Jeg syns det er så ensomt å ha barn. Noen med råd og erfaringer rundt dette?

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en del som har barn men de bor såpass langt unna at vi bare treffes en sjelden gang. Stort sett er vi hos svigers hver helg men merker de begynner å bli ganske lei av oss nå. Har ei venninne som bor veldig sentralt og kjenner en god del med barn men føler jeg snylter så på hennes venner hvis jeg skal treffe de også hver uke. Vi bor litt landlig og barnet går allerede i barnehage så det er ikke så lett å få deltatt i åpen barnehage lenger heller. Noen ganger går vi i Leos lekeland eller dyrepark, museum og tur i helger. Men det blir fort ensomt og bare være oss tre alene. Vi bor også såpass langt unna at det er veldig begrenset å knytte kontakter med noen av de vi kommer i snakk med som bor sentralt. Jeg ser nesten ingen andre en ungen min og mannen og hans familie. Jeg syns det er kjempe ensomt. Vi bor ganske landlig og de fleste rundt oss er såpass etablerte i vennskapene og grupperte at jeg syns det var vanskelig å komme til i den sosiale sirkelen det ene året jeg prøvde når barnet var lite. Hvordan har dere andre løst dette? Føler meg så outsider som mor og syns det er flaut at vi ikke klarer å få til vennskap lenger med andre som har barn. Vi er kun 26 år gamle og opplever at de vi møter og såvidt kjenner allerede er 35 år og eldre. Det merkes at vi ikke er helt ettertraktet sosialt aldersmessig heller. Vi blir så unge i forhold til dem. 
 

Råd, tips og erfaringer mottas med glede 🫶

Anonymkode: bdd48...cbd

[AnonymBruker]

Det kan hende du vil trives bedre på et annet sted, eller til og med i et land der folk er mer sosiale. 

Anonymkode: 41b09...6a2

[AnonymBruker]

Flytt

Anonymkode: 8b1eb...539

[AnonymBruker]

Vi bodde landlig før, i et boligfelt som var veldig preget av at det var nybygget rundt 1990. Dvs at alle de barnefamiliene som flyttet inn på den tiden nå vae voksne med voksne barn og vi ble derfor alene om å ha små barn. Kan kjenne meg igjen i den samme følelsen selv om jeg hadde et stort nettverk med barn.  Det ble likevel sånn at vi ikke møtte andre så ofte fordi de bodde et stykke unna.

 

Vi solgte huset og kjøpte et rekkehus i et område med masse barn. Det er den beste avgjørelsen vi har tatt. Naboene har blitt gode venner og barna leker sammen ute i gatene. Ingen er ensomme, hverken vi eller barna. Det et alltid noen å ta en kopp kaffe med.

Anonymkode: 8c7b4...017

[AnonymBruker]

Kjenner meg delvis igjen, bare at vi ikke bor landllg. Bor faktisk i rekkehus i et område med masse barnefamilier osv. Vi har ingen tilknytning til stedet vi bor nå og de nærmeste naboene har barn som er tenåringer og på vei ut av huset. Vi kan småprate med naboene men har ikke mye til felles. Mannen og jeg har begge venner som bor langt unna, og vi er på helt forskjellige stadier. Ingen av de har barn. Familie bor helt andre plasser og vi sees stort sett 1-2 ganger i året, eller med lengre intervaller. Det er bare meg, mannen min og barnet som gjør ting sammen hele tiden. Kjenner også på ensomhet til tider, og tenker det hadde vært bedre å bodd nærmere familie osv. Men nå er det nå her vi jobber og prøver å skape et liv. Kanskje det blir bedre etterhvert som barnet vokser og får venner selv, og kanskje vi knytter noe bekjentskap til andre foreldre. Tiden vil vise.

Anonymkode: 74d78...076

[AnonymBruker]

Det er ei mor i barnehagen til mitt barn som har jobbet hardt for å skape seg et nettverk her. Hun er innflytter, og jeg tror alle barna på avdelinga har vært på besøk der fra de var ca 2 år, inkludert oss Merker at både hun og flere andre mødre er veldig kontaktsøkende, og jeg har vært på "mødretreff" og barnelek flere ganger. For min del er jeg med når de spør, men tar lite inititativ selv fordi jeg allerede har mitt nettverk. Men vet at flere av de er blitt omgangsvenner. Kunne du prøvd på det samme i deres barnehage? 

Anonymkode: 642d6...6d2

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 13.4.2025 den 19.53):

Det er ei mor i barnehagen til mitt barn som har jobbet hardt for å skape seg et nettverk her. Hun er innflytter, og jeg tror alle barna på avdelinga har vært på besøk der fra de var ca 2 år, inkludert oss Merker at både hun og flere andre mødre er veldig kontaktsøkende, og jeg har vært på "mødretreff" og barnelek flere ganger. For min del er jeg med når de spør, men tar lite inititativ selv fordi jeg allerede har mitt nettverk. Men vet at flere av de er blitt omgangsvenner. Kunne du prøvd på det samme i deres barnehage? 

Anonymkode: 642d6...6d2

Ekspander  

Takk❤️ dette skal jeg ta videre. 

Anonymkode: bdd48...cbd

[AnonymBruker]

Hva gjør du for å bli kjent med foreldrene til barna i barnehagen? Jeg har selv fått flere nye venner som jeg treffer oftere enn mine gamle venner fordi vi har barn som er i samme barnehage. Men jeg gikk inn for det også, og tok initiativ til foreldrene til barna som gikk godt sammen med mitt barn. Det er jo mye hyggeligere å henge med andre barn og foreldre enn bare oss og egne barn. Barna leker mye mer selvstendig når de er sammen med andre også, så det lettere byrden til alle parter

Anonymkode: a9ca1...d92

[AnonymBruker]

Kjenner på mye av det samme Ts, men kanskje av en litt annen grunn. 

Jeg synes det er vanskelig med dypere og meningsfulle samtaler med folk med småbarn rundt, det blir mye av de samme overfladiske samtaleemne rundt barna, som egentlig bare interesserer meg sånn passe. Når man endelig kanskje får en anledning til litt mer meningsfull prat, kan det gå månedsvis før man får fulgt det opp. Bonda litt med en nabo her, så kom vinteren og om ikke mine unger var syke, så var hennes unger syke, og det er mørketid og ingen har energi. Så skal man liksom plukke opp tråden igjen til våren..

Venninner og jeg selv, vi forandrer oss gjerne mye etter barn, og om man er så heldige at man fortsatt er på bølgelengde, så går kanskje ikke barna så godt sammen (manglende grensesetting, osv), eller barna er i feil alder til hverandre, eller hele besøket går bare til mekling mellom ungene. Pluss at jeg rett og slett ikke er så glad i å henge med masse unger samtidig. 

Og så har 2-åringen vår vært i en lang fase nå hvor han river ned og fikler, og er for liten til å forstå ordentlig ennå. Så da er det også lettere å velge svigers eller mine foreldre, hvor det meste er tatt ut av veien. Skulle jeg forvillet meg inn i et hus hvor vertsskapet ikke har småbarn får jeg uansett ikke pratet med dem, for må følge med på bajasen med argusøyne 🤪

Anonymkode: 0a5c7...5e4

[AnonymBruker]

Jeg ville sett litt rundt etter steder å bo med foreldre med jevnaldrende barn… det å flytte mens barna går i bhg går fint. Mer vanskelig å flytte når barna begynner på skolen…

Anonymkode: f9ce9...329