikkene, ikke bare ta livet av den.

Jeg har ikke kontakt med noen i familien. Foreldrene mine brøt jeg kontakt med som 18-åring, og selv broren min, som jeg egentlig stod nær, har jeg ikke giddet å svare på meldingene til. De vet at jeg lever, men unntatt det så vet de ingenting. Jeg gikk bare stille en dag, helt cold turkey. Ingen forklaring.
Jeg vet ikke helt hvorfor selv.

Jeg studerer noe. Ikke særlig spennende, men relativt krevende. Liker å grave meg ned i arbeidet, lykkes, vinne. Skulle innerst inne ønske jeg var utgående og sosial, men jeg er nok mer den stille typen. Så jeg har noen venner men gjør ingen særlig innsats på den fronten.
Så de fleste dager tilbringer jeg helt alene. Og jeg tror det begynner å gå ganske hardt utover psyken min. Vi mennesker er jo sosiale dyr. Men jeg er ikke sånn særlig snill eller "myk". Mer av den frekkere og slemmere siden, så det er nok for det beste.

Har en jobb hvor jeg er godt likt. Spiller en liten rolle der, er veldig glad og utadvent, gjør en ekstra innsats. Men det krever alt av meg og jeg må ofte ta 1-2 dager etter et skift på å hente meg inn.

Alt dette leder meg til å tro at jeg kanskje er litt annerledes. Det er jo ganske unormalt å kutte kontakten med familien sin. Jeg bare føler jeg har denne litt merkelige holdningen til andre. Som om jeg er helt bedøvet, andres opplevelser er liksom ikke så spennende. Andre mennesker generelt.
Kanskje jeg bare er en teiting, men om jeg hadde hatt en diagnose kunne jeg jo fått medisinering e.l som kunne hjulpet i større grad.
 

Anonymkode: b7003...12c

[AnonymBruker]

Jeg ville nok snakket med en psykolog om du ønsker mer svar på ting rundt deg. Og IKKE dette forumet.. snart har du sikkert borderline/vanlig dust/idiot/ gærning/ tulling syndromet. 

Anonymkode: 879b5...eba

[AnonymBruker]

Jeg slår en terning for

42 % Schizofreni

18 % ADHD

14 % Autismespekteret

26 % Personlighetsforstyrrelse, Emosjonell Ustabil

Noe bedre? 

Anonymkode: 882f9...e66

[AnonymBruker]

Vet ikke helt, det er veldig vanskelig for oss å si. For å få en alvorlig diagnose må det være veldig omfattende symptomer og ha vart lenge. Hvis du f.eks. har borderline da, så finner det terapiformer som kan redusere symptomer og gjøre livet bedre for deg. Da starter du hos fastlegen, forklarer hva du sliter med og hvilken negativ effekt det har på hverdagen din, forhåpentligvis vil du kunne bli henvist til utredning og behandling. 

Anonymkode: e9157...056

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ville nok snakket med en psykolog om du ønsker mer svar på ting rundt deg. Og IKKE dette forumet.. snart har du sikkert borderline/vanlig dust/idiot/ gærning/ tulling syndromet. 

Anonymkode: 879b5...eba

Ja... Men jeg har jo vært der før. Når jeg var barn. Var hos familievernkontoret og BUP gjennom hele oppveksten. Er ikke mye eldre nå, og kjenner vel litt på "Gjengangersyndromet" - er jeg faktisk syk, eller bare kjeder jeg meg, liksom? Det skal sies at forrige gang jeg var der fikk jeg utredning for adhd, men det stemte ikke helt, og det er jeg enig i. Fikk tilbud om ordinære psykologtimer men følte vel at jeg ikke egentlig var syk nok. 

Anonymkode: b7003...12c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vet ikke helt, det er veldig vanskelig for oss å si. For å få en alvorlig diagnose må det være veldig omfattende symptomer og ha vart lenge. Hvis du f.eks. har borderline da, så finner det terapiformer som kan redusere symptomer og gjøre livet bedre for deg. Da starter du hos fastlegen, forklarer hva du sliter med og hvilken negativ effekt det har på hverdagen din, forhåpentligvis vil du kunne bli henvist til utredning og behandling. 

Anonymkode: e9157...056

Jeg vil ikke egentlig snakke med fastlegen, for jeg føler liksom jeg begynner å bli en kjenning i helsevesenet... Men kanskje jeg bare må.

Anonymkode: b7003...12c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg slår en terning for

42 % Schizofreni

18 % ADHD

14 % Autismespekteret

26 % Personlighetsforstyrrelse, Emosjonell Ustabil

Noe bedre? 

Anonymkode: 882f9...e66

Jeg mener 0% schiz for jeg hallusinerer jo ikke. Ikke Adhd. Kanskje en rar versjon av autisme, men unlikely.

Anonymkode: b7003...12c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg vil ikke egentlig snakke med fastlegen, for jeg føler liksom jeg begynner å bli en kjenning i helsevesenet... Men kanskje jeg bare må.

Anonymkode: b7003...12c

Ser jo den, men akkurat i dette tilfellet så kan vel det telle til din fordel? Helt naturlig også at man har mye kontakt med helsevesenet dersom man har en alvorlig tilstand. Det er ikke noe gøy å fortelle om alt som er vanskelig og ens innerste tanker, men legen har hørt "alt" før og synes ikke at vi er så spesielle som vi selv er redde for. 

Anonymkode: e9157...056

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja... Men jeg har jo vært der før. Når jeg var barn. Var hos familievernkontoret og BUP gjennom hele oppveksten. Er ikke mye eldre nå, og kjenner vel litt på "Gjengangersyndromet" - er jeg faktisk syk, eller bare kjeder jeg meg, liksom? Det skal sies at forrige gang jeg var der fikk jeg utredning for adhd, men det stemte ikke helt, og det er jeg enig i. Fikk tilbud om ordinære psykologtimer men følte vel at jeg ikke egentlig var syk nok. 

Anonymkode: b7003...12c

Føler du dine egne følelser? Blir du glad i folk og dyr? Er du i et stabilt humør? Hvis du fikk tilbud om ordinære timer så var det nok en grunn, med tanke på køene og sprengt kapasitet i mental helse 

Anonymkode: 879b5...eba

[AnonymBruker]

Tenker nok psykopat 

Anonymkode: c2ef4...e8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tenker nok psykopat 

Anonymkode: c2ef4...e8c

Neppe, hun gråter og vil seg selv vondt. Det er ikke akkurat psykopati

Anonymkode: 879b5...eba

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver ts. Men hos meg viste det seg å være pmdd. Det er ganske vanlig og man fungerer stort sett helt utmerket helt til eggløsning kommer. Så sliter man med selvmordstanker resten av måneden. 

Anonymkode: e346e...90d

[AnonymBruker]

Nei dette er ikke typisk borderline, TS. Du trenger jo åpenbart hjelp, hvorfor oppsøker du ikke det?

Anonymkode: 5ae3d...c15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Føler du dine egne følelser? Blir du glad i folk og dyr? Er du i et stabilt humør? Hvis du fikk tilbud om ordinære timer så var det nok en grunn, med tanke på køene og sprengt kapasitet i mental helse 

Anonymkode: 879b5...eba

Jeg føler jo sorgen og sinnet veldig intenst inni meg, men jeg klarer ikke vise det utvendig. Kan for eksempel ikke rope eller gråte foran andre mennesker. Angrer på en måte litt over at jeg ikke tok imot de ordinære timene. 

Anonymkode: b7003...12c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver ts. Men hos meg viste det seg å være pmdd. Det er ganske vanlig og man fungerer stort sett helt utmerket helt til eggløsning kommer. Så sliter man med selvmordstanker resten av måneden. 

Anonymkode: e346e...90d

Leste nettopp litt på det, virker overraskende passende. Men jeg vet ikke, det har aldri blitt foreslått for meg før... virker til å være relativt sjeldent?

Anonymkode: b7003...12c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei dette er ikke typisk borderline, TS. Du trenger jo åpenbart hjelp, hvorfor oppsøker du ikke det?

Anonymkode: 5ae3d...c15

Det er vel en del inni meg som ikke vil være syk, og jeg synes vel det er litt flaut å motta hjelp og være pasient. Jeg er ikke særlig glad i å verken vise eller snakke om følelser heller. 

Anonymkode: b7003...12c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er vel en del inni meg som ikke vil være syk, og jeg synes vel det er litt flaut å motta hjelp og være pasient. Jeg er ikke særlig glad i å verken vise eller snakke om følelser heller. 

Anonymkode: b7003...12c

Ingen som vil være syk, og det er ingenting som er flaut ved å be om hjelp. Har du alltid hatt det som du har det nå, eller har det kommet i voksen alder? Har du vært utsatt for traumer som du kan knytte opp mot hvordan du har det? 

Anonymkode: 5ae3d...c15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Leste nettopp litt på det, virker overraskende passende. Men jeg vet ikke, det har aldri blitt foreslått for meg før... virker til å være relativt sjeldent?

Anonymkode: b7003...12c

Det er ikke så sjeldent, men det er kun de siste årene man har begynt å snakke om kvinnehelse. Finnes en Facebook gruppe som heter «pmdd Norge - støttegruppe» det er veldig mange norske kvinner der som både er diagnosert, ikke diagnostisert men vet at de har det fordi de har tracket syklus. 
 

jeg trodde før at jeg måtte lide av en eller annen psykisk lidelse siden jeg ble så ut av følelseslivet mitt støtt og stadig men likevel klarte jeg å studere og komme frem i livet. Ingenting ga mening. Hvis du tracker syklusen din, og ser at du har mer ustabile følelser og selvmordstanker fra eggløsning til mens, så er det en god peke pinn for diagnosen. Anbefaler å tracke 3 måneder, for da kan man se når i måneden man har det verst. Noen er så syke at de har bare en uke i måneden hvor de fungerer som et normalt menneske, utenom det svinger humøret opp og ned og folk kan nesten tro man er bipolar. Jeg trodde før jeg var bipolar type 2 eller noe men jeg slo ikke ut hos utredning hos dps. Tilslutt slet jeg så med selvmordstanker og forsøk og skjønte ingenting, men så leste jeg en artikkel om pmdd og kjente meg så igjen. 

Anonymkode: e346e...90d

[AnonymBruker]

Virker som du er mer opptatt av å finne problemer og feil ved deg selv, framfor å ta tak i deg selv. 

Hva som er grunnen til at du er som du er?

Utifra det du skriver så virker det som du har mye uforløst smerte i deg selv. 

Føler du skyld i forhold til noe? 

Hva er det som trigger disse vanskelige følelsene?

Er du følsom for stress? 

Hva kan du gjøre for deg selv slik at du kan ha det bra eller bedre? 

Har du noen du kan snakke med? Psykisk helse eller miljøterapeut.

Det kan være de kan hjelpe deg med å finne årsaken og opphavet til disse vanskelige følelsene. 

Hva hjelper det egentlig med en diagnose? Medisiner? Døyve smerte? 

Du unngår egentlig bare problemet som sitter fast inni deg, bare på en helt annen måte. 

Sliter du med at du fortrenger ting? Har du vrangforestillinger?

Det er umulig for oss her inne å svare på det du spør om, uten mer informasjon og kjennskap til deg, og din historikk. 

Prøv om du kan kjenne etter litt på disse spørsmålene. Gjerne skriv ned for deg selv om det hjelper.

Hva er det som gjør at jeg synes ting kan være vanskelig? 

Det kan være mye. Ved å kartlegge deg selv, og få en oversikt så kan du lettere klare og finne ut hva som er hva. 

Lykke til 🤞 

Anonymkode: 5af9b...c0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ingen som vil være syk, og det er ingenting som er flaut ved å be om hjelp. Har du alltid hatt det som du har det nå, eller har det kommet i voksen alder? Har du vært utsatt for traumer som du kan knytte opp mot hvordan du har det? 

Anonymkode: 5ae3d...c15

Jeg vet ikke. Som barn var jeg overbevist om at foreldrene mine var dårlige foreldre bl.a fordi de var veldig kjeftete og ustabile. Kunne aldri vise ordentlige følelser foran dem og selv som barn fikk jeg aldri klemmer, kyss, fortalt at jeg er/var elsket osv. Så jeg tror nok at det er noe av grunnen til at jeg kan isolere meg. Men jeg tror ikke det er et traume?

Anonymkode: b7003...12c