Noen over 30 som føler seg påvirket ?

[AnonymBruker]

Vanskelig med overskrift som ikke blir altfor lang. 
Jeg er 35 år og er blitt veldig syk av alt som har med kroppspress og skjønnhet å gjøre. Jeg vil si jeg er av dem som lar seg påvirke i ekstremt stor grad sånn at tankene spinner daglig og stjeler (ekstremt) mye energi fra meg.

Grunnen for at jeg skrev over 30 er fordi jeg tenker at når man er i 20 åra er det mer vanlig å være mer bevist/usikker eller kanskje bare mer opptatt av å se bra ut ,men at det kanskje er sånn at jo eldre folk blir jo mer jordnær/reflektert blir de og kanskje noen fordi de blir foreldre ? Vet ikke men er mine tanker. 

Syntes at jeg har blitt veldig ‘’sårbar’’ siste årene fordi jeg er i den alderen hvor kroppen forandrer seg mer og rynkene kommer nesten over natten for mitt vedkommende. 
 

Jeg har ikke operert noe og aldri prøvd Botox,fillers,laser,extensions,selvbruning eller noe som helst som kan hjelpe for det ene eller det andre. Jeg dømmer ingen som retter på noe eller omså bare jukser med små uskyldige ting som løsvipper eller solarium etc.

Men jeg har en indre konflikt daglig og det er blitt til en slags psykisk lidelse føler jeg. Det er alt fra rynkene mine til vekta mi til håret mitt og jeg studerer meg selv i speilet altfor mye. 
Jeg leser om Botox å så leser jeg på nytt om Botox? Det er så merkelig at man fortsetter å lese noe man allerede har lest om og som man allerede har all info om. 
Jeg tar meg selv i å lese om alt fra A-Å flere ganger i uka. Sprøeste oppi alt er at jeg er en blakk kirke rotte som ikke eier penger på konto til å kunne gjøre noe av det uansett, men i det jeg leser om alt så er det som om hjernen min tror at jeg har råd. Tragisk komisk. Noen ganger bestemmer jeg meg for at jeg skal prøve ÈN TING HVERTFALL?! Å da går det opp for meg at jeg må spare penger. Neste dag eller noen uker etterpå har jeg ombestemt meg pågrunn av både økonomi og/eller at jeg syntes det er en patetisk ide jeg har fått for meg… hva nå enn jeg daa har bestemt meg for.

Jeg har en indre konflikt gående hele tiden fra å gjøre alt jeg kan for å bli yngre å penere og til at jeg skal være 100% naturlig og stolt av det.
 
Selv om det er flaut å skrive det så er det sånn at jeg studerer bilder på nett av folk i alle aldre for å sammenligne meg med dem og da handler det om alt fra både cellulitt mengde, rynker, dobbelthake, hudkvalitet, bryster m.m. Sjekker åsså ut samtidig om andre ser ut som alderen sin (yngre eller eldre eller sin egen alder) fordi jeg føler meg så stygg og gammel nå enn bare for 3 år siden. Fra jeg fylte 32 begynte det virkelig å forandre seg alt men det rare er at jeg syntes som 28-29 åring at jeg allerede da tapte meg. Andre rundt meg (spesielt familie) tror jeg åsså la merke til at jeg begynte å henge meg opp i mye greier ca rundt den tiden. 
 

Jeg tror grunnen (hvertfall en av dem) for at jeg ikke har gjort noe enda er fordi jeg er så provosert over at verden har gått i denne retninga. Jeg vokste opp som ungdom på begynnelsen og midten av 2000tallet og da var det TYNN som var greia og alle skulle være det. Den dag i dag som voksen er det bare blitt enda verre selv om det med å skulle være så tynn har roet seg litt fordi Xl modeller osv er blitt mer i fokus. Nå er det å bleike tenner, ordne puppene, fjerne rynker, ta laser på kroppshår, vokse og farge bryn, ansiktsløft for dem som går litt lengre osv osv. leppene til mange unge ser helt like ut fordi de går til samme behandler. 
Noen er flinke å får det til å se naturlig ut men det gjør hvertfall meg selv bare enda mere syk!! Det er når folk får såkalte naturlige resultater at det påvirker meg til å ville gjøre alt mulig rart me2. 
 

Jeg er ikke overvektig og normalt pent utseende, men virker ikke som det hjelper på selvfølelse uansett hvordan man ser ut i dagens samfunn. Klarer ikke glede meg spesielt mye over det jeg har. Dette resulterer i en skam hos meg fordi jeg burde være glad jeg er frisk og kan stå opp uten å måtte vite at rullestolen venter eller at neste cellegift behandling venter.. 

Blir så trist at det er blitt så mye av dette og at selv oss som er voksen blir påvirka. 
 

Noen andre som føler seg helt tatt av dette? 
 

Følte bare for å dele. Ble et langt innlegg så beklager for det men deilig å bare få ut frustrasjonen🤗

Anonymkode: c44f7...6a0

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som at du kan ha godt av å snakke med noen ala nettros, du har ikke en spiseforstyrrelse høres det ut som men de er det nærmeste jeg kunne komme på i farten som kanskje har råd om veien videre. 
Jeg tenker du har gått litt i en form for ekkokammer-felle der du ser og oppsøker bare det du «ønsker» å se og da får det veldig bekrefta alt det kjipe du går å tenker på. 
Jeg synes det hjelper meg å bevisst oppsøke kontoer som er en motsats, naturlige individer som avdekker typiske myter om kropp og skjønnhet blant annet når jeg begynner å plukke fra hverandre kroppen og rynkene mine.
Danaemercer, thebirdspapaya og lignende. 
Man blir raskt opphengt i at alle andre er penere, holder seg bedre, får til mer osv når man er litt nede allerede så prøv å jobbe med å fange opp øyeblikk der du opplever mestring eller glede og begynn å se på ting som er flott. Farger, store smil med smilerynker, latter som kommer fra magen, gledestårer og alle de små særtrekka som gjør folk flotte.

Anonymkode: e9633...7b7

[AnonymBruker]

Det kan hende dette blir langt og det beklager jeg, men håper du tar deg tid til å lese. Jeg er 30 år selv og kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Når jeg vokste opp var det å være tynn også det store idealet. For en som da fra naturens side ikke var tynn og flat over magen så var det ganske grusomt å vokse opp med dette presset. Jeg var fullstendig overbevist om at jeg var feit og så grusomt stygg ut som 13-åring, men når jeg i voksen alder ser tilbake på både bilder og videoer, så ser jeg jo at jeg var en helt normal og slank jente. Ikke var jeg overvektig heller. Som barn var jeg tynn, men jeg husker at jeg ofte tenkte at jeg var stor.

Jeg ble ganske rart fiksert på utseende på grunn av sosiale medier (den tid var det snadder, blink og disse nettsidene). Husker at jeg redigerte bildene av meg selv, jeg var flink med Photoshop. Dette er ganske drøyt å drive med i tidlig tenårene, og jeg har innsett at det har formet meg ganske mye å konstant se på andre pene jenter og sammenligne meg med disse. Dette er noe jeg drev med helt til rundt midten av 20-årene. Scrollet og scrollet på sosiale medier hele tiden, sammenlignet meg med andre og jeg kom naturligvis dårlig ut hver eneste gang. Alle var penere enn meg og så bedre ut enn meg. Det ble sårt og vondt. 

Hadde også dårlig erfaring i forhold. Nå har ikke jeg hatt mange kjærester, men opplevde det sårt at de så mye på porno, så på andre kvinner i sosiale medier, jeg begynte å sammenligne meg med kvinnene de så på og jeg klarte ikke å stole på at de syntes jeg var attraktiv. Jeg mener jeg er svært uheldig med utseende og kropp, jeg har ikke et pent ansikt syns jeg selv og kroppen min tror jeg de fleste vil beskrive som stygg. Tjukk, strekkmerker, cellulitter, dårlige proporsjoner, puppene henger som bare det, jeg har litt over gjennomsnittet normal mengde kroppshår (for de som ikke er vandt til å se kroppshår så vil det nok være vanvittig mye, men er det noe internett faktisk har lært meg så er det at mengden jeg har er i normalsjiktet uansett). 

Har tenkt ofte på å fikse utseende. Men jeg syns det koster mye penger, dessuten mener jeg at plastisk kirurgi ikke er for meg. Jeg vil fikse på utseende fordi jeg er misfornøyd, fordi samfunnet har fortalt meg at jeg ikke er bra nok som jeg er. Jeg har ikke skadet meg i en ulykke og fått utseende mitt bokstavelig talt ødelagt, jeg har ingen store "avvik" i utseende som gjør at "alle" peker og ler på meg. Det er ingen gode grunner til å betale så mye for kosmetiske inngrep eller kirurgi. Jeg tror ikke det vil løse problemene jeg har på sikt. Og jeg tror ikke det vil det for deg heller. 

Jeg har brukt mye tid på å reflektere rundt dette, jo eldre jeg har blitt. For nå er jeg ikke lenger i 20-årene, jeg er i de voksne 30-årene hvor alle usikkerheter plutselig skal forsvinne og livet skal bli så mye bedre siden 20-årene er oppskrytt. Men det jeg har blitt oppmerksom på er at det er plenty av kvinner i godt voksen alder som også er usikre på seg selv. Og felles for de alle er uten tvil at de er ekstremt opptatt av andres utseende, sitt eget utseende og er generelt veldig fokusert på overfladiske verdier. Det tok litt tid for meg å svelge det faktum at jeg selv er det. Jeg er langt ifra pen, tar ikke vare på utseendet mitt eller kroppen min, men fokuset mitt er i stort grad overfladisk og jeg er innerst inne temmelig overbevist om at utseende er alt som betyr noe. Jeg vil ikke ha kjæreste fordi jeg tenker at han vil uansett være utro med hvilken som helst pen kvinne som flørter med han, fordi dårlige erfaringer og det jeg ser på internett og i sosiale medier, bekrefter for meg at det eneste de bryr seg om er utseende og kropp. Så derfor vil jeg ikke være intim og jeg vil ikke være i et forhold. Jeg vet at de fleste menn vil bli skuffet om de ser meg naken. Så jeg ønsker ikke å påføre meg selv det ubehaget med å oppleve dette. Jeg vil heller ikke ha følelsen av å bli tatt til takke med. Dette med utseende og kropp har utspilt seg negativt for meg spesielt når det kommer til forhold, jeg har jo alltid hatt lyst på et stabilt og godt forhold, kjærligheten vi alle drømmer om, men dette har jeg faktisk lagt på hylla. Det skjer ikke, og tanken på det trigger utrolig mye usikkerhet og vonde følelser i meg. 

Men, det har blitt litt bedre. Siden jeg ikke dater og ikke er i forhold, slapper jeg litt mer av. Jeg har også begynt å fokusere mer på å være takknemlig for at jeg har en funksjonell kropp, altså jeg kan faktisk gjøre hva jeg vil. Jeg er frisk, jeg kan gå dit jeg vil, jeg kan reise dit jeg vil, jeg kan gjøre alt mulig fordi kroppen min fungerer. Jeg har også akseptert at jeg blir eldre, og man kan ikke bremse aldring. Når jeg ser eldre mennesker så tenker jeg ikke over at de er eldre, jeg legger ikke merke til rynker eller linjer, jeg vurderer ikke utseendet deres og tenker at de er gamle og slike ting. Jeg kan observere noen og tenke at de er pene, ser flotte ut, er skjønne, alt slikt. I stedet for å sammenligne meg med andre, har jeg prøvd å heller sette pris på å se noen som ser flott ut, kanskje la meg inspirere av hår, sminke og det som er. Og så la det bli med det. 

Det er kjempe viktig å huske og tenke nøye over at vi lever bare èn gang. Jeg og du er ikke i 30-årene for alltid, før vi vet ordet av det så er vi 40, så 50, så plutselig pensjonist, og kanskje du plutselig ligger der i senga på sykehjemmet og tenker over gamle dager. Hva vil du tenke på da? At du brukte mye tid på å fokusere på utseendet ditt og at du brukte masse penger på kosmetisk kirurgi, til hvilken nytte, hvilken glede får du av det og hva har du av det når du ligger der med "forfalt" utseende? 

Det jeg også har skjønt, er at det gir meg ingen glede eller selvtillit at andre syns jeg er pen eller ser bra ut. Komplimenter fra menn og kvinner er egentlig ubetydelige. Det gjør ikke dagen min bedre, om noen gir meg et fint kompliment så kan jeg der og da naturligvis bli smigret. Men så glemmer jeg det. Komplimentene jeg husker veldig godt, er for eksempel "du er så god å snakke med", "du er til å stole på", "du gjør meg så glad", "du får meg alltid til å le, selv når jeg ikke vil el". Dette er komplimenter jeg blir tårevåt av, glad, det varmer meg og får meg til å føle meg skikkelig bra, lenge! Mens om en mann sier til meg at rumpa mi er fin eller smilet mitt vakkert, så er det lite personlig, det er noe jeg vet han sier til så mange ander. Det er ikke spesielt. Men det er spesielt å få andre mennesker til å føle seg bra, på grunn av noe godt jeg gjør for dem. Om en dame sier til meg at hun syns jeg har en flott figur og skulle ønske at hun også hadde en sånn figur (ja, har hørt det før jeg ble skikkelig tjukk), så gir det meg ikke selvtillit. Jeg blir heller frustrert over at hun ikke kan sette pris på sin flotte kropp! 

Vi kan også bruke en annen "innfallsvinkel"; de fleste er ikke særlig pene. Kanskje. Man kan også si at alle har noe pent ved seg, men man kan også si at alle har noe stygt ved seg. Jeg liker å tenke og tro, at alle har noe pent ved seg. Det er holdningen jeg har når jeg ser andre. Og det er holdningen jeg burde ha når jeg ser på meg selv også. 

Det vil være lønnsomt for din mentale helse å få litt avstand til det overfladiske, og jobbe med egne holdninger og verdier. Jeg bruker ikke lengre sosiale medier, jeg ser ikke porno (det har jeg ikke gjort på flere år uansett), jeg unngår å aktivt sammenligne meg med andre (det har jo ingen nytteverdi). Jeg deltar ikke i samtaler hvor man snakker om andres utseende og vurderer andre etter utseende. Jeg prøver generelt å holde fokuset på avstand, men om der er et fokus, så er det positivt. For eksempel kan jeg absolutt si om noen at de er pene eller kjekke, kommentere noe attraktivt ved noen eller gi komplimenter på smil, hår, sminke, klær, hva som helst. For jeg liker jo fine ting! Jeg liker flotte solnedganger, søte dyr, kule klær, og jeg liker da naturligvis også flotte menn og kvinner. 

Også viktig å huske at "ting kunne vært verre". Jeg misliker brystene mine. Men når jeg tenker på mitt søskenbarn som fikk brystkreft og måtte fjerne brystene sine, så lurer jeg på hvordan jeg hadde reagert om jeg måtte fjerne mine. Tenk det å bli syk og kanskje ikke vite om du overlever, i tillegg til å måtte fjerne en del av kroppen din. De er ikke pene å se på, syns jeg, men de er jo der, en del av meg, de kunne ammet barn om jeg fikk det (men jeg skal ikke ha barn), men de er der "bare til pynt" og kan se ok ut i bh, og gjøre et antrekk komplett. Jeg hadde blitt veldig lei meg om jeg hadde mistet de. Ikke på grunn av hvordan de ser ut, men de er jo en del av meg. 

Å sette ting i perspektiv er noe man burde bli flinkere til, når man er så besatt av utseende. For faen, jeg sitter her og skriver dette, trygt på rommet mitt i min egen bolig som jeg eier, i en by i et land hvor jeg er så trygg som det går an å bli. Jeg legger meg i en varm seng i et kaldt rom med stillhet rundt meg, jeg sover så lenge jeg vil på min fridag og jeg har penger til å kjøpe mat jeg liker å spise og jeg kan dusje i varmt vann hver eneste dag. Lukte godt, kle meg i myke og komfortable klær, pusse tennene som jeg ikke har vondt i fordi jeg har råd til tannlege og kunnskap om hvordan ivareta god tannhelse. Vi har det så godt at vi ikke aner det, men vi finner på ganske mye rart for å ødelegge for oss selv. Og dette kommer fra en som er svært deprimert i lengre perioder og som våkner hver dag og skulle ønske at jeg ikke var her, men jeg prøver, hver eneste dag, og mitt minste problem er faktisk hvordan kroppen min ser ut og hvordan ansiktet mitt ser ut, og at jeg en dag får linjer eller rynker. Det kan bli mye, mye verre enn at det skjer. 

 

Anonymkode: 75704...908

[AnonymBruker]

Det høres ut som du sliter med selvsikkerheten din og du virker ikke trygg i deg selv. Nå vet ikke jeg om du har opplevd mye kjipt i barndommen din, men slike fiksjoner over ens utseende kommer gjerne av at man aldri har følt seg bra nok for noen. Jeg vil påstå at det ikke er verken normalt eller vanlig med slik du beskriver vanskelighetene dine ovenfor ditt eget utseende. Hvis du hadde en fin barndom og foreldre og venner som bekreftet deg så bra ( kanskje det er en underliggende psykisk lidelse du strever med?) eller barndoms traumer. 
 

Skjønnhetspress og påvirkning kommer helt an på hvorvidt vi lar det påvirke oss. Om du blir så påvirket som du beskriver så søker du jo bare rundt etter bekreftelser fra andre, fordi du selv ikke klarer å bekrefte deg. Mener ikke noe vondt med det men har slitt med det selv. Veien ut av det for meg var å slutte å sammenligne meg med andre, og si til meg selv at jeg er også verdt noe uavhengig av hvordan jeg er eller ser ut. Jeg endte dessverre opp som kristen, og fant meg selv ved å bli bekreftet av Gud. I dag går jeg uten sminke, har ingen usikkerheter og tør å diskutere med folk. Uansett. You do you. Men du burde nok oppsøke noe terapi for å bygge opp selvsikkerheten din. 

Anonymkode: 38550...27a